Beroligende

[Anonym bruker]

Hvorfor planlegger man å få barn hvis man ikke engang er i stand til å ta vare på seg selv eller de som er rundt? *oppgitt*Anonymous poster hash: 3ad8b...be0

Unnskyld meg!

 

Tror du virkelig jeg hadde planlagt barn om jeg var klar over hvilket helvette svangerskapet skulle bli?

Denne angsten har kommet nettopp pga svangerskapet. Reddselen for å føde, alt for mye hormoner og det faktum at jeg har null kontroll over min egen kropp. Med andre ord vil den sannsynligvis gi seg når barnet er født.

 

Du er den siste som har rett til å være oppgitt her! Makan

 

Anonymous poster hash: 0e14a...58a

[Anonym bruker]

 

Hei.Først må jeg bare si masse lykke til. Høres ut som du er i en vanskelig situasjon. Godt at du har gode fagfolk rundt deg og babyen.  Jeg har vært gjennom to runder med angst. Første gangen var jeg innlagt en uke, så jeg vet at angst er noe dritt. Brukte Sobril i en periode begge gangene. Fungerte greit for meg, opplevde virkning raskt. MEN, det var et helvete å komme seg av tablettene igjen. Håper du får like god oppfølging underveis og etter fødselen, uansett hvilke tabletter du (i samråd med lege) velger å bruke.  Midt i all angsten opplevde jeg utrolig god hjelp av yoga. Hadde aldri gjort det før. Måtte kosentrere meg veldig for å forstå øvelsene, noe som gjorde at angsten ikke sto i fokus. I tillegg var det noe med yoga som roet meg ned. Jeg har også hatt god hjelp av bøkene til Ingvard Wilhelmsen etterhvert som jeg kom meg på beina igjen.  "Boblefølelsen" du beskriver, med ikke å henge med etc., er vanlig og ikke farlig. Jeg følte meg som i en boble i perioder, litt på siden av alt og alle. Veldig ekkelt, men ikke værre enn det.  Klem.  Anonymous poster hash: 4c718...9c9

Tusen takk for gode råd og at du deler din erfaring!<3

 

Har tenkt tanken på yoga eller lignende, men jeg kommer meg dessverre ikke ut døren nå om dagen.

 

Kan jeg spørre hva som måtte til for å stoppe anfallene hos deg?

Vet du om det var noen utløsende faktorer, eller kom det fra intet?

 

Anonymous poster hash: 0e14a...58a

 

 

Hei igjen! Anonym #19 igjen her. 

 

Jeg forteller litt av min historie, siden du spør! 

Første gang jeg fikk angst, det begynte med et grusomt angstanfall, var barnet mitt neste nyfødt. Utløsende faktor var livstruende sykdom i nær familie. "Bodde" på intensivavdelingen på sykehuset og våket over familiemedlemmet i en periode. Sto i alt til faren var over, men kollapset i etterkant. Opplevde en periode med sterke angstanfall. Isolerte meg hjemme sammen med barnet. Til slutt tok far over permisjon og jeg ble innlagt en uke. En jævlig tid. Hadde oppfølging av psykiater hele veien, men jeg tror at kroppen og hodet måtte gjennom angstsyklusen uansett. I tillegg var jeg utrolig redd. Redd for å dø, redd for å bli gal etc. Stolte ikke på noen som sa at jeg ville bli bedre, ikke før jeg følte det selv. 

Etter en periode fikk jeg plass på angstmestringskurs via sykehuset. Der møtte jeg flere oppegående mennesker i sammme situasjon, alle slet med angst. Det snudde ting for meg. Deretter kom jeg meg tilbake i jobb og var god i en lengre periode. 

