Vi har feilet i oppdragelsen av ene barnet :(

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Hvorfor er du så opptatt av å få han i A4 mønstret for et barn? For at dere skal ha en fin fasade utad? Er det ikke mer viktig at gutten lærer å like seg selv slik han er???

 

Han dør ikke av å spise det du nevner, la han gjøre det. Er husarbeid et stort konflikttema så la det ligge ett år eller to. Det er ikke verdens undergang. Innse at gutten er annerledes enn søsknene og at de trenger forskjellig oppdragelse. Det er ikke bra å lære barna sine at millimeterrettferdighet er viktig.

 

Lær gutten deres å like seg selv. Høres ut som han har møtt mye negativitet oppigjennom livet siden han har en vanskelig personlighet. Han trenger en sunn selvfølelse. Dere bryter gutten ned ved å være så opphengt i alle "problemene" han har.

 

Anonymous poster hash: 66b86...817

Han vil lære å like seg selv om han slipper plikter, faller bak i skolen og får sitte på rommet og sp8se junk og spille data? Forresten liker han seg selv veldig godt, det er alle vi andre som ikke når opp i hans øyne.

 

Anonymous poster hash: 38c36...3e2

Det skinner jo veldig igjennom at dere ikke liker ham... Og selv om han utad setter opp en fasade om at han liker seg selv kan jeg love deg at en tiåring som ikke er likt av sine nærmeste rundt seg ikke har mye selvfølelse...

 

Anonymous poster hash: 66b86...817

Hva kan jeg si? Jeg elsker gutten, men oppførselen hans liker jeg ikke. Jeg kan ikke like det at han blir hevngjerrig om han blir slått i Ludo, at han furter når noe går han imot, at han gjør sitt beste for å ødelegge for andre når han kan. Hvem liker slik oppførsel? Det er IKKE det samme som å mislike gutten.

 

Anonymous poster hash: 38c36...3e2

Er ikke helt sikker på om gutten din ser den nyansen...

 

Anonymous poster hash: 66b86...817

 

 

Skal hun late som hun synes det er helt topp at han oppfører seg sånn da eller??

 

Anonymous poster hash: ea8b1...568

[LilleVilje]

Ja, det er viktig å se forskjellen på å mislike oppførsel og mislike gutten. Det er klart at man misliker slik oppførsel! Det gjør alle. Men foreldre har heldigvis en tendens til å elske sine barn uansett feil og mangler. Og det er det jo åpenbart at dere gjør, syns jeg, når dere forsøker alt dere kan tenke dere for å gi ham et bedre liv enn det dere ser han styrer mot nå.

 

At PPT ikke hadde noen forslag, var skuffende. Men hadde det gått an å kontakte en spesialskole der de virkelig kan vanskelige elever? Ikke fordi han skal begynne der, men fordi de står midt oppe i slike problemstillinger hele tiden og har lang erfaring med ting som kan fungere. Dere har helt sikkert en eller annen slik skole i nærheten, og jeg tror jeg ville forsøkt det. Der har de kompetanse på utagerende elever med problematisk oppførsel, og har kanskje noen råd til fortvilte foreldre.

 

Jeg tror ikke noe på at dere har mislykkes i oppdragelsen, siden dere har to andre barn som er helt annerledes. Men dere har enda ikke knekt kodene på hva som virker på denne gutten med en vanskelig personlighet.

 

Jeg tror ikke dere skal gi etter, som noen foreslår, og la ham leve som et slags kongelig medlem av familien der han spiser det han vil når han vil, sitter og spiller data så mye han vil og aldri hjelper til med noe som helst - det tror jeg er selve oppskriften på en ufordragelig unge, og jeg innbiller meg at det vil gjøre vondt verre. Om ikke annet, vil det i hvert fall skape undring og kanskje bitterhet hos søsknene, som ikke forstår hvorfor han skal få spesialbehandling.

 

Kontakt en skole med peiling på problemstillingen, og hør om de kan avse litt tid til dere og komme med råd!

 

Du kan også lese litt om konsekvenspedagogikk på nett og se om det kan være noe i det som dere kan bruke; jeg vet flere skoler i Danmark bruker dette på problemelever.

[Anonym bruker]

Vil bare si at jeg var også en vanskelig tilfelle da jeg var barn. Min bror var det aldri noe tull med. Husker mine foreldre sa : hva galt har vi gjort for at du er sånn som du er?

De hang seg veldig opp i hva de kunne gjøre annerledes slik at jeg skulle passe inn i den familien de hadde dannet. Poenget var vel at min personlighet aldri passet inn med de tre. Jeg var bare av en annen kaliber. Mye sint,tafatt,respektløs og ville være i fred.

 

Lang historie kort... jeg lærte å styre sinne mitt og ting ble mye bedre når jeg flyttet for meg selv etter vgs. Og gjennom utdanning og arbeidsliv har jeg lært å tilpasse meg og jeg fungerer helt normalt idag. Tiltross for at mine foreldre nesten vurderte å hive meg til sjøs.

Jeg har et godt forhold til mine foreldre idag men ser at jeg er veldig forskjellig i forhold til de og min bror.

 

Anonymous poster hash: 34faf...05c

Jeg føler du kanskje er inne på noe. Han er forskjellig fra søstrene. Han (og forsåvidt jeg) er helt normalt begavet og med normale skoleprestasjoner, selv om gan nå sakker etter fordi han ikke gjør lekser spesielt skikkelig. Søstrene (og faren) kunne lese som fireåringer uten at noen lærte dem det. Han er også helt normalt begavet med idrett, mens søstrene er hva man kan kalle talenter. Søstrene får positiv oppmerksomhet fra fjærn og nær, han får stort sett bare positive tilbakemeldinger hjemme (og da leter vi godt for å finne noe å rose til tider).

 

Vi er fire i familien som koser oss med friluftsliv og også film/kino og god mat. Vi prøver å la han velge hva vi skal gjøre når vi har familietid, men han vil ingen ting. Bare sitte på rommet. Og vi vil ikke slutte med å være ute fordi han surmuler. Han har tilbud om å være hos bestemor, men hun har for dårlig internet for spillene hans og å snakke med henne i stedet er uaktuelt.

