Gikk du på jobb dagen etter dødsfallet til

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Nei, da trengte jeg tid med familien ❤️ Kommer kanskje litt an på hvor tett man er og omstendighetene rundt også?

 

 

Nei, det tror jeg overhodet ikke. Det er mange som har et svært tett forhold til forskjellige familiemedlemmer (også andre enn besteforeldre), som likevel klarer å gå på jobb selv om de har dødd. Det betyr ikke at ikke de sørger like mye som det du gjorde da dine besteforeldre døde. 

 

Anonymous poster hash: b46da...e5c

 

 

Det er jeg uenig i. Hvis man sørger så mye at man ikke orker spise, og gråter så man har dundrende hodepine og knapt kan se ut gjennom oppsvulmete øyne, da sørger man for mye til å klare å gå på jobb. Jeg gikk ikke. Jeg har en jobb med mye ansvar, det kan bety forskjellen på liv og død hvis jeg slurver. 

 

Anonymous poster hash: 57ec1...4ba

 

Men det kommer vel ikke an på nærheten i relasjonen eller graden av sorg? Jeg vil mene det mest av alt kommer an på graden av følelsesregulering. Noen har lagt større evne til å hente seg inn, sette følelser på vent og til å vende fokus et annet sted enn andre. Sier ikke at det ene er bedre enn det andre, men det er store individuelle forskjeller når det gjelder det år regulere følelser. 

 

 

Så hvis barnet ditt dør, så kan du fint kontrollere følelsene dine og gå på jobb dagen etter? Selvsagt har graden av sorg noe med evnen til følelsesregulering å gjøre!

 

Anonymous poster hash: 57ec1...4ba

 

 

Usaklig sammenligning

 

 

 

Å, hvorfor det? Hvis det ikke handler om graden av sorg, men om evnen til følelsesregulering, så skulle det ikke være noen forskjell på å ta seg sammen og sette følelsene til side uansett hvem man har mistet.

 

Anonymous poster hash: 57ec1...4ba

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Nei, da trengte jeg tid med familien ❤️ Kommer kanskje litt an på hvor tett man er og omstendighetene rundt også?

 

 

Nei, det tror jeg overhodet ikke. Det er mange som har et svært tett forhold til forskjellige familiemedlemmer (også andre enn besteforeldre), som likevel klarer å gå på jobb selv om de har dødd. Det betyr ikke at ikke de sørger like mye som det du gjorde da dine besteforeldre døde. 

 

Anonymous poster hash: b46da...e5c

 

 

Det er jeg uenig i. Hvis man sørger så mye at man ikke orker spise, og gråter så man har dundrende hodepine og knapt kan se ut gjennom oppsvulmete øyne, da sørger man for mye til å klare å gå på jobb. Jeg gikk ikke. Jeg har en jobb med mye ansvar, det kan bety forskjellen på liv og død hvis jeg slurver. 

 

Anonymous poster hash: 57ec1...4ba

 

Men det kommer vel ikke an på nærheten i relasjonen eller graden av sorg? Jeg vil mene det mest av alt kommer an på graden av følelsesregulering. Noen har lagt større evne til å hente seg inn, sette følelser på vent og til å vende fokus et annet sted enn andre. Sier ikke at det ene er bedre enn det andre, men det er store individuelle forskjeller når det gjelder det år regulere følelser. 

 

 

Så hvis barnet ditt dør, så kan du fint kontrollere følelsene dine og gå på jobb dagen etter? Selvsagt har graden av sorg noe med evnen til følelsesregulering å gjøre!

 

Anonymous poster hash: 57ec1...4ba

 

 

 

Her var det snakk om besteforeldre! Det er faktisk en vesentlig forskjell på besteforeldre og egne barn. Det skjønner du også. Dette var både usaklig ogunødvendig

 

Og ja! Folk har forskjellige måter å takle sorgl pǻ. Er det virkelig så vanskelig å fatte. Er det virkelig sånn at det eneste som "beivser" at man sørger er at man gråter hele tiden og blir så "lammet av sorg" at man ikke klarer å jobbe? 