Andre gangen jeg fikk angst var en umenneskelig arbeidsbelastning og omorganisering på jobb den utløsende faktor. Denne gangen slapp jeg redselen, i og med at jeg forstod hva som skjedde og jeg viste at jeg kunne kjempe meg ut av det. Via arbeidsgiver kom jeg raskt til privat behandlig. Fant en super psykolog som hjalp meg å seponere sobrilen. Jeg går til vedkommende ennå, en gang per mnd. Betaler selv, men det er min "helseforsikring". Kom meg tilbake på jobb etter 4 mnd., litt og litt. Var mer klar og mindre stresset/omtåket sist gang, fordi jeg forstod at det var angst og at det ikke var farlig. Derfor klarte jeg å navigere og fant yoga ved en tilfeldighet. For meg var det helt utrolig. Har ikke fortsatt, men jeg kjenner at jeg egentlig burde. Jeg fikk en helt egen ro og et pusterom fra tankekjør og angst. Er ikke særlig myk og grasiøs, så all mitt fokus måtte være på øvelsene. Ingen andre ting har fått meg til å kun fokusere på en ting på samme måte. 

 

Det som jeg tror hjalp meg mest er: 

- angstmestringskurs

- å utfordre meg selv, litt etter litt

- yoga

- en god behandler 

- Sist og MEST: at jeg selv begynte å tro på at jeg "bare" hadde angst. 

 

(Jeg gikk på et møte i en angstring, men kjente at det var feil for meg. Jeg trengte å være med friske folk og fokusere på å bli bedre. Opplevde at personene i angstringen dro meg ned med seg, ikke opp. Det er gjerne tilfelding, men sånn opplevde jeg det). 

 

Det finnes mange gode yogavidoer på you tube. Eventuelt begynn med pilates, som er litt mer rett fram. Eller avspenningsøvelser. 

Eller noe helt annet som gjør at du glemmer alt rundt deg for et øyeblikk. Finner du det så håper jeg at du, som meg, opplever at du får en pause fra det vonde. 

 

Psykiateren min lærte meg å si følgende høyt (corny, men det funka for meg): Angst er ubehagelig, angst er ufarlig og angst går over. 

Husker jeg sto i dusjen og gråt mens jeg sa det høyt til meg selv. Trodde ikke på det til å begynne med. 

 

Dette ble langt. Vet ikke om det var til hjelp. 

 

Fra hele mitt hjerte: LYKKE, LYKKE, LYKKE til. Dette klarer du  

 

 

Anonymous poster hash: 4c718...9c9

[Anonym bruker]

PS. #19/#27 igjen: Seponerte sobril første runde før angstmestringskurset. Ingen fikk delta på kurset dersom de gikk på beroligende/brukte rusmidler. Tøft å seponere, men i ettertid enormt glad for at jeg fikk "kniven på strupen". 
Som andre også sier, sobril og andre beroligende er ment som medikamenter i korte periode. Dessverre er det mange, inkludert meg selv, som bruker de lengre og som i etterkant sliter med å slutte. 

Anonymous poster hash: 4c718...9c9

[Anonym bruker]

Vil bare gi deg en stor klem <3 Har selv vært gravid to ganger, og angsten har forverret seg betraktelig begge gangene. Nå er snart graviditeten din over, og alt blir bedre.

 

Anonymous poster hash: 94109...0a2

[Anonym bruker]

 

 

Hei.Først må jeg bare si masse lykke til. Høres ut som du er i en vanskelig situasjon. Godt at du har gode fagfolk rundt deg og babyen.  Jeg har vært gjennom to runder med angst. Første gangen var jeg innlagt en uke, så jeg vet at angst er noe dritt. Brukte Sobril i en periode begge gangene. Fungerte greit for meg, opplevde virkning raskt. MEN, det var et helvete å komme seg av tablettene igjen. Håper du får like god oppfølging underveis og etter fødselen, uansett hvilke tabletter du (i samråd med lege) velger å bruke.  Midt i all angsten opplevde jeg utrolig god hjelp av yoga. Hadde aldri gjort det før. Måtte kosentrere meg veldig for å forstå øvelsene, noe som gjorde at angsten ikke sto i fokus. I tillegg var det noe med yoga som roet meg ned. Jeg har også hatt god hjelp av bøkene til Ingvard Wilhelmsen etterhvert som jeg kom meg på beina igjen.  "Boblefølelsen" du beskriver, med ikke å henge med etc., er vanlig og ikke farlig. Jeg følte meg som i en boble i perioder, litt på siden av alt og alle. Veldig ekkelt, men ikke værre enn det.  Klem.  Anonymous poster hash: 4c718...9c9

