Er dette rimelig å forvente av meg?

[Anonym bruker]

Jeg jobber netter og har 4 vakter på jobb og ei uke fri. Hver tredje helg faller dette på helgen.

I tillegg jobber jeg tre dager i mnd i en barnebolig.

Før jeg drar på jobb om nettene så legger jeg frem klær til ungene og rekker akkurat hjem og får sagt fader og fulgt opp til skolen.

 

Jeg er ALLTID hjemme kl 13 når de kommer hjem fra skolen.

 

Saken er denne at min mann forventer at siden jeg jobber som jeg gjør er han fristilt alt ansvar.

Jeg må hver dag stå opp med ungene, lage frokost, hjelpe til med klær, smøre mat osv.

Når de er dratt på skolen er det å planlegge middag, dra på butikken og rydde.

Når de kommer hjem kl 13 er det matlaging, lekser, rydding og ordning til aktiviteter de går på.

 

Mannen forventer at jeg gjør alt dette hver dag. Pluss ordner alt med klærne til ungene alene, ordner alt hvis de skal på tur med skolen og alt ifb aktiviteter.

 

Han kan stå opp hver morgen og bare tenke på seg selv, hver onsdag sover han lenge, og komme hjem til middag hver dag, så legge seg litt, evt være med å se på en av ungene, så drar han på trening og jeg legger ungene.

 

Misforstå meg rett, jeg elsker å tilbringe tid med gullene mine. Men alt ansvar hviler også på meg.

Jeg føler meg som ei flyfille som bare gjeter andre hele tiden.

 

Hva tenker dere? Er det rett?

 

Anonymous poster hash: ea04f...3e0

[Anonym bruker]

Jeg jobber netter og har 4 vakter på jobb og ei uke fri. Hver tredje helg faller dette på helgen.

I tillegg jobber jeg tre dager i mnd i en barnebolig.

Før jeg drar på jobb om nettene så legger jeg frem klær til ungene og rekker akkurat hjem og får sagt fader og fulgt opp til skolen.

 

Jeg er ALLTID hjemme kl 13 når de kommer hjem fra skolen.

 

Saken er denne at min mann forventer at siden jeg jobber som jeg gjør er han fristilt alt ansvar.

Jeg må hver dag stå opp med ungene, lage frokost, hjelpe til med klær, smøre mat osv.

Når de er dratt på skolen er det å planlegge middag, dra på butikken og rydde.

Når de kommer hjem kl 13 er det matlaging, lekser, rydding og ordning til aktiviteter de går på.

 

Mannen forventer at jeg gjør alt dette hver dag. Pluss ordner alt med klærne til ungene alene, ordner alt hvis de skal på tur med skolen og alt ifb aktiviteter.

 

Han kan stå opp hver morgen og bare tenke på seg selv, hver onsdag sover han lenge, og komme hjem til middag hver dag, så legge seg litt, evt være med å se på en av ungene, så drar han på trening og jeg legger ungene.

 

Misforstå meg rett, jeg elsker å tilbringe tid med gullene mine. Men alt ansvar hviler også på meg.

Jeg føler meg som ei flyfille som bare gjeter andre hele tiden.

 

Hva tenker dere? Er det rett?

 

Anonymous poster hash: ea04f...3e0

Fader er selvsagt hadet🙈

 

Anonymous poster hash: ea04f...3e0

[Anonym bruker]

Hvorfor stiller du ikke krav til mannen da?

 

Anonymous poster hash: 1a58e...939

[Anonym bruker]

Hvorfor stiller du ikke krav til mannen da?

 

Anonymous poster hash: 1a58e...939

 

Hvorfor skal menn alltid stilles krav til for å kunne bidra? Jeg gjør da virkelig min del hjemme uten at mannen må kreve det av meg. Synes man bør kunne forvente det av voksne folk uansett kjønn!

 

Anonymous poster hash: b0c1d...ac2

[Anonym bruker]

Når sover du?!?

Her syns jeg mannen definitivt må få fingen ut av rævva og gjøre en innsats, helt på trynet at han slipper unna på denne måten. Han ser det tydeligvis ikke selv, så her må dere snakke sammen. Du må jo forklare ham hvordan dagene din er kontra hans, alt du gjør som han mest sannsynlig tar for gitt.