Det er faktisk sånn at for enkelte er det å ha noe "normalt" (som jobben) å tenke på en hjelp i dyp sorg. Slik var det for eksempel for meg alle de seks gangene jeg hadde spontanabort sent i forløpet, eller da alle fire besteforeldre døde, eller da svigermor døde, eller da min far ble alvorlig syk (og nesten døde). For eksempel. Jeg likvel påstå at jeg sørget like mye over dette som de som har opplevd lignende og har blitt sykmeldt fordi de ikke orker å gå på jobb. Hva som fungerer for noen fungerer ikke for andre. Det er da helt legitimt?? 

 

Anonymous poster hash: b46da...e5c

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nei, da trengte jeg tid med familien ❤️ Kommer kanskje litt an på hvor tett man er og omstendighetene rundt også?

 

Nei, det tror jeg overhodet ikke. Det er mange som har et svært tett forhold til forskjellige familiemedlemmer (også andre enn besteforeldre), som likevel klarer å gå på jobb selv om de har dødd. Det betyr ikke at ikke de sørger like mye som det du gjorde da dine besteforeldre døde.

 

Anonymous poster hash: b46da...e5c

Det er jeg uenig i. Hvis man sørger så mye at man ikke orker spise, og gråter så man har dundrende hodepine og knapt kan se ut gjennom oppsvulmete øyne, da sørger man for mye til å klare å gå på jobb. Jeg gikk ikke. Jeg har en jobb med mye ansvar, det kan bety forskjellen på liv og død hvis jeg slurver.

 

Anonymous poster hash: 57ec1...4ba

Men det kommer vel ikke an på nærheten i relasjonen eller graden av sorg? Jeg vil mene det mest av alt kommer an på graden av følelsesregulering. Noen har lagt større evne til å hente seg inn, sette følelser på vent og til å vende fokus et annet sted enn andre. Sier ikke at det ene er bedre enn det andre, men det er store individuelle forskjeller når det gjelder det år regulere følelser.

Så hvis barnet ditt dør, så kan du fint kontrollere følelsene dine og gå på jobb dagen etter? Selvsagt har graden av sorg noe med evnen til følelsesregulering å gjøre!

 

Anonymous poster hash: 57ec1...4ba

Usaklig sammenligning

Hvorfor det? Det lurer jeg virkelig på!

 

Anonymous poster hash: cdd16...902

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

Nei, da trengte jeg tid med familien ❤️ Kommer kanskje litt an på hvor tett man er og omstendighetene rundt også?

 

 

Nei, det tror jeg overhodet ikke. Det er mange som har et svært tett forhold til forskjellige familiemedlemmer (også andre enn besteforeldre), som likevel klarer å gå på jobb selv om de har dødd. Det betyr ikke at ikke de sørger like mye som det du gjorde da dine besteforeldre døde. 

 

Anonymous poster hash: b46da...e5c

 

 

Det er jeg uenig i. Hvis man sørger så mye at man ikke orker spise, og gråter så man har dundrende hodepine og knapt kan se ut gjennom oppsvulmete øyne, da sørger man for mye til å klare å gå på jobb. Jeg gikk ikke. Jeg har en jobb med mye ansvar, det kan bety forskjellen på liv og død hvis jeg slurver. 

 

Anonymous poster hash: 57ec1...4ba

 

Men det kommer vel ikke an på nærheten i relasjonen eller graden av sorg? Jeg vil mene det mest av alt kommer an på graden av følelsesregulering. Noen har lagt større evne til å hente seg inn, sette følelser på vent og til å vende fokus et annet sted enn andre. Sier ikke at det ene er bedre enn det andre, men det er store individuelle forskjeller når det gjelder det år regulere følelser. 

 

 

Så hvis barnet ditt dør, så kan du fint kontrollere følelsene dine og gå på jobb dagen etter? Selvsagt har graden av sorg noe med evnen til følelsesregulering å gjøre!

