Dere som jobber fullt, er det tungt

[Guttaboys]

Jobber 100 %. To barn på 4 og 6 år. Går helt fint. Slitsomt, ja. Men overhode ikke uoverkommelig. Jeg kan forstå at de som har lang reisevei velger å jobbe redusert, for å rekke å levere og hente.

[Anonym bruker]

Jobber som pedleder i barnehage. Har to barn på 2 og 4 år. Med en mann på trygd så har jeg ikke råd til å gå ned i stiling. Skulle gjerne gjort det for å gi barna mer fri, rydde, handle, vaske osv. mens de er i barnehagen så jeg kunne vært mer sammen med dem i helgene. Men for meg personlig så går det jo rundt, det flyter litt hjemme her og er en del sliten. Ubunden tid blir tatt i helgene siden jeg ikke klarer å konsentrere meg på kveldene. 

Anonymous poster hash: 2455a...839

[Anonym bruker]

Jobber 100%, har 2 barn på 8 og 6 år på skolen og en mann i Norsjøen og er gravid med nr. 3

 

Føler det går helt fint. Eneste som blir litt vanskjøtet når mannen er på sjøen er husvask (stort hus) og nå som jeg er i 1 trimester har jeg mer enn nok med å orke å være på jobb fulle dager, lage mat til ungene, følge opp lekser og fritidsaktiviter og få ting til å gå rundt.

 

Føler meg sjelden sliten når jeg ikke er gravid :-)

Anonymous poster hash: bb8fc...2c5

[Anonym bruker]

Jeg syns det er slitsomt. Både jeg og mannen pendler og jeg drar kl 06 for å få kabalen til å gå opp.

Har en stressende jobb med mye ansvar. Har 3 barn, derav to på skole med aktiviteter og lekser som skal føles opp og en trassig 3 åring 😅.

Var mye enklere når barna var mindre og ettermiddagene var roligere.

Det går greit, men livet er så mye mer enn jobb og jeg skulle gjerne hatt mer tid til andre ting. Vi tjener bra og bidrar mer enn snittet til felleskassa selv om en av oss hadde gått ned stilling

 

Anonymous poster hash: 48637...e27

[Anonym bruker]

Tja...jeg er jo sliten til kvelds. Både mannen og jeg jobber fullt, jeg som sykepleier. Har to barn, en i barnehage, en i førsteklasse og 29 uker på vei med nr tre. Jeg liker den hektiske hverdagen, alt må planlegges men jeg tenker at vi er jammen heldige som kan leve et hektisk familieliv med friske barn.. Har hatt perioder i livet der det eneste jeg ønsket meg var en vanlig hverdag med rutiner og jobb...pga alvorlig sykdom og dødsfall sto livet på vent. Jeg trives best når jeg kjenner at jeg lever 😃☀️

 

Anonymous poster hash: eed1a...6b9

[Anonym bruker]

Jeg har aldri jobbet fullt, og kommer antakelig aldri til å klare det. Jeg har i og for seg en psykisk sykdom. Men alle har vi ulike utgangspunkt og forskjellig mengde energi til rådighet. Å si at alle mer eller mindre skal kunne jobbe 100% blir faktisk litt feil å påstå. Alle har ikke den kapasiteten.

 

Anonymous poster hash: 7d664...755

[Anonym bruker]

Jobber 100% + overtid og reiser. Er i tillegg 100% alenemor. Blir sliten nå og da, men henter meg inn i helger og i ferier:)

 

Anonymous poster hash: f3515...6c1

[Anonym bruker]

Jeg jobber 100%, og er alenemor med to barn på fulltid. Klart det er tungt, jeg jobber innen psykiatri og kan ikke påstå at jobben alltid gir energipåfyll Men jeg elsker jobben min og ville aldri byttet. Så får det heller være at jeg av og til ligger utslått på sofaen under barne-tv, og at jeg legger meg samtidig som ungene på fredagskveldene.

 

For et år siden var jeg ferdig med en to års videreutdanning, den tok jeg ved siden av både fullt ansvar for barna og 100% jobb. Det gikk flott, det også. Som regel er viljen det største hinder for gjennomføring.