 

Vi prøver så godt vi kan å finne arenaer der han kan "skinne", men vi mislykkes. Selv da vi lagde "LAN-party" hjemme. Det tok 8-åringen en halvtime å bli bedre enn han i fifa-spillet, og da var den stunden over.

 

Jeg prøver å snakke med han om at det er jeg og han som er "normale", ikke de tre andre. For han er på ingen måte dum eller klumsete, altså. Men han er ikke interessert. Ikke vil han sammenlignes med meg heller.

 

Jeg nevnte ikke dette før, både fordi det ser ut som vi forherliger to på bekostning av en og fordi vi ikke akkurat får gjort noe med evnene til de to. Det er overhode ikke slike som "gnir det inn" heller. Og som sagt har han en onkel av samme "kaliber", så jeg tenker av og til at det er en arvelig komponent i det hele.

 

Jeg føler vi trenger hjelp utenfra, men fra hvor?

 

Anonymous poster hash: 38c36...3e2

[Anonym bruker]

Kan det være fordi han er mellomste barn?

Jeg har tidligere lest et sted (nei jeg vet ikke hvor), at barnet i midten kan ha vansker for å tilpasse seg.

 

Anonymous poster hash: ab2fe...28f

[Hjertefru]

Tror nok du kan glemme det med å feile i oppdragelsen. Noen barn(mennesker) har en mer utfordrende personlighet enn andre. Jeg har også ett sånt barn (en av fire).

Barn endrer seg fort også, du skal se at umuliusen kommer ut som en veltilpasset ung mann når han blir tyve, og dere står og lurer på hva som egentlig skjedde, og kommer til at dere må ha gjort noe bra allikavel...

[Anonym bruker]

Vi har barn på 11, 10 og 8 år. 11- og 8-åringen er imøtekommende, høflige, arbeidssomme og sosiale. De er nesten bekymringsverdig enkle. Men 10-åringen er en regelrett sutrepave

Han vil ingen ting, liker ingen og ingen ting. Maten vi lager er fæl (liker ikke grovt brød, grønnsaker, fisk, kylling, kjøtt, vil bare ha loff, corn flakes, pizza, pølser. Vi er onde som ikke har det i hus til hverdags). Interressene våre er kjedelige (liker ikke fysisk aktivitet, liker ikke sosialt samvær). Det er urettferdig at han må gjøre lekser i 2 timer mens søstrene ikke sitter mer enn halvtimen (fordi de blir ferdige på halvtimen, han har ikke mer lekser). Nekter å gjøre husarbeid. Lista er endeløs.

Hva i all verden kan vi gjøre for at furtinga skal slutte? Kan ikke akkurat servere loff og pizza daglig, la han sitte med data dagen lang og slippe fysisk aktivitet, lekser og husarbeid? Vi har prøvd lokking og belønning, vi har prøvd trusler og konsekvenser. Resultatet er det samme, null og nix. Føler nesten for å gi opp av og til og la han seile sin egen sjø. Men kan jo ikke det

Han er forresten blitt vurdert av PPT, de konkluderte med at han er innenfor normalen på intelligens og andre parametere. Det vart bare sagt at noen ganske enkelt har en vanskelig personlighet. De sa rett ut at han var lite fleksibel og trassig når han måtte tilpasse seg andre Jeg ble flau over å være mammaen hans under samtalen som avsluttet utredningen Og full av dårlig samvittighet. Skulle så gjerne ønskt de kunne peke på hvor jeg feilet og hva jeg kunne gjøre for å rette det opp. Men nei..Anonymous poster hash: 38c36...3e2

Jeg tenker han trenger noe som kan gi ham selvtillit og positive opplevelser. Greier dere å finne en hobby han kan drive med som også dere kan delta på innimellom slik at dere får positive opplevelser sammen? Gjerne noe som gir ham mestringsfølelse. Hva med musikk? Teater? Eller noe mer røft som klatring, skyting, bueskyting, padling? Hvordan er han med dyr? Kanskje dere kjenner noen med hund for eksempel, som han kan få gå turer med å trene på triks med... Det er så viktig at han får noe å interessere seg for. Mindre viktig hva det er...

 

En annen ting jeg tenker på er om han får nok søvn? Hadde en datter som ofte var sliten og grinete. Hun sov dårlig pga pustestopp. Ble operert, og hun ble straks kvikkere og mer lykkelig.

 

Det er mulig dere ikke har gjort alt rett, men hvem har vel det? Det er ikke alltid lett å vite hva en burde foreta seg som forelder. Særlig ikke når barnet gir en ekstra utfordringer. Man tar de valgene man tror er riktig ut fra de forutsetningene man har. Og det er ingen som sitter med fasiten. Så det hjelper ikke at dere bebreider dere selv. Prøv å ikke fokuser på alt det negative en stund. Sånn som det er nå er nok begge parter rimelig stresset. Kanskje greit å prøve på nytt med blanke ark. Det er helt sikkert en god gutt der inne. Sett deg ned med ham og ta en prat. ikke si alt han gjør som er feil, men snakk med ham om hvordan du vil at dere skal ha det som en familie. Spør hvordan han vil at dere skal ha det. Og snakk om hvordan dere kan få det slik.

 

Dere er helt sikkert gode foreldre. Selv de beste foreldre kan gjøre litt feil. det viktigste er at man ikke glemmer den betingelsesløse kjærligheten. Den som gjør ungene trygge på at de er elsket uansett. Han er bare 10 år, og kan fortsatt forandre seg. Men det krever nok tålmodighet. Ønsker dere lykke til

 

Anonymous poster hash: 7c2d2...d9a

[Anonym bruker]

Da spesielt siden dere har tre barn innenfor normalområdet, vil jeg tro det kun er ditt barns personlighet dette.

 

Jeg er av den tro at om barn har et hjem med noenlunde ordnede forhold, ingen omsorgsvikt eller store svakheter, så kommer barna til å bli slik de er programmert til å bli siden de kom ut av magen. Litt enkelt kanskje, men jeg har sett det med andre og egnes barn. Bare se på eneggede tvillinger som noen ganger har total ulik personlighet. 