 

Anonymous poster hash: 57ec1...4ba

 

 

Usaklig sammenligning

 

 

 

Å, hvorfor det? Hvis det ikke handler om graden av sorg, men om evnen til følelsesregulering, så skulle det ikke være noen forskjell på å ta seg sammen og sette følelsene til side uansett hvem man har mistet.

 

Anonymous poster hash: 57ec1...4ba

 

Du har noe feil/vrang tankegang her.. Mister man ungen sin, så mister man en stor del av seg selv også, det er en viss forskjell på å miste noen som har oppfostret en selv, noen som (i fleste tilfeller) har levd lenge, noen som man har jevn kontakt med, og ungene sine. Ungene har man båret frem, stelt og tatt seg av fra de ble født, sett og kost daglig osv osv. Det er et HELT spesielt bånd mellom mor/far og barn.

 

Anonymous poster hash: 368ea...44f

[Iiiiik]

 

 

 

 

Nei, da trengte jeg tid med familien ❤️ Kommer kanskje litt an på hvor tett man er og omstendighetene rundt også?

 

 

Nei, det tror jeg overhodet ikke. Det er mange som har et svært tett forhold til forskjellige familiemedlemmer (også andre enn besteforeldre), som likevel klarer å gå på jobb selv om de har dødd. Det betyr ikke at ikke de sørger like mye som det du gjorde da dine besteforeldre døde. 

 

Anonymous poster hash: b46da...e5c

 

 

Det er jeg uenig i. Hvis man sørger så mye at man ikke orker spise, og gråter så man har dundrende hodepine og knapt kan se ut gjennom oppsvulmete øyne, da sørger man for mye til å klare å gå på jobb. Jeg gikk ikke. Jeg har en jobb med mye ansvar, det kan bety forskjellen på liv og død hvis jeg slurver. 

 

Anonymous poster hash: 57ec1...4ba

 

Men det kommer vel ikke an på nærheten i relasjonen eller graden av sorg? Jeg vil mene det mest av alt kommer an på graden av følelsesregulering. Noen har lagt større evne til å hente seg inn, sette følelser på vent og til å vende fokus et annet sted enn andre. Sier ikke at det ene er bedre enn det andre, men det er store individuelle forskjeller når det gjelder det år regulere følelser. 

 

 

Så hvis barnet ditt dør, så kan du fint kontrollere følelsene dine og gå på jobb dagen etter? Selvsagt har graden av sorg noe med evnen til følelsesregulering å gjøre!

 

Anonymous poster hash: 57ec1...4ba

 

Joda, selvfølgelig har graden av sorg noe med saken å gjøre. Og graden av sorg er selvfølgelig knyttet til styrken i den følelsesmessige relasjonen i utgangspunktet. Graden av sorg er også knyttet til endringen i livskvalitet dagen etter dødsfallet. Hvis det ble krig i Norge, jeg ble voldtatt, mannen og barna mine drept og huset mitt brent ned, kunne jeg sikkert ikke gått på jobb dagen etter. Hvis vi skal leke denne leken, så må vi jo ta den helt ut! 

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Nei, da trengte jeg tid med familien ❤️ Kommer kanskje litt an på hvor tett man er og omstendighetene rundt også?

 

 

Nei, det tror jeg overhodet ikke. Det er mange som har et svært tett forhold til forskjellige familiemedlemmer (også andre enn besteforeldre), som likevel klarer å gå på jobb selv om de har dødd. Det betyr ikke at ikke de sørger like mye som det du gjorde da dine besteforeldre døde. 

 

Anonymous poster hash: b46da...e5c

 

 

Det er jeg uenig i. Hvis man sørger så mye at man ikke orker spise, og gråter så man har dundrende hodepine og knapt kan se ut gjennom oppsvulmete øyne, da sørger man for mye til å klare å gå på jobb. Jeg gikk ikke. Jeg har en jobb med mye ansvar, det kan bety forskjellen på liv og død hvis jeg slurver. 

