Anonym bruker Skrevet 7. september 2015 #1 Skrevet 7. september 2015 Jeg har en sønn på 9 år fra tidligere forhold. Sammen har vi en datter på 3 år. Mannen min er en kjempeflink far for datteren vår. MEN han og sønnen min kommer bare dårligere og dårligere overens. Sønnen min er sta og har mye temperament. Isteden for å løse problemer har mannen min heller valgt å unngå problemer. Dvs at han nå stortsett hverken gjør noe sammen med eller snakker med sønnen min. Sønnen min kan være vanskelig, men samtidig er han glad i stefar. Her om dagen gav han meg en konvolutt med noen fotballkort (sønnen min samler på disse og vet at stefar også liker fotball) med en lapp på der han hadde skrevet til stefaren at han er glad i han. Han ville jeg skulle gi de til han når han kom hjem fra jobb (etter leggetid). Mannen min har hverken åpnet konvolutten eller sagt noe som helst til sønnen min. Mens han klemmer og kysser på datteren vår og forteller henne at han er glad i henne, får sønnen min aldri en klem og han sier aldri at han er glad i han. Så pga dette føler jeg at jeg bør skilles så fort som mulig? Jeg syns jo synd på datteren min, pga at jeg da vil ødelegge det nære forholdet hun har med faren sin. Så det blir liksom galt uansett hva jeg gjør... Hva sier dere? Anonymous poster hash: 20e89...6d2
Anonym bruker Skrevet 7. september 2015 #2 Skrevet 7. september 2015 Du må jo snakke med mannen din. Opplyse han om at han bedriver omsorgssvikt mot ditt barn. Makan. Hvis ikke du har tenkt til å prate med han om det sa ja, da bør du skilles. Anonymous poster hash: c1736...8c6
Anonym bruker Skrevet 7. september 2015 #3 Skrevet 7. september 2015 Kjenner jeg får helt grøssninger, da jeg har vært i samme situasjon, bortsett fra at vi heldigvis ikke fikk felles barn. Min ex bodde sammen med sønnen min og meg i 4 år uten at han var glad i han. Dette merker jo barna, men jeg var så naiv at jeg trodde det ville ordne seg og at sønnen min ikke tok noen skade av det. Resultatet var at sønnen min ble utagerende og veldig oppmerksomhettsyk, sta og "vanskelig". Han var veldig sjalu på oss, og ville ha mammaen for seg selv. Han var 6,5 år da vi gjorde det slutt og jeg ser nå stor forskjell på han et år etterpå. Mye tryggere på seg selv, mer harmonisk og blid unge! Det å ikke få noen feedback er jo helt grusomt. Stakkar.... Har fortsatt dårlig samvittighet for at jeg utsatte han for 4 år med de følelsene han har måttet ha, men nå har jeg iallefall lært. Har blitt sammen med verdens beste mann nå og det er som natt og dag, sønnen min og han går kjempebra overens og han har også en fra før av. Regner med du skjønner hvor jeg vil med dette, jeg ville gått uten tvil. Anonymous poster hash: 24d3e...559
Anonym bruker Skrevet 7. september 2015 #4 Skrevet 7. september 2015 Jeg utsatte datteren min for det samme i 3 år, og jeg angrer ennå..Hun endte opp med å bli klengete, hjelpeløs og "vanskelig". Jeg fatter ikke at jeg var så blind! Jeg ville tatt en alvorsprat med mannen og forlangt bedring på sekundet, ellers hadde jeg faktisk valgt barnet mitt uten å tenke meg om. Anonymous poster hash: e609a...23e
Anonym bruker Skrevet 7. september 2015 #5 Skrevet 7. september 2015 Du tar mannen hardt i øret og sier han skal lese kortet med innlevelse!! Deretter skal han med et stort smil takke sønnen din for kortet og si at han er glad i han også! Værsågod, NY start!! Og forøvrig: K O M M U N I K A S J O N er en fin ting!... Anonymous poster hash: 9085d...336
