Andre her som har mistet et barn?

[Anonym bruker]

_{Hvordan går det med deg? Tatt kontakt med noen?}

Anonymous poster hash: ebe6b...bf7

[Anonym bruker]

Hei! Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver... Vi mistet et barn, ble raskt gravid igjen og fortrengte en del vonde følelser for å komme meg igjennom hverdagen og nytt svangerskap.. I permisjonstiden fokuserte jeg på babyen og det eldste barnet vårt.. Brått kom hverdagen og sorgen innhentet meg...jeg mistet nattesøvnen og konsentrasjonen. Gikk til fastlegen som sykmeldte meg, hun er verdens mest fantastiske lege. Jeg ble henvist til psykolog, fikk kjempe god hjelp. Fastlegen min gav meg tid, hun sa at hun kom ikke til å friskmelde meg før jeg hadde fått bearbeidet alt det vonde... Jeg fikk god oppfølging i litt over ett år...startet å jobbe redusert å økte sakte men sikkert... Sorg tar tid, det hjelper ikke å late som den ikke er der....følelser som ikke er bearbeidet vil før eller siden innhente deg❤️ Gi deg selv tid...det er det beste du kan gjøre for deg selv❤️

 

Anonymous poster hash: 5878a...e1b

[Anonym bruker]

Du må gjerne sende meg en mld i innboks.

 

Vi mistet premature tvillinger få timer etter fødsel. Der og da fikk vi fantastisk god støtte av ansatte på avdelingen, men i det vi ble sendt hjem var det ingen som tok "imot" oss.

 

Jeg var allerede i permisjon med tvillinger på 10 mnd da dette skjedde. Hadde også ei på 2 år, så det var rimelig hektisk hjemme.

 

Jeg kom hjem til et rutinefyllt kaos, fikk aldri tid til å virkelig kjenne på sorgen og tapet.

 

Har i ettertid møtt veggen, men har klart å klatre opp små trinn. Men det er til tider veldig tungt, og jeg tenker daglig på de to som ikke er sammen med oss mer.

 

Jobber også på nyfødt intensiv, og jeg får stadig påminnelser om alt vi har vært igjennom. Det er tidvis en tøff jobb, men den holder meg også oppe.

 

Man reagerer forskjellig, og det finnes ingen fasit på hva som er rett og galt når det kommer tii sørging.

Så trist å høre om tvillingene dine😢💔 vi hadde også den opplevelsen at ingen tok i mot oss når vi kom hjem fra sykehuset. I tillegg fikk vi dårlig rådgivning oå sykehuset om rettigheter og hvor vi kunne få hjelp. Jordmødrene var veldig gode å snakke med og trøstet oss men de visste jo ikke så mye om videre oppfølging og hjelp. Forstår veldig godt at nyfødtintensiv er en tøff plass å jobbe på etter det du har vært gjennom. Du er sterk som klarer det! Takk for et fint svar.

 

Anonymous poster hash: 6642a...219

[Anonym bruker]

Jeg mistet datteren min i kreft, og var hjemme med henne fra hun ble født til hun døde. Hun ble syk 3 mnd gammel, og da var jeg i permisjon. For meg ble det godt å komme ut i jobb, både for å treffe mennesker og fordi det var godt å klare seg selv uten hjelp av Nav. (Var konstant krangling med de om å få pleiepenger) Hun døde i August 2012, og jeg begynte å jobbe i midten av oktober. Var godt å få komme seg ut og treffe gamle kollegaer igjen. Min datter var 3 år når hun døde, og jeg møtte ikke så mye folk på den tiden. Var mye sykehus og hun hadde immunforsvaret på bunn stort sett hele tiden, og kunne derfor ikke møte så mange.

