Mistrives som småbarnsmor

[Tired mama]

 

Tro meg! Det blir bedre. Jeg lover! 😊

 

Nå er mine 4, 6 og 9, og jeg har endelig kommet meg! Jeg var vært gjennom mange tunge og slitsomme stunder. Der jeg ikke har ant hvordan jeg skal klare å overleve! Jeg har følt så mange ganger at jeg har vært på nippet til å havne på galehus!

 

Jeg har grått i fortvilelse og av utmattelse. Jeg har bitt tennene sammen og prøvd å bare overleve.

 

Nå er de så store at de er mye ute med venner. Jeg føler endelig at jeg får lov til å sette meg ned og puste litt.

 

Men når jeg nå ser på barna mine, tenker jeg at det jammen har vært verdt slitet! Jeg har tre fantastiske og lykkelige barn! Jeg føler at jeg har gjort noe riktig! 😊

 

Jeg har tre mennesker som elsker mammaen sin (og pappaen) over alt på denne jord. Jeg føler meg så heldig. 😊

 

Sender det en trøsteklem. Vet hvordan du har det. Men det BLIR lettere med tiden!! ❤️

Må bare si; jeg digger deg. Har hengt på dib noen år nå, og jeg må si at du slår meg som en ærlig, morsom og intelligent dame.

 

Anonymous poster hash: 34a4e...9f7

Åh, er det sant?? ☺️

Så utrolig koselig. Tusen takk. 😊

[Anonym bruker]

Skjønner deg så godt... Men ta deg tid til å sette deg og se på dem når de sover! Da kan du kjenne på hvor mye du elsker dem, tross alt... Og plutselig er de skoleunger (sånn som mine), og alt blir annerledes. Klem!

 

Anonymous poster hash: f25d3...c86

[Yellow Brick Road]

Jeg har ikke hatt spesielt slitsomme barn, snarer tvert i mot, noen mener at vi har sluppet ufortjent billig unna.  Men jeg liker ikke småbarnstida uansett og synes det er slitsomt.  Jo da, ungene er skjønne og jeg er selvfølgelig kjempeglad i dem og det finnes selvfølgelig mange fine øyeblikk, men småbarnstida har aldri gitt meg noe som helst.  Babyer er søte og uskyldige og jeg kan ikke for all verden skjønne at noen kan være slemme mot dem, men jeg får verken melkespreng eller rykninger i livmora av å se dem.  Jeg er mer glad for at jeg ikke skal ha flere.  

 

Men større barn er fantastisk.  Og skal man få store barn, så må man stort sett alltid gjennom småbarnstida, sjelden man får dem ferdig som 6-7 åringer, så heldigvis går det over.

[sug lut]

Jeg er lei for at du mistrives, for det fratar deg en hel masse. Men trøst deg med at det går over, de vokser til, foreldrerollen endres. Men hadde jeg mistrivdes med dem når de var små hadde jeg ikke giddet å gå på flere runder, for det er ikke enklere å ha små og litt større samtidig, og faren er at det går utover alle sammen.

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg elsker å være småbarnsmor og syns sånne som deg bør tenke seg grundig om før de får flere barn!

 

Anonymous poster hash: b6bf1...655

Kanskje jeg kommer til å elske å være tenåringsmor, mens du kommer til å mistrives med det. Hvem vet. Så du burde passe deg litt med sånne uttalelser

 

Anonymous poster hash: 9bce9...3f2

Sorry, men som tenåringsmamma kan jeg si at jeg elsker det også! 😄

 

Anonymous poster hash: b6bf1...655

Jeg tror HI, at den beste løsningen her er at du adopterer bort barna dine. Og frk. Perfekt her er sikkert enig.

 

 

 

Anonymous poster hash: 82654...377

[Chl85]

Det gjør noe med noen og enhver når man ikke får nok søvn... Alt blir tyngre, selv den enkleste oppgave og det er ikke lett å holde humøret oppe. Og for mange er småbarnstiden særdeles tøff

 

Min mor har alltid vært ærlig og sa at hun aldri har vært overbegeistret med den første småbarnstiden med noen av oss. Hun likte bedre når vi var fra 3 år og oppover. Det har ikke så mye med barna å gjøre egentlig, men heller hva slags person man selv er Foreldrerollen er ikke statisk for alle... Det vil for mange være forskjellige perioder av livet som forelder som man ser på som mer slitsomt/krevende enn andre. 

