Andre her som har mistet et barn?

[Anonym bruker]

Jeg leste i en annen tråd at det var flere her som har mistet et barn (den bilde på fb tråden).

 

Jeg lurer egentlig på hvor lenge dere var sykmeldte etter at barnet døde? Fikk dere god hjelp profesjonelt og hos arbeidsgiver og kom dere tilbake raskt i jobb?

 

Grunnen til at jeg spør er at jeg har selv mistet et barn. Det er 2 år siden nå. Vi fikk omtrent ingen profesjonell hjelp til å bearbeide sorgen. Jeg var tilbake i jobb gradert etter 2 måneder, fulltid etter 3. Var på ingen måte klar for det. Satt bare og gråt mens jeg var på jobb.

 

Så ble jeg også raskt gravid igjen og er nå ferdig med permisjonen. Skal i utgangspunktet ut i jobb men er usikker på om jeg er klar. Jeg har ikke fått bearbeidet sorgen føler jeg. Jeg kan begynne å gråten når som helst av småting og blir trist og innesluttet. Blir også fort såret av ting andre sier selv om de ikke mener noe vondt, men jeg er bare veldig sårbar. Føler meg svak og har dårlig selvtillit.

 

I tillegg har vi en sak hos NPE og Fylkesmannen som tar veldig på og sliter meg ut psykisk. Bryter helt sammen når vi får brev i posten eller telefoner/mailer om saken som pågår.

 

Jeg er usikker på om jeg er klar for å begynne å jobbe. Det siste jeg vil er å starte opp igjen og bli sykmeldt etter kort tid. Det føles som et nederlag. Da er det bedre at jeg får en sykmelding nå før jeg starter opp, så slipper jeg alle spørsmål fra kolleger. 😔

 

Er det noen som har noen tanker eller vil dele sin erfaring? 💙

 

Anonymous poster hash: 6642a...219

[Anonym bruker]

Har ikke tid til langt svar, skulle gjerne sendt deg en melding men siden du er anonym så går jo ikke det. Har du kontakt med andre som har vært i samme situasjon? 

Anonymous poster hash: ebe6b...bf7

[Anonym bruker]

Men hvorfor har du ikke brukt tiden til å bearbeide/få hjelp nå på 2 år?

 

Jeg synes det er rart at du, etter å ha gått hjemme så lenge, ikke skal starte på jobb pga dette som skjedde for to år siden.

 

Hva med å kontakte lege (noe du burde gjort for veldig lenge siden) og be om henvisning til en psykolog som kan hjelpe deg?

 

Ofte er det faktisk bedre å få livet tilbake i rutiner. Få det travelt, la tankene ha andre ting å tenke på, fokusere på barnet du har fått og glede deg over det. Dersom du blir sykemeldt nå vil du jo bare gå hjemme og tenke og grave deg dypere ned i sorgen, istedenfor å gå videre.

 

Det høres brutalt ut, men prøv å la livet gå videre og fokuser på hverdagen. Men sett av tid til å tenke på barnet din døde. Det gjør jeg. En fast ettermiddag er hellig for meg. Etter middag går jeg tur alene, jeg har tid til å tenke, puste og jeg fokuserer på barnet mitt som døde. Jeg går innom graven og steller denne litt. Så går jeg enten hjem og da er barna lagt, eller jeg har avtalt med en venninne. Hjemme vet mannen at jeg er trist og lei. Av og til se vi i album, en film, prater eller bare ser tv.

 

Går man hjemme erdet stor sjanse for at man graver seg ned i sorgen, at det er vanskelig å gå ut å møte andre, at man ikke har andre ting å prate om når man treffer andre og at man ikke klarer fokusere på det man faktisk har. Det nye barnet, mannen (som også har sin sorg) og hverdagen.

 

Anonymous poster hash: 08421...ff2

[Anonym bruker]

Men hvorfor har du ikke brukt tiden til å bearbeide/få hjelp nå på 2 år?

 

Jeg synes det er rart at du, etter å ha gått hjemme så lenge, ikke skal starte på jobb pga dette som skjedde for to år siden.