Anonymous poster hash: 9547d...1d4

[Mamma_til_2]

 

 

Hvorfor stiller du ikke krav til mannen da?

 

Anonymous poster hash: 1a58e...939

Hvorfor skal menn alltid stilles krav til for å kunne bidra? Jeg gjør da virkelig min del hjemme uten at mannen må kreve det av meg. Synes man bør kunne forvente det av voksne folk uansett kjønn!

 

Anonymous poster hash: b0c1d...ac2

For i ett hvert forhold der ene part bare gjør alt uten og sette foten ned vill andre part ( mann eller jvinne) bare gjøre det de må slik er det!

Hi har skjemt bort sin mann med at hun har gjort alt uten og si fra og nå merker hun hvor tøft det et!

 

Hi du må sette ned foten og si fra og så bli enige om hvordan de daglige gjøremålene skal fordeles! Du bør ha att par forslag klar og gode argumenter ☺

Og ikke la han skuns unna og ikke gjør noe for han før han blir syk eller at han helt har kommet inn i den nye rutinen.

[Anonym bruker]

 

 

Hvorfor stiller du ikke krav til mannen da?

 

Anonymous poster hash: 1a58e...939

Hvorfor skal menn alltid stilles krav til for å kunne bidra? Jeg gjør da virkelig min del hjemme uten at mannen må kreve det av meg. Synes man bør kunne forvente det av voksne folk uansett kjønn!

 

Anonymous poster hash: b0c1d...ac2

For i ett hvert forhold der ene part bare gjør alt uten og sette foten ned vill andre part ( mann eller jvinne) bare gjøre det de må slik er det!

Hi har skjemt bort sin mann med at hun har gjort alt uten og si fra og nå merker hun hvor tøft det et!

 

Hi du må sette ned foten og si fra og så bli enige om hvordan de daglige gjøremålene skal fordeles! Du bør ha att par forslag klar og gode argumenter ☺

Og ikke la han skuns unna og ikke gjør noe for han før han blir syk eller at han helt har kommet inn i den nye rutinen.

 

 

Langt ifra, de fleste av oss er utstyrt med samvittighet. Hverken jeg og mannen har noen gang satt foten ned, og begge vet at den andre dekker opp dersom man ikke gjør sin del (noe som kan skje av og til ved sykdom, hvis man er veldig sliten osv). Likevel har det ikke falt noen av oss inn å bare lene seg tilbake og la den andre ta hele ansvaret alene.

 

Anonymous poster hash: b0c1d...ac2

[Anonym bruker]

Jeg har prøvd å snakke med ham, men ingen innfallsvinkler jeg bruker når inn.

Han svarer bare med: Ja, du får få deg en normal jobb som alle andre.

 

Hans virkelighetsoppfatning er helt fjern, han tror oppriktig at han gjør mye.

Fordi han renset takrennene på mandag så har han gjort årets innsats.

 

Han aner ikke hvor noen av barna har noen av klærne sine eller noe.

 

Hver gang, og jeg mener 99% av tiden hvor han åpner munnen er det for å fortelle meg hva han selv skal denne dagen, for å be meg massere han, for hva vi trenger at jeg kjøper i butikken osv. Innimellom reiser jeg til ei venninne når han kommer fra trening kl 21.00. Jeg kan ikke gå ut døren uten at han henger ut av vinduet og ber meg kjøpe noe i butikken, ta med noe ut, fortelle meg noe jeg må gjøre bedre...

 

Jeg lever konstant i et tankekjør over hva som må gjøres og huskes på.

Han er frigitt alt.

 

Nei, det er prisen jeg kan betale for å ha den jobben jeg har!

 

Han hater nattejobben min, for Gud forby om han måtte smøre mat om jeg ikke rekker hjem. Da henger både han og ungene på tlf konstant,

 

Anonymous poster hash: ea04f...3e0

[Stina <3]

Du må hadde sluttet med å finne frem klær og lage mat de dagene du er på jobb. Det burde være en selvfølge at han får til selv.

Jeg hadde det på samme måte tidligere. Ble lei og sluttet med å ordne til før jeg gikk på jobb. Ble noen sure miner og rare sammensetninger av klær. Mat fikk han til, kanskje ikke like spennende matpakker som jeg lager, men ungene gikk ikke sulten.

