Har dere vært populære!? Eller blant

[Anonym bruker]

de som alle ville være med osv?

 

Jeg var det og har alltid vært det...(husk anonymknappen)! Har alltid vært veldig god i idrett og hatt utseende med meg, da tror jeg automatisk at en har mange fortrinn.

 

Er det en sammenheng mlm god i idrett=populær?

 

Anonymous poster hash: eef4d...ab7

[Anonym bruker]

Jeg er ikke særlig god i idrett, men jeg har alltid vært populær for det. Har med utseendet og personlighet å gjøre her.

 

Huske anonymknappen jeg også. ;-)

 

Anonymous poster hash: eae76...cce

[Anonym bruker]

Må huske Annie her også

Var kjempeflink i all idrett og var / er pen den dag i dag. Blei alltid valgt først i lagidrett husker jeg.

Anonymous poster hash: 3a409...b4c

[Anonym bruker]

Jeg var god i idrett, men var mobbeoffer på barneskolen og delevis på ungdomskolen.

På videregående stolte jeg stort sett ikke på noen, men var fortsatt god i idrett. Fikk etter hvert få, men gode, venner. Altid poppulær på gruppearbeid. Senere var jeg nok mer poppulær enn jeg forsto. Det har tatt veldig mange år før jeg har forstått at mennesker jeg ikke kjenner godt faktisk har lyst til å være sammen

 

Jeg har aldri blitt omsvermet og er heller ikke veldig sossial som person. Jeg trives med mye alenetid.

Anonymous poster hash: ec5fd...f08

[kristinehufine]

Jeg var populær men drev aldri med idrett før jeg var 14. Jeg gikk i korps! Var med både de populære og de ikke-populære, og var kjæreste med de populære guttene. Så ikke meg selv som populær men ser det i etterkant at jeg var det på mange måter 😊

[Anonym bruker]

Var populær og tror det var fordi jeg er sosial, inkluderende og hadde de beste foreldrene ever (det har også andre sagt til meg, både som varn og i voksen alder)

 

 

Anonymous poster hash: 545da...4be

[Anonym bruker]

God i idrett=populær. Nei det tror jeg ikke. Tror på barneskolen og ungdomsskolen skal man ha utseende med seg, man skal være noen mange vil bli sammen med, man skal ha kul personlighet og man skal ha selvtillit. På videregående blir det mer variert hva folk liker, folk blir mer godtatt. Man henger i forskjellige gjenger. Type: skoleflinke, flinke i idrett, de som driter i skole, emo osv.... Når man er ut i arbeidslivet blir man populær så lenge man er snill og god med den rundt seg. Det er min erfaring.

 

Anonymous poster hash: d1489...ba0

[MammantilNurket]

Jeg blåser i anonymknappen

Jeg har alltid vært godt likt. Jeg er alltid er i godt humør, tar vare på menneskene rundt meg og er morsom å være sammen med. Var ELENDIG i sport - superkløne, men sterk faglig og kjapp i replikken. Jeg var (er fortsatt) flink til å danse, synge og spille teater. Det kom jeg langt med!

Hadde (har fortsatt) langt hår, et søtt fjes og store pupper - dét i kombinasjon med godt humør og velutviklet omsorgsgen gjorde at jeg kom meg gjennom skolen med æren i behold

[Anonym bruker]

Jeg var aldri populær som barn/ungdom. Jeg var flink på skolen og spesielt i matte, var (og er ennå) pen og søt, var (og er ennå) veldig blid og positiv og passe flink på ideett. Men jeg var også veldig sjenert og stille, så ble lett oversett. Jeg tror egentlig det handler om personlighet mer enn noe annet

 

Anonymous poster hash: 99910...c5d

[Anonym bruker]

Jeg var kanskje ikke en av de mest populære, men var nok passe populær. Jeg var flinkest i idrett av alle jentene og jeg var pen. Men jeg var venner med alle, både de populære og upopulære. Og jeg pratet ikke stygt om noen, så fra til de som gjorde det. Og var det noen som prøvde og mobbe mine venner, så fikk de juling av meg. Til og med gutten på 2 m, som var breiskuldra. Jeg tåler selv den dag i dag, urettferdighet, og at folk er slemme mot andre ekstremt dårlig. Men jeg gir ingen juling i dag. Men jeg kan si fra, og jeg er den moren som ringer skolen hvis andre blir plaget.