 

Hva med å kontakte lege (noe du burde gjort for veldig lenge siden) og be om henvisning til en psykolog som kan hjelpe deg?

 

Ofte er det faktisk bedre å få livet tilbake i rutiner. Få det travelt, la tankene ha andre ting å tenke på, fokusere på barnet du har fått og glede deg over det. Dersom du blir sykemeldt nå vil du jo bare gå hjemme og tenke og grave deg dypere ned i sorgen, istedenfor å gå videre.

 

Det høres brutalt ut, men prøv å la livet gå videre og fokuser på hverdagen. Men sett av tid til å tenke på barnet din døde. Det gjør jeg. En fast ettermiddag er hellig for meg. Etter middag går jeg tur alene, jeg har tid til å tenke, puste og jeg fokuserer på barnet mitt som døde. Jeg går innom graven og steller denne litt. Så går jeg enten hjem og da er barna lagt, eller jeg har avtalt med en venninne. Hjemme vet mannen at jeg er trist og lei. Av og til se vi i album, en film, prater eller bare ser tv.

 

Går man hjemme erdet stor sjanse for at man graver seg ned i sorgen, at det er vanskelig å gå ut å møte andre, at man ikke har andre ting å prate om når man treffer andre og at man ikke klarer fokusere på det man faktisk har. Det nye barnet, mannen (som også har sin sorg) og hverdagen.

 

Anonymous poster hash: 08421...ff2

Veldig enig i dette. Samtidig opplever folk sorg forskjellig. Er viktig å ta tak i det om du sliter. Jeg la lokk på sorgen min, og flere år senere gikk jeg på en skikkelig smell.

I ettertid ser jeg at sorgen preget ikke bare meg, men også hele familien. Jeg var sur, trist, sint og hadde kort lunte. Et under at mannen holdt ut. Var sliten av meg selv også. 

Lykke til! 

 

Anonymous poster hash: f8832...685

[Anonym bruker]

Men hvorfor har du ikke brukt tiden til å bearbeide/få hjelp nå på 2 år?

 

Jeg synes det er rart at du, etter å ha gått hjemme så lenge, ikke skal starte på jobb pga dette som skjedde for to år siden.

 

Hva med å kontakte lege (noe du burde gjort for veldig lenge siden) og be om henvisning til en psykolog som kan hjelpe deg?

 

Ofte er det faktisk bedre å få livet tilbake i rutiner. Få det travelt, la tankene ha andre ting å tenke på, fokusere på barnet du har fått og glede deg over det. Dersom du blir sykemeldt nå vil du jo bare gå hjemme og tenke og grave deg dypere ned i sorgen, istedenfor å gå videre.

 

Det høres brutalt ut, men prøv å la livet gå videre og fokuser på hverdagen. Men sett av tid til å tenke på barnet din døde. Det gjør jeg. En fast ettermiddag er hellig for meg. Etter middag går jeg tur alene, jeg har tid til å tenke, puste og jeg fokuserer på barnet mitt som døde. Jeg går innom graven og steller denne litt. Så går jeg enten hjem og da er barna lagt, eller jeg har avtalt med en venninne. Hjemme vet mannen at jeg er trist og lei. Av og til se vi i album, en film, prater eller bare ser tv.

 

Går man hjemme erdet stor sjanse for at man graver seg ned i sorgen, at det er vanskelig å gå ut å møte andre, at man ikke har andre ting å prate om når man treffer andre og at man ikke klarer fokusere på det man faktisk har. Det nye barnet, mannen (som også har sin sorg) og hverdagen.

 

Anonymous poster hash: 08421...ff2

Jeg har flere ganger bedt fastlegen om hjelp nå i løpet av permisjonen min. Jeg får til svar at den psykiske helsetjenesten i kommunen ikke har kapasitet, og at de må håndtere mer viktige problemer. Hun har forsøkt mange ganger, men får samme svar uansett. Hun har også snakket med psykolog for meg for å høre om jeg kan komme dit, men får til svar at jeg ikke er psykisk syk så det går ikke. Jeg kan finne en psykoloh privat men det har jeg ikke økonomi til å betale.