 

Anonymous poster hash: 57ec1...4ba

 

Men det kommer vel ikke an på nærheten i relasjonen eller graden av sorg? Jeg vil mene det mest av alt kommer an på graden av følelsesregulering. Noen har lagt større evne til å hente seg inn, sette følelser på vent og til å vende fokus et annet sted enn andre. Sier ikke at det ene er bedre enn det andre, men det er store individuelle forskjeller når det gjelder det år regulere følelser. 

 

 

Så hvis barnet ditt dør, så kan du fint kontrollere følelsene dine og gå på jobb dagen etter? Selvsagt har graden av sorg noe med evnen til følelsesregulering å gjøre!

 

Anonymous poster hash: 57ec1...4ba

 

Joda, selvfølgelig har graden av sorg noe med saken å gjøre. Og graden av sorg er selvfølgelig knyttet til styrken i den følelsesmessige relasjonen i utgangspunktet. Graden av sorg er også knyttet til endringen i livskvalitet dagen etter dødsfallet. Hvis det ble krig i Norge, jeg ble voldtatt, mannen og barna mine drept og huset mitt brent ned, kunne jeg sikkert ikke gått på jobb dagen etter. Hvis vi skal leke denne leken, så må vi jo ta den helt ut! 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nei, da trengte jeg tid med familien ❤️ Kommer kanskje litt an på hvor tett man er og omstendighetene rundt også?

 

 

Nei, det tror jeg overhodet ikke. Det er mange som har et svært tett forhold til forskjellige familiemedlemmer (også andre enn besteforeldre), som likevel klarer å gå på jobb selv om de har dødd. Det betyr ikke at ikke de sørger like mye som det du gjorde da dine besteforeldre døde. 

 

Anonymous poster hash: b46da...e5c

 

 

Det er jeg uenig i. Hvis man sørger så mye at man ikke orker spise, og gråter så man har dundrende hodepine og knapt kan se ut gjennom oppsvulmete øyne, da sørger man for mye til å klare å gå på jobb. Jeg gikk ikke. Jeg har en jobb med mye ansvar, det kan bety forskjellen på liv og død hvis jeg slurver. 

 

Anonymous poster hash: 57ec1...4ba

 

Men det kommer vel ikke an på nærheten i relasjonen eller graden av sorg? Jeg vil mene det mest av alt kommer an på graden av følelsesregulering. Noen har lagt større evne til å hente seg inn, sette følelser på vent og til å vende fokus et annet sted enn andre. Sier ikke at det ene er bedre enn det andre, men det er store individuelle forskjeller når det gjelder det år regulere følelser. 

 

 

Så hvis barnet ditt dør, så kan du fint kontrollere følelsene dine og gå på jobb dagen etter? Selvsagt har graden av sorg noe med evnen til følelsesregulering å gjøre!

 

Anonymous poster hash: 57ec1...4ba

 

 

Usaklig sammenligning

 

 

 

Å, hvorfor det? Hvis det ikke handler om graden av sorg, men om evnen til følelsesregulering, så skulle det ikke være noen forskjell på å ta seg sammen og sette følelsene til side uansett hvem man har mistet.

 

Anonymous poster hash: 57ec1...4ba

 

Du har noe feil/vrang tankegang her.. Mister man ungen sin, så mister man en stor del av seg selv også, det er en viss forskjell på å miste noen som har oppfostret en selv, noen som (i fleste tilfeller) har levd lenge, noen som man har jevn kontakt med, og ungene sine. Ungene har man båret frem, stelt og tatt seg av fra de ble født, sett og kost daglig osv osv. Det er et HELT spesielt bånd mellom mor/far og barn.

 

Anonymous poster hash: 368ea...44f

 

 

Vanligvis, ja. Faktisk ikke alltid, men det er en annen debatt. Men det finnes ikke noen fasit for hvor knyttet man skal være til andre enn egne barn. Det kan også innebære en følelse av å miste en del av seg selv.

 

Anonymous poster hash: 57ec1...4ba

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Nei, da trengte jeg tid med familien ❤️ Kommer kanskje litt an på hvor tett man er og omstendighetene rundt også?