Anonymous poster hash: 81292...afd

[Anonym bruker]

 

De er såpass nært i alder og har nok fått samme oppdragelse, så tror ikke du skal tenke at dere har feilet, men at dere har fått en sønn med en annen personlighet og flere utfordringer enn de to andre barna.

 

Hvilke råd og anbefalinger fikk dere fra PPT da? Hvis de ikke mente det var grunn til viderehenvisning....

Her tenker jeg at han må "pushes". Jeg forstår at det er tøft å stå i, men så bedritent om han ender opp som onkelen. Fokuser på de store tingene. Utdannelse, jobberfaring, at han er med på noe på fritiden (så han ikke faller helt utenfor sosialt) osv. Hadde fjernet goder som pc, internett og spill osv om han nektet å delta på ting eller surmulte hele tide, og sure unger får sitte på rommet (uten internett) til de finner det for godt å delta i livet utenfor igjen. De får ikke ødelegge humøret til resten av familien. Lykke til uansett.

 

Anonymous poster hash: 446c3...025

Har du prøvd Marte Meo-terapeut? Les om det!

 

Anonymous poster hash: 1c50c...3fe

[Anonym bruker]

Jeg tenker at dere ikke skal slå dere til ro med utredningen hos PPT og tenke at det var det. Jeg mener ikke sønnen din har en diagnose nødvendigvis, men det virker som du gjerne ønsker litt veiledning, og råd for hvordan dere skal møte gutten deres på en mer konstruktiv måte. Man føler seg fort alene og hjelpesløs når man står i det alene, og en utredning som ikke gir noen svar eller tydelige og konkrete råd kan forsterke følelsen at man er mislykket, og at man ikke forstår noe man burde forstå. Det er ikke alltid lett å se andre løsninger når man står i det selv, dag ut og dag inn, i åresvis.

 

Jeg snakker av erfaring. Har selv et barn som strever med mange ting. Hun er litt yngre enn din, men vi har visst at hun var annerledes siden babyalder. Søsknene er helt annerledes, og vi sleit livet av oss med å finne ut hva vi gjorde galt. Det spiste meg opp innvendig, jeg følte at jeg ikke klarte å lese mitt eget barn. Forstod ikke hennes tanker, følelser eller behov. De var ikke logiske for meg, og uansett hva jeg gjorde var det liksom aldri godt nok. Vi ble henvist til utredning, og gikk der faktisk i flere år. Resultatet var at vi ble enda mer fortvilte, frustrerte og følte oss enda mer mislykka. Vi ble ikke tatt seriøst, og vi fikk ingen råd vi faktisk kunne nyttegjøre oss av. Da utredningen var over satt vi omtrent igjen med det samme som dere; Noen bare er sånn, umoden, viljesterk.. Så gikk det litt tid og vi oppsøkte igjen legen, fikk henvisning til BUP, og der ble vi møtt av noen som virkelig så oss, og ikke minst jenta vår. Fra første stund følte vi at vi var i gode hender. Vi har fått veiledning annenhver uke siden ifjor. Vi tar opp konkrete situasjoner, får råd til hvordan man kan løse det og ikke minst masse ros for alt det vi gjør bra! Det er gull verdt, ikke minst fordi man ikke føler at man må sitte med det alene.

 

Så jeg vil bare si. Ikke gi dere! Om dere ikke følte at det førte frem siste gang; be om hjelp på nytt! Jeg er helt sikre på at dere gjør en enormt god jobb, og at dere vil det aller beste for barnet deres. Men jeg tror dere trenger litt støtte og oppbygging av selvtillit. Lykke til!

Anonymous poster hash: fb0d5...1ba

[Anonym bruker]

Takk for svar. Tenker å prøve på en ny runde med PPT.

 

Anonymous poster hash: 38c36...3e2

[Anonym bruker]

 

10 år og du etterspør råd nå? Noen foreldre er bare mislykket i sin rolle, og etter der du fikk høre etter utredningen, så ser det ut til at du har mislykkes!Anonymous poster hash: 935e3...05f

hmm, ja, du sier noe der. Mora di for eksempel, tror jeg feilet stort med deg....

 

Anonymous poster hash: 70a0a...da6

Hahaha. 😂😂😂

Dagens beste.

 

Anonymous poster hash: daebb...446

[Anonym bruker]

Hvorfor er du så opptatt av å få han i A4 mønstret for et barn? For at dere skal ha en fin fasade utad? Er det ikke mer viktig at gutten lærer å like seg selv slik han er???

 

Han dør ikke av å spise det du nevner, la han gjøre det. Er husarbeid et stort konflikttema så la det ligge ett år eller to. Det er ikke verdens undergang. Innse at gutten er annerledes enn søsknene og at de trenger forskjellig oppdragelse. Det er ikke bra å lære barna sine at millimeterrettferdighet er viktig.

 

Lær gutten deres å like seg selv. Høres ut som han har møtt mye negativitet oppigjennom livet siden han har en vanskelig personlighet. Han trenger en sunn selvfølelse. Dere bryter gutten ned ved å være så opphengt i alle "problemene" han har.

 

Anonymous poster hash: 66b86...817

 

Jeg er uenig. Dersom gutten er sytende og krevende så må du stå i mot og på ditt. Han kan ikke få grine seg til viljen sin, noe jeg forstår han har fått før ettersom han måtte "forstås". Sånne barn må rett og slett bare møte motstand så lenge at de knekker. Og om han er viljesterk må du være sterkere. Han må spise det som blir servert. Han må være med på minst en sosial aktivitet i uka. Han må lære å innordne seg. Og han må innse at han tjener på det. 

 

Anonymous poster hash: fc7ce...cdb

[Anonym bruker]

Det finnes fortsatt hjelp å få. Sjekk ut om kommunen har foreldreveiledningskurs (ICDP eller "De utrolige årene"). Dere kan også ta kontakt med barnevernet for å be om foreldreveiledning som PMTO.

Dere kan også kjøpe boken "De utrolige årene". Boken er egentlig skrevet for barn med adferdsvansker, men rådene i boken kan fint brukes på det vi kan kalle vanlige barn.