De får det til om de må. Hva gjør han om du må være bortreist noen dager?

[Anonym bruker]

Du må hadde sluttet med å finne frem klær og lage mat de dagene du er på jobb. Det burde være en selvfølge at han får til selv.

Jeg hadde det på samme måte tidligere. Ble lei og sluttet med å ordne til før jeg gikk på jobb. Ble noen sure miner og rare sammensetninger av klær. Mat fikk han til, kanskje ikke like spennende matpakker som jeg lager, men ungene gikk ikke sulten.

De får det til om de må. Hva gjør han om du må være bortreist noen dager?

Jeg var bortreist noen dager for en mnd siden. Alt av trening og hverdagsklær var lagt frem. Ungene ringte opptil 5 gng om dagen å ba meg komme hjem.

 

Det han er god på er hver høstferie drar de til Mallorca med bestemor og bestefar.

Jeg holder meg alltid hjemme og jobber ekstravakter for denne uken er deres, siden begge ungene tyr til meg konstant ellers.

 

Derfor er han jo på trening og ute nærmest hver kveld nå, for han skal være borte i 7 dager med de snart, og derav fortjener og både sove ut og gjøre sine ting.

 

Ungene våre er stille og rolige, bråker ikke og er null problem å ha med seg.

 

Jeg er bare lei av den egosentriske mannen.

 

Anonymous poster hash: ea04f...3e0

[Gulljnta]

Jeg jobber nesten likt som deg, men jeg jobber litt flere netter. Jeg finner også frem klær på kvelden, kommer hjem om morgenen og kler på, smører mat og pakker sekken. Har en på skolen og to i barnehagen. Pappaen tar de med seg i barnehagen.

 

Synes dette er greit, savner litt mer deltagelse ifht å gjøre klart ting på kvelden, men det sier jeg ifra om. Han er med på alle aktiviteter da, så jeg slipper unna den biten.

 

Du må bare begynne å stille krav til mannen, men synes ikke det skal gå utover barna mtp å droppe å finne frem klær osv. Da blir det bare ekstra stress. Tenker heller at det er viktig at han hjelper til når du kommer av nattevakten.

 

Hvordan er det når du arbeider helg ds? Tar han ungene så du får sove ordentlig?

[Tired mama]

Synes du skal ta deg en velfortjent 2 ukers husmorferie.

 

Først da skjønner mannen hvor mye du gjør hjemme!

[Anonym bruker]

 

 

Hvorfor stiller du ikke krav til mannen da?

 

Anonymous poster hash: 1a58e...939

Hvorfor skal menn alltid stilles krav til for å kunne bidra? Jeg gjør da virkelig min del hjemme uten at mannen må kreve det av meg. Synes man bør kunne forvente det av voksne folk uansett kjønn!

 

Anonymous poster hash: b0c1d...ac2

Leste du det HI skrev?

ÅPENBART gjør han ikke noe. Altså må hun da stille krav.

Hva mener du ellers HI skal gjøre?

Slutte å gjøre det hun gjør? Resultatet er at barna lider.

Skal hun kanskje bare gå fra han?

Nei. Hun MÅ faktisk stille krav når mannen åpenbart er en forvokst guttunge.

 

Anonymous poster hash: 1a58e...939

[Anonym bruker]

Høres akkurat ut som min samboer. Endret han seg da dere fikk barn? Jeg mistenker kanskje asperger hos min forresten. Her har jeg møtt veggen for lenge siden og nærmest bedt på mine knær om at han av og til kan ta de med til bestemor noen timer så jeg slipper det konstante ansvaret, men nei det skjer aldri. Han er så redd for ansvaret med de. Mine er 1,5 år og 3 år da. Jeg er fremdeles hjemme med minste og blir det til han blir 2,5år. Han mener løsningen for meg er å begynne å jobbe igjen. Eh ja jeg har valgt selv å gå hjemme lengre enn de fleste(er dagmamma så ikke uten inntekt), men hvordan skal jeg da liksom rekke å gjøre noe i huset?! Han løfter jo ingen finger da heller. Jeg er lei av hele fyren her, men får meg ikke til å gå pga barna. At pga han så har jeg blitt utbrent. Graver meg bare dypere ned for hver dag. Jeg sov ikke sammenhengende på 3 år fordi han ikke tok en natt, men heller flyttet på eget soverom...