Tusen takk for gode råd og at du deler din erfaring!<3Har tenkt tanken på yoga eller lignende, men jeg kommer meg dessverre ikke ut døren nå om dagen.Kan jeg spørre hva som måtte til for å stoppe anfallene hos deg?Vet du om det var noen utløsende faktorer, eller kom det fra intet?Anonymous poster hash: 0e14a...58a

 Hei igjen! Anonym #19 igjen her.  Jeg forteller litt av min historie, siden du spør! Første gang jeg fikk angst, det begynte med et grusomt angstanfall, var barnet mitt neste nyfødt. Utløsende faktor var livstruende sykdom i nær familie. "Bodde" på intensivavdelingen på sykehuset og våket over familiemedlemmet i en periode. Sto i alt til faren var over, men kollapset i etterkant. Opplevde en periode med sterke angstanfall. Isolerte meg hjemme sammen med barnet. Til slutt tok far over permisjon og jeg ble innlagt en uke. En jævlig tid. Hadde oppfølging av psykiater hele veien, men jeg tror at kroppen og hodet måtte gjennom angstsyklusen uansett. I tillegg var jeg utrolig redd. Redd for å dø, redd for å bli gal etc. Stolte ikke på noen som sa at jeg ville bli bedre, ikke før jeg følte det selv. Etter en periode fikk jeg plass på angstmestringskurs via sykehuset. Der møtte jeg flere oppegående mennesker i sammme situasjon, alle slet med angst. Det snudde ting for meg. Deretter kom jeg meg tilbake i jobb og var god i en lengre periode. Andre gangen jeg fikk angst var en umenneskelig arbeidsbelastning og omorganisering på jobb den utløsende faktor. Denne gangen slapp jeg redselen, i og med at jeg forstod hva som skjedde og jeg viste at jeg kunne kjempe meg ut av det. Via arbeidsgiver kom jeg raskt til privat behandlig. Fant en super psykolog som hjalp meg å seponere sobrilen. Jeg går til vedkommende ennå, en gang per mnd. Betaler selv, men det er min "helseforsikring". Kom meg tilbake på jobb etter 4 mnd., litt og litt. Var mer klar og mindre stresset/omtåket sist gang, fordi jeg forstod at det var angst og at det ikke var farlig. Derfor klarte jeg å navigere og fant yoga ved en tilfeldighet. For meg var det helt utrolig. Har ikke fortsatt, men jeg kjenner at jeg egentlig burde. Jeg fikk en helt egen ro og et pusterom fra tankekjør og angst. Er ikke særlig myk og grasiøs, så all mitt fokus måtte være på øvelsene. Ingen andre ting har fått meg til å kun fokusere på en ting på samme måte.  Det som jeg tror hjalp meg mest er: - angstmestringskurs- å utfordre meg selv, litt etter litt- yoga- en god behandler - Sist og MEST: at jeg selv begynte å tro på at jeg "bare" hadde angst.  (Jeg gikk på et møte i en angstring, men kjente at det var feil for meg. Jeg trengte å være med friske folk og fokusere på å bli bedre. Opplevde at personene i angstringen dro meg ned med seg, ikke opp. Det er gjerne tilfelding, men sånn opplevde jeg det).  Det finnes mange gode yogavidoer på you tube. Eventuelt begynn med pilates, som er litt mer rett fram. Eller avspenningsøvelser. Eller noe helt annet som gjør at du glemmer alt rundt deg for et øyeblikk. Finner du det så håper jeg at du, som meg, opplever at du får en pause fra det vonde.  Psykiateren min lærte meg å si følgende høyt (corny, men det funka for meg): Angst er ubehagelig, angst er ufarlig og angst går over. Husker jeg sto i dusjen og gråt mens jeg sa det høyt til meg selv. Trodde ikke på det til å begynne med.  Dette ble langt. Vet ikke om det var til hjelp.  Fra hele mitt hjerte: LYKKE, LYKKE, LYKKE til. Dette klarer du    Anonymous poster hash: 4c718...9c9

TUSEN takk for at du tok deg tid til å skrive din historie! Tro det eller ei men jeg kjente ett snev av håp når jeg leste hvordan du har hatt det.