 

Så jeg vet faktisk ikke hvordan jeg skal få hjelp. Jeg har brukt jordmor litt som jeg gikk til under svangerskapet men det faller jo helt utenfor hennes arbeidsoppgaver.

 

Alle sørger forskjellig. Jeg har kanskje satt sorgen min på vent for å fokusere på den nye graviditeten (som var veldig tøff, var mye på sykehuset) og nå på det nye barnet. Jeg har ingen venner å snakke med dette om heller. Familien min støtter så godt de kan, men pga alvorlig sykdom så er det tungt for de også.

 

Jeg tror jeg burde få hjelp nå og er redd jeg ikke klarer meg i jobb enda. Men er så redd for at andre ikke har forståelse for dette, sånn som du viser her nå.

 

Har hørt om andre som legger lokk på sorgen og som får en smell flere år senere, og det ønsker jeg hvertfall ikke skal skje.

 

Dette er ikke lett å håndtere på egen hånd når man ikke får noe hjelp til å sortere tanker og følelser.

 

Anonymous poster hash: 6642a...219

[Anonym bruker]

 

Har ikke tid til langt svar, skulle gjerne sendt deg en melding men siden du er anonym så går jo ikke det. Har du kontakt med andre som har vært i samme situasjon?

 

Anonymous poster hash: ebe6b...bf7

Takk for svar. Kanskje jeg kan sende deg en melding hvis du ikke er anonym? ☺

 

Jeg har bare kontakt med ei jente som har opplevd det samme men hun bor så langt unna😟

 

Anonymous poster hash: 6642a...219

[Anonym bruker]

 

 

Men hvorfor har du ikke brukt tiden til å bearbeide/få hjelp nå på 2 år?

 

Jeg synes det er rart at du, etter å ha gått hjemme så lenge, ikke skal starte på jobb pga dette som skjedde for to år siden.

 

Hva med å kontakte lege (noe du burde gjort for veldig lenge siden) og be om henvisning til en psykolog som kan hjelpe deg?

 

Ofte er det faktisk bedre å få livet tilbake i rutiner. Få det travelt, la tankene ha andre ting å tenke på, fokusere på barnet du har fått og glede deg over det. Dersom du blir sykemeldt nå vil du jo bare gå hjemme og tenke og grave deg dypere ned i sorgen, istedenfor å gå videre.

 

Det høres brutalt ut, men prøv å la livet gå videre og fokuser på hverdagen. Men sett av tid til å tenke på barnet din døde. Det gjør jeg. En fast ettermiddag er hellig for meg. Etter middag går jeg tur alene, jeg har tid til å tenke, puste og jeg fokuserer på barnet mitt som døde. Jeg går innom graven og steller denne litt. Så går jeg enten hjem og da er barna lagt, eller jeg har avtalt med en venninne. Hjemme vet mannen at jeg er trist og lei. Av og til se vi i album, en film, prater eller bare ser tv.

 

Går man hjemme erdet stor sjanse for at man graver seg ned i sorgen, at det er vanskelig å gå ut å møte andre, at man ikke har andre ting å prate om når man treffer andre og at man ikke klarer fokusere på det man faktisk har. Det nye barnet, mannen (som også har sin sorg) og hverdagen.

 

Anonymous poster hash: 08421...ff2

Veldig enig i dette. Samtidig opplever folk sorg forskjellig. Er viktig å ta tak i det om du sliter. Jeg la lokk på sorgen min, og flere år senere gikk jeg på en skikkelig smell.

I ettertid ser jeg at sorgen preget ikke bare meg, men også hele familien. Jeg var sur, trist, sint og hadde kort lunte. Et under at mannen holdt ut. Var sliten av meg selv også.

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: f8832...685

Takk for svaret ditt. Jeg har prøvd å få hjelp men får det ikke. Den psykiske helsetjenesten i kommunen har for mye å gjøre, og psykolog får jeg ikke komme til da jeg ikke er psykisk syk (sa legen min etter hun snakket med en psykolog i kommunen). Jeg er redd for at jeg har lagt lokk på sorgen og fokusert på svangerskap og nytt barn. Jeg har ingen å snakke med om dette heller, og jeg har ikke så lyst å pålegge venner denne byrden.

