Og slik skapes en uføretrygdet...

[Anonym bruker]

Jeg har innsett i dag at jeg går mot en uføretrygd. Ikke frivillig. Jeg vil ikke bli uføretrygdet, jeg vil bli frisk og jobbe. Men jeg får ikke hjelp til å bli frisk og jeg har ikke penger til riktig behandling selv. Og uten behandling så blir jeg veldig mye dårligere. Jeg er blitt tilbydt uføretrygd av Nav - uten en gang å ha en diagnose.

 

Helsevesenet kan ikke noe om det som feiler meg og er ikke lenger interessert i å undersøke mer. Jeg kommer meg ikke til utlandet, for legene jeg har vært til påstår å kunne det de ikke kan (de kan ikke grunnleggende biokjemi om det som feiler meg). Og når "kompetansen" påstås å finnes, da har jeg ingen rettigheter til å dra til utlandet.

Det som feiler meg kan holdes i sjakk med riktig behandling inntil riktig diagnose er stilt, men det får jeg ikke. Alternativet er å bli stadig dårligere nevrologisk.

Andre har betalt behandling for meg noen måneder nå, men har ikke mulighet til det lenger. I den tiden ble jeg markant bedre. Om en måned er det slutt på det, og jeg vet at til jul så vil jeg allerede ha blitt så dårlig igjen at jeg sliter med å komme meg til butikken, gjøre normale hverdagsaktiviteter.

 

Men, det er ikke lenger hjelp å få, sosialkontoret nekter å dekke behandling for meg, jeg har klaget, fylkesmannen har opprettholdt vedtaket, men har flere faktafeil i sin avgjørelse, forholder seg ikke til deler av klagen, og den klagen kan ikke gjøres om, for slik er loven.

 

Og nå orker jeg ikke mer. Trolig kunne jeg blitt helt frisk igjen, men jeg har knapt penger til å greie meg i hverdagen, så jeg har ikke mulighet til å få riktige undersøkelser og riktig behandling. Og dermed så går jeg mot å bli svært dårlig igjen. Den dagen de kanskje tar meg på alvorl likevel, den dagen vil jeg trolig ha fått permanente nevrologiske skader, så da er det trolig for sent likevel.

 

Dette er helsenorge 2015. Jeg har jobbet i helsevesenet selv. Jeg trodde ikke det gikk an. Men slik skapes enda en uføretrygdet. Ikke fordi det er nødvendig, men fordi det sitter leger og påstår de kan det de ikke kan, de har ingen faglig nysgjerrighet, og fordi systemet ellers kun er tilrettelagt A4-diagnoser. Ikke få noe de ikke forstår, ikke kan, ikke er interessert i å sette seg inn i. Få en A4-diagnose!

 

Så fremtiden min blir nå å vente på å bli dårligere og dårligere og dårligere til skadene blir irreversible. Helt unødvendig. Skap enda en uføretrygdet.

 

Mange vil sikkert si dette ikke kan stemme, men dessverre er det sant. Dette er velferdsnorge anno 2015. Det vil trolig bli for sent for meg, jeg blir bare nok et tall i statistikken. Og "alle" snakker om at vi må få ned tallene på uføretrygdede. Ja, særlig.... det skapes uføretrydede slik systemet fungerer. Det gjøres mye bra, men da bør man få A4-diagnoser, eller noe helt annet som tilfeldigvis interesserer legene eller vil gi dem litt status. For er det ikke det, da får man ikke hjelp. For slik er systemet. Og systemet er viktigere enn både individets beste og samfunnets beste.

 

Flere uføre tilbake til jobb. Det er store, tomme ord når de ikke er villig til å gjøre det som skal til for at syke slipper å bli uføre.

 

 

Og for dere som sikkert bare har negative ting å si - vær så snill å ikke si det. Dette er mitt liv, mitt liv som blir ødelagt. Helt unødvendig hvis jeg hadde fått riktig hjelp.

Anonymous poster hash: 12fe9...dc2

[Anonym bruker]

Føler virkelig med deg.

 

Vet det kan være veldig tøft, å på en måte brette ut,men anbefaler deg å prøve å gå til media. Fælt, men sant; noen ganger er det det som skal til for at de faktisk gjør noe.

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: e4273...fb7

[Anonym bruker]

Kan jeg spørre hvilken diagnose du har fått? Er du enig i diagnosen? Enig med den over, media kan være verdt et forsøk.

 

Anonymous poster hash: c3170...e19

[Anonym bruker]

Velkommen som ME/Borreliosesyk 😥

 

Anonymous poster hash: d1898...c78

[Anonym bruker]

Helt jævlig! Helsevesenet er firkantet og sidrompa!!

 

Jeg er også syk, noe legene ikke finner ut av. Det virker som de har gitt meg opp og sier at det er psykisk. Men jeg kjenner min egen kropp og vet at det er noe annet. Det er tungt å kjempe en kamp mot helsevesenet når jeg egentlig ikke har krefter til det

 

Enig med hun andre her. Få saken ut i media. Kanskje finnes det noen der ute som kan hjelpe deg!

 

Lykke til!!

 

Anonymous poster hash: 93e17...558

[Anonym bruker]

Skriv til helseminister, eller media. Du skriver du får behandling i utlandet som du snart ikke lengre har råd til, men legene der må jo ha en diagnose? Få det skriftlig (og du kan selvsagt klage mot fylkesmannen dersom det er formelle feil i hans vedtak)

Anonymous poster hash: 83b0f...375

[Anonym bruker]

Hva er diagnosen da? Så lenge du ikke deler den, blir dette vanskelig å forholde seg til.

 

Anonymous poster hash: dbe24...6ce

[Anonym bruker]

Jeg husker innleggene dine, hvor du aldri ønsker å si noe om hva du mener feiler deg...Noe jeg forsåvidt kan forstå av hensyn til annonymiteten, men det gjør det jo litt vanskeligere å gi gode råd.

 

Har du prøvd second opinion? Det har du rett til. Det er heller ingenting som hindrer fastlegen din i å ta kontakt med feks Senter for sjeldne sykdommer på Franbu, eller Nasjonale kompetansesenter for det som eventuelt feiler deg. Det er heller ingenting som hindrer deg i å kontakte internasjonale støtteforeninger. 

 

Hvilken behandling er det du så desperat trenger? Hvis den er eksperimentell kan du forsøke å bli inkludert i pågående studier (men da må du leve med usikkerheten om du får behandlingen eller ikke, hvis det er en behandling-ikke behandlingsstudie). 

Media er jo også en mulighet, men da må du være klar for både positiv og negativ oppmerksomhet. 

 

At du har blitt bedre på behandlingen du har fått nå kan være en av to ting: Enten fordi behandlingen virker eller fordi du tror behandlingen virker. 

Anonymous poster hash: 65ecf...216

[Anonym bruker]

Så legene vet ikke hvilken diagnose du har, men det vet du?

 

Anonymous poster hash: d2be2...2a3

[Anonym bruker]

Kjenner meg litt igjen. Er ennå ikke der at de vil gjøre meg uføretrygdet men er ikke i jobb pga sykdom. Fastlegen vil finne ut av det som feiler meg men ingen av de han har henvist meg til har vist noe særlig interesse for det som feiler meg, bortsett fra en nevrolog men han kunne ingenting om diagnosen. Han og fastlegen er enige i at jeg har en konkret diagnose men de vet så lite om den at de tør ikke sette den. Jeg er henvist på nytt og fått time i desember (ting tar tid) men til en klinikk hvor de skal ta de samme testene som er tatt før og som jeg har hørt dårlig om. Men fastlegen og nevrologen mener at de må vel finne ut av dette men jeg klarer ikke være positiv. Jeg er så lei, vil bli frisk og vet hva som finnes av medisiner for min diagnose (har lest mange faglige artikler og jeg fyller alle kriteriene, og det er ingen tester som kan gi den diagnosen, for å få diagnosen så må man fylle kriteriene og teste medisin og se om de hjelper) men jeg får de ikke. Og må nå vente 3 mnd før en til spesialist mest sannsynlig vil si at jeg ikke feiler div andre diagnoser, noe jeg allerede vet. Og så hva? Sånn som jeg har det nå så kan jeg ikke jobbe, men medisin så jeg blir bra får jeg ikke. Ingen tør å gi meg en diagnose som ikke er så vanlig, og jeg skjønner ikke hvorfor de er så skeptisk til medisinen, det er ikke en med masse skumle bivirkinger. Jeg hadde skjønt det om det var snakk om hjernekirurugi. Kanskje jeg ender opp som ufør jeg.

 

Anonymous poster hash: 6c45a...168

[Anonym bruker]

Så du mener altså at legen her ikke har kompetanse på det som feiler deg og derfor ikke kan stille rett diagnose. Men du VET altså hva som feiler deg, uten at diagnosen er stilt?

Du har gjennomført behandling, som ikke er godkjent av helsevesenet, for en sykdom/signere som ikke er satt?

 

Hvorfor mener du sosialkontoret skal dekke behandling? Det er jo i tilfelle noe du bør søke HELFO om.

 

Og du skriver innlegg på innlegg her hvor du klager på behandling, på at helsevesenet ikke tar deg alvorlig osv, men du vil aldri oppgi hva du mener du feiler.....

 

Anonymous poster hash: 36108...9e9

[Anonym bruker]

HI behøver selvsagt ikke si hva som feiler henne for å kunne si de tingene hun gjør her.

 

Jeg er faktisk i en tilsvarende situasjon. Jeg har en skade i en del av kroppen som ikke blir anerkjent som skade i det norske helsevesenet. (I en rekke andre vestlige land er dette ikke et problem). Det gjør at jeg betaler min rehabilitering selv og på den måten klarer å holde meg litt i jobb og ha en viss livskvalitet utenom.

 

Jeg drømmer om at dette skal bli anerkjent og at jeg skal få tilbud på lik linje med personer som har skader andre steder på kroppen. Kanskje til og med en operasjon som gjør at jeg kan bli like mye i stand til å gjennomføre en arbeidsdag osv som alle andre!

Anonymous poster hash: 295c7...185

[Anonym bruker]

 

Jeg husker innleggene dine, hvor du aldri ønsker å si noe om hva du mener feiler deg...Noe jeg forsåvidt kan forstå av hensyn til annonymiteten, men det gjør det jo litt vanskeligere å gi gode råd.

 

Har du prøvd second opinion? Det har du rett til. Det er heller ingenting som hindrer fastlegen din i å ta kontakt med feks Senter for sjeldne sykdommer på Franbu, eller Nasjonale kompetansesenter for det som eventuelt feiler deg. Det er heller ingenting som hindrer deg i å kontakte internasjonale støtteforeninger. 

 

Hvilken behandling er det du så desperat trenger? Hvis den er eksperimentell kan du forsøke å bli inkludert i pågående studier (men da må du leve med usikkerheten om du får behandlingen eller ikke, hvis det er en behandling-ikke behandlingsstudie). 

Media er jo også en mulighet, men da må du være klar for både positiv og negativ oppmerksomhet. 

 

At du har blitt bedre på behandlingen du har fått nå kan være en av to ting: Enten fordi behandlingen virker eller fordi du tror behandlingen virker. 

 

Anonymous poster hash: 65ecf...216

 

 

Med tanke på at flere av legene bruker enkleste googlesøk (ikke en gang medisnske databaser) så vil jeg ikke skrive hva som feiler meg. En annen sa jeg mener jeg vet hva som feiler meg - ja, jeg vet og legene vet hva blodprøvene viser, men ingen kan noe om akkurat det, de er ikke interessert, og de hevder de kan ting de helt tydelig ikke kan noe om. Når jeg påpeker at det de sier er helt feil, da nekter de for det. Jeg tilbyr dem medisinske artikler om det, de nekter å lese. Jeg ber dem lese på de kildene de selv liker å henvise til, de sier de ikke har behov for det for dette kan de - selv om jeg sier at kildene de påstår å bruke sier det motsatte av det de sier. Jeg ber dem forklare sammenhengene siden de påstår at de kan det, ingen har greid det fordi de kommer et stykke i utgreiingen, og så går de i stå der de tar feil. Men da å sjekke opp akkurat det, nei, det vil de ikke. Da får jeg høre at det er jeg som roter, at jeg er hypokonder. Jeg er helseutdannet, jeg har utdannelse nok til å lese meg opp på det jeg har gjort, jeg har kunnskaper nok til å diskutere det som feiler meg på en faglig måte. Men det vil de ikke, for de er ikke i stand til å ressonere rundt temaet selv. Blodprøvene mine lyver ikke.

 

Det var lenge mistanke om en sykdom som ubehandlet er dødelig, jeg har måttet krangle meg til hver eneste blodprøve og test som er tatt. Tester som var 100 % nødvendige for å si om jeg hadde den diagnosen eller ikke. Legene ville avfeie det uten videre, selv om jeg hadde flere blodverdier som sterkt indikerte at jeg hadde den diagnosen. Jeg har diskutert saklig hva fag angår, jeg har vist til internasjonale retningslinjer, jeg har grått, jeg har kranglet. Til slutt fikk jeg tatt de fleste testene, i hvert fall nok til at jeg kan slå meg til ro med at jeg trolig ikke har den diagnosen. Andre dør av den diagnosen i Norge fordi de ikke har den kunnskapen som jeg tilegnet meg. Norge diagnostiserer 10-15 % av de som har den diagnosen i landet - etter gamle tall. Nye tall viser at hyppigheten av den sykdommen er langt høyere, så trolig så er ikke mer enn rundt 5 % maks diagnostisert av de som har den. De andre dør av påståtte andre diagnoser som er feil.

Fordi jeg har kranglet meg til testene så kan jeg med stor sikkerhet nå si at jeg ikke har akkurat den diagnosen. Men blodprøvene mine består og det gjør at følgene for meg, selv om jeg ikke har den diagnosen, blir alvorlig uten behandling. Jeg kan gjøre ting for å bedre symptomene og holde det i sjakk slik at jeg ikke får mer skader, selv om jeg foreløpig ikke har noen diagnose, men dette har jeg ikke lenger råd til selv. Dermed går det bare en vei.

 

En annen sa at jeg hadde vært i utlandet og fått behandling. Nei, jeg har ikke vært i utlandet, det er noe av problemet. Norske leger kan ikke noe om dette, de vil ikke innrømme det, og de vil avslutte videre utredninger. Uten økonomi til det selv kan jeg ikke dra til utlandet for videre utredning, jeg kan heller ikke ta den behandlingen som sinker eller stopper videre utvikling av det nevrologiske. Jeg sitter igjen med kun en mulighet, å vente til kroppen min er så ødelagt at jeg mister mer og mer funksjon.

 

Hverken Frambu eller senter for sjeldne sykdommer kan noe om dette, heller ikke den sykdommen som først var mistenkt. Senter for sjeldne sykdommer ville heller ikke se på det, jeg har prøvd. Før jeg fikk tatt testene som med største trolighet har utelukket den mest alvorlige sykdommen kontaktet jeg internasjonal støttegruppe for den sykdommen. Det hjalp meg mye mtp. å få videre utredning, at jeg fikk tatt de testene som var helt avgjørende for å utelukke den. Den siste testen har jeg ikke fått ta, men alle de andre til sammen er ganske sikre. I den internasjonale foreningen var det masse andre personer med akkurat samme type blodprøvesvar som jeg har, de har samme problemene, de faller ut av jobb, de får dårligere og dårligere fysisk funksjon, men bare de med private forsikringer får videre utredninger.

Så jeg vet hva som gir meg de plagene jeg har, det viser blodprøvene, vi vet bare ikke årsaken til det.

Det finnes ingen her i landet å be om second opinion hos.

 

Behandlingen jeg trenger for å holde symptomene i sjakk er ikke alternativ, men så lenge jeg ikke har en diagnose så får jeg ikke dekket noe av det. Selv om de kan se endringer til det bedre på blodprøvene. Det er ikke en placeboeffekt, det er en reell effekt. Den kan ses på blodprøver, den kan ses med det blotte øye, den kan bekreftes med funksjonstester. Men det er ikke nok, for legene som kaller seg spesialistene i landet nekter for det.

 

Media greier jeg ikke, jeg vil ikke greie å takle de mer negative sidene ved det. Ikke slik helsen min er nå.

 

Trist å lese at andre også opplever lignende ting i helsevesenet! Dette skaper uføretrygdede!

Men uføretrygdede er bare et tall i statistikken. Et tall i statistikken sier ikke noe om de lidelsene den enkelte går gjennom. Tallet i statistikken sier ikke noe om liv ødelagt. Og det verste er at for mange er det helt unødvendig å bli en del av den statistikken om systemet ikke hadde vært så firkantet.

 

Anonymous poster hash: 12fe9...dc2

[Anonym bruker]

Å hjelpes deg husker jeg. Du må være enhver legges mareritt. Du kan jo faktisk mere enn de fleste leger.

 

Anonymous poster hash: 430b5...d80

[Anonym bruker]

Å hjelpes deg husker jeg. Du må være enhver legges mareritt. Du kan jo faktisk mere enn de fleste leger.

 

Anonymous poster hash: 430b5...d80

 

Om akkurat dette så kan jeg faktisk mer enn de fleste leger. Jeg skulle inderlig ønske det ikke var slik. Det eneste jeg vil er å få riktig diagnose, riktig behandling slik at jeg kan komme meg ut i jobb igjen, få et liv igjen.

Godt mulig jeg er noen legers mareritt - men da er jeg det fordi de nekter å sette seg godt nok inn i det som feiler meg. Jeg trodde faglig nysgjerrighet var noe leger hadde når de kommer borti noe de ikke kan nok om, men slik er det dessverre ikke alltid.

 

Men for all del, jeg kan alltids slutte å være "enhver leges mareritt" og heller bli