 

Så:

 

Er det noen ganger at ting fungerer? At han feks. rydder, ikke furter etc. Hva er det som gjør at det fungerer akkurat da?

Klarer dere npen ganger å snu en vanskelig situasjon? Hva gjør dere da?

Hva er barnet sine 3 beste egenskaper? Vet barnet at dere setter pris på disse egenskapene og sier dere det til ham?

Hvordan er han i overganger og i konflikter?

Hvordan er dere voksne i konflikter med søstrene og gutten?

Anonymous poster hash: 08ae5...7ab

[Anonym bruker]

 

Det finnes fortsatt hjelp å få. Sjekk ut om kommunen har foreldreveiledningskurs (ICDP eller "De utrolige årene"). Dere kan også ta kontakt med barnevernet for å be om foreldreveiledning som PMTO.

Dere kan også kjøpe boken "De utrolige årene". Boken er egentlig skrevet for barn med adferdsvansker, men rådene i boken kan fint brukes på det vi kan kalle vanlige barn.

 

Så:

 

Er det noen ganger at ting fungerer? At han feks. rydder, ikke furter etc. Hva er det som gjør at det fungerer akkurat da?

Klarer dere npen ganger å snu en vanskelig situasjon? Hva gjør dere da?

Hva er barnet sine 3 beste egenskaper? Vet barnet at dere setter pris på disse egenskapene og sier dere det til ham?

Hvordan er han i overganger og i konflikter?

Hvordan er dere voksne i konflikter med søstrene og gutten?

 

Anonymous poster hash: 08ae5...7ab

Det er sjelden konflikter mellom barna. Jentene har en slags sjette sans for dette og går ut av situasjoner før de eskalerer til konflikt. Det hender daglig at han tilsynelatende prøver å skape krangel, men de biter ikke på. Ikke for det, det ser ut til at det irriterer han stort at han ikke får skapt denne sjansen til å furte og smelle med dørene, og så skaper han konflikt rundt leksene i stedet.

 

Ja, hva er egentlig hans beste egenskaper? Han gir seg i alle fall ikke, kan bruke timesvis på furting over å måtte gjøre noen ganske få lekser, som ikke engang er spesielt vanskelige for han om han legger av seg trassen. Han jenker seg aldri i en diskusjon og kan gnage på gammelt nag i evigheter. Hver minste ting kommer i "synderegisteret", og skal hevnes senere.

 

Jeg kommer ikke på noe i farta, faktisk. Det er ikke noe som utmerker seg. Han ef som sagt normalt begavet, men uvillig til å jobbe for å få til noe. Skal han gidde må han mestre umiddelbart, ellers er det under hans verdighet. Eller, vi har heldigvis ikke problemer i forhold til personlig hygiene. Han er veldig opptatt av å ta seg godt ut allerede i en alder av 10. Kjenner til foreldre som må "tvinge" ungene til tannpuss og dusj. Der er vi ikke.

 

Anonymous poster hash: 38c36...3e2

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke om jeg fikk med meg alt, men prøver å svare deg.

 

Hva med å finne noe som er hans? Feks kampsport? Taekwondo er en flott sport man utvikler seg selv i. Man er en del av en gruppe, men det er ikke lagidrett. Man lærer beherskelse, høflighet, selvkontroll, man får positiv feedback og man opplever mestring. Alle må gå gradene og man får forbilder man ser opp til feks de med svart belte, men de med høyere grad ser ikke ned på nybegynnerene.

 

Ved å lokke han med på et par treninger så får han prøvd seg. Det er mye styrke, man må bruke hjernen for å huske rekkefølgen, etterhvert kan man om man vil gå i kamp med beskyttelsesutstyr men dette er ganske valgfritt.

 

Vi slet litt med eldstemann hos oss. Han er motorisk klønete og gir fort opp. Har merket stor bedring etter han startet på taekwondo. Han har noe som er sitt, noe HAN er flink i. Ingen andre i klassen går på dette, de fleste på fotball. Men taekwondo kan han fortelle om, delta på fylkesmesterskapet og har en flott hobby!

 

Vi lot han også slippe til på kjøkkenet. Nå lager han mat en dag i uka. Vi måtte finne på noe for å ha en oppriktig grunn til å skryte av han, han var nemlig lik deres gutt i oppførsel og syt. Han opplever mestring og opplever at han fortjener ros!

 

Han og faren har også startet å gå på fotballkamper. Kun de to. Det har blitt deres ting som de kan prate om. Gutten var ikke særlig lysten i starten, men far har vært veldig flink til å gjøre dette til deres tid. De prater sammen og koser seg.

 

Søndager er vi på tur, noe eldstemann hater. Men vi startet med geochating! Tredjehver søndag får han bestemme turen! Han syns det er mer spennende å ha noe konkret å lete etter!

 

Sett dere ned og prøv å finn arenaer gutten kan mestre. Ting han kan føle seg flink i. Det er ikke gøy å alltid føle srg som en taper blant to talentfulle jenter.

 

Anonymous poster hash: d72e9...18c

[Anonym bruker]

 

 

Det finnes fortsatt hjelp å få. Sjekk ut om kommunen har foreldreveiledningskurs (ICDP eller "De utrolige årene"). Dere kan også ta kontakt med barnevernet for å be om foreldreveiledning som PMTO.

Dere kan også kjøpe boken "De utrolige årene". Boken er egentlig skrevet for barn med adferdsvansker, men rådene i boken kan fint brukes på det vi kan kalle vanlige barn.

 

Så:

 

Er det noen ganger at ting fungerer? At han feks. rydder, ikke furter etc. Hva er det som gjør at det fungerer akkurat da?

Klarer dere npen ganger å snu en vanskelig situasjon? Hva gjør dere da?

Hva er barnet sine 3 beste egenskaper? Vet barnet at dere setter pris på disse egenskapene og sier dere det til ham?

Hvordan er han i overganger og i konflikter?

Hvordan er dere voksne i konflikter med søstrene og gutten?

 

Anonymous poster hash: 08ae5...7ab

Det er sjelden konflikter mellom barna. Jentene har en slags sjette sans for dette og går ut av situasjoner før de eskalerer til konflikt. Det hender daglig at han tilsynelatende prøver å skape krangel, men de biter ikke på. Ikke for det, det ser ut til at det irriterer han stort at han ikke får skapt denne sjansen til å furte og smelle med dørene, og så skaper han konflikt rundt leksene i stedet.