Det helper det utrolig mye å å lese andres historier. Det får meg til å innse at jeg ikke er alene, at jeg ikke er gal, at jeg kan bli frisk til slutt selv hvor jævelig det er nå når jeg står midt i det. Din historie ga meg ett litt annet perspektiv!

Angsten er så intens, vet ikke opp ned på meg selv og har null oversikt over min egen situasjon. Du skriver at det har vært visse utløsende faktorer, og det får meg til å se en slags sammenheng med meg og min egen angst. For når jeg tenker meg om så har livet vært tøft på flere forskjellige måter den siste tiden. Sakte men sikkert har jeg kjent at jeg nærmer meg enden av stupet, og det var på denne tide anfallene kom som lyn fra klar himmel! I tillegg takler jeg virkelig ikke å gå gravid! Kroppen overtolker hver ett minste symptom som hjertebank, mageknip, trang luft, varme, you name it! Hver en minste ting får kroppen til å reagere med panikk. jeg er avhengig av 100% kontroll til en hver tid. Og som gravid er det utrolig mye rart som skjer med kroppen. Tror også det henger sammen med en knall hard og dramatisk fødsel tidligere, som igjen har gitt meg fødselsangst. Nervene er på høygir å jeg føler jeg sakte men sikkert nærmer meg dommedag nå som det ikke er så lenge igjen til fødsel.

 

Håper å tror at ting vil bli litt lettere etter fødselen, når jeg får litt mer kontroll over kropp og følelser. Velger å leve i håpet om at dette er pga svangerskapet. Og om ikke så blir jeg rett og slett nødt til å virdere innleggelse uansett hvor mye kroppen stritter i mot.

 

Dette ble veldig rotete. Men jeg vil at du skal vite at jeg setter stor pris på at du tok deg tid til å dele din historie <3

 

Anonymous poster hash: 0e14a...58a

[Anonym bruker]

Vil bare gi deg en stor klem <3 Har selv vært gravid to ganger, og angsten har forverret seg betraktelig begge gangene. Nå er snart graviditeten din over, og alt blir bedre. Anonymous poster hash: 94109...0a2

Tusen takk <3 det hjelper utrolig mye å høre!

 

Anonymous poster hash: 0e14a...58a

[Anonym bruker]

Sobril bruker lang tid på å virke i forhold til vival. Hvis du vet om noe du skal igjennom som kan utløse panikk, ta en god dose 2 timer før.

Ellers er det egentlig best å bruke vival om panikken er akutt, og man ikke vet hva som utløser panikkanfallet. Effekten av vival inntrer raskt. Ikke så farlig å bruke vival, med mindre man må bruke den ofte(flere ganger i uka).  

Anonymous poster hash: 323eb...d30

[Anonym bruker]

Sobril bruker lang tid på å virke i forhold til vival. Hvis du vet om noe du skal igjennom som kan utløse panikk, ta en god dose 2 timer før.Ellers er det egentlig best å bruke vival om panikken er akutt, og man ikke vet hva som utløser panikkanfallet. Effekten av vival inntrer raskt. Ikke så farlig å bruke vival, med mindre man må bruke den ofte(flere ganger i uka).   Anonymous poster hash: 323eb...d30

Tusen takk for svar. Det var akkurat det jeg lurte på!

 

Bruker den ikke hver dag selv om legene mener at jeg skal ta den både morgen og kveld. Prøver å begrense inntaket mest mulig, men når jeg kjenner snevet av panikk og vet at det vil ta 2-3 timer før medisinen fungerer får jeg automatisk litt lavere terskel for å ta den. Hadde jeg visst at medisinen ville hatt effekt innen en time feks, så hadde jeg kunne vurdert situasjonen og sett det an litt men istede ender det opp med at jeg tar den med en gang jeg kjenner snevet, i frykt for å måtte gjennomgå timesvis med angst før medisinen hjelper.

 

Anonymous poster hash: 0e14a...58a

[Anonym bruker]

 

Sobril bruker lang tid på å virke i forhold til vival. Hvis du vet om noe du skal igjennom som kan utløse panikk, ta en god dose 2 timer før.Ellers er det egentlig best å bruke vival om panikken er akutt, og man ikke vet hva som utløser panikkanfallet. Effekten av vival inntrer raskt. Ikke så farlig å bruke vival, med mindre man må bruke den ofte(flere ganger i uka).   Anonymous poster hash: 323eb...d30

Tusen takk for svar. Det var akkurat det jeg lurte på!