 

Hva skjedde når du fikk en smell? Var det lenge etter dødsfallet? Kom du deg fort igjen?

 

Anonymous poster hash: 6642a...219

[Anonym bruker]

Hva med sorggrupper der andre også har mistet et barn?

 

Du sier ikke noe om alderen til barnet. Om det var på barsel ta kontakt med barsel og spør om sorggruppe. Evt kontakt presten og hør om han vet om noen. (Evt søk på Facebook)

 

Kanskje du kan prate med helsesøster siden du er innom med det nye barnet?

 

Anonymous poster hash: 08421...ff2

[Anonym bruker]

Hva med sorggrupper der andre også har mistet et barn?

 

Du sier ikke noe om alderen til barnet. Om det var på barsel ta kontakt med barsel og spør om sorggruppe. Evt kontakt presten og hør om han vet om noen. (Evt søk på Facebook)

 

Kanskje du kan prate med helsesøster siden du er innom med det nye barnet?

 

Anonymous poster hash: 08421...ff2

Takk for svar💙 Barnet ble noen dager gammelt, han fikk en fødselsskade og døde på grunn av det.

 

Jeg har ikke fått tilbud om sorggrupper før, fikk det nå for ikke så lenge siden. Men jeg føler det blir feil for meg som mistet mitt barn for 2 år siden å ta plassen til noen som nylig har mistet sitt. Jeg ønsker heller en en til en samtale med noen, det tror jeg hadde passet meg bedre. Jeg kan evt høre med de som driver sorggruppen om de kan ha samtaler med meg alene, men tror jeg må gå gjennom fastlegen.

 

Jeg snakker en del med hs da. Hun er veldig grei og hun har også prøvd å pushe på at jeg skal få hjelp av psykiatrisk sykepleier eller lignende i kommunen men får samme svar som legen min😕😕 i tillegg så er jo det nye barnet hennes største fokus, og timen går fort...😟😟

 

Presten skal jeg høre med. Takk for tipset.💙

 

Anonymous poster hash: 6642a...219

[wishinn]

^{Meg anonym ebe6b...bf7            send meg en melding om det går:-) Er på jobb nå og får kanskje ikke svart men prøv å sende i alle fall.}

[Anonym bruker]

 

Hva med sorggrupper der andre også har mistet et barn?

 

Du sier ikke noe om alderen til barnet. Om det var på barsel ta kontakt med barsel og spør om sorggruppe. Evt kontakt presten og hør om han vet om noen. (Evt søk på Facebook)

 

Kanskje du kan prate med helsesøster siden du er innom med det nye barnet?

 

Anonymous poster hash: 08421...ff2

Takk for svar💙 Barnet ble noen dager gammelt, han fikk en fødselsskade og døde på grunn av det.

 

Jeg har ikke fått tilbud om sorggrupper før, fikk det nå for ikke så lenge siden. Men jeg føler det blir feil for meg som mistet mitt barn for 2 år siden å ta plassen til noen som nylig har mistet sitt. Jeg ønsker heller en en til en samtale med noen, det tror jeg hadde passet meg bedre. Jeg kan evt høre med de som driver sorggruppen om de kan ha samtaler med meg alene, men tror jeg må gå gjennom fastlegen.

 

Jeg snakker en del med hs da. Hun er veldig grei og hun har også prøvd å pushe på at jeg skal få hjelp av psykiatrisk sykepleier eller lignende i kommunen men får samme svar som legen min😕😕 i tillegg så er jo det nye barnet hennes største fokus, og timen går fort...😟😟

 

Presten skal jeg høre med. Takk for tipset.💙

 

Anonymous poster hash: 6642a...219

Så hvis kommunen ikke kan hjelpe deg og du ikke har råd til privat psykolog, hva skal en sykemelding gjøre? Så du blir sittende hjemme alene med barnet i barnehage og dyrke sorgen? Jeg har mistet et barn selv og det er helt grusomt. Men hverdagen lømmer uansett om man vil eller ei..

 

Anonymous poster hash: e966c...7cf

[Anonym bruker]

 

Hva med sorggrupper der andre også har mistet et barn?