 

Ja, hva er egentlig hans beste egenskaper? Han gir seg i alle fall ikke, kan bruke timesvis på furting over å måtte gjøre noen ganske få lekser, som ikke engang er spesielt vanskelige for han om han legger av seg trassen. Han jenker seg aldri i en diskusjon og kan gnage på gammelt nag i evigheter. Hver minste ting kommer i "synderegisteret", og skal hevnes senere.

 

Jeg kommer ikke på noe i farta, faktisk. Det er ikke noe som utmerker seg. Han ef som sagt normalt begavet, men uvillig til å jobbe for å få til noe. Skal han gidde må han mestre umiddelbart, ellers er det under hans verdighet. Eller, vi har heldigvis ikke problemer i forhold til personlig hygiene. Han er veldig opptatt av å ta seg godt ut allerede i en alder av 10. Kjenner til foreldre som må "tvinge" ungene til tannpuss og dusj. Der er vi ikke.

 

Anonymous poster hash: 38c36...3e2

Lekser: ingen spilletid før leksene er gjort og godkjent. Bruker man lang tid på lekser, mindre spilletid før middag!

 

Jeg har sluttet å mase, jeg gir beskjeden en gang og så er det opp til han. Første gang gikk han på skolen uten å ha gjort lekser. Hylte og skrek over manglene spilletid hele kvelden. Men jeg er ufravikelig på regelen ingen spilletid før leksene er gjort skikkelig.

 

Ringte læreren før skolestart og forklarte problemet. Læreren sjekket selvsagt leksene den dagen! De som hadde gjort lekser fikk gå 10 min tidligere ut til friminutt, de som ikke hadde måtte jobbe med lekser! Læreren gjentok samme greia noen dager etter, da hadde alle gjort leksene!

 

Anonymous poster hash: d72e9...18c

[Anonym bruker]

 

 

 

Det finnes fortsatt hjelp å få. Sjekk ut om kommunen har foreldreveiledningskurs (ICDP eller "De utrolige årene"). Dere kan også ta kontakt med barnevernet for å be om foreldreveiledning som PMTO.

Dere kan også kjøpe boken "De utrolige årene". Boken er egentlig skrevet for barn med adferdsvansker, men rådene i boken kan fint brukes på det vi kan kalle vanlige barn.

 

Så:

 

Er det noen ganger at ting fungerer? At han feks. rydder, ikke furter etc. Hva er det som gjør at det fungerer akkurat da?

Klarer dere npen ganger å snu en vanskelig situasjon? Hva gjør dere da?

Hva er barnet sine 3 beste egenskaper? Vet barnet at dere setter pris på disse egenskapene og sier dere det til ham?

Hvordan er han i overganger og i konflikter?

Hvordan er dere voksne i konflikter med søstrene og gutten?

 

Anonymous poster hash: 08ae5...7ab

Det er sjelden konflikter mellom barna. Jentene har en slags sjette sans for dette og går ut av situasjoner før de eskalerer til konflikt. Det hender daglig at han tilsynelatende prøver å skape krangel, men de biter ikke på. Ikke for det, det ser ut til at det irriterer han stort at han ikke får skapt denne sjansen til å furte og smelle med dørene, og så skaper han konflikt rundt leksene i stedet.

 

Ja, hva er egentlig hans beste egenskaper? Han gir seg i alle fall ikke, kan bruke timesvis på furting over å måtte gjøre noen ganske få lekser, som ikke engang er spesielt vanskelige for han om han legger av seg trassen. Han jenker seg aldri i en diskusjon og kan gnage på gammelt nag i evigheter. Hver minste ting kommer i "synderegisteret", og skal hevnes senere.

 

Jeg kommer ikke på noe i farta, faktisk. Det er ikke noe som utmerker seg. Han ef som sagt normalt begavet, men uvillig til å jobbe for å få til noe. Skal han gidde må han mestre umiddelbart, ellers er det under hans verdighet. Eller, vi har heldigvis ikke problemer i forhold til personlig hygiene. Han er veldig opptatt av å ta seg godt ut allerede i en alder av 10. Kjenner til foreldre som må "tvinge" ungene til tannpuss og dusj. Der er vi ikke.

 

Anonymous poster hash: 38c36...3e2

Lekser: ingen spilletid før leksene er gjort og godkjent. Bruker man lang tid på lekser, mindre spilletid før middag!

 

Jeg har sluttet å mase, jeg gir beskjeden en gang og så er det opp til han. Første gang gikk han på skolen uten å ha gjort lekser. Hylte og skrek over manglene spilletid hele kvelden. Men jeg er ufravikelig på regelen ingen spilletid før leksene er gjort skikkelig.

 

Ringte læreren før skolestart og forklarte problemet. Læreren sjekket selvsagt leksene den dagen! De som hadde gjort lekser fikk gå 10 min tidligere ut til friminutt, de som ikke hadde måtte jobbe med lekser! Læreren gjentok samme greia noen dager etter, da hadde alle gjort leksene!

 

Anonymous poster hash: d72e9...18c

Han slipper ikke unna, dataen ligger innelåst til leksene er gjort. Ingen lekser, ingen data. Men det er som om han slettes ikke har noe imot å bruke timesvis på å mase om datarn i stedet for å gjøre leksene på en halvtime. For det er virkelig ikke mye som kreves av tiåringer leksemessig. Jeg prøver å ikke ta agnet, jeg er opptatt med mitt og gjentar rolig at dataen ikke kommer frem før lekser er gjort. Det funker bare ikke

 

 

Anonymous poster hash: 38c36...3e2

[Anonym bruker]

 

Det finnes fortsatt hjelp å få. Sjekk ut om kommunen har foreldreveiledningskurs (ICDP eller "De utrolige årene"). Dere kan også ta kontakt med barnevernet for å be om foreldreveiledning som PMTO.

Dere kan også kjøpe boken "De utrolige årene". Boken er egentlig skrevet for barn med adferdsvansker, men rådene i boken kan fint brukes på det vi kan kalle vanlige barn.

