Livet etter et avsluttet svangerskap

[LittLykkelig]

Ja jeg kaller det avsluttet. Synes det er fælt å måtte kalle det en abort. Vi valgte å avslutte i uke 20 pga kromosomfeil "uforenelig med liv". Vår lille datter kom stille til verden for 1,5 mnd siden.

Det er så rart det der. Jeg er meg selv igjen størsteparten av tiden. Ler, jobber, hverdagsliv.. Plutselig får jeg en påminnelse. Kjenner et sort hull i hjertet. Hører på "jag vill alltid alska" og gråter litt i ensomhet. Det føles nesten tilgjort. For vi hadde jo ikke fått et friskt barn uansett? Så den lille nydelige jenta på butikken kunne jo aldri vært vår? Eller? Valgte vi feil? Tok jeg livet av barnet vårt? Eller sparte jeg det for lidelse? Ville hun ikke overlevd uansett?

 

Det er trist. Verden har gått videre. Hvordan leve med å ha mistet et barn når alle andre har kommet over det? Når ingen spør. Når alle tror jeg tar lett på det fordi jeg kan snakke hverdagslig om det og til og med dra en spøk? Enda jeg lengter etter at noen skal forstå at jeg er trist. At jeg er litt tom. Selv om jeg er meg selv. Når jeg vil ha en reaksjon, ikke bare et taust nikk. "Vi vet, men det er så ubehagelig å spørre." Når noen spør så spør de bare "går det bra?". Hva svarer man? De har ikke bedt om en avhandling, så man svarer vel ja. Fordi det gjør jo det, mesteparten av tiden? Eller?

 

Jeg savner å ha en baby. Jeg blir trist når forventningene ble brutt. Jeg kan enda ta meg i å se på babyklær og tenke "ah, det må jeg kjøpe!" helt til jeg kommer på at mellomste er 2 år og det ikke kommer noen ny. Det var så vondt å pakke bort sprinkelsenga. Klarte det ikke før igår. Det eneste vi fikk var et bilde av to små fotavtrykk. Og en engel i himmelen. En liten engel som jeg føler at jeg sviktet. Og aldri fikk bli kjent med. For jeg rakk ikke glede meg skikkelig. Og nå er det bare et åpent sår som ingen kan se. Og kleine situasjoner når noen spør hvor mange barn jeg har. Fordi det blir både rett og feil å nevne henne. Men hvertfall feil når jeg lar være.

 

Jeg dytter bort folk. Jeg klarer ikke pleie kontakter lenger. Lar ikke folk bry seg. Spiller helt, fleiper for mye, ler for høyt. Krampeaktig. Tar aldri kontakt. Spør aldri hvordan det går med andre. Jeg som var så omsorgsfull.. Har mistet evnen til small talk. Ser ikke vitsen. Enten forteller jeg alt, vrenger sjela. Eller så holder jeg helt kjeft, utmattet av den korteste konversasjon. Sur, trøtt, negativ. En klønete kropp som ikke har skjønt at svangerskapet er over. At den skal slippe kiloene og bli seg selv. Et tomt skall av en mage. Og et tomt smil som ikke når øynene. Huff så klisje. Dramatisk jeg nå, føler meg falsk. For det var jo "bare" et foster?

 

En femåring synger en selvlaget sang hver kveld. En sang der han ber englene passe på lillesøster. "Pliis pliis pliis. Kan dere passe på?". Det er godt. Han forstår. Og han glemmer ikke. Vi to deler en slags hemmelig sorg og han gjør den mindre. Med sin lille stemme i et mørkt rom. Og ei hand i mi. Mens minstebror stryker meg på armen. Det er medisin for et knust hjerte.