 

Du sier ikke noe om alderen til barnet. Om det var på barsel ta kontakt med barsel og spør om sorggruppe. Evt kontakt presten og hør om han vet om noen. (Evt søk på Facebook)

 

Kanskje du kan prate med helsesøster siden du er innom med det nye barnet?

 

Anonymous poster hash: 08421...ff2

Takk for svar💙 Barnet ble noen dager gammelt, han fikk en fødselsskade og døde på grunn av det.

 

Jeg har ikke fått tilbud om sorggrupper før, fikk det nå for ikke så lenge siden. Men jeg føler det blir feil for meg som mistet mitt barn for 2 år siden å ta plassen til noen som nylig har mistet sitt. Jeg ønsker heller en en til en samtale med noen, det tror jeg hadde passet meg bedre. Jeg kan evt høre med de som driver sorggruppen om de kan ha samtaler med meg alene, men tror jeg må gå gjennom fastlegen.

 

Jeg snakker en del med hs da. Hun er veldig grei og hun har også prøvd å pushe på at jeg skal få hjelp av psykiatrisk sykepleier eller lignende i kommunen men får samme svar som legen min😕😕 i tillegg så er jo det nye barnet hennes største fokus, og timen går fort...😟😟

 

Presten skal jeg høre med. Takk for tipset.💙

 

Anonymous poster hash: 6642a...219

Men hvorfor ikke takke ja til en slik gruppe når du trenger noe? Du har jo ikke prøvd?

 

Jeg skjønner heller ikke hva en sykemelding skal hjelpe deg med?

 

Anonymous poster hash: 08421...ff2

[Anonym bruker]

 

 

Hva med sorggrupper der andre også har mistet et barn?

Du sier ikke noe om alderen til barnet. Om det var på barsel ta kontakt med barsel og spør om sorggruppe. Evt kontakt presten og hør om han vet om noen. (Evt søk på Facebook)

Kanskje du kan prate med helsesøster siden du er innom med det nye barnet?Anonymous poster hash: 08421...ff2

Takk for svar Barnet ble noen dager gammelt, han fikk en fødselsskade og døde på grunn av det.

Jeg har ikke fått tilbud om sorggrupper før, fikk det nå for ikke så lenge siden. Men jeg føler det blir feil for meg som mistet mitt barn for 2 år siden å ta plassen til noen som nylig har mistet sitt. Jeg ønsker heller en en til en samtale med noen, det tror jeg hadde passet meg bedre. Jeg kan evt høre med de som driver sorggruppen om de kan ha samtaler med meg alene, men tror jeg må gå gjennom fastlegen.

Jeg snakker en del med hs da. Hun er veldig grei og hun har også prøvd å pushe på at jeg skal få hjelp av psykiatrisk sykepleier eller lignende i kommunen men får samme svar som legen min i tillegg så er jo det nye barnet hennes største fokus, og timen går fort...

Presten skal jeg høre med. Takk for tipset.Anonymous poster hash: 6642a...219

Men hvorfor ikke takke ja til en slik gruppe når du trenger noe? Du har jo ikke prøvd?

Jeg skjønner heller ikke hva en sykemelding skal hjelpe deg med? Anonymous poster hash: 08421...ff2

Jeg skjønner ikke hva som er så vanskelig å forstå med at HI ønsker sykemelding. En SM er ikke ensbetydende med at man skal "dyrke sorgen" eller sture. Det høres for meg ut som om hun ikke har bearbeidet sorgen, og da må man sette av tid. Ikke minst krefter. Avhengig av yrke kan hverdagen bli altoppslukende og følelser knyttet til tap og sorg kan bli fortrengt og utsatt. Dere andre har gjerne vært sykemeldt lengre initialt og har jobbet mer med sorgen mens den er fersk. Jeg snakker selv av erfaring og skulle ha gjort mye annerledes. Jeg mistet en tvilling og hadde ikke tid til å sørge pga den gjenlevende tvillingen som også krevde sitt. To år senere ble lillebror født og hverdagen ble veldig travel. Først nå, snart tre år etter, har jeg store problemer med tapet av tvillingen og jeg trenger nok hjelp til å bearbeide sorgen mer. Å være i jobb er greit nok, men jeg bearbeider jo ikke akkurat sorgen med å jobbe og jobbe. Til det er jobben og hverdagen ellers altfor energikrevende.