 

Anonymous poster hash: 867af...f86

[Anonym bruker]

Før alt rakna totalt var jeg og mannen på noe parterapi. Et av våre store problemer dreide seg akkurat om husarbeid og å få hverdagen til å gå opp. Der ble det sagt at man regnet med at en ukes fullt husarbeid i et hjem med barn tilsvarer like mye jobb som en full stilling. Den gangen den ene jobbet ute og den andre greide hjemmearbeidet gikk det. Når begge jobber ute gir det seg selv at dette ikke kommer til å funke i lengden. Da MÅ man dele på arbeidet og ansvaret. Om du nå skulle bytte ut jobben din betyr det ikke at han kommer til å løfte en finger mer for husarbeidet. Jeg vil anbefale samtaler med noen utefra. Parterapi, noen på fvk eller hva det måtte være. Når du ikke greier å nå inn til mannen på egen hand så må noen andre på banen for det holder ikke i lengden. Når man har familie sammen må man hjelpe og støtte hverandre, og har man yngre barn i familien blir BEGGE slitne i perioder. Slik er det. Men familien kommer ikke til å fungere som en enhet om den ene parten melder seg ut og forventer oppvarting som på et hotell. Har man barn sammen så må man ta del i både ansvar og plikter for at familien skal kunne fungere.

Anonymous poster hash: d04b2...c67

[Anonym bruker]

Hva trenger du egentlig denne mannen til?

Ville han virkelig gjort sin del om du byttet jobb? Det tror ikke jeg.

 

Anonymous poster hash: aba56...425

[Anonym bruker]

Hva trenger du egentlig denne mannen til?

Ville han virkelig gjort sin del om du byttet jobb? Det tror ikke jeg.

 

Anonymous poster hash: aba56...425

Hun trenger han som barnevakt på natta.

 

Anonymous poster hash: 928fa...10f

[Iiiiik]

Dere må jo nesten se hva dere bringer inn i familien. Han bringer sikkert inn mest inntekt, mulig han tenker at det å være borte fra huset 40 timer eller så fordi han er på jobb, gjør at han har rett til å få bestemme over egen tid de resterende våkne timene. Kanskje tenker han at når du er hjemme på dagen uten å ha vært på nattevakt temmelig mange dager i løpet av en uke, så får du dine egentimer da. Jeg vet ikke jeg, men det går kanskje an å finne andre fortolkninger enn at han er en drittsekk?

 

I løpet av en måned på 30 dager finnes det 720 timer. Av de sover han kanskje 210 timer. Han jobber ca 160 timer pluss sikkert 20-30 timer i transport. Da har han 320 timer igjen pr mnd. Hvor mange av disse tåler du at han bruker på seg selv? Hvor mye synes han er rimelig? Hvor stor er forskjellen?  Synes du at det "å se på et av barna" på en fritidsaktivitet teller som å bidra til familien? Hva mener han?

 

På samme måte må dere se på hvilke oppgaver og funksjoner som må ivaretas i familien. Mener han at siden han tjener mest og er mest på jobb, så skal alt falle på deg? Hvor mye mener han selv at han gjør? Hvor mye synes du han bør gjøre? Hvor stor er forskjellen?

 

Småbarnstiden er strevsom, man sover for lite, får for lite tid for seg selv, og det er lettere å se hva en selv gjør enn hva partneren gjør. Å snakke sammen er uansett en veldig god strategi!

[Anonym bruker]

Dere må jo nesten se hva dere bringer inn i familien. Han bringer sikkert inn mest inntekt, mulig han tenker at det å være borte fra huset 40 timer eller så fordi han er på jobb, gjør at han har rett til å få bestemme over egen tid de resterende våkne timene. Kanskje tenker han at når du er hjemme på dagen uten å ha vært på nattevakt temmelig mange dager i løpet av en uke, så får du dine egentimer da. Jeg vet ikke jeg, men det går kanskje an å finne andre fortolkninger enn at han er en drittsekk?

 

I løpet av en måned på 30 dager finnes det 720 timer. Av de sover han kanskje 210 timer. Han jobber ca 160 timer pluss sikkert 20-30 timer i transport. Da har han 320 timer igjen pr mnd. Hvor mange av disse tåler du at han bruker på seg selv? Hvor mye synes han er rimelig? Hvor stor er forskjellen? Synes du at det "å se på et av barna" på en fritidsaktivitet teller som å bidra til familien? Hva mener han?