 

Nå er det ikke sånn at bare fordi man er pen, har selvtillit  og flink i idrett så blir man populær. Man kan og bli mobbet av de grunnene. Det har min datter opplevd. Kan ha noe med at hun startet som ny i klassen i 4. klasse, ble utrolig populær, spesielt blant guttene. Og dette var det noen av jentene som ikke likte. Så de prøvde virkelig sitt for å ødelegge. De prøver fortsatt på sin latterlige måte. Men nå har de ikke den samme makten, de hadde på barneskolen.

Anonymous poster hash: db9ef...982

[moota m storebror&lillebror]

Jeg har vært begge deler. Gikk på 5 barne- og ungdomsskoler. Noen plasser hadde jeg mange venner, andre plasser ingen.

 

Jeg er ikke særlig flink i noen idrett bortsett fra svømming.

[Anonym bruker]

På ungdomsskola var jeg ikke populær, måtte kjempe med nebb og klør hver dag. Var ikke pen og ikke god i idrett. På videregående flyttet jeg til et nytt sted, da ble jeg godt likt, i en periode en av de som alle ville være med. Ikke god i idrett da heller, og fortsatt ikke særlig pen.

 

Anonymous poster hash: a5b1b...c97

[Anonym bruker]

Har ikke vært spesielt populær, men hadde flere venner. Ikke spesielt god i idrett og fikk min første kjæreste 18 år gammel. 

Anonymous poster hash: f4bbf...2ed

[Anonym bruker]

Jeg har ti tommeltotter og to venstreføtter og klarte å sjarmere meg til en 5-er i gym selv om jeg knapt nok deltok i en eneste gymtime. Her snakker vi om virkelig ikke ha anlegg for noen form for idrett! Men populær var/er jeg. Jeg er over middels pen og i følge andre utrolig sjarmerende og søt, og har i tillegg blitt velsignet med skikkelig timeglassfasong. Selv om utseende og kropp har vært bra, tror jeg likevel det er sjarm, morsomme og kjappe replikker og omsorg for andre som gjorde susen mest. Og så humøret så klart, jeg smiler og ler utrolig mye og har ofte fått høre at jeg er en gledesspreder.

Anonymous poster hash: 33e8e...ce4

[Anonym bruker]

Tror ikke det har noen stor sammenheng. Jeg var gjennomsnittlig i idrett og gjennomsnittlig populær.

 

Sønnen min er elendig i all idrett, men flink faglig. Har alltid lett fått seg venner. Han er veldig tolerant, har masse selvironi, tror det er årsaken. Samme med datteren min,bare at hun er bedre i idrett, ikke god, med gjennomsnittlig. 

Anonymous poster hash: 311c4...b06

[Anonym bruker]

 

Tror ikke det har noen stor sammenheng. Jeg var gjennomsnittlig i idrett og gjennomsnittlig populær.

 

Sønnen min er elendig i all idrett, men flink faglig. Har alltid lett fått seg venner. Han er veldig tolerant, har masse selvironi, tror det er årsaken. Samme med datteren min,bare at hun er bedre i idrett, ikke god, med gjennomsnittlig. 

 

Anonymous poster hash: 311c4...b06

 

..Og utseendemessing er både barna og jeg gjennomsnittlige. 

 

Anonymous poster hash: 311c4...b06

[Anonym bruker]

Jeg var sånn midt på treet populær. Var god i idrett og veldig sterk fysisk, og spesielt gutta så veldig opp til meg. Hadde få nære venninner på barneskolen, disse er fremdeles mine beste venner enda vi har bodd i forskjellige byer/land i årevis. Nå bor vi alle igjen i samme by Jeg likte aldri å være samme med de mest populære av jentene, syntes de var overfladiske og fokuserte for mye på utseende.