 

Bruker den ikke hver dag selv om legene mener at jeg skal ta den både morgen og kveld. Prøver å begrense inntaket mest mulig, men når jeg kjenner snevet av panikk og vet at det vil ta 2-3 timer før medisinen fungerer får jeg automatisk litt lavere terskel for å ta den. Hadde jeg visst at medisinen ville hatt effekt innen en time feks, så hadde jeg kunne vurdert situasjonen og sett det an litt men istede ender det opp med at jeg tar den med en gang jeg kjenner snevet, i frykt for å måtte gjennomgå timesvis med angst før medisinen hjelper.

 

Anonymous poster hash: 0e14a...58a

 

Jammen det er der problemet ligger. Du tar sobril når du allerede kjenner angsten, og da skal det mer beroligende til for å dempe angsten du allerede har fått. Jeg tror du skal høre på legene:) Eventuelt kan du prøve deg fram, ta bare om morgenen, eller bare om kvelden, avhengig av hvilken situasjon som utløser angsten. 

 

Eller be om resept på vival, men vival er mer avhengighetsskapende og går så seint ut av kroppen,det er nok derfor du ikke umiddelbart fikk denne. 

 

Anonymous poster hash: 323eb...d30

[Anonym bruker]

 

 

Sobril bruker lang tid på å virke i forhold til vival. Hvis du vet om noe du skal igjennom som kan utløse panikk, ta en god dose 2 timer før.Ellers er det egentlig best å bruke vival om panikken er akutt, og man ikke vet hva som utløser panikkanfallet. Effekten av vival inntrer raskt. Ikke så farlig å bruke vival, med mindre man må bruke den ofte(flere ganger i uka).   Anonymous poster hash: 323eb...d30

Tusen takk for svar. Det var akkurat det jeg lurte på!Bruker den ikke hver dag selv om legene mener at jeg skal ta den både morgen og kveld. Prøver å begrense inntaket mest mulig, men når jeg kjenner snevet av panikk og vet at det vil ta 2-3 timer før medisinen fungerer får jeg automatisk litt lavere terskel for å ta den. Hadde jeg visst at medisinen ville hatt effekt innen en time feks, så hadde jeg kunne vurdert situasjonen og sett det an litt men istede ender det opp med at jeg tar den med en gang jeg kjenner snevet, i frykt for å måtte gjennomgå timesvis med angst før medisinen hjelper.Anonymous poster hash: 0e14a...58a

Jammen det er der problemet ligger. Du tar sobril når du allerede kjenner angsten, og da skal det mer beroligende til for å dempe angsten du allerede har fått. Jeg tror du skal høre på legene:) Eventuelt kan du prøve deg fram, ta bare om morgenen, eller bare om kvelden, avhengig av hvilken situasjon som utløser angsten.  Eller be om resept på vival, men vival er mer avhengighetsskapende og går så seint ut av kroppen,det er nok derfor du ikke umiddelbart fikk denne.  Anonymous poster hash: 323eb...d30

Jeg tar kun om kveldene. En sjelden gang har jeg delt den i 2 med kjøkkenkniven om jeg har skullet noe spesielt den dagen.

Jeg tenker at det er bedre at jeg tar den ved behov enn at jeg tar både morgen og kveld som legen mener at jeg skal gjøre.

 

Legen har villet ha meg på vival helt siden jeg startet med beroligende. Det var jeg selv som ville prøve med sobril først da jeg trodde denne hadde bedre effekt.