 

 

Nei, det tror jeg overhodet ikke. Det er mange som har et svært tett forhold til forskjellige familiemedlemmer (også andre enn besteforeldre), som likevel klarer å gå på jobb selv om de har dødd. Det betyr ikke at ikke de sørger like mye som det du gjorde da dine besteforeldre døde. 

 

Anonymous poster hash: b46da...e5c

 

 

Det er jeg uenig i. Hvis man sørger så mye at man ikke orker spise, og gråter så man har dundrende hodepine og knapt kan se ut gjennom oppsvulmete øyne, da sørger man for mye til å klare å gå på jobb. Jeg gikk ikke. Jeg har en jobb med mye ansvar, det kan bety forskjellen på liv og død hvis jeg slurver. 

 

Anonymous poster hash: 57ec1...4ba

 

Men det kommer vel ikke an på nærheten i relasjonen eller graden av sorg? Jeg vil mene det mest av alt kommer an på graden av følelsesregulering. Noen har lagt større evne til å hente seg inn, sette følelser på vent og til å vende fokus et annet sted enn andre. Sier ikke at det ene er bedre enn det andre, men det er store individuelle forskjeller når det gjelder det år regulere følelser. 

 

 

Så hvis barnet ditt dør, så kan du fint kontrollere følelsene dine og gå på jobb dagen etter? Selvsagt har graden av sorg noe med evnen til følelsesregulering å gjøre!

 

Anonymous poster hash: 57ec1...4ba

 

Joda, selvfølgelig har graden av sorg noe med saken å gjøre. Og graden av sorg er selvfølgelig knyttet til styrken i den følelsesmessige relasjonen i utgangspunktet. Graden av sorg er også knyttet til endringen i livskvalitet dagen etter dødsfallet. Hvis det ble krig i Norge, jeg ble voldtatt, mannen og barna mine drept og huset mitt brent ned, kunne jeg sikkert ikke gått på jobb dagen etter. Hvis vi skal leke denne leken, så må vi jo ta den helt ut! 

 

 

Leke lek? Jeg ønsker å problematisere ditt utsagn, og du beskylder meg for å leke? Hva er det for slags hersketeknikk?

 

Anonymous poster hash: 57ec1...4ba

[BøllefrøOgBolla]

 

 

Nei, da trengte jeg tid med familien ❤️ Kommer kanskje litt an på hvor tett man er og omstendighetene rundt også?

 

Nei, det tror jeg overhodet ikke. Det er mange som har et svært tett forhold til forskjellige familiemedlemmer (også andre enn besteforeldre), som likevel klarer å gå på jobb selv om de har dødd. Det betyr ikke at ikke de sørger like mye som det du gjorde da dine besteforeldre døde.

 

Anonymous poster hash: b46da...e5c

Jeg sier da avsolut ikke noe om hvor mye man sørger selv om de går på jobb! Jeg sier at jeg personlig trengte tid med familien min akkurat da - men mener absolut ikke det er "feil" å gå på jobb, eller at de sørger noe mindre! Men for noen kan det kanskje spille en rolle hvordan det skjedde, hvor tette man var osv - man aner ikke hvordan man reagerer på forhånd, enten man er tette eller ei, men sier bare at for noen så kan det kanskje være flere ting som spiller inn. Blir ikke mer rett eller galt av den grunn...!

[LillaGorilla♥♥]

Jeg visste ikke at sorg var en konkurranse, eller at det finnes en fasit for hvilken måte som er "riktig" å sørge på.

[Iiiiik]

 

Leke lek? Jeg ønsker å problematisere ditt utsagn, og du beskylder meg for å leke? Hva er det for slags hersketeknikk?

 

Anonymous poster hash: 57ec1...4ba

 

Jeg syntes at det å trekke mitt utsagn ut av en sammenheng ble tøysete. Når jeg mener at hvorvidt man er hjemme dagen etter at besteforeldre er døde nok har mer med evnen til selvregulering å gjøre, og du knytter den opp mot det å miste barnet sitt, så mener jeg at du trekker linjer langt utenfor det arket jeg forholdt meg til. Om du oppfatter det som en hersketeknikk, så beklager jeg. 

