Livet etter et avsluttet svangerskap

[Ariel83]

❤️❤️❤️

[Anonym bruker]

Et flott og velformulert innlegg til ettertanke.

 

Stor klem fra meg.

 

Anonymous poster hash: 1500b...5cb

[Gjest Darwinia:-)]

En femåring synger en selvlaget sang hver kveld. En sang der han ber englene passe på lillesøster. "Pliis pliis pliis. Kan dere passe på?". Det er godt. Han forstår. Og han glemmer ikke. Vi to deler en slags hemmelig sorg og han gjør den mindre. Med sin lille stemme i et mørkt rom. Og ei hand i mi. Mens minstebror stryker meg på armen. Det er medisin for et knust hjerte.

Dette er uten tvil noe av det vakreste jeg noensinne har lest. Tårene mine triller. Mitt råd til deg er å ikke la andre diktere hvordan du skal sørge. Det er bare du som vet akkurat hvordan DU har det. Vær heller ikke redd for å vise at du har det vondt. Ikke spøk det vekk hvis du egentlig trenger en skulder å gråte på. Jeg ønsker deg og familien alt godt videre.

[Sanchin]

Jeg bestemte meg tidlig at mitt barn ikke skulle gjemmes bort fordi det var ubehagelig for andre. Så jeg bare snakket om henne like naturlig som jeg (senere, hun var mitt første) snakket om de andre barna mine. Om hvordan fødselen var, hvor stor hun var. Drømmene mine. Sorgen min. Folk ble litt sjokkert, men tror det ble lettere også for dem da de visste jeg var åpen for å snakke. Og jeg bestemte meg for å ikke bli irritert når noen sa noe helt dumt, bare fordi de ikke visste bedre, og trodde det de sa, ville hjelpe.

 

En bekjent mistet sin elskede sønn noen uker før termin, uten at vi noen gang vil få vite hvorfor. De har vært åpne hele veien, snakket ut om sorgen ved å miste og delt følelser som oppstår underveis (blant annet via LUB som er nevnt tidligere i tråden, og via folk som blogger om det). Det er også nettsteder som "små føtter setter dype spor" etc. 

En ting jeg har lært gjennom å følge deres reise er at åpenhet rundt hva dere føler eller hva som andre føler i samme situasjon kan være med på å få folk rundt dere til å skjønne hva dere gjennomgår. 

Sender varme klemmer     

[BareEnTil]

     Gode, varme tanker til deg  

[glalaksen]

❤️❤️❤️

[Ikkesåallerværst]

Dette var sterk lesing for meg.. Helt utrolig hvordan du beskriver den delte sorgen mellom deg og femåringen. Klem til deg.

[LittLykkelig]

Uff, leit å høre.

 

Det blir lettere etterhvert.. Jeg har også tatt abort etter at det ble oppdaget alvorlig sykdom hos fosteret. Det er nok det vanskeligste jeg har gjort, og tiden etter var tøff. Håper du har en mer forståelsesfull fastlege enn det jeg hadde (vanlig med tre dager sykemelding etter kirurgisk abort sa han..herregud).

 

 

Men det går bedre etterhvert...selv om du selvsagt aldri vil glemme det.

 

Når jeg ser tilbake på det så vet jeg i dag at jeg valgte riktig. Særlig etter å ha fått et barn etter aborten. Senabort var tøft,men for meg ville dødfødsel eller at barnet levde nien timer/dager vært verre

 

God klem til deg. For meg hjalp det veldig å skrive ned tanker og følelser

Jeg måtte på jobb etter tre uker. Pga at jeg ikke hadde sykepengerett. Men det har egentlig gått greit. Alt går vel "greit" for tiden virker det som.

Det føltes som om jeg også valgte rett der og da. Tror jo innerst inne det. Men når man alltid har vært abortmotstander så er det vanskelig likevel. Å plutselig havne oppi noe sånt selv.. Men tanken på å fortsette et svangerskap der barnet har en dødsdom var for meg utenkelig brutalt. Ser for meg at sorgen ville blitt større for hver dag. Klem til deg også! HI

[LittLykkelig]

 

Dette var vanskelig å lese. På OUL fant vi et avvik på datteren vår, og omstendighetene gjorde at vi måtte vente til neste dag for ny UL for å undersøke hvor omfattende det var. Det var et døgn i helvete, bare fordi jeg ikke visste noe, og fordi muligheten for å miste henne plutselig var der.