 

Anonymous poster hash: f6504...b06

[kristinehufine]

Å jobbe fullt og ha barn er helt normalt overkommelig og bør også være det for deg. Å forsørge seg er et minimumskrav.

Det kommer jo an på mange ting om det er overkommelig? Er man alene? Sammen med barnefaren? Jobber barnefaren mye, og alt annet faller på deg? Hvis man har mye ansvar hjemme og mannen jobber mye, økonomien er god og man klarer seg på mindre enn to fulle lønninger er det ganske forståelig at mange velger at mamma jobber redusert?

[Anonym bruker]

Har ikke lest alle svar her, men for å svare på spørsmålet ditt; ja, det kan til tider være tungt med 100% jobb og små barn. Men mye avhenger av faktorene rundt, f.eks:

 

Har du en jobb du virkelig trives i?

Er det mye trafikk fra/til jobb?

Klarer dere å dele på henting/levering i barnehagen, slik at barna ikke får så lange dager hele tiden (kan bidra til dårlig samvittighet og at det føles tungt)? Og i samme ånd; er dere fornøyd med barnehagen og vet at barna trives der?

Får du lagt inn litt tid innimellom til ting som er viktig for deg, eks. trening, treffe en venninne osv.?

Kan du få litt avlastning med f.eks. vaskehjelp?

Klarer du å senke litt på kravene om ryddighet for eksempel i heimen?

Viktigst; har du en mann som bidrar på lik linje?

 

Hvis disse faktorene er på plass er 100% jobb overkommelig. Men selvfølgelig blir man sliten og det kan føles tungt av og til, det er nok vanlig for de fleste.

 

Selv har jeg utfordring med en mann som jobber ekstremt mye og er mye på reise. Så jeg vet at 100% har vært vanskelig, spesielt da de to eldste var små. Da reduserte jeg, fordi jeg hadde mulighet for det (og vi har økonomi til det), det var veldig bra for oss på det tidspunktet. Man skal ha det bra som familie og. Hvis du føler det er for mye nå, og forholdene ligger til rette og dere har god økonomi, så må dere selv velge hvordan dere vil ha det og ikke bry dere om hva andre synes. Lykke til

 

 

Anonymous poster hash: c04f3...3a4

[Anonym bruker]

Jeg jobbet 100% og tenkte at om alle andre klarer det, så klarer jeg det. Jeg beit tenna sammen selv om jeg lå på sofa fra jeg kom hjem og til neste dag, bare avbrutt av å gi barna mat. Til slutt måtte jeg kaste inn håndkleet. Nå har jeg ikke vært ute av senga siden fredag ettermiddag. Dagene går med til å hvile, og selv nå sliter jeg med nok energi til å takle hverdagen uten jobb. Hadde jeg bare lyttet på kroppen....

 

Anonymous poster hash: c8fd6...7fe

[sug lut]

 

Å jobbe fullt og ha barn er helt normalt overkommelig og bør også være det for deg. Å forsørge seg er et minimumskrav.

Det kommer jo an på mange ting om det er overkommelig? Er man alene? Sammen med barnefaren? Jobber barnefaren mye, og alt annet faller på deg? Hvis man har mye ansvar hjemme og mannen jobber mye, økonomien er god og man klarer seg på mindre enn to fulle lønninger er det ganske forståelig at mange velger at mamma jobber redusert?

 

Om ikke annet er det glitrende tradisjonstro.

[Anonym bruker]

Jeg begynte i 100 prosent jobb etter endte studier. Det gikk i et halvt år, jeg ble sykemeldt først litt, så 100 prosent. Nå har jeg lagt om livet endel, og kastet meg ut i jobb igjen, f.ull rulle.

 

Etter tre uker kjenner jeg at det er som et virus brer seg i kroppen, jeg blir allergisk, utmattet, får vonde muskler, alt verker. Jeg vil så gjerne, men symptomene er som før, kroppen greier det ikke, men jeg vil så gjerne. Det er en utrolig nedtur, og jeg skulle ønske legen min tok meg på alvor.

 

Anonymous poster hash: 1b567...f0c