Anonym bruker Skrevet 7. september 2015 #6 Skrevet 7. september 2015 Jeg har en sønn på 9 år fra tidligere forhold. Sammen har vi en datter på 3 år. Mannen min er en kjempeflink far for datteren vår. MEN han og sønnen min kommer bare dårligere og dårligere overens. Sønnen min er sta og har mye temperament. Isteden for å løse problemer har mannen min heller valgt å unngå problemer. Dvs at han nå stortsett hverken gjør noe sammen med eller snakker med sønnen min. Sønnen min kan være vanskelig, men samtidig er han glad i stefar. Her om dagen gav han meg en konvolutt med noen fotballkort (sønnen min samler på disse og vet at stefar også liker fotball) med en lapp på der han hadde skrevet til stefaren at han er glad i han. Han ville jeg skulle gi de til han når han kom hjem fra jobb (etter leggetid). Mannen min har hverken åpnet konvolutten eller sagt noe som helst til sønnen min. Mens han klemmer og kysser på datteren vår og forteller henne at han er glad i henne, får sønnen min aldri en klem og han sier aldri at han er glad i han. Så pga dette føler jeg at jeg bør skilles så fort som mulig? Jeg syns jo synd på datteren min, pga at jeg da vil ødelegge det nære forholdet hun har med faren sin. Så det blir liksom galt uansett hva jeg gjør... Hva sier dere? Anonymous poster hash: 20e89...6d2 Hva har du gjort for å løse problemene mellom de? Anonymous poster hash: cd0ff...673
Anonym bruker Skrevet 7. september 2015 #7 Skrevet 7. september 2015 ...og PS: du skilles isåfall pga MANNEN din, ikke pga sønnen din!! Anonymous poster hash: 9085d...336
Anonym bruker Skrevet 7. september 2015 #8 Skrevet 7. september 2015 En mann som operere på den måten hadde jeg rett og slett ikke klart å være glad. Det hadde hjulpet om jeg måtte ta ham i øret og tvinge ham til å oppføre seg. En mann som ikke ser og verdetter den kjærlighetserklæringen din lille gutt ga ham med den konvolutten er en forstokket idiot, spør du meg. Menn skal være varme, snille og kloke, ellers er jeg ikke interessert. Anonymous poster hash: 06b7e...025
Anonym bruker Skrevet 7. september 2015 #9 Skrevet 7. september 2015 ...og PS: du skilles isåfall pga MANNEN din, ikke pga sønnen din!! Anonymous poster hash: 9085d...336 Ja, altså jeg mente jo ikke at sønnen vår er skyld i skilsmissen, men om jeg skal skilles for at sønnen min forhåpentligvis skal få det bedre. Jeg legger ikke noe av skylden for forholdet mellom de på sønnen min. Selv om han kanskje ikke er perfekt, så er han et barn. HI Anonymous poster hash: 20e89...6d2
Anonym bruker Skrevet 7. september 2015 #10 Skrevet 7. september 2015 Slutter meg til de andre - her må det endring til fra mannens side NÅ, eller så må du gå. Og da skilles du pga. mannen, ikke pga. sønnen din! Det at mannen din ignorerer en gave fra sønnen din, en gave han har lagt omtanke i, noe som er viktig for ham og som han vet mannen din liker... det viser to ting. Gutten din er langt mer emptisk og voksen enn mannen din. Gutten din prøver å få et bedre forhold til mannen din. Mannen din oppfører seg som en sur, uempatisk drittunge når han ignorerer gaven slik, han vil tydeligvis ikke en gang prøve å få et bedre forhold til sin stesønn. Og ikke bare det, med å gjøre det forteller han sønnen din med store bokstaver at han driter i gutten, ikke bryr seg. Men verre, han forteller sønnen din at gutten ikke er viktig, ikke er verdt å elske. Slik kan du ikke la gutten din vokse opp! Parterapi og foreldreveiledning for mannen din - ellers går du. Og ikke utsett det! Anonymous poster hash: a83ed...1c7