 

Så:

 

Er det noen ganger at ting fungerer? At han feks. rydder, ikke furter etc. Hva er det som gjør at det fungerer akkurat da?

Klarer dere npen ganger å snu en vanskelig situasjon? Hva gjør dere da?

Hva er barnet sine 3 beste egenskaper? Vet barnet at dere setter pris på disse egenskapene og sier dere det til ham?

Hvordan er han i overganger og i konflikter?

Hvordan er dere voksne i konflikter med søstrene og gutten?

 

Anonymous poster hash: 08ae5...7ab

Det er sjelden konflikter mellom barna. Jentene har en slags sjette sans for dette og går ut av situasjoner før de eskalerer til konflikt. Det hender daglig at han tilsynelatende prøver å skape krangel, men de biter ikke på. Ikke for det, det ser ut til at det irriterer han stort at han ikke får skapt denne sjansen til å furte og smelle med dørene, og så skaper han konflikt rundt leksene i stedet.

 

Ja, hva er egentlig hans beste egenskaper? Han gir seg i alle fall ikke, kan bruke timesvis på furting over å måtte gjøre noen ganske få lekser, som ikke engang er spesielt vanskelige for han om han legger av seg trassen. Han jenker seg aldri i en diskusjon og kan gnage på gammelt nag i evigheter. Hver minste ting kommer i "synderegisteret", og skal hevnes senere.

 

Jeg kommer ikke på noe i farta, faktisk. Det er ikke noe som utmerker seg. Han ef som sagt normalt begavet, men uvillig til å jobbe for å få til noe. Skal han gidde må han mestre umiddelbart, ellers er det under hans verdighet. Eller, vi har heldigvis ikke problemer i forhold til personlig hygiene. Han er veldig opptatt av å ta seg godt ut allerede i en alder av 10. Kjenner til foreldre som må "tvinge" ungene til tannpuss og dusj. Der er vi ikke.

 

Anonymous poster hash: 38c36...3e2

 

 

Her har dere kjørt dere skikelig fast. Det at du ikke kommer på noen gode egenskaper ute å trekke frem negative ting er ikke bra. Alle barn har gode egenskaper. Man må bare se dem og sette pris på dem.

Jeg vil tro, som deg, at problemet ligger hos dere voksne og da vil det mest sannsynlig aldri fungere å kjøre på med mere straff og konsekvenser. En slik linje vil drive han lengre fra dere og forsterke inntrykket av at det er gutten som er problemet, når det i realiteten er dere voksne rundt ham. Det han viser er symptomer på problemer dere voksne har skapt.

 

Dere klarer ikke å lese ham eller å se ham, dere møter han ikke og dere, kanskje ubevisst, måler ham opp mot jentene. Jentene de flyr under radaren og har lagt sine strategier der. Gutten sin strategi er å være tverr og trassig. Det betyr ikke at han er verre enn jentene. Han bare reagerer på en annen måte.

 

Du og mannen din må sette dere ned å finne ut hva som er bra med gutten, hva som er hans positive egeskaper, hvordan dere kan bygge ham opp gjennom de positive egenskapene og det han mestrer.

 

Anonymous poster hash: 08ae5...7ab

[Anonym bruker]

 

 

 

Det finnes fortsatt hjelp å få. Sjekk ut om kommunen har foreldreveiledningskurs (ICDP eller "De utrolige årene"). Dere kan også ta kontakt med barnevernet for å be om foreldreveiledning som PMTO.

Dere kan også kjøpe boken "De utrolige årene". Boken er egentlig skrevet for barn med adferdsvansker, men rådene i boken kan fint brukes på det vi kan kalle vanlige barn.

 

Så:

 

Er det noen ganger at ting fungerer? At han feks. rydder, ikke furter etc. Hva er det som gjør at det fungerer akkurat da?

Klarer dere npen ganger å snu en vanskelig situasjon? Hva gjør dere da?

Hva er barnet sine 3 beste egenskaper? Vet barnet at dere setter pris på disse egenskapene og sier dere det til ham?

Hvordan er han i overganger og i konflikter?

Hvordan er dere voksne i konflikter med søstrene og gutten?

 

Anonymous poster hash: 08ae5...7ab

Det er sjelden konflikter mellom barna. Jentene har en slags sjette sans for dette og går ut av situasjoner før de eskalerer til konflikt. Det hender daglig at han tilsynelatende prøver å skape krangel, men de biter ikke på. Ikke for det, det ser ut til at det irriterer han stort at han ikke får skapt denne sjansen til å furte og smelle med dørene, og så skaper han konflikt rundt leksene i stedet.

 

Ja, hva er egentlig hans beste egenskaper? Han gir seg i alle fall ikke, kan bruke timesvis på furting over å måtte gjøre noen ganske få lekser, som ikke engang er spesielt vanskelige for han om han legger av seg trassen. Han jenker seg aldri i en diskusjon og kan gnage på gammelt nag i evigheter. Hver minste ting kommer i "synderegisteret", og skal hevnes senere.

 

Jeg kommer ikke på noe i farta, faktisk. Det er ikke noe som utmerker seg. Han ef som sagt normalt begavet, men uvillig til å jobbe for å få til noe. Skal han gidde må han mestre umiddelbart, ellers er det under hans verdighet. Eller, vi har heldigvis ikke problemer i forhold til personlig hygiene. Han er veldig opptatt av å ta seg godt ut allerede i en alder av 10. Kjenner til foreldre som må "tvinge" ungene til tannpuss og dusj. Der er vi ikke.

 

Anonymous poster hash: 38c36...3e2

Her har dere kjørt dere skikelig fast. Det at du ikke kommer på noen gode egenskaper ute å trekke frem negative ting er ikke bra. Alle barn har gode egenskaper. Man må bare se dem og sette pris på dem.

Jeg vil tro, som deg, at problemet ligger hos dere voksne og da vil det mest sannsynlig aldri fungere å kjøre på med mere straff og konsekvenser. En slik linje vil drive han lengre fra dere og forsterke inntrykket av at det er gutten som er problemet, når det i realiteten er dere voksne rundt ham. Det han viser er symptomer på problemer dere voksne har skapt.