 

På samme måte må dere se på hvilke oppgaver og funksjoner som må ivaretas i familien. Mener han at siden han tjener mest og er mest på jobb, så skal alt falle på deg? Hvor mye mener han selv at han gjør? Hvor mye synes du han bør gjøre? Hvor stor er forskjellen?

 

Småbarnstiden er strevsom, man sover for lite, får for lite tid for seg selv, og det er lettere å se hva en selv gjør enn hva partneren gjør. Å snakke sammen er uansett en veldig god strategi!

Takk alle sammen for svar.

 

Han bringer ikke inn mest penger.

Vi tjener tilnærmet likt, og det han tjener har jeg aldri sett snurten av.

Jeg kjøper all mat og alt til barna, og klarer å spare litt.

 

Jeg føler helt ærlig ikke at jeg trenger han til noe.

Han skal bare melke meg for alt jeg er verdt. Vil helst at jeg skal tjene hele familien og aldri sitte ned.

Det føles slik.

 

Før vi fikk barn for 12 år siden så var jeg nok bare ung, umoden, uerfaren og blendet av hans spreke kropp. Jeg vet, lite lurt.

Han har gitt meg mine to mirakler da.

 

Jeg bare vet ikke om jeg makter mer.

Til og med damen på fmvk nærmest ga opp, det går IKKE å snakke med ham.

Det er umulig.

I hand hode betyr det hundre ganger mer om han gjør noe.

Han er tydeligvis Guden og jeg er askepott i dette forholdet.

Jeg vil prate, fordele og være på bølgelengde, men det er umulig.

 

Anonymous poster hash: ea04f...3e0

[Iiiiik]

 

Takk alle sammen for svar.

 

Han bringer ikke inn mest penger.

Vi tjener tilnærmet likt, og det han tjener har jeg aldri sett snurten av.

Jeg kjøper all mat og alt til barna, og klarer å spare litt.

 

Jeg føler helt ærlig ikke at jeg trenger han til noe.

Han skal bare melke meg for alt jeg er verdt. Vil helst at jeg skal tjene hele familien og aldri sitte ned.

Det føles slik.

 

Før vi fikk barn for 12 år siden så var jeg nok bare ung, umoden, uerfaren og blendet av hans spreke kropp. Jeg vet, lite lurt.

Han har gitt meg mine to mirakler da.

 

Jeg bare vet ikke om jeg makter mer.

Til og med damen på fmvk nærmest ga opp, det går IKKE å snakke med ham.

Det er umulig.

I hand hode betyr det hundre ganger mer om han gjør noe.

Han er tydeligvis Guden og jeg er askepott i dette forholdet.

Jeg vil prate, fordele og være på bølgelengde, men det er umulig.

 

Anonymous poster hash: ea04f...3e0

 

Men da har du vel allerede svart på ditt eget spørsmål? Du synes ikke det er rimelig at han forventer det han forventer og du later ikke til å like ham en gang. Da synes jeg faktisk du skal stå opp for deg selv og enten kreve noe annet eller takke for laget og etablere deg uten ham.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at du vil at mannen skal bidra mer, men jeg følger ikke helt resonementet ditt!

 

Du har skolebarn - altså er de ganske store! Eldste er 12. Du trenger ikke degge for en 12-åring! Hvorfor i all verden skal DU legge fram både hverdagstøy og treningstøy til dem? Hva med å lære opp unga til dette selv? Skolebarn klarer vel å finne fram sitt eget tøy på kvelden, pakke sine egne gymbager og finne fram ting til fritidsaktiviteter??

 

Du har en ukes fri mellom hver jobbeøkt - altså ganske mye egentid mens ungene er på skolen. jeg skjønner at noe av denne tiden går med til husarbeid, men likevel. det bør vel neppe være slik at du rundvasker huset, handler og driver storplanlegging av middag HVER DAG?? Hva med å handle en dag i uka, lage middagslister og la ungene ta sin del av ryddingen? De dagene du har nattevakt og er på jobb kan vel mannen lage matpakkene (eller kanskje ungene faktisk kan smøte matpakker selv?)