[Anonym bruker]

 

 

Nei, da trengte jeg tid med familien ❤️ Kommer kanskje litt an på hvor tett man er og omstendighetene rundt også?

 

Nei, det tror jeg overhodet ikke. Det er mange som har et svært tett forhold til forskjellige familiemedlemmer (også andre enn besteforeldre), som likevel klarer å gå på jobb selv om de har dødd. Det betyr ikke at ikke de sørger like mye som det du gjorde da dine besteforeldre døde.

 

Anonymous poster hash: b46da...e5c

Jeg sier da avsolut ikke noe om hvor mye man sørger selv om de går på jobb! Jeg sier at jeg personlig trengte tid med familien min akkurat da - men mener absolut ikke det er "feil" å gå på jobb, eller at de sørger noe mindre! Men for noen kan det kanskje spille en rolle hvordan det skjedde, hvor tette man var osv - man aner ikke hvordan man reagerer på forhånd, enten man er tette eller ei, men sier bare at for noen så kan det kanskje være flere ting som spiller inn. Blir ikke mer rett eller galt av den grunn...!

 

 

 

Du sa at hvorvidt man gikk på jobb eller ikke "kommer kanskje an på hvor tett man er og omstendighetene rundt". Jeg tolker det dithen at man reagerer likt gitt at man har opplevd likt tap under like omstendigheter og har lik nærhet til den avdøde. Det sier jeg at jeg ikke er enig i, fordi folk reagerer forskjellig og har ikke minst forskjellige måter og takle følelsene sine på. 

 

Sa ikke noe, eller mente i alle fall ikke å si noe om, rett eller gal måte å sørge på. Snarere tvert imot. 

 

Anonymous poster hash: b46da...e5c

[Storebror & Lillebror]

 

 

 

 

 

 

Nei, da trengte jeg tid med familien ❤️ Kommer kanskje litt an på hvor tett man er og omstendighetene rundt også?

 

 

Nei, det tror jeg overhodet ikke. Det er mange som har et svært tett forhold til forskjellige familiemedlemmer (også andre enn besteforeldre), som likevel klarer å gå på jobb selv om de har dødd. Det betyr ikke at ikke de sørger like mye som det du gjorde da dine besteforeldre døde. 

 

Anonymous poster hash: b46da...e5c

 

 

Det er jeg uenig i. Hvis man sørger så mye at man ikke orker spise, og gråter så man har dundrende hodepine og knapt kan se ut gjennom oppsvulmete øyne, da sørger man for mye til å klare å gå på jobb. Jeg gikk ikke. Jeg har en jobb med mye ansvar, det kan bety forskjellen på liv og død hvis jeg slurver. 

 

Anonymous poster hash: 57ec1...4ba

 

Men det kommer vel ikke an på nærheten i relasjonen eller graden av sorg? Jeg vil mene det mest av alt kommer an på graden av følelsesregulering. Noen har lagt større evne til å hente seg inn, sette følelser på vent og til å vende fokus et annet sted enn andre. Sier ikke at det ene er bedre enn det andre, men det er store individuelle forskjeller når det gjelder det år regulere følelser. 

 

 

Så hvis barnet ditt dør, så kan du fint kontrollere følelsene dine og gå på jobb dagen etter? Selvsagt har graden av sorg noe med evnen til følelsesregulering å gjøre!

 

Anonymous poster hash: 57ec1...4ba

 

 

Usaklig sammenligning

 

 

 

Å, hvorfor det? Hvis det ikke handler om graden av sorg, men om evnen til følelsesregulering, så skulle det ikke være noen forskjell på å ta seg sammen og sette følelsene til side uansett hvem man har mistet.

 

Anonymous poster hash: 57ec1...4ba

 

 

Vel, nå handler denne tråden om å miste besteforeldre - ikke barna, mannen eller undulaten. Og jeg går utifra at svaret om følelsesregulering er gitt med tanke på nettopp dette.

[Anonym bruker]

Jeg gikk på jobb ja.