 

Lykke til, sorg er forskjellig, gjør det som føles riktig for deg. God klem❤️

 

Anonymous poster hash: 8e940...5d6

Så trist å høre om lille jenta di😢😢 Det er så urettferdig 💔 tusen takk for et fint svar💙💙

 

Anonymous poster hash: 6642a...219

[shari_z]

Jeg jobbet ikke da jeg mistet, hadde bare vært i Norge noen måneder. Jeg fikk aldri noe bra hjelp før jeg møtte veggen 18 mnd etterpå med en ny baby som hadde kolikk. Hadde ikke bearbeidet sorgen, selv om jeg snakket med forskjellige prester, sosionom, jordmor og helsesøster (som alle prøvde så godt de kunne). På 3 mnd kontroll med den nye babyen, skjønte både hs og barnelege noe var galt og jeg ble sendt direkte til DPS till psykiater på hastetime. Endelig fikk jeg hjelp! Var i terapi i flere år, faktisk. Det ble redningen for meg. Fem år etter jeg mistet begynte jeg på en ny utdanning. Det hjalp også, å komme ut blant andre.

 

Jeg synes også å melde seg inn på englesiden var pes, og selv om jeg ble medlem ble jeg etterhvert "slettet" da jeg ikke deltok nok. Er nok stille V meg i gruppesammenheng, særlig da siden jeg ikke var så trygg på norsk.

 

Nå er det 15,5 år siden og jeg lever godt med sorgen. Kan fortsatt gråte innimellom, særlig når jeg leser andres historier, men også da jeg fikk to barn til hhv 8,5 og 14,5 år senere. Trodde ikke jeg kunne få et frisk levende barn igjen. Men det går veldig bra. Tiden hjalp meg mye.

 

Klem til deg. Du må gjøre det som er riktig for deg i denne situasjon.

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det er viktig å gjøre det som passer for deg. Sorg oppleves så forskjellig at det er umulig å gi råd.

 

Det beste ønsker for fremtiden💕

Tusen takk for et godt svar💙💙💙

 

Anonymous poster hash: 6642a...219

[Anonym bruker]

Får helt vondt av dere som har mistet barna deres, herregud så forferdelig. Hjertet mitt blør ;( ;(

Anonymous poster hash: c8581...472

[Anonym bruker]

 

_{Hvordan går det med deg? Tatt kontakt med noen?}

 

Anonymous poster hash: ebe6b...bf7

Hei💙 jeg har ikke fått foretatt meg noe enda pga helgen. Jeg kommer i første omgang til å ta kontakt med fastlegen min igjen i uken som kommer. Håper hun kan ordne med noen jeg kan gå til å snakke med. I tillegg skal jeg melde meg inn i og kontakte LUB og høre om de har noen har noen i nærheten som jeg kan snakke med. Jeg lurer også litt på å snakke med presten som var i begravelsen til gutten vår💙

 

Anonymous poster hash: 6642a...219

[Anonym bruker]

Hei! Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver... Vi mistet et barn, ble raskt gravid igjen og fortrengte en del vonde følelser for å komme meg igjennom hverdagen og nytt svangerskap.. I permisjonstiden fokuserte jeg på babyen og det eldste barnet vårt.. Brått kom hverdagen og sorgen innhentet meg...jeg mistet nattesøvnen og konsentrasjonen. Gikk til fastlegen som sykmeldte meg, hun er verdens mest fantastiske lege. Jeg ble henvist til psykolog, fikk kjempe god hjelp. Fastlegen min gav meg tid, hun sa at hun kom ikke til å friskmelde meg før jeg hadde fått bearbeidet alt det vonde... Jeg fikk god oppfølging i litt over ett år...startet å jobbe redusert å økte sakte men sikkert... Sorg tar tid, det hjelper ikke å late som den ikke er der....følelser som ikke er bearbeidet vil før eller siden innhente deg❤️ Gi deg selv tid...det er det beste du kan gjøre for deg selv❤️

 

Anonymous poster hash: 5878a...e1b

Takk for et fint svar💙💙 Virker som ting skjedde litt likt for oss med nytt svangerskap og permisjon. Jeg har også fortrengt disse tunge mørke følelsene og prøver til tider å late som de ikke finnes. De kommer såklart til overflaten likevel. Jeg begynte å storgråte på en lekebutikk for ikke lenge siden. Måtte løpe ut til bilen og gråte ferdig.😢😢 Høres ut som du hadde en flink fastlege. Jeg håper jeg kan få hjelp fra min også. 💙