 

Du legger ungene. Virkelig, legger du en 12-åring? Går ikke en 12-åring egentlig å legger seg selv? Jeg skjønner at man er tilstede altså, men det er jo stor forskjell på det å ha kveldstell på en 1-åring som må mates og stelles og en 12-åring og bør være relativt selvgående! Etter at du har hatt hele dagen for deg selv hjemme (dette er vel din egentid også) så er det vel ikke så strevsomt å være tilstede i huset mens dine relativt store barn er tilstede og klarer seg selv?

 

Med dette mener jeg selvføglelig ikke at mannen ikke skal bidra. begge parter bør selvfølgelig bidra i hjemmet - også med husarbeid. Men dere jobber jo på veldig forskjellige tider. det kan fint være at han tenker at du har masse egentid på dagtid - når du tross alt er hjemme uten barn.

Anonymous poster hash: 5720d...d2d

[Gjest Antarctica]

 

Dere må jo nesten se hva dere bringer inn i familien. Han bringer sikkert inn mest inntekt, mulig han tenker at det å være borte fra huset 40 timer eller så fordi han er på jobb, gjør at han har rett til å få bestemme over egen tid de resterende våkne timene. Kanskje tenker han at når du er hjemme på dagen uten å ha vært på nattevakt temmelig mange dager i løpet av en uke, så får du dine egentimer da. Jeg vet ikke jeg, men det går kanskje an å finne andre fortolkninger enn at han er en drittsekk?

 

I løpet av en måned på 30 dager finnes det 720 timer. Av de sover han kanskje 210 timer. Han jobber ca 160 timer pluss sikkert 20-30 timer i transport. Da har han 320 timer igjen pr mnd. Hvor mange av disse tåler du at han bruker på seg selv? Hvor mye synes han er rimelig? Hvor stor er forskjellen? Synes du at det "å se på et av barna" på en fritidsaktivitet teller som å bidra til familien? Hva mener han?

 

På samme måte må dere se på hvilke oppgaver og funksjoner som må ivaretas i familien. Mener han at siden han tjener mest og er mest på jobb, så skal alt falle på deg? Hvor mye mener han selv at han gjør? Hvor mye synes du han bør gjøre? Hvor stor er forskjellen?

 

Småbarnstiden er strevsom, man sover for lite, får for lite tid for seg selv, og det er lettere å se hva en selv gjør enn hva partneren gjør. Å snakke sammen er uansett en veldig god strategi!

Takk alle sammen for svar.

 

Han bringer ikke inn mest penger.

Vi tjener tilnærmet likt, og det han tjener har jeg aldri sett snurten av.

Jeg kjøper all mat og alt til barna, og klarer å spare litt.

 

Jeg føler helt ærlig ikke at jeg trenger han til noe.

Han skal bare melke meg for alt jeg er verdt. Vil helst at jeg skal tjene hele familien og aldri sitte ned.

Det føles slik.

 

Før vi fikk barn for 12 år siden så var jeg nok bare ung, umoden, uerfaren og blendet av hans spreke kropp. Jeg vet, lite lurt.

Han har gitt meg mine to mirakler da.

 

Jeg bare vet ikke om jeg makter mer.

Til og med damen på fmvk nærmest ga opp, det går IKKE å snakke med ham.

Det er umulig.

I hand hode betyr det hundre ganger mer om han gjør noe.

Han er tydeligvis Guden og jeg er askepott i dette forholdet.

Jeg vil prate, fordele og være på bølgelengde, men det er umulig.

 

Anonymous poster hash: ea04f...3e0

Ut med ham!

Han er jo en blindpassasjer. Finn deg noen gode allierte som kan overnatte hvis ungene er hjemme mens du har nattevakt. Eller lag en samværsavtale der han har dem når du jobber. Han er jo verre enn en trettenåring.

[Anonym bruker]

 

Jeg skjønner at du vil at mannen skal bidra mer, men jeg følger ikke helt resonementet ditt!

 

Du har skolebarn - altså er de ganske store! Eldste er 12. Du trenger ikke degge for en 12-åring! Hvorfor i all verden skal DU legge fram både hverdagstøy og treningstøy til dem? Hva med å lære opp unga til dette selv? Skolebarn klarer vel å finne fram sitt eget tøy på kvelden, pakke sine egne gymbager og finne fram ting til fritidsaktiviteter??