 

Dere klarer ikke å lese ham eller å se ham, dere møter han ikke og dere, kanskje ubevisst, måler ham opp mot jentene. Jentene de flyr under radaren og har lagt sine strategier der. Gutten sin strategi er å være tverr og trassig. Det betyr ikke at han er verre enn jentene. Han bare reagerer på en annen måte.

 

Du og mannen din må sette dere ned å finne ut hva som er bra med gutten, hva som er hans positive egeskaper, hvordan dere kan bygge ham opp gjennom de positive egenskapene og det han mestrer.

 

Anonymous poster hash: 08ae5...7ab

Jeg kommer virkelig ikke på noe. Det vondeste er at det ikke ser ut som andre gjør det heller. Han har ikke venner (aldri prøvd å få det), og på samtaler i barnehage og skole er det aldri noe positivt. Bare sukking over hvor vanskelig det er, hvor vanskelig det er for læreren å ha gruppearbeid med han i klassen, hvor obsternasig han er. Han framstår ufordragelig overfor naboer og bekjente også. Det nærmeste vi noensinne har kommet en positiv tilbakemelding er det kliniske "evner innenfor normalområdet". Skulle så gjerne kommet på samtale og fått høre om forbedring på at område, men nei.

 

Anonymous poster hash: 38c36...3e2

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Det finnes fortsatt hjelp å få. Sjekk ut om kommunen har foreldreveiledningskurs (ICDP eller "De utrolige årene"). Dere kan også ta kontakt med barnevernet for å be om foreldreveiledning som PMTO.

Dere kan også kjøpe boken "De utrolige årene". Boken er egentlig skrevet for barn med adferdsvansker, men rådene i boken kan fint brukes på det vi kan kalle vanlige barn.

 

Så:

 

Er det noen ganger at ting fungerer? At han feks. rydder, ikke furter etc. Hva er det som gjør at det fungerer akkurat da?

Klarer dere npen ganger å snu en vanskelig situasjon? Hva gjør dere da?

Hva er barnet sine 3 beste egenskaper? Vet barnet at dere setter pris på disse egenskapene og sier dere det til ham?

Hvordan er han i overganger og i konflikter?

Hvordan er dere voksne i konflikter med søstrene og gutten?

 

Anonymous poster hash: 08ae5...7ab

Det er sjelden konflikter mellom barna. Jentene har en slags sjette sans for dette og går ut av situasjoner før de eskalerer til konflikt. Det hender daglig at han tilsynelatende prøver å skape krangel, men de biter ikke på. Ikke for det, det ser ut til at det irriterer han stort at han ikke får skapt denne sjansen til å furte og smelle med dørene, og så skaper han konflikt rundt leksene i stedet.

 

Ja, hva er egentlig hans beste egenskaper? Han gir seg i alle fall ikke, kan bruke timesvis på furting over å måtte gjøre noen ganske få lekser, som ikke engang er spesielt vanskelige for han om han legger av seg trassen. Han jenker seg aldri i en diskusjon og kan gnage på gammelt nag i evigheter. Hver minste ting kommer i "synderegisteret", og skal hevnes senere.

 

Jeg kommer ikke på noe i farta, faktisk. Det er ikke noe som utmerker seg. Han ef som sagt normalt begavet, men uvillig til å jobbe for å få til noe. Skal han gidde må han mestre umiddelbart, ellers er det under hans verdighet. Eller, vi har heldigvis ikke problemer i forhold til personlig hygiene. Han er veldig opptatt av å ta seg godt ut allerede i en alder av 10. Kjenner til foreldre som må "tvinge" ungene til tannpuss og dusj. Der er vi ikke.

 

Anonymous poster hash: 38c36...3e2

Her har dere kjørt dere skikelig fast. Det at du ikke kommer på noen gode egenskaper ute å trekke frem negative ting er ikke bra. Alle barn har gode egenskaper. Man må bare se dem og sette pris på dem.

Jeg vil tro, som deg, at problemet ligger hos dere voksne og da vil det mest sannsynlig aldri fungere å kjøre på med mere straff og konsekvenser. En slik linje vil drive han lengre fra dere og forsterke inntrykket av at det er gutten som er problemet, når det i realiteten er dere voksne rundt ham. Det han viser er symptomer på problemer dere voksne har skapt.

 

Dere klarer ikke å lese ham eller å se ham, dere møter han ikke og dere, kanskje ubevisst, måler ham opp mot jentene. Jentene de flyr under radaren og har lagt sine strategier der. Gutten sin strategi er å være tverr og trassig. Det betyr ikke at han er verre enn jentene. Han bare reagerer på en annen måte.

 

Du og mannen din må sette dere ned å finne ut hva som er bra med gutten, hva som er hans positive egeskaper, hvordan dere kan bygge ham opp gjennom de positive egenskapene og det han mestrer.

 

Anonymous poster hash: 08ae5...7ab

Jeg kommer virkelig ikke på noe. Det vondeste er at det ikke ser ut som andre gjør det heller. Han har ikke venner (aldri prøvd å få det), og på samtaler i barnehage og skole er det aldri noe positivt. Bare sukking over hvor vanskelig det er, hvor vanskelig det er for læreren å ha gruppearbeid med han i klassen, hvor obsternasig han er. Han framstår ufordragelig overfor naboer og bekjente også. Det nærmeste vi noensinne har kommet en positiv tilbakemelding er det kliniske "evner innenfor normalområdet". Skulle så gjerne kommet på samtale og fått høre om forbedring på at område, men nei.

 

Anonymous poster hash: 38c36...3e2

Om ingen gir gutten positiv respons er det ikke så rart at han heller ikke klarer å respondere positivt. Det er de indre arbeidsmodellene han har lært, og lærer, av alle rundt ham.

Å utrede gutten og få hjelp til gutten, og bare til ham, vil neppe ha noe for seg. Det er dere som foreldre som må veiledes på det å se gutten deres, gi ham god utviklingsstøtte og emosjonell omsorg. Får han ikke dette vil adferden mest sannsynlig eskalere og barn med slike mangler i omsorgsbasen har høy risiko for å utvikle psykiske lidelser.