Jeg undrer meg litt over mennene deres?

Har de også vært hjemme fra jobb etter besteforeldres bortgang?

Eller er det her noe av forskjellene på menn og kvinners sykefravær ligger?

 

 

Anonymous poster hash: be94e...040

[Honningmelon]

Ja.

[Anonym bruker]

Jeg har gått på jobb dagen etter å ha mistet besteforeldre ja. Jeg har hatt et tett forhold til mine besteforeldre men pga praktiske årsaker har det ikke vært mulig for meg å tatt meg fri fra jobb og ta barnet ut av skolen å reise til hjembyen rett etter dødsfallene.

 

Husker at det var tunge dager på jobb som jeg heller ville tilbringet med familie.

 

Ser at noen over het sammenligner om man hadde mistet sitt eget barn. Det kan virkelig ikke settes opp mot hverandre. Det er en del av livets sirkel å gravlegge sine gamle. Det å gravlegge sine barn er ikke naturlig for et menneske og sorgen vil naturligvis slå ut på en helt annen måte.

 

Jeg har holdt hånden til mennesker i alle aldere når de har tatt sitt siste pust. Den eldste var over 100 år og den yngste var 2 år. At et barn dør vil aldri føles riktig i den forstand at det aldri fikk oppleve et langt liv.

 

Anonymous poster hash: 87766...2e3

[Anonym bruker]

Jeg var borte fra jobb en uke. Brøyt helt sammen. Har en trøblete barndom. Mistet foreldrene mine da jeg var 8. Mye inn og ut av barne og ungdomspsyk etterpå. Bestefar var tryggheten min. Da han døde ble jeg igjen den utrygge 8 åringen som mistet foreldrene sine. Kom meg på beina etter en uke.

 

Anonymous poster hash: 84ea3...f85

[Gjest Darwinia:-)]

Til dere som krangler: alt som ble sagt var at en person som går på jobb sørger ikke nødvendigvis MINDRE enn en person som ikke klarer å gå på jobb. Forskjellen KAN ligge i hvor nært forhold man hadde, men ikke nødvendigvis. Forskjellen kan ligge i hvordan man sørger og hvordan man takler sorgen. Slik tolket ihvertfall jeg det.

[Anonym bruker]

Til dere som krangler: alt som ble sagt var at en person som går på jobb sørger ikke nødvendigvis MINDRE enn en person som ikke klarer å gå på jobb. Forskjellen KAN ligge i hvor nært forhold man hadde, men ikke nødvendigvis. Forskjellen kan ligge i hvordan man sørger og hvordan man takler sorgen. Slik tolket ihvertfall jeg det.

 

Helt korrekt.

 

Anonymous poster hash: b46da...e5c

[Helene Harepus]

Jeg tror det kommer også an på hvaslags jobb man har. Det er kanskje litt enklere å dra på jobb hvis man har en kontorjobb hvor man har kun kollegaene å forholde seg til og kan få sitte i fred og jobbe (og grine hvis man trenger), enn hvis man f.eks jobber i et serviceyrke hvor det forventes at man gir av seg selv hele dagen.

[Anonym bruker]

Man har vel strengt tatt bare krav på permisjon med lønn for begravelsen

 

Anonymous poster hash: 8e56c...131

[Anonym bruker]

Jeg sto spesielt min mormor svært nær og må ofte stille opp for en syk mor også, som ikke har noen livsledsager å støtte seg til, men ja, jeg gikk på jobb.

 

Jeg synes folk på generelt grunnlag må begynne ta seg litt sammen når det kommer til liv og død! Det finnes ingen tragedie i at gamle mennesker dør, vi kan ikke forvente å beholde de og vi bør være forbredt godt nok til at ikke resten av verden må stoppe opp bare fordi vi mister en av våre gamle.

 

Jeg var delaktig i både planlegging og gjennomføring av min mormors begravelse og feller fremdeles tårer på kirkegård etc (etter flere år), men jeg passer på jobb og barn forde om!

 

Anonymous poster hash: 755b3...2c2