 

Du har en ukes fri mellom hver jobbeøkt - altså ganske mye egentid mens ungene er på skolen. jeg skjønner at noe av denne tiden går med til husarbeid, men likevel. det bør vel neppe være slik at du rundvasker huset, handler og driver storplanlegging av middag HVER DAG?? Hva med å handle en dag i uka, lage middagslister og la ungene ta sin del av ryddingen? De dagene du har nattevakt og er på jobb kan vel mannen lage matpakkene (eller kanskje ungene faktisk kan smøte matpakker selv?)

 

Du legger ungene. Virkelig, legger du en 12-åring? Går ikke en 12-åring egentlig å legger seg selv? Jeg skjønner at man er tilstede altså, men det er jo stor forskjell på det å ha kveldstell på en 1-åring som må mates og stelles og en 12-åring og bør være relativt selvgående! Etter at du har hatt hele dagen for deg selv hjemme (dette er vel din egentid også) så er det vel ikke så strevsomt å være tilstede i huset mens dine relativt store barn er tilstede og klarer seg selv?

 

Med dette mener jeg selvføglelig ikke at mannen ikke skal bidra. begge parter bør selvfølgelig bidra i hjemmet - også med husarbeid. Men dere jobber jo på veldig forskjellige tider. det kan fint være at han tenker at du har masse egentid på dagtid - når du tross alt er hjemme uten barn.

 

Anonymous poster hash: 5720d...d2d

Jeg har aldri en friuke, som i fri.

Jeg jobber ekstra.

Mannen er som nevnt gniten, så det jeg tjener går uavkortet til meg og barna.

 

I fare for å bli gjenkjent så byttet jeg om alder på ungene, de er bare 6 1/2 og 8 år, så ikke så store mao.

De kan finne frem klær, men jeg må jo få det vasket, brettet og lagt i skuffene.

De trener begge to, det er dugnader og mannen nekter å stå i kiosk fordi han prinsipielt er i mot det, så alt slikt faller på meg.

 

På mine fridager har jeg "fri" fra 9-13, da handler jeg, vasker, rydder, besøker gamle besteforeldre og gjør klar middag.

 

Men når mannen kommer hjem og til ferdig middag og ikke engang rydder og skuffer vekk middagsrestene føler jeg meg verdiløs.

Og den følelsen av at han bare kan gå å legge seg og tro han har "fri" resten av ettermiddagen fordi jeg "bare" har vært på møte, kjøpt bursdagsgaver, handlet mat, vasket, laget mat, ryddet, gjort lekser med barna, vært sammen med ungene, fått på de fotballklær og danseklær, kjørt de og vært på deres treninger og hjem og dusje, kveldsmat, litt pugging igjen, osv osv, og han har da kommet til ferdig mat, sovet middag, dratt og trent og hjem på sofaen.

 

Jeg har UTALLIGE ganger sagt at han ikke kan trene 5 gng i uka når vi har små.

Han må d for å være menneske er hans svar.

 

Jeg er så lei!!!!!

Nå driver i tillegg moren og ringer fordi han har invitert folk på middag i dag! Blir hyggelig det sier han, der jeg må stå for alt!

 

Anonymous poster hash: ea04f...3e0

[Anonym bruker]

 

 

Jeg skjønner at du vil at mannen skal bidra mer, men jeg følger ikke helt resonementet ditt!

 

Du har skolebarn - altså er de ganske store! Eldste er 12. Du trenger ikke degge for en 12-åring! Hvorfor i all verden skal DU legge fram både hverdagstøy og treningstøy til dem? Hva med å lære opp unga til dette selv? Skolebarn klarer vel å finne fram sitt eget tøy på kvelden, pakke sine egne gymbager og finne fram ting til fritidsaktiviteter??

 

Du har en ukes fri mellom hver jobbeøkt - altså ganske mye egentid mens ungene er på skolen. jeg skjønner at noe av denne tiden går med til husarbeid, men likevel. det bør vel neppe være slik at du rundvasker huset, handler og driver storplanlegging av middag HVER DAG?? Hva med å handle en dag i uka, lage middagslister og la ungene ta sin del av ryddingen? De dagene du har nattevakt og er på jobb kan vel mannen lage matpakkene (eller kanskje ungene faktisk kan smøte matpakker selv?)