 

Anonymous poster hash: 0e14a...58a

[Anonym bruker]

 

 

 

Hei.Først må jeg bare si masse lykke til. Høres ut som du er i en vanskelig situasjon. Godt at du har gode fagfolk rundt deg og babyen.  Jeg har vært gjennom to runder med angst. Første gangen var jeg innlagt en uke, så jeg vet at angst er noe dritt. Brukte Sobril i en periode begge gangene. Fungerte greit for meg, opplevde virkning raskt. MEN, det var et helvete å komme seg av tablettene igjen. Håper du får like god oppfølging underveis og etter fødselen, uansett hvilke tabletter du (i samråd med lege) velger å bruke.  Midt i all angsten opplevde jeg utrolig god hjelp av yoga. Hadde aldri gjort det før. Måtte kosentrere meg veldig for å forstå øvelsene, noe som gjorde at angsten ikke sto i fokus. I tillegg var det noe med yoga som roet meg ned. Jeg har også hatt god hjelp av bøkene til Ingvard Wilhelmsen etterhvert som jeg kom meg på beina igjen.  "Boblefølelsen" du beskriver, med ikke å henge med etc., er vanlig og ikke farlig. Jeg følte meg som i en boble i perioder, litt på siden av alt og alle. Veldig ekkelt, men ikke værre enn det.  Klem.  Anonymous poster hash: 4c718...9c9

Tusen takk for gode råd og at du deler din erfaring!<3Har tenkt tanken på yoga eller lignende, men jeg kommer meg dessverre ikke ut døren nå om dagen.Kan jeg spørre hva som måtte til for å stoppe anfallene hos deg?Vet du om det var noen utløsende faktorer, eller kom det fra intet?Anonymous poster hash: 0e14a...58a

 Hei igjen! Anonym #19 igjen her.  Jeg forteller litt av min historie, siden du spør! Første gang jeg fikk angst, det begynte med et grusomt angstanfall, var barnet mitt neste nyfødt. Utløsende faktor var livstruende sykdom i nær familie. "Bodde" på intensivavdelingen på sykehuset og våket over familiemedlemmet i en periode. Sto i alt til faren var over, men kollapset i etterkant. Opplevde en periode med sterke angstanfall. Isolerte meg hjemme sammen med barnet. Til slutt tok far over permisjon og jeg ble innlagt en uke. En jævlig tid. Hadde oppfølging av psykiater hele veien, men jeg tror at kroppen og hodet måtte gjennom angstsyklusen uansett. I tillegg var jeg utrolig redd. Redd for å dø, redd for å bli gal etc. Stolte ikke på noen som sa at jeg ville bli bedre, ikke før jeg følte det selv. Etter en periode fikk jeg plass på angstmestringskurs via sykehuset. Der møtte jeg flere oppegående mennesker i sammme situasjon, alle slet med angst. Det snudde ting for meg. Deretter kom jeg meg tilbake i jobb og var god i en lengre periode. Andre gangen jeg fikk angst var en umenneskelig arbeidsbelastning og omorganisering på jobb den utløsende faktor. Denne gangen slapp jeg redselen, i og med at jeg forstod hva som skjedde og jeg viste at jeg kunne kjempe meg ut av det. Via arbeidsgiver kom jeg raskt til privat behandlig. Fant en super psykolog som hjalp meg å seponere sobrilen. Jeg går til vedkommende ennå, en gang per mnd. Betaler selv, men det er min "helseforsikring". Kom meg tilbake på jobb etter 4 mnd., litt og litt. Var mer klar og mindre stresset/omtåket sist gang, fordi jeg forstod at det var angst og at det ikke var farlig. Derfor klarte jeg å navigere og fant yoga ved en tilfeldighet. For meg var det helt utrolig. Har ikke fortsatt, men jeg kjenner at jeg egentlig burde. Jeg fikk en helt egen ro og et pusterom fra tankekjør og angst. Er ikke særlig myk og grasiøs, så all mitt fokus måtte være på øvelsene. Ingen andre ting har fått meg til å kun fokusere på en ting på samme måte.  Det som jeg tror hjalp meg mest er: - angstmestringskurs- å utfordre meg selv, litt etter litt- yoga- en god behandler - Sist og MEST: at jeg selv begynte å tro på at jeg "bare" hadde angst.  (Jeg gikk på et møte i en angstring, men kjente at det var feil for meg. Jeg trengte å være med friske folk og fokusere på å bli bedre. Opplevde at personene i angstringen dro meg ned med seg, ikke opp. Det er gjerne tilfelding, men sånn opplevde jeg det).  Det finnes mange gode yogavidoer på you tube. Eventuelt begynn med pilates, som er litt mer rett fram. Eller avspenningsøvelser. Eller noe helt annet som gjør at du glemmer alt rundt deg for et øyeblikk. Finner du det så håper jeg at du, som meg, opplever at du får en pause fra det vonde.  Psykiateren min lærte meg å si følgende høyt (corny, men det funka for meg): Angst er ubehagelig, angst er ufarlig og angst går over. Husker jeg sto i dusjen og gråt mens jeg sa det høyt til meg selv. Trodde ikke på det til å begynne med.  Dette ble langt. Vet ikke om det var til hjelp.  Fra hele mitt hjerte: LYKKE, LYKKE, LYKKE til. Dette klarer du    Anonymous poster hash: 4c718...9c9