 

Takk hvis du orket å lese. Godt å lufte seg litt. Sorg er så vanskelig. Det føles trist når noen spør om henne, men tristere når de ikke spør. Og hvor lenge har man lov til å snakke om noe sånt? Hvorfor må folk si ting som "kanskje like greit at det skjedde såpass tidlig?". Jeg jatter med men tenker at det er alldeles ikke like greit. Det ville vært bedre å miste før man visste om graviditeten. Eller at det endte av seg selv. Men ingen må tro det er lett å ta et valg om senabort. For det er det verste jeg har opplevd. Og uansett hva jeg hadde valgt så ville jeg aldri kunne vite at jeg valgte rett. Det er bare fucka. Og naturstridig. Rett og slett.

Endret 28. september 2015 av LittLykkelig

[Anonym bruker]

<3

 

 

 

Anonymous poster hash: b6d88...413

[BøllefrøOgBolla]

Så forferdelig vondt å høre om den lille jenta deres 💔 har du tenkt noe på å kontakte LUB (landsforeningen for uventet barnedød) eller en sorggruppe? Der kan du møte og snakke med noen som forstår sorgen din, kanskje mye bedre enn de rundt som kanskje ikke tørr bry seg, eller som prøver, men ikke får det helt til. Dere er i en forferdelig vanskelig situasjon, og jeg skal ikke en gang late som jeg forstår - men kanskje kan du få hjelp til å leve med sorgen på den måten som passer deg og dine best ❤️ Jeg syntes du skal sørge, så lenge og på akkurat den måten du selv føler er riktig! Det barnet som ikke ble var tanker, drømmer, håp og kjærlighet - det er klart du har lov å være trist og lei, du har mistet noe av det kjæreste i verden 💔

 

Mine aller varmeste tanker til deg og dine ❤️

[Anonym bruker]

❤️❤️❤️

 

Anonymous poster hash: b5a6c...923

[Ladybird2014]

😢❤️❤️❤️❤️

[Anonym bruker]

Først en god klem til deg!

Jeg har en venninne som mistet barnet sitt for noen år siden, i uke 21, vi snakker om det fortsatt. Sjeldnere nå enn da det skjedde, men fortsatt hver måned. Jeg har blitt tildelt den ære å være den som hun deler dette med - for det er sånn jeg ser på det. Har du en venn, familiemedlem eller venninne du kan prate med?

 

Nok en god klem til deg!

 

Anonymous poster hash: 66179...97e

[Anonym bruker]

Så trist å høre om den lille jenta deres😢💜💛

 

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg har selv mistet en gutt i slutten av svangerskapet.

 

Sender deg en stor klem💙💚💙

 

Anonymous poster hash: f98a9...bcd

[Ladybugg]

❤❤

[Anonym bruker]

Har ingen gode svar, vil bare gi deg en god klem. Felte noen tårer da jeg leste dette. Jeg mistet selv (skriver mistet, da det er et tap), men det var tidlig. Likevel kjenner jeg gjenklangen av din sorg, dog i et mye mindre format. Tror dette er en ensom sorg da menn kanskje ikke klarer å sette seg inn i det, da de ikke kjenner det på kroppen. Bokstavelig talt. For min del gikk det bedre da kroppen gikk tilbake til normalen, da den var en påminnelse av tapet. Og jeg tenker ikke lengre på det hver dag. Håper du føler deg bedre etter hvert, selv om sorgen aldri helt vil gå over. Klem

 

Anonymous poster hash: dfa1d...087

[Gullunger]

Så trist! Varm klem!

[shari_z]

God klem til deg! Jeg mistet i dødfødsel 31+0 i april 2000. "Jag vil alltid älska" hørte jeg mye på, særlig når det hadde gått litt tid, eller mye tid, og jeg ikke klarte å gråte mer. Trodde jeg var blitt til betong følelsesmessig. Så hørte jeg den sangen, og sorgen kom over meg på nytt - og det var faktisk godt å vite at jeg kunne gråte fortsatt.