 

Barna mine er "perfekte" til tross for at det er krevende med småbarnstid... Men det er jeg selv som må jobbe med hvordan min opplevelse av det skal være. Er jeg trøtt og det har vært mye nattevåk over tid, ber jeg om hjelp! Jeg har ikke dette "flink pike" syndromet som mange lider av.... Hvor man skal og må gjøre absolutt alt +++ selv. Nei, det nekter jeg. Jeg spør om barnevakt når det trengs, enten så får jeg ja eller nei.. Jeg legger ansvar over på mannen, jeg lar husarbeidet ligge osv. 

 

Jeg syns spesielt babytiden kan være særdeles slitsom og er ikke av de som eeeeelsker den tiden mer enn alt. Ja de er søte, vakre og til å spise opp. Men liker det når de oppnår en liten grad av selvstendighet og jeg er den som hjelper dem på veien, he he.

 

Jeg hadde glatt fått 3 barn hadde jeg fått dem ferdig 2 år He he.

 

Du ser ikke det positive nå, fordi du er utslitt. Du bør kreve litt mer fritid av mannen og kanskje tørre å spørre om barnevakt en gang i mellom. Tror det er viktig med litt pusterom når det stormer som verst.

 

Selv om enkelte perioder med barn kan være slitsomt og altoppslukende, så elsker man dem for dem man er.Har du flere barn, så det er vanskelig å få barnevakt, så allier deg med foreldrene til vennene deres, ansett en barnevakt osv.

 

Det er rart, men om noen år vil du kanskje ha andre utfordringer som kanskje vil gjøre at du savner denne tiden  

 

Du gjør en god jobb! Og ting blir bedre skal du se  

 

Klem

 

 

 

 

[Gjest vinterbrud]

 

Jeg er så lei av sutring, krangling, rot overalt, bæring av barn +++ Er jeg den eneste som syns det er et skikkelig slit?

 

Anonymous poster hash: 9bce9...3f2

 

Det samme er jeg til tider lei av, bortsett fra bæringen da,og hun er 12 år.

[Anonym bruker]

Jeg liker heller ikke like godt denne babytiden, det er så mye bedre når de kan si fra om hva som plager dem. Jeg synes babyer er søte, og elsker mine egne barn, vanvittig søte babyer, men jeg liker ikke den tiden - heldigvis da sånn egentlig siden den likevel varer så kort Stygt å si man skal tenke seg om før man får barn bare fordi man ikke liker småbarnstiden!

Anonymous poster hash: 8f8d7...3ff

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg godt, hi. Er der selv.

 

Anonymous poster hash: fca28...022

[Anonym bruker]

 

Her har jeg null avlastning fra familien (verken min eller svigers, eller svigers gir vel minimalt med avlastning hvis vi SPØR først, og tar bare med seg det ene av 4 barna vi har på overnatting). Svært lite avlastning fra faren, det meste er på meg - alle aktiviteter, alt husarbeid, lekser osv. I tillegg er jeg hovedansvarlig for familieøkonomien (kun jeg har inntekt), og det er kun jeg som har lappen. På toppen av det hele er jeg kronisk syk, og kommer til å dø ganske ung. Blir dårligere og dårligere for hvert år, og det hjelper ikke med at alt faller på meg. Synes det er beintøft og skikkelig slitsomt. Elsker mine barn over alt på jord, men selve småbarnstiden er noe herk. Du perfekte anonyme, du eeeelsker bæsjebleier, spy og gulp, ikke sove på flere måneder, ikke kunne sitte i fred på do osv. Jada, bare skryt du. jeg liker verken bæsj, spy eller timesvis med hyl.

 

Anonymous poster hash: 09e8b...16b

Kjære vene, har du ingen avlastning? Hvorfor bidrar ikke far? Er han også syk? Det burde vært en koordinator i kommunene for familier i liknende situasjoner som din. Følges du opp av noen?

 

Du må ha et større nettverk rundt deg, med avlastning slik at du kan holde deg frisk du kan så lenge som mulig. Vet det snakkes mye stygt om barnevernet, men hva med en avlastningsfamilie 1-2 helger i måneden, eller noen kvelder i uka. Alle på en gang, eller ved behov, sånn at DERE kan følge opp ett barn f.eks ved fritidsaktivitet, eller bare være seg selv med forelder...

 

Klem til deg som har det så vanskelig!

 

 

Anonymous poster hash: 5fcb7...dcf

[Anonym bruker]

0-4 har vært litt elsk/hat her. Elsker tiden med ungen, utviklingen nesten fra dag til dag, men herregud så sliten jeg var. År uten sammenhengende søvn, unger som trenger praktisk hjelp 24/7, trass, oh lord

 

Anonymous poster hash: 9e11b...309