 

Anonymous poster hash: 6642a...219

[Anonym bruker]

Jeg jobbet ikke da jeg mistet, hadde bare vært i Norge noen måneder. Jeg fikk aldri noe bra hjelp før jeg møtte veggen 18 mnd etterpå med en ny baby som hadde kolikk. Hadde ikke bearbeidet sorgen, selv om jeg snakket med forskjellige prester, sosionom, jordmor og helsesøster (som alle prøvde så godt de kunne). På 3 mnd kontroll med den nye babyen, skjønte både hs og barnelege noe var galt og jeg ble sendt direkte til DPS till psykiater på hastetime. Endelig fikk jeg hjelp! Var i terapi i flere år, faktisk. Det ble redningen for meg. Fem år etter jeg mistet begynte jeg på en ny utdanning. Det hjalp også, å komme ut blant andre.

 

Jeg synes også å melde seg inn på englesiden var pes, og selv om jeg ble medlem ble jeg etterhvert "slettet" da jeg ikke deltok nok. Er nok stille V meg i gruppesammenheng, særlig da siden jeg ikke var så trygg på norsk.

 

Nå er det 15,5 år siden og jeg lever godt med sorgen. Kan fortsatt gråte innimellom, særlig når jeg leser andres historier, men også da jeg fikk to barn til hhv 8,5 og 14,5 år senere. Trodde ikke jeg kunne få et frisk levende barn igjen. Men det går veldig bra. Tiden hjalp meg mye.

 

Klem til deg. Du må gjøre det som er riktig for deg i denne situasjon.

Tusen takk for svaret ditt💙💙 så trist å høre at du også mistet barnet ditt og ikke fikk den hjelpen du trengte. Litt godt å høre at det går bedre med tiden. Jeg håper jeg også får det litt bedre etter hvert, med litt hjelp fra noen profesjonelle.

 

Anonymous poster hash: 6642a...219

[Anonym bruker]

 

Får helt vondt av dere som har mistet barna deres, herregud så forferdelig. Hjertet mitt blør ;( ;(

 

Anonymous poster hash: c8581...472

💙💙💙

 

Anonymous poster hash: 6642a...219

[Anonym bruker]

 

Hva med å kontakte presten i din lokale menighet?

Det er helt sikkert ikke dumt. Vi fikk snakket litt med en prest like før begravelsen og de er flinke i sånne situasjoner føler jeg. Kan sikkert høre litt om de har noen som kan hjelpe Takk for tipset.

 

Anonymous poster hash: 6642a...219

 

Prestene har jo mange sorgsamtaler med folk i alle situasjoner. Hør om ikke du kan få støttesamtaler der.

Har de ikke psykolog tilkoblet helsestasjonen?

For meg tok det ca et år å komme tilbake i jobb etter at vi mistet datteren vår.

Har dere noe bedriftshelsetjeneste du kan kontakte for å få oppfølging? Evt kan du eller partneren din ha tilgjengelig psykologtjeneste gjennom noen av forsikringene deres?

Akutte psykologtimer er forresten gratis. Tror de tre første timene jeg hadde var gratis.

 

Anonymous poster hash: 2dd67...27d

[Anonym bruker]

 

 

 

Hva med å kontakte presten i din lokale menighet?

Det er helt sikkert ikke dumt. Vi fikk snakket litt med en prest like før begravelsen og de er flinke i sånne situasjoner føler jeg. Kan sikkert høre litt om de har noen som kan hjelpe Takk for tipset.

 

Anonymous poster hash: 6642a...219

Prestene har jo mange sorgsamtaler med folk i alle situasjoner. Hør om ikke du kan få støttesamtaler der.

Har de ikke psykolog tilkoblet helsestasjonen?

For meg tok det ca et år å komme tilbake i jobb etter at vi mistet datteren vår.

Har dere noe bedriftshelsetjeneste du kan kontakte for å få oppfølging? Evt kan du eller partneren din ha tilgjengelig psykologtjeneste gjennom noen av forsikringene deres?