 

Dette var i uke 20... Som realist og en som stort sett har beina godt planta på jorda ble jeg helt sjokkert over omfanget av min egen redsel. I min verden skulle hun ikke være å regne for et menneske ennå engang, så tidlig i svangerskapet! Der møtte jeg meg selv i døra. Brutalt! Hun var ungen min alt. Ikke vet jeg om det er hormonene eller hva det er som gjør det, men det ble iallfall umiddelbart et faktum for meg.

 

Vi var mye heldigere enn deg, og vil få en datter uten smerter og minimalt med spesielle behov. Eller; vi får en datter.

Jeg kan ikke forestille meg hvordan du har det nå, eller hvordan det var å miste henne, men jeg har iallfall smakt på redselen og tankene rundt det. Jeg føler virkelig med deg! Du har lov til å sørge, og når noen spør om det går bra, så synes jeg du godt kan svare at det er tøft fremdeles.

 

Lykke til videre! <3 Jeg håper du finner trøst der du kan.

 

Anonymous poster hash: 00c07...f8f

Er så glad på dine vegner for at det gikk bra for dere! Vi hadde også ny UL dagen etter, deretter to dager der vi ventet på resultater av fostervannsprøve, så to døgn mens vi ventet på pillen. Og til slutt to dager etter pillen der jeg kun kjente spark og var redd de skulle stoppe. Avslutningen var fødsel og de første ordene var "hun er død". Så måtte vi se henne, få henne velsignet og ta farvel. Ingen lett uke altså. Krampegråt i dusjen mens jeg kjente spark, kosing med magen mens jeg kunne, samtale med sønnen min på 5, takle familiens sorg osv. Men vi overlevde det og fikk til en verdig avslutning. Og en ting er sikkert; vi lærte utrolig mye og verdsetter våre to andre barn uendelig mye høyere! Klem fra HI

[Anonym bruker]

Så utrolig vondt det må være......

Stor klem til deg...

Anonymous poster hash: 85bbc...67d

[Anonym bruker]

 

 

Dette var vanskelig å lese. På OUL fant vi et avvik på datteren vår, og omstendighetene gjorde at vi måtte vente til neste dag for ny UL for å undersøke hvor omfattende det var. Det var et døgn i helvete, bare fordi jeg ikke visste noe, og fordi muligheten for å miste henne plutselig var der.

 

Dette var i uke 20... Som realist og en som stort sett har beina godt planta på jorda ble jeg helt sjokkert over omfanget av min egen redsel. I min verden skulle hun ikke være å regne for et menneske ennå engang, så tidlig i svangerskapet! Der møtte jeg meg selv i døra. Brutalt! Hun var ungen min alt. Ikke vet jeg om det er hormonene eller hva det er som gjør det, men det ble iallfall umiddelbart et faktum for meg.

 

Vi var mye heldigere enn deg, og vil få en datter uten smerter og minimalt med spesielle behov. Eller; vi får en datter.

Jeg kan ikke forestille meg hvordan du har det nå, eller hvordan det var å miste henne, men jeg har iallfall smakt på redselen og tankene rundt det. Jeg føler virkelig med deg! Du har lov til å sørge, og når noen spør om det går bra, så synes jeg du godt kan svare at det er tøft fremdeles.

 

Lykke til videre! <3 Jeg håper du finner trøst der du kan.

 

Anonymous poster hash: 00c07...f8f

Er så glad på dine vegner for at det gikk bra for dere! Vi hadde også ny UL dagen etter, deretter to dager der vi ventet på resultater av fostervannsprøve, så to døgn mens vi ventet på pillen. Og til slutt to dager etter pillen der jeg kun kjente spark og var redd de skulle stoppe. Avslutningen var fødsel og de første ordene var "hun er død". Så måtte vi se henne, få henne velsignet og ta farvel. Ingen lett uke altså. Krampegråt i dusjen mens jeg kjente spark, kosing med magen mens jeg kunne, samtale med sønnen min på 5, takle familiens sorg osv. Men vi overlevde det og fikk til en verdig avslutning. Og en ting er sikkert; vi lærte utrolig mye og verdsetter våre to andre barn uendelig mye høyere! Klem fra HI

Det der høres ut som tortur... å vente på at hun skal slutte å sparke... Jeg har ikke ord!

 

Vi går til hyppige kontroller ennå. Det er jeg glad for.

 

Jeg tror det er bra at du har barn fra før! Det høres iallfall sånn ut. En helt spesiell og fin liten familie. Håper dere har ork og lyst til å bli gravid igjen. Jeg tror sorgen din vil slippe det hardeste taket etterhvert.

 

Anonymous poster hash: 00c07...f8f