TUSEN takk for at du tok deg tid til å skrive din historie! Tro det eller ei men jeg kjente ett snev av håp når jeg leste hvordan du har hatt det.

Det helper det utrolig mye å å lese andres historier. Det får meg til å innse at jeg ikke er alene, at jeg ikke er gal, at jeg kan bli frisk til slutt selv hvor jævelig det er nå når jeg står midt i det. Din historie ga meg ett litt annet perspektiv!

Angsten er så intens, vet ikke opp ned på meg selv og har null oversikt over min egen situasjon. Du skriver at det har vært visse utløsende faktorer, og det får meg til å se en slags sammenheng med meg og min egen angst. For når jeg tenker meg om så har livet vært tøft på flere forskjellige måter den siste tiden. Sakte men sikkert har jeg kjent at jeg nærmer meg enden av stupet, og det var på denne tide anfallene kom som lyn fra klar himmel! I tillegg takler jeg virkelig ikke å gå gravid! Kroppen overtolker hver ett minste symptom som hjertebank, mageknip, trang luft, varme, you name it! Hver en minste ting får kroppen til å reagere med panikk. jeg er avhengig av 100% kontroll til en hver tid. Og som gravid er det utrolig mye rart som skjer med kroppen. Tror også det henger sammen med en knall hard og dramatisk fødsel tidligere, som igjen har gitt meg fødselsangst. Nervene er på høygir å jeg føler jeg sakte men sikkert nærmer meg dommedag nå som det ikke er så lenge igjen til fødsel.

 

Håper å tror at ting vil bli litt lettere etter fødselen, når jeg får litt mer kontroll over kropp og følelser. Velger å leve i håpet om at dette er pga svangerskapet. Og om ikke så blir jeg rett og slett nødt til å virdere innleggelse uansett hvor mye kroppen stritter i mot.

 

Dette ble veldig rotete. Men jeg vil at du skal vite at jeg setter stor pris på at du tok deg tid til å dele din historie <3

 

Anonymous poster hash: 0e14a...58a

 

 

Hei igjen! 

Jeg kjenner meg godt igjen i deg. Vet ikke om det er en trøst for deg eller ikke. 

Har vært snill pike og ligget lavt i terrenget med mine følelser hele livet. Hadde en dramatisk fødsel og jeg tror nok at det egentlig utløste sårbarheten min, i og med at jeg ikke hadde kontrollen i det hele tatt. Alt bare skjedde rundt meg/med meg. Du skriver jo noe lignende. 

Etter to runder med angst har jeg lært meg å være tydeligere og å sette grenser. Ikke lett, det er en evig "kamp". I tillegg har jeg lært å kutte ned på aktiviteter/krav til perfeksjon. 

I oktober skal jeg jobbe 90%, første gang siden første angstrunde jeg jobber så mye. Har så og si rensket timeplanen for alt, utenom familie og trening (som holder meg i vater!). 

Glemte å skrive en ting, som virkelig var en stor hjelp sist gang. At jeg kunne glemme det. Boka til Petter Wallace. Endelig en oppegående person som skriver om angst slik at jeg kjente meg igjen: 

http://www.norli.no/webapp/wcs/stores/servlet/ProductDisplay?storeId=10651&partNumber=9788241908392

Her ser du utdrag fra intervju: http://www.tv2.no/a/3707154

 

Hvis du vil sende PM kan du gjøre det til Graciegirl her inne. Du kjenner jo ikke meg, men alt jeg har skrevet er sant og opplevd. 

 

Anonymous poster hash: 4c718...9c9