 

Anonymous poster hash: e2e5d...355

[Anonym bruker]

Jeg har aldri vært populær, og har utseendet virkelig mot meg. Flere som tror jeg er gutt. Var sånn halvveis flink i idrett, ikke nok til å imponerere noen. Men min bestevenninne på barne- og ungdomsskolen var var veldig pen og populær, derfor var jeg litt fredet og fikk lov til å være med de "kule". Men jeg ble mobbet av barn i andre klasser enn min egen.

 

På videregående var jeg alltid vært litt utenfor, og de 3 årene på høyskolen var de grusomste i mitt liv, værre klikker og utfrysning har jeg aldri opplevd. Skulle ikke tro det var voksne folk som gikk der. Selv nå i voksen alder så sliter jeg med de sosiale kodene og har store problemer med å stole på folk, har få venner. Trekker meg unna når folk kommer litt for nærme meg i frykt for å bli såret.

 

Det er fælt å si det, men jeg tror utseendet har utrolig mye å si. Merker det til og med nå som jeg er voksen

Anonymous poster hash: e6156...af3

[Anonym bruker]

Jeg var ikke populær. Passet ikke inn i noen miljøer; verken idrett, kirka, røykegjengen osv. Hadde få, men veldig gode venner. Ble på vgs bedre likt av motsatt kjønn, det henger med enda

 

Anonymous poster hash: 196f4...28e

[Anonym bruker]

Både og. Jeg var hun som gikk egne veier. Hadde masse venninner også blant de populære.

Jeg nektet å kle meg likt som de og hatet å se ut som "tvilling" gadd ikke røyke og drikke. Drev med idrett og gikk glipp av det meste av sosiale ting.

Var ikke populær blant gutta men på 15 år etter ungdomsskolen festen fikk jeg vite at flere var forelsket i meg men siden jeg var så "alternativ" kunne de ikke være det åpenlyst.

 

 

Anonymous poster hash: 4c0d5...bf3

[Anonym bruker]

Jeg var populær. Men sikker en av svært få som var blant de mest populære på skolen, og ikke pen i det hele tatt. Jeg var flinkest i idrett, og en av de flinkeste rent faglig. Spilte i korps gjorde jeg også, og brukte mange kvelder hjemme alene for å fordype meg i matte gjennom hele ungdomsskolen. Likevel populær. 

Tror det som gjorde meg populær var at jeg (klisjé) var meg selv. Fulgte aldri strømmen og turte å tenke og handle på egne prinsipper. Medelevene har kommentert både på skolen og nå i ettertid at de beundret hvor mye jeg ikke brydde meg om hva som var "in" eller sosialt akseptert. Jeg gikk i klærne jeg ville, hørte på musikken jeg ville, brukte fritiden min på det jeg ville osv. Heldigvis trumfet personligheten min og interessene mine mitt dårlige utseende

 

Og vi ikke var veldig mange på grunnskolen. Jeg hadde klart meg dårlig på en stor byskole tror jeg, så jeg er takknemlig for at jeg gikk på en liten skole på bygda. Var 20-30 elever pr. klassetrinn. 

Anonymous poster hash: 7ac4f...377

[Anonym bruker]

 

Jeg har aldri vært populær, og har utseendet virkelig mot meg. Flere som tror jeg er gutt. Var sånn halvveis flink i idrett, ikke nok til å imponerere noen. Men min bestevenninne på barne- og ungdomsskolen var var veldig pen og populær, derfor var jeg litt fredet og fikk lov til å være med de "kule". Men jeg ble mobbet av barn i andre klasser enn min egen.

 

På videregående var jeg alltid vært litt utenfor, og de 3 årene på høyskolen var de grusomste i mitt liv, værre klikker og utfrysning har jeg aldri opplevd. Skulle ikke tro det var voksne folk som gikk der. Selv nå i voksen alder så sliter jeg med de sosiale kodene og har store problemer med å stole på folk, har få venner. Trekker meg unna når folk kommer litt for nærme meg i frykt for å bli såret.

 

Det er fælt å si det, men jeg tror utseendet har utrolig mye å si. Merker det til og med nå som jeg er voksen

 

Anonymous poster hash: e6156...af3

HiO?

 

Anonymous poster hash: 60838...392

[Anonym bruker]

 

Jeg har aldri vært populær, og har utseendet virkelig mot meg. Flere som tror jeg er gutt. Var sånn halvveis flink i idrett, ikke nok til å imponerere noen. Men min bestevenninne på barne- og ungdomsskolen var var veldig pen og populær, derfor var jeg litt fredet og fikk lov til å være med de "kule". Men jeg ble mobbet av barn i andre klasser enn min egen.

 

På videregående var jeg alltid vært litt utenfor, og de 3 årene på høyskolen var de grusomste i mitt liv, værre klikker og utfrysning har jeg aldri opplevd. Skulle ikke tro det var voksne folk som gikk der. Selv nå i voksen alder så sliter jeg med de sosiale kodene og har store problemer med å stole på folk, har få venner. Trekker meg unna når folk kommer litt for nærme meg i frykt for å bli såret.

 

Det er fælt å si det, men jeg tror utseendet har utrolig mye å si. Merker det til og med nå som jeg er voksen

 

Anonymous poster hash: e6156...af3

HiO?

 

Anonymous poster hash: 60838...392

 

HiO???

 

Anonymous poster hash: e6156...af3

[Anonym bruker]

 

 

Jeg har aldri vært populær, og har utseendet virkelig mot meg. Flere som tror jeg er gutt. Var sånn halvveis flink i idrett, ikke nok til å imponerere noen. Men min bestevenninne på barne- og ungdomsskolen var var veldig pen og populær, derfor var jeg litt fredet og fikk lov til å være med de "kule". Men jeg ble mobbet av barn i andre klasser enn min egen.På videregående var jeg alltid vært litt utenfor, og de 3 årene på høyskolen var de grusomste i mitt liv, værre klikker og utfrysning har jeg aldri opplevd. Skulle ikke tro det var voksne folk som gikk der. Selv nå i voksen alder så sliter jeg med de sosiale kodene og har store problemer med å stole på folk, har få venner. Trekker meg unna når folk kommer litt for nærme meg i frykt for å bli såret.Det er fælt å si det, men jeg tror utseendet har utrolig mye å si. Merker det til og med nå som jeg er voksenAnonymous poster hash: e6156...af3

HiO?Anonymous poster hash: 60838...392

HiO??? Anonymous poster hash: e6156...af3

Høgskolen i Oslo :-)

 

Anonymous poster hash: 60838...392

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg har aldri vært populær, og har utseendet virkelig mot meg. Flere som tror jeg er gutt. Var sånn halvveis flink i idrett, ikke nok til å imponerere noen. Men min bestevenninne på barne- og ungdomsskolen var var veldig pen og populær, derfor var jeg litt fredet og fikk lov til å være med de "kule". Men jeg ble mobbet av barn i andre klasser enn min egen.På videregående var jeg alltid vært litt utenfor, og de 3 årene på høyskolen var de grusomste i mitt liv, værre klikker og utfrysning har jeg aldri opplevd. Skulle ikke tro det var voksne folk som gikk der. Selv nå i voksen alder så sliter jeg med de sosiale kodene og har store problemer med å stole på folk, har få venner. Trekker meg unna når folk kommer litt for nærme meg i frykt for å bli såret.Det er fælt å si det, men jeg tror utseendet har utrolig mye å si. Merker det til og med nå som jeg er voksenAnonymous poster hash: e6156...af3

HiO?Anonymous poster hash: 60838...392

HiO??? Anonymous poster hash: e6156...af3

Høgskolen i Oslo :-)

 

Anonymous poster hash: 60838...392

 

Nei. Høyskolen i Agder

 

Anonymous poster hash: e6156...af3