Anonym bruker Skrevet 7. september 2015 #11 Skrevet 7. september 2015 Jeg har en sønn på 9 år fra tidligere forhold. Sammen har vi en datter på 3 år. Mannen min er en kjempeflink far for datteren vår. MEN han og sønnen min kommer bare dårligere og dårligere overens. Sønnen min er sta og har mye temperament. Isteden for å løse problemer har mannen min heller valgt å unngå problemer. Dvs at han nå stortsett hverken gjør noe sammen med eller snakker med sønnen min. Sønnen min kan være vanskelig, men samtidig er han glad i stefar. Her om dagen gav han meg en konvolutt med noen fotballkort (sønnen min samler på disse og vet at stefar også liker fotball) med en lapp på der han hadde skrevet til stefaren at han er glad i han. Han ville jeg skulle gi de til han når han kom hjem fra jobb (etter leggetid). Mannen min har hverken åpnet konvolutten eller sagt noe som helst til sønnen min. Mens han klemmer og kysser på datteren vår og forteller henne at han er glad i henne, får sønnen min aldri en klem og han sier aldri at han er glad i han. Så pga dette føler jeg at jeg bør skilles så fort som mulig? Jeg syns jo synd på datteren min, pga at jeg da vil ødelegge det nære forholdet hun har med faren sin. Så det blir liksom galt uansett hva jeg gjør... Hva sier dere? Anonymous poster hash: 20e89...6d2 Hva har du gjort for å løse problemene mellom de? Anonymous poster hash: cd0ff...673 Hva jeg har gjort... Vi hadde jo en samtale da jeg gikk gravid med datteren vår om viktigheten av å behandle de likt. Og da var vi jo helt enige om ting. Men ting er visst vanskeligere i praksis enn i teorien. De gangene sønnen min gjør ting som han ikke får feedback på, så har jeg sagt fra til mannen min. Og som regel har det da kommet senere (helst når de to er alene). F.eks. når sønnen min hadde klipt håret og kom og viste mannen min, og det eneste han sa var "mhm". Da sa jeg fra til han, og så senere hadde han sagt til han at han ble fin. Ellers har jeg sagt til mannen at metoden med å trekke seg unna ikke løser noen problemer. Jeg har bemerket alle de fine tingene sønnen min gjør for mannen min (f.eks. hvis mannen min ligger på sofaen, kan sønnen min gå og legge over han pledd. Eller hvis han går på butikken og kjøper seg godteri, kjøper han med noe mannen min liker til han). Men for meg virker det som om mannen min bare fokuserer på det negative. Jeg har forsøkt å si til sønnen min at mannen min er glad i han, men at han bare ikke er noe flink til å vise det. For å få han til å føle seg litt bedre... Det er ikke slik at han viser absolutt null omtanke for han. F.eks. da han var syk, var han på butikken og kjøpte litt div til han. Men stortsett er det ganske lite. HI Anonymous poster hash: 20e89...6d2
Anonym bruker Skrevet 7. september 2015 #12 Skrevet 7. september 2015 Du tar mannen hardt i øret og sier han skal lese kortet med innlevelse!! Deretter skal han med et stort smil takke sønnen din for kortet og si at han er glad i han også! Værsågod, NY start!! Og forøvrig: K O M M U N I K A S J O N er en fin ting!... Anonymous poster hash: 9085d...336 Jeg VET at kommunikasjon er en fin ting. Men mannen er vanskelig å kommunisere med. Det ender stortsett opp med at jeg snakker og han er stille. Og prøver jeg å si til han at jeg gjerne vil ha litt feedback på det jeg sier, så sier han bare at han ikke har noe å si. Prøver jeg å kommandere han til noe, så blir han bare sur. Han gjør iallfall ikke det jeg prøver å få han til å gjøre. HI Anonymous poster hash: 20e89...6d2