 

Det jeg sier er at du og far må få veiledning til å kunne gi god nok omsorg og støtte til barnet.

 

 

Anonymous poster hash: 08ae5...7ab

[Anonym bruker]

Dra til fastlegen, forklar situasjonen og be om henvisning til Bup for utredning. Dette for å utelukke underliggende psykisk sykdom, og få en vurdering av personligheten hans. Der kan dere også få hjelp til hvordan best håndtere han.

 

Jeg ville vært veldig konsekvent med gutten, og forsøkt i minst mulig grad og respondere på trass og sutring. Du må være konsekvent og "streng" fordi du elsker han, selv om han ikke forstår det nå. Du har forsøkt forståelse og tilpasning, det har jo ikke ført fram. Sett opp klare rammer, hva det forventes av han og konsekvens drsom det ikke blir gjort.

 

Anonymous poster hash: 95fdf...92e

[Nyttårs barn]

Jeg er ikke så sikker på at dere har gjort noe feil som sådan. Noen barn er mer krevende enn andre, uten at foreldrene har "skylden".

Men såklart, dere kan ikke gi opp gutten deres.

Noe av problemet her, er vel at han er klemt inne mellom to flinke og vellykkede søstre. Det skinner jo veldig igjennom at han på en måte har fått rollen som familiens umulius.

Dere må bare prøve og finne områder hvor han kan lykkes, få positiv respons og føle mestring.

Hva med om du eller far, kanskje helt far, gjør noe fast med kun han. Så han får være alene med en av dere og gjøre noe han synes er kjekt.

Ellers så må jeg si at det høres ut som om dere virkelig prøver å hjelpe gutten, ikke hør på alle de som prve å gi deg dårlig samvitiighet.

Endret 11. september 2015 av Nyttårs barn

[Anonym bruker]

Dra til fastlegen, forklar situasjonen og be om henvisning til Bup for utredning. Dette for å utelukke underliggende psykisk sykdom, og få en vurdering av personligheten hans. Der kan dere også få hjelp til hvordan best håndtere han.

 

Jeg ville vært veldig konsekvent med gutten, og forsøkt i minst mulig grad og respondere på trass og sutring. Du må være konsekvent og "streng" fordi du elsker han, selv om han ikke forstår det nå. Du har forsøkt forståelse og tilpasning, det har jo ikke ført fram. Sett opp klare rammer, hva det forventes av han og konsekvens drsom det ikke blir gjort.

 

Anonymous poster hash: 95fdf...92e

Og jeg tror stikk i strid med mange andre her, at dersom dere får kontroll med rammene, så kan det tenkes at hans positive sider kommer mer fram.

Det er ikke sikkert dere har feilet. Kanskje har han et medfødt personlighetsavvik som vanskelig lar seg korrigere. Les om personlighetsforstyrrelser. Men igjen, få han vurdert i barne-og ungdomspsykiatrien.

 

 

Anonymous poster hash: 95fdf...92e

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke om jeg fikk med meg alt, men prøver å svare deg.

 

Hva med å finne noe som er hans? Feks kampsport? Taekwondo er en flott sport man utvikler seg selv i. Man er en del av en gruppe, men det er ikke lagidrett. Man lærer beherskelse, høflighet, selvkontroll, man får positiv feedback og man opplever mestring. Alle må gå gradene og man får forbilder man ser opp til feks de med svart belte, men de med høyere grad ser ikke ned på nybegynnerene.

 

Ved å lokke han med på et par treninger så får han prøvd seg. Det er mye styrke, man må bruke hjernen for å huske rekkefølgen, etterhvert kan man om man vil gå i kamp med beskyttelsesutstyr men dette er ganske valgfritt.

 

Vi slet litt med eldstemann hos oss. Han er motorisk klønete og gir fort opp. Har merket stor bedring etter han startet på taekwondo. Han har noe som er sitt, noe HAN er flink i. Ingen andre i klassen går på dette, de fleste på fotball. Men taekwondo kan han fortelle om, delta på fylkesmesterskapet og har en flott hobby!

 

Vi lot han også slippe til på kjøkkenet. Nå lager han mat en dag i uka. Vi måtte finne på noe for å ha en oppriktig grunn til å skryte av han, han var nemlig lik deres gutt i oppførsel og syt. Han opplever mestring og opplever at han fortjener ros!

 

Han og faren har også startet å gå på fotballkamper. Kun de to. Det har blitt deres ting som de kan prate om. Gutten var ikke særlig lysten i starten, men far har vært veldig flink til å gjøre dette til deres tid. De prater sammen og koser seg.

 

Søndager er vi på tur, noe eldstemann hater. Men vi startet med geochating! Tredjehver søndag får han bestemme turen! Han syns det er mer spennende å ha noe konkret å lete etter!

 

Sett dere ned og prøv å finn arenaer gutten kan mestre. Ting han kan føle seg flink i. Det er ikke gøy å alltid føle srg som en taper blant to talentfulle jenter.

 

Anonymous poster hash: d72e9...18c

Støtter dette fullt ut! Taek won do og geocaching er aktiviteter som passer ypperlig for barn som ditt, HI. Jeg tenker også det gjelder å finne noe han kan (lære seg å) like, noe han kan utvikle seg i og som bare er hans, samtidig som han også må pushe seg selv. En kombinasjon av mental og fysisk trening er veldig nyttig!

 

Synes også dere burde gå til fastlegen og få henvisning til BUP denne gangen. Jeg har inntrykk av at de kan tilby mer veiledning og oppfølging enn andre instanser.

 

Anonymous poster hash: fb0d5...1ba

[Anonym bruker]

Senk skuldrene her er det vel bare en gutt med tverr personlighet. Hvordan skulle dere feilet med 1 av 3?

Barn er forskjellig, og det der hørtes ut som mine søsken der jeg er problembarnet. Samme oppdragelse. Jeg var gjennomført tverr! Og er det som voksen også men må tilpasse meg.

 

Ikke påta skyld for personlighet! Godta at ikke alle er perfekte. Og dere har en jobb fram til han blir voksen. Gutt, skjer neppe noe monumental endring før han er i jobb

 

Anonymous poster hash: c4c20...ec3