 

Jeg bestemte meg tidlig at mitt barn ikke skulle gjemmes bort fordi det var ubehagelig for andre. Så jeg bare snakket om henne like naturlig som jeg (senere, hun var mitt første) snakket om de andre barna mine. Om hvordan fødselen var, hvor stor hun var. Drømmene mine. Sorgen min. Folk ble litt sjokkert, men tror det ble lettere også for dem da de visste jeg var åpen for å snakke. Og jeg bestemte meg for å ikke bli irritert når noen sa noe helt dumt, bare fordi de ikke visste bedre, og trodde det de sa, ville hjelpe.

 

Du har mistet et barn på den mest horribel måte jeg kan tenke meg. Men kan vi egentlig si at den eller den har mer vondt? Jeg synes det var ille nok å høre de ordene, "Beklager. Det finnes ikke hjertesktivitet. Babyen din er død." Det var grusom å se henne i kista, og enda mer grusom å vite at den siste gangen jeg så henne, faktisk var den siste gangen noensinne. Men jeg kan ikke tenke meg hvordan det må være å ta en avgjørelse som du måtte ta, bare at det måtte gjøre enda mer vondt. (Det baserer jeg på å vite hvordan det var for min fetter og hans kona da de også måtte avslutte et svangerskap halvveis gjennom fordi babyen deres hadde kromosomfeil som var uforenlig med liv. Som jeg gråt for og med dem!)

 

Jeg vet hvor vond min opplevelse var. Din kan ikke være lettere. Ta godt vare på deg selv, mannen og barna dine. Ta godt vare på minnene du har fra svangerskapet og babyen din. Og husk at det er i orden å le, og helt i orden å gråte like etterpå. Alt er normalt i din situasjon.

 

Kondolerer så mye med lille babyen din!

 

Klem fra mammaen til Kayla Colleen, født helt stille den 19. april 2000

[LittLykkelig]

Tusen takk for så fine svar! Er så godt (og trist) å høre andres erfaringer. Har akkurat nå meldt meg inn på englesiden. Tror det kan hjelpe. Litt i allefall. Det er så lite info om kromosomfeil, senabort, fødsel tidlig etc. Belastningen er enda større når man er midt oppi det og ikke finner info om hva man kan forvente og hvordan det foregår.

[Anonym bruker]

Veldig trist.

 

Selvsagt har du lov å sørge. Du har mistet et barn. Å avslutte var det riktige å gjøre for dere, det betyr ikke at du ikke har rett til å sørge eller at det er mindre trist enn om det ender av seg selv. La deg selv tenke de tanker du vil tenke... Se på den jenta på butikken, kjenn på at du skulle ønske det var slik for dere. La deg få lov å være trist over å ha mistet en datter.

 

Mange spør: "går det bra?" Men overraskende mange er støttende og medfølende når man forteller at det ikke alltid går så bra. Ikke vær redd for å sette ord på det heller. Du trenger ikke skamme deg over sorgen eller føle at du ikke har rett til den.

 

Sorgen blir nok lettere å bære med tiden, men det kreves også at man lar seg selv føle den.

 

<3

 

 

Anonymous poster hash: 51545...6d6

[Stridsmøy]

Kondolerer! Ord blir fattige i slike situasjoner. En klem til deg <3

[Kakao1234]

Det var et sterkt innlegg å lese. God trøste-klem til deg! <3

 

Det kan absolutt ikke sammenlignes, men vi mistet vår baby i uke 16 sist jeg var gravid. Obduksjonen viser ingen feil med barnet, men en infeksjon i morkaken. Forventningene var skyhøye og vi gledet oss sånn til å få den lille jenta vår, men så gikk alt i tusen knas da jeg så alt for tidlig fødte den alt for lille babyen på badegulvet hjemme. Jeg begynte å gå til psykolog kort tid etter for å bearbeide alle disse følelsene, og det hjalp meg veldig mye! Jeg var sykmeldt i 2-3 måneder etterpå, jobbet et par måneder før jeg fikk en ny smell og ble sykmeldt noen uker igjen. Det er nå over 1,5 år siden dette skjedde, Jeg har vært tilbake i full jobb i snart et år og jeg er gravid på nytt. Trodde aldri jeg skulle tørre å bli gravid igjen, men med fantastisk støtte av alle rundt meg, er vi nå snart halvveis i svangerskapet og krysser fingrene for at det skal gå bra denne gangen!