 

Du legger ungene. Virkelig, legger du en 12-åring? Går ikke en 12-åring egentlig å legger seg selv? Jeg skjønner at man er tilstede altså, men det er jo stor forskjell på det å ha kveldstell på en 1-åring som må mates og stelles og en 12-åring og bør være relativt selvgående! Etter at du har hatt hele dagen for deg selv hjemme (dette er vel din egentid også) så er det vel ikke så strevsomt å være tilstede i huset mens dine relativt store barn er tilstede og klarer seg selv?

 

Med dette mener jeg selvføglelig ikke at mannen ikke skal bidra. begge parter bør selvfølgelig bidra i hjemmet - også med husarbeid. Men dere jobber jo på veldig forskjellige tider. det kan fint være at han tenker at du har masse egentid på dagtid - når du tross alt er hjemme uten barn.

 

Anonymous poster hash: 5720d...d2d

Jeg har aldri en friuke, som i fri.

Jeg jobber ekstra.

Mannen er som nevnt gniten, så det jeg tjener går uavkortet til meg og barna.

 

I fare for å bli gjenkjent så byttet jeg om alder på ungene, de er bare 6 1/2 og 8 år, så ikke så store mao.

De kan finne frem klær, men jeg må jo få det vasket, brettet og lagt i skuffene.

De trener begge to, det er dugnader og mannen nekter å stå i kiosk fordi han prinsipielt er i mot det, så alt slikt faller på meg.

 

På mine fridager har jeg "fri" fra 9-13, da handler jeg, vasker, rydder, besøker gamle besteforeldre og gjør klar middag.

 

Men når mannen kommer hjem og til ferdig middag og ikke engang rydder og skuffer vekk middagsrestene føler jeg meg verdiløs.

Og den følelsen av at han bare kan gå å legge seg og tro han har "fri" resten av ettermiddagen fordi jeg "bare" har vært på møte, kjøpt bursdagsgaver, handlet mat, vasket, laget mat, ryddet, gjort lekser med barna, vært sammen med ungene, fått på de fotballklær og danseklær, kjørt de og vært på deres treninger og hjem og dusje, kveldsmat, litt pugging igjen, osv osv, og han har da kommet til ferdig mat, sovet middag, dratt og trent og hjem på sofaen.

 

Jeg har UTALLIGE ganger sagt at han ikke kan trene 5 gng i uka når vi har små.

Han må d for å være menneske er hans svar.

 

Jeg er så lei!!!!!

Nå driver i tillegg moren og ringer fordi han har invitert folk på middag i dag! Blir hyggelig det sier han, der jeg må stå for alt!

 

Anonymous poster hash: ea04f...3e0

I tillegg sitter jeg i fagutvalg, så jeg har også en del møtevirksomhet på dagtid.

 

HI

 

Anonymous poster hash: ea04f...3e0

[Anonym bruker]

Denne mannen gir deg jo ikke noe. Han lever et egoliv, ikke langt fra singellivet.

 

Jeg håper inderlig at dere begge betaler på hus, det med verdier, at dere deler på utgifter ellers slik at ikke han sitter igjen med verdier når du flytter og du med ingenting?

 

Mannen din bruker jobben din som unnskyldning for å ikke gjøre noe. Om du byttet jobb så ville det jo ikke vært noe problem for deg å gjøre alt da heller, for da sov du jo hele nettene... Denne mannen vil alltid ha en unnskyldning for å ikke gjøre noe. Er du villig til å leve slik?

 

Mannen kan gjerne trene fem ganger i uken og likevel gjøre sin del av husarbeid/ansvar med barna. Men da er det hans ansvar å gjøre det på tider som fungerer for familien. Vet om mange som får til den kabalen hvor en eller begge trener mye. Stå opp tidligere og jogge en tur før resten av familien står opp, begynne tidligere på jobb et par dager i uken for å få mer tid på ettermiddagen, samkjøre aktiviteter med andre. Det er mulig hvis man planlegger og er strukturert. Men mannen din vil ikke, så han er ikke interessert i det.

 

Dere har tydeligvis prøvd å løse problemer på fvk, men mannen din vil ikke prøve. Du kan ikke fikse parforholdet alene, du har prøvd, mannen vil ikke. Jeg tror du får det bedre uten ham.

Anonymous poster hash: 6d694...41c