Anonym bruker Skrevet 7. september 2015 #13 Skrevet 7. september 2015 Slutter meg til de andre - her må det endring til fra mannens side NÅ, eller så må du gå. Og da skilles du pga. mannen, ikke pga. sønnen din! Det at mannen din ignorerer en gave fra sønnen din, en gave han har lagt omtanke i, noe som er viktig for ham og som han vet mannen din liker... det viser to ting. Gutten din er langt mer emptisk og voksen enn mannen din. Gutten din prøver å få et bedre forhold til mannen din. Mannen din oppfører seg som en sur, uempatisk drittunge når han ignorerer gaven slik, han vil tydeligvis ikke en gang prøve å få et bedre forhold til sin stesønn. Og ikke bare det, med å gjøre det forteller han sønnen din med store bokstaver at han driter i gutten, ikke bryr seg. Men verre, han forteller sønnen din at gutten ikke er viktig, ikke er verdt å elske. Slik kan du ikke la gutten din vokse opp! Parterapi og foreldreveiledning for mannen din - ellers går du. Og ikke utsett det! Anonymous poster hash: a83ed...1c7 Du sier vel bare det jeg egentlig vet... Jeg vet bare at det vil ha så stor påvirkning på datteren min å miste faren sin, at jeg vil være helt sikker på at det er det rette valget. Men jeg føler at jeg ikke er en god mor for sønnen min om jeg utsetter det for lenge også... Parterapi er uaktuelt for han. Takk for svar iallfall. Jeg trenger vel bare nok argumenter til å gjøre meg 100 % sikker på at dette er det riktige valget... HI Anonymous poster hash: 20e89...6d2
Anonym bruker Skrevet 7. september 2015 #14 Skrevet 7. september 2015 Og forøvrig: K O M M U N I K A S J O N er en fin ting!... Anonymous poster hash: 9085d...336 Jeg VET at kommunikasjon er en fin ting. Men mannen er vanskelig å kommunisere med. Det ender stortsett opp med at jeg snakker og han er stille. Og prøver jeg å si til han at jeg gjerne vil ha litt feedback på det jeg sier, så sier han bare at han ikke har noe å si. Prøver jeg å kommandere han til noe, så blir han bare sur. Han gjør iallfall ikke det jeg prøver å få han til å gjøre. HI Anonymous poster hash: 20e89...6d2 Dette viser jo bare at om dere skal ha noen som helst sjanse, så må dere i terapi. Ring NÅ og bestill time på fvk, så er du i gang. Vil han ikke være med så har du jo svaret ditt uansett. Mannen din må lære å kommunisere, jo mer du forteller om han, jo tydeligere er det at du i hvert fall ikke kommer noen vei med ham på egen hånd. Ring fvk NÅ. Du trenger ikke snakke med mannen først. Bestill en time der, og så snakker du med mannen og sier at du har bestilt time. Enten blir han med, eller så går du. Da må dere uansett til mekling pga. felles datter. Anonymous poster hash: a83ed...1c7
Anonym bruker Skrevet 7. september 2015 #15 Skrevet 7. september 2015 Slutter meg til de andre - her må det endring til fra mannens side NÅ, eller så må du gå. Og da skilles du pga. mannen, ikke pga. sønnen din! Det at mannen din ignorerer en gave fra sønnen din, en gave han har lagt omtanke i, noe som er viktig for ham og som han vet mannen din liker... det viser to ting. Gutten din er langt mer emptisk og voksen enn mannen din. Gutten din prøver å få et bedre forhold til mannen din. Mannen din oppfører seg som en sur, uempatisk drittunge når han ignorerer gaven slik, han vil tydeligvis ikke en gang prøve å få et bedre forhold til sin stesønn. Og ikke bare det, med å gjøre det forteller han sønnen din med store bokstaver at han driter i gutten, ikke bryr seg. Men verre, han forteller sønnen din at