Jeg synes du skal sykemeldes om du kjenner at det er noe som ulmer. Det er veldig viktig at du får bearbeidet tapet ellers kan ev senere livskriser føre til retraumatisering og eskalerende problemer. Et alternativ er LUB og kontaktpersoner gjennom dem. Ellers er støttegrupper like åpent og aktuelt for deg som for de med ferske tips opplevelser. Lykke til, jeg føler med deg. Det er beintøft å miste et barn, for min del kjennes det ut som om noen har revet ut en del av hjertet mitt.

 

Anonymous poster hash: 6057f...283

[Anonym bruker]

englesiden.no Alle der inne har mistet et barn. Skjønner godt det er krevende å a en sak gående slik som du har. Ting blir jo på en måte ikke avsluttet da.

Anbefaler deg og melde deg inn i lub også. Lub.no Der tilbyr de likemannstøtte. At du ikke får psykolog til å takle dette traumet er for dårlig. Dette burde du klage på.

 

Englesiden har en facebook gruppe også. Det finnes også en facebookgruppe som heter små føtter setter dype spor, men den er åpen for alle ikke bare de som har mistet babyen sin.

 

Håper og se deg på englesiden å at du finner den hjelpen du trenger.

 

Anonymous poster hash: bc841...0ef

[LittLykkelig]

Begynte å jobbe igjen etter tre uker. Hadde ikke rett til sykepenger så måtte det. Men i mitt tilfelle gjorde det godt å komme seg ut og å tenke på andre ting. Tiden stod nesten stille hjemme, satt bare og gråt, stirret i taket og grublet. Ikke la sorgen sluke deg, skriv ned tankene dine, lær deg å leve med tapet. Våg å gå inn i de mørke tankene, så finner du veien fortere tilbake. Råder deg til å lese "Idas dans", "Etter dansen" og "Små føtter setter dype spor". Disse hjalp meg masse og det er bare 2 mnd siden jeg mistet. Stor klem ❤️

[Mamma`n til Will& Ailo]

Hva med å kontakte presten i din lokale menighet?

[Anonym bruker]

 

 

 

Hva med sorggrupper der andre også har mistet et barn?

Du sier ikke noe om alderen til barnet. Om det var på barsel ta kontakt med barsel og spør om sorggruppe. Evt kontakt presten og hør om han vet om noen. (Evt søk på Facebook)

Kanskje du kan prate med helsesøster siden du er innom med det nye barnet?Anonymous poster hash: 08421...ff2

Takk for svar Barnet ble noen dager gammelt, han fikk en fødselsskade og døde på grunn av det.

Jeg har ikke fått tilbud om sorggrupper før, fikk det nå for ikke så lenge siden. Men jeg føler det blir feil for meg som mistet mitt barn for 2 år siden å ta plassen til noen som nylig har mistet sitt. Jeg ønsker heller en en til en samtale med noen, det tror jeg hadde passet meg bedre. Jeg kan evt høre med de som driver sorggruppen om de kan ha samtaler med meg alene, men tror jeg må gå gjennom fastlegen.

Jeg snakker en del med hs da. Hun er veldig grei og hun har også prøvd å pushe på at jeg skal få hjelp av psykiatrisk sykepleier eller lignende i kommunen men får samme svar som legen min i tillegg så er jo det nye barnet hennes største fokus, og timen går fort...

Presten skal jeg høre med. Takk for tipset.Anonymous poster hash: 6642a...219

Men hvorfor ikke takke ja til en slik gruppe når du trenger noe? Du har jo ikke prøvd?

Jeg skjønner heller ikke hva en sykemelding skal hjelpe deg med? Anonymous poster hash: 08421...ff2

Jeg skjønner ikke hva som er så vanskelig å forstå med at HI ønsker sykemelding. En SM er ikke ensbetydende med at man skal "dyrke sorgen" eller sture. Det høres for meg ut som om hun ikke har bearbeidet sorgen, og da må man sette av tid. Ikke minst krefter. Avhengig av yrke kan hverdagen bli altoppslukende og følelser knyttet til tap og sorg kan bli fortrengt og utsatt. Dere andre har gjerne vært sykemeldt lengre initialt og har jobbet mer med sorgen mens den er fersk. Jeg snakker selv av erfaring og skulle ha gjort mye annerledes. Jeg mistet en tvilling og hadde ikke tid til å sørge pga den gjenlevende tvillingen som også krevde sitt. To år senere ble lillebror født og hverdagen ble veldig travel. Først nå, snart tre år etter, har jeg store problemer med tapet av tvillingen og jeg trenger nok hjelp til å bearbeide sorgen mer. Å være i jobb er greit nok, men jeg bearbeider jo ikke akkurat sorgen med å jobbe og jobbe. Til det er jobben og hverdagen ellers altfor energikrevende.

Jeg synes du skal sykemeldes om du kjenner at det er noe som ulmer. Det er veldig viktig at du får bearbeidet tapet ellers kan ev senere livskriser føre til retraumatisering og eskalerende problemer. Et alternativ er LUB og kontaktpersoner gjennom dem. Ellers er støttegrupper like åpent og aktuelt for deg som for de med ferske tips opplevelser. Lykke til, jeg føler med deg. Det er beintøft å miste et barn, for min del kjennes det ut som om noen har revet ut en del av hjertet mitt.

 

Anonymous poster hash: 6057f...283

Takk for et godt svar💙

 

Det er akkurat dette. Jeg føler jeg ikke har fått bearbeidet sorgen og det traumet det var å mistet barnet sitt. Jeg har ikke fått hjelp til å gjøre noe med det. Jeg er derfor redd for at hvis jeg går tilbake på jobb nå så kommer dette et eller annet tidspunkt, veldig kraftig. Jeg trenger tid og hjelp til å komme meg gjennom dette og er redd for at jeg bryter sammen på jobb og ikke klarer å gjøre jobben min. Jeg kan ikke sitte å gråte meg gjennom arbeidsdagen. Jeg gråter ofte og er trist selv om det er to år siden. Det hjelper heller ikke at mange rundt oss glemmer og tror alt er ok nå når vi har fått et barn til.

 

Jeg synes du fikk satt ord på en del ting som jeg har tenkt men ikke helt klart å sette fingeren på.

 

Jeg skal sjekke ut dette med LUB og om de har noen kontaktperson i kommunen her. Takk for tipset.

 

Trist å høre at du mistet en tvilling. Det er vondt og urettferdig. 💔 sender deg en klem💙 og håper at du ikke overbelaster deg selv og går på en smell selv.

 

Anonymous poster hash: 6642a...219

[Anonym bruker]

englesiden.no Alle der inne har mistet et barn. Skjønner godt det er krevende å a en sak gående slik som du har. Ting blir jo på en måte ikke avsluttet da.

Anbefaler deg og melde deg inn i lub også. Lub.no Der tilbyr de likemannstøtte. At du ikke får psykolog til å takle dette traumet er for dårlig. Dette burde du klage på.

 

Englesiden har en facebook gruppe også. Det finnes også en facebookgruppe som heter små føtter setter dype spor, men den er åpen for alle ikke bare de som har mistet babyen sin.

 

Håper og se deg på englesiden å at du finner den hjelpen du trenger.

 

Anonymous poster hash: bc841...0ef

Takk for tipset. Jeg har sett englesiden før men synes det ble litt pes å melde seg inn. Men jeg skal definitivt gjøre det når du anbefaler det.

 

Er den facebook siden Små føtter... en åpen side eller er den lukket?

 

Hvem kan jeg klage til ang psykolog? Jeg har liksom bare tenkt at når fastlegen sa det ikke gikk så var det ikke så mye å gjøre med.