Akutte psykologtimer er forresten gratis. Tror de tre første timene jeg hadde var gratis.

 

Anonymous poster hash: 2dd67...27d

Takk for et fint svar💙💙 det er ikke noen psykolog tilknyttet helsestasjonen. De kan formidle kontakt til f.eks psykiatrisk sykepleier i kommunen men de mente jeg var en alvorlig nok case og at de hadde verre ting å ta seg av😞😞 sikkert sant men jeg trenger jo også hjelp.

 

Bedriftshelsetjeneste skal jeg sjekke ut litt med både på min og mannens jobb. Takk for tipset☺

 

Anonymous poster hash: 6642a...219

[Anonym bruker]

Må bare si takk for alle de fine svarene deres, og gode råd💙 Jeg tar de med meg og ser lysere på at det går an å få litt hjelp💙

 

Anonymous poster hash: 6642a...219

[Anonym bruker]

 

Hva med sorggrupper der andre også har mistet et barn?

 

Du sier ikke noe om alderen til barnet. Om det var på barsel ta kontakt med barsel og spør om sorggruppe. Evt kontakt presten og hør om han vet om noen. (Evt søk på Facebook)

 

Kanskje du kan prate med helsesøster siden du er innom med det nye barnet?

 

Anonymous poster hash: 08421...ff2

Takk for svar Barnet ble noen dager gammelt, han fikk en fødselsskade og døde på grunn av det.

 

Jeg har ikke fått tilbud om sorggrupper før, fikk det nå for ikke så lenge siden. Men jeg føler det blir feil for meg som mistet mitt barn for 2 år siden å ta plassen til noen som nylig har mistet sitt. Jeg ønsker heller en en til en samtale med noen, det tror jeg hadde passet meg bedre. Jeg kan evt høre med de som driver sorggruppen om de kan ha samtaler med meg alene, men tror jeg må gå gjennom fastlegen.

 

Jeg snakker en del med hs da. Hun er veldig grei og hun har også prøvd å pushe på at jeg skal få hjelp av psykiatrisk sykepleier eller lignende i kommunen men får samme svar som legen min i tillegg så er jo det nye barnet hennes største fokus, og timen går fort...

 

Presten skal jeg høre med. Takk for tipset.

 

Anonymous poster hash: 6642a...219

 

Det er ikke feil! 2 år er ikke lenge! Takk ja til en sånn gruppe!

 

Anonymous poster hash: 320e6...136

[LittLykkelig]

 

Begynte å jobbe igjen etter tre uker. Hadde ikke rett til sykepenger så måtte det. Men i mitt tilfelle gjorde det godt å komme seg ut og å tenke på andre ting. Tiden stod nesten stille hjemme, satt bare og gråt, stirret i taket og grublet. Ikke la sorgen sluke deg, skriv ned tankene dine, lær deg å leve med tapet. Våg å gå inn i de mørke tankene, så finner du veien fortere tilbake. Råder deg til å lese "Idas dans", "Etter dansen" og "Små føtter setter dype spor". Disse hjalp meg masse og det er bare 2 mnd siden jeg mistet. Stor klem ❤

Åh, så trist å høre Så tungt det må ha vært å bli tvunget ut i jobb enten du var klar eller ikke 2 måneder er absolutt ikke lang tid siden du opplevde marerittet, sender deg en stor klem tilbake

Jeg er nok der at jeg ikke tør å gå inn i de mørke tankene. Jeg tør ikke finne frem alt det forferdelige som skjedde. Jeg har lagt litt lokk på det, og det er litt skummelt kjenner jeg.

Skal se litt på de bøkene du nevnerAnonymous poster hash: 6642a...219

Ikke legg lokk på det. Jeg gjorde det når jeg begynte å jobbe, men nå i helgen kom alt som en bølge. Jeg er plutselig dypt deprimert og kjenner at jeg nok ikke burde hevet meg tilbake i hverdagen så fort. Det var alkohol som utløste dette hos meg og jeg klarer ikke slutte å gråte. Dersom man ikke gir plass til sorgen vil den sprenge på hjertet ditt og komme ut i små drypp når du minst venter det. Klem