 

Du skal vite at sorgen er DIN! DU må bruke den tiden du trenger for å bearbeide dette! Ingen har rett til å mene noe om hvor lang tid du bruker på å sørge. Dette er din og din manns sorg, -bruk hverandre og støtt hverandre i dette så lenge det er behov for det.

 

Ønsker deg lykke til videre i livet! <3

[sjoko10]

sender deg en stor klem

er akkurat som å lese hvordan jeg har det. men med meg skjedde det for 1 år siden. du lærer leve med det. er fremdeles tøft å snakke om det. snakket nettopp med kollegaer om det. klarte ikke å holde tårene tilbake. tenker enda om det var det riktige valget selv om legene sa det var det beste.

 

vis du trenger å snakke med noen så kan du sende meg en privat melding

[Anonym bruker]

Teksten din fikk meg til å gråte her jeg sitter. Stor klem til deg, selv om det er lite så vit iallefall at det er noen som tenker på deg og dere <3

Anonymous poster hash: 6984e...339

[Gjest Muji81]

Uff, leit å høre.

 

Det blir lettere etterhvert.. Jeg har også tatt abort etter at det ble oppdaget alvorlig sykdom hos fosteret. Det er nok det vanskeligste jeg har gjort, og tiden etter var tøff. Håper du har en mer forståelsesfull fastlege enn det jeg hadde (vanlig med tre dager sykemelding etter kirurgisk abort sa han..herregud).

 

 

Men det går bedre etterhvert...selv om du selvsagt aldri vil glemme det.

 

Når jeg ser tilbake på det så vet jeg i dag at jeg valgte riktig. Særlig etter å ha fått et barn etter aborten. Senabort var tøft,men for meg ville dødfødsel eller at barnet levde nien timer/dager vært verre

 

God klem til deg. For meg hjalp det veldig å skrive ned tanker og følelser

[Anonym bruker]

<3<3<3

Anonymous poster hash: b081c...d43

[Anonym bruker]

Dette var vanskelig å lese. På OUL fant vi et avvik på datteren vår, og omstendighetene gjorde at vi måtte vente til neste dag for ny UL for å undersøke hvor omfattende det var. Det var et døgn i helvete, bare fordi jeg ikke visste noe, og fordi muligheten for å miste henne plutselig var der.

 

Dette var i uke 20... Som realist og en som stort sett har beina godt planta på jorda ble jeg helt sjokkert over omfanget av min egen redsel. I min verden skulle hun ikke være å regne for et menneske ennå engang, så tidlig i svangerskapet! Der møtte jeg meg selv i døra. Brutalt! Hun var ungen min alt. Ikke vet jeg om det er hormonene eller hva det er som gjør det, men det ble iallfall umiddelbart et faktum for meg.

 

Vi var mye heldigere enn deg, og vil få en datter uten smerter og minimalt med spesielle behov. Eller; vi får en datter.

Jeg kan ikke forestille meg hvordan du har det nå, eller hvordan det var å miste henne, men jeg har iallfall smakt på redselen og tankene rundt det. Jeg føler virkelig med deg! Du har lov til å sørge, og når noen spør om det går bra, så synes jeg du godt kan svare at det er tøft fremdeles. 

 

Lykke til videre! <3 Jeg håper du finner trøst der du kan. 

Anonymous poster hash: 00c07...f8f

[Anonym bruker]

<3

 

Anonymous poster hash: 37a37...eae

[Elenora]

Styrkeklem ♡♡♡

[Nordisk]

Dette var tøff lesing. 😔

 

Vil bare gi deg en klem, og si at jeg synes du er sterk. ❤️

[Teddi]

❤️

[Anonym bruker]

<3 klem til deg

 

Anonymous poster hash: b4343...073