gutten ikke er viktig, ikke er verdt å elske. Slik kan du ikke la gutten din vokse opp! Parterapi og foreldreveiledning for mannen din - ellers går du. Og ikke utsett det! Anonymous poster hash: a83ed...1c7 Du sier vel bare det jeg egentlig vet... Jeg vet bare at det vil ha så stor påvirkning på datteren min å miste faren sin, at jeg vil være helt sikker på at det er det rette valget. Men jeg føler at jeg ikke er en god mor for sønnen min om jeg utsetter det for lenge også... Parterapi er uaktuelt for han. Takk for svar iallfall. Jeg trenger vel bare nok argumenter til å gjøre meg 100 % sikker på at dette er det riktige valget... HI Anonymous poster hash: 20e89...6d2 Parterapi og foreldreveiledning for mannen din - ellers går du. Og ikke utsett det! Anonymous poster hash: a83ed...1c7 Du sier vel bare det jeg egentlig vet... Jeg vet bare at det vil ha så stor påvirkning på datteren min å miste faren sin, at jeg vil være helt sikker på at det er det rette valget. Men jeg føler at jeg ikke er en god mor for sønnen min om jeg utsetter det for lenge også... Parterapi er uaktuelt for han. Takk for svar iallfall. Jeg trenger vel bare nok argumenter til å gjøre meg 100 % sikker på at dette er det riktige valget... HI Anonymous poster hash: 20e89...6d2 Da kommer du ingen vei med ham. Det er mindre belastende for din datter å bli skillsmissebarn enn for sønnen din å måtte leve med en stefar som avviser ham så til de grader. Sønnen din kan allerede ha fått skader pga. dette. Du har sett forskjellsbehandlingen i lang tid, du ser hvor avvist sønnen din blir, du ser at mannen ikke bryr seg, ikke gidder, ikke vil. Du får stille et ultimatum - parterapi, eller så går du. Sier du at parterapi er uaktuelt, da har du svare ditt, han vil ikke endre noe, han vil ikke kommunisere - og egentlig er han ikke så interessert i forholdet dere har at han gidder gå i terapi. Det bør fortelle deg det meste! Så igjen - bestill en time til fvk NÅ i dag. Det er opp til ham om det blir parterapi eller mekling... Anonymous poster hash: a83ed...1c7
Gjest Antarctica Skrevet 7. september 2015 #16 Skrevet 7. september 2015 Mannen din har gått seg fast i et spor. HAN må innse at det er den voksnes jobb å reparere forholdet når det skjærer seg mellom en stor og en liten. Som det er nå, prøver niåringen å fikse det på sitt barnlige vis... Får tårer i øynene ved tanken på at den voksne ikke en gang tar det inn!
Anonym bruker Skrevet 7. september 2015 #17 Skrevet 7. september 2015 Hvis sønnen din er sånn skjønner jeg at mannen din ikke gidder å bruke tid på han. Skilles du er du bare en dust mot datteren din. Ikke nok med at du har ødelagt et barns liv , men så skal du ødelegge et til. Sønnen din har sikkert blitt slik fordi mor og far gikk fra hverandre engang. Stakkars barn som har en egoist av en mor. Ikke få barn hvis man ikke kan holde sammen!! Anonymous poster hash: bc633...e57
mamma_bergen Skrevet 7. september 2015 #18 Skrevet 7. september 2015 Hvis sønnen din er sånn skjønner jeg at mannen din ikke gidder å bruke tid på han. Skilles du er du bare en dust mot datteren din. Ikke nok med at du har ødelagt et barns liv , men så skal du ødelegge et til. Sønnen din har sikkert blitt slik fordi mor og far gikk fra hverandre engang. Stakkars barn som har en egoist av en mor. Ikke få barn hvis man ikke kan holde sammen!! Anonymous poster hash: bc633...e57 Du er ikke riktig vel bevart! Tenk å si slike ting til andre mennesker bare fordi du kan gjemme deg som en feig anonym!