 

Anonymous poster hash: 6642a...219

[Anonym bruker]

Begynte å jobbe igjen etter tre uker. Hadde ikke rett til sykepenger så måtte det. Men i mitt tilfelle gjorde det godt å komme seg ut og å tenke på andre ting. Tiden stod nesten stille hjemme, satt bare og gråt, stirret i taket og grublet. Ikke la sorgen sluke deg, skriv ned tankene dine, lær deg å leve med tapet. Våg å gå inn i de mørke tankene, så finner du veien fortere tilbake. Råder deg til å lese "Idas dans", "Etter dansen" og "Små føtter setter dype spor". Disse hjalp meg masse og det er bare 2 mnd siden jeg mistet. Stor klem ❤️

Åh, så trist å høre Så tungt det må ha vært å bli tvunget ut i jobb enten du var klar eller ikke 😔 2 måneder er absolutt ikke lang tid siden du opplevde marerittet, sender deg en stor klem tilbake💙

 

Jeg er nok der at jeg ikke tør å gå inn i de mørke tankene. Jeg tør ikke finne frem alt det forferdelige som skjedde. Jeg har lagt litt lokk på det, og det er litt skummelt kjenner jeg.

 

Skal se litt på de bøkene du nevner💚

 

Anonymous poster hash: 6642a...219

[Anonym bruker]

Hva med å kontakte presten i din lokale menighet?

Det er helt sikkert ikke dumt. Vi fikk snakket litt med en prest like før begravelsen og de er flinke i sånne situasjoner føler jeg. Kan sikkert høre litt om de har noen som kan hjelpe💙 Takk for tipset.

 

Anonymous poster hash: 6642a...219

[Katta82]

Vil tru du får andre rettigheter til helsehjelp om du blir sjukemeldt. Då må legen din sette ein diagnose. Kanskje du lettare får hjelp då!?

Er det eit DPS i nærheten?

 

Lykke til <3

[Anonym bruker]

Vil tru du får andre rettigheter til helsehjelp om du blir sjukemeldt. Då må legen din sette ein diagnose. Kanskje du lettare får hjelp då!?

Er det eit DPS i nærheten?

 

Lykke til <3

Håper du har rett💙💙 Det er vel DPS i nabokommunen, kanskje her og men vet ikke helt sikkert.

 

Anonymous poster hash: 6642a...219

[stratosku]

Du må gjerne sende meg en mld i innboks.

 

Vi mistet premature tvillinger få timer etter fødsel. Der og da fikk vi fantastisk god støtte av ansatte på avdelingen, men i det vi ble sendt hjem var det ingen som tok "imot" oss.

 

Jeg var allerede i permisjon med tvillinger på 10 mnd da dette skjedde. Hadde også ei på 2 år, så det var rimelig hektisk hjemme.

 

Jeg kom hjem til et rutinefyllt kaos, fikk aldri tid til å virkelig kjenne på sorgen og tapet.

 

Har i ettertid møtt veggen, men har klart å klatre opp små trinn. Men det er til tider veldig tungt, og jeg tenker daglig på de to som ikke er sammen med oss mer.

 

Jobber også på nyfødt intensiv, og jeg får stadig påminnelser om alt vi har vært igjennom. Det er tidvis en tøff jobb, men den holder meg også oppe.

 

Man reagerer forskjellig, og det finnes ingen fasit på hva som er rett og galt når det kommer tii sørging.

[Anonym bruker]

Jeg mistet datteren min i kreft, og var hjemme med henne fra hun ble født til hun døde. Hun ble syk 3 mnd gammel, og da var jeg i permisjon. For meg ble det godt å komme ut i jobb, både for å treffe mennesker og fordi det var godt å klare seg selv uten hjelp av Nav. (Var konstant krangling med de om å få pleiepenger) Hun døde i August 2012, og jeg begynte å jobbe i midten av oktober. Var godt å få komme seg ut og treffe gamle kollegaer igjen. Min datter var 3 år når hun døde, og jeg møtte ikke så mye folk på den tiden. Var mye sykehus og hun hadde immunforsvaret på bunn stort sett hele tiden, og kunne derfor ikke møte så mange.

 

Lykke til, sorg er forskjellig, gjør det som føles riktig for deg. God klem❤️

 

Anonymous poster hash: 8e940...5d6

[*Miss Marple*]

Jeg tenker at det er viktig å gjøre det som passer for deg. Sorg oppleves så forskjellig at det er umulig å gi råd.

 

Det beste ønsker for fremtiden💕