Anonym bruker Skrevet 7. september 2015 #19 Skrevet 7. september 2015 Hvis sønnen din er sånn skjønner jeg at mannen din ikke gidder å bruke tid på han. Skilles du er du bare en dust mot datteren din. Ikke nok med at du har ødelagt et barns liv , men så skal du ødelegge et til. Sønnen din har sikkert blitt slik fordi mor og far gikk fra hverandre engang. Stakkars barn som har en egoist av en mor. Ikke få barn hvis man ikke kan holde sammen!! Anonymous poster hash: bc633...e57 Dette må jo være tull, evt en syk person som svarer. Anonymous poster hash: 24d3e...559
Anonym bruker Skrevet 7. september 2015 #20 Skrevet 7. september 2015 Mannen din har gått seg fast i et spor. HAN må innse at det er den voksnes jobb å reparere forholdet når det skjærer seg mellom en stor og en liten. Som det er nå, prøver niåringen å fikse det på sitt barnlige vis... Får tårer i øynene ved tanken på at den voksne ikke en gang tar det inn! Ja, jeg har prøvd å få han til å innse det. Men han mener den enkleste måten å løse problemer er å unngå de. Jeg prøver å få mannen min til å innse at sønnen min er en god gutt som er glad i han og vil at de skal ha et godt forhold. Tårene trillet da jeg leste lappen sønnen min skrev til mannen min. I tillegg prøver vel jeg å kompensere for manglende oppmerksomhet. HI Anonymous poster hash: 20e89...6d2
Anonym bruker Skrevet 7. september 2015 #21 Skrevet 7. september 2015 Barna går foran en sånn mann, det håper jeg du innser ganske raskt. Om parterapi er uaktuelt for han så vet du vel hva som må skje? Ikke la sønnen din vokse opp og forrakte deg som voksen. Ikke noe gøy for lillesøster heller å etter hvert innse at hun er favoritten. Anonymous poster hash: d6d4f...b10
Anonym bruker Skrevet 7. september 2015 #22 Skrevet 7. september 2015 Får helt vondt av barna dine, sønnen din spesielt. Men datteren din også, ikke lenge før hun plukker opp forskjellsbehandling og DU tillater det når du ikke Gjør noe. Datteren din mister kanskje faren full tid om du går men får et bedre forhold til broren på sikt, lar du det fortsette risikerer du en liten jente som utnytter situasjonen uten å vite det selv. Alternativ til skilsmisse er jo sperasjon, kaste han ut og jobbe med forholdet fra hverandre. Lykke til Anonymous poster hash: db2f5...6a5
Anonym bruker Skrevet 7. september 2015 #23 Skrevet 7. september 2015 Blir ikke å skulle seg pga sønnen men gå fra mannen for at begge barna dine skal ha det bra, å bli behandla ordentlig. En mann som behandler et barn sånn er ikke mye mann verdt å ha, om han kan kalles mann. Anonymous poster hash: db2f5...6a5
Jenny** Skrevet 7. september 2015 #24 Skrevet 7. september 2015 Vet du ut i fra det du skriver syns jeg du har gitt mannen sjanser nok. Han virker som en konfliktsky dust. At voksne mennesker kan oppføre seg slik mot barn er for meg uforståelig. Han burde skjemmes over at du i det hele tatt må ta opp med han at han forskjellsbehandler barna. Nei her må ta grep for den stakkars lille gutten din og ikke la han vokse opp under slike forhold. Datteren deres tar mindre skade av å bli skillsmissebarn enn det gutten din gjør ved å bo i et hjem der han blir oversett og tydelig ikke er bra nok for mannen. Lykke til!
Anonym bruker Skrevet 7. september 2015 #25 Skrevet 7. september 2015 Jeg får helt vondt av sönnen din. På sikt vil dette påvirke din datter også. Hun kommer til å merke hvor forskjellig behandling hun og broren får, og kanskje til og med får dårlig samvittighet for all oppmerksomhet hun får og får kanskje også dårlig forhold til sin bror. Du har fått mange råd her, jeg sier det samme, bestill time på FVK. Vern om din sönn för det er for sent!! Anonymous poster hash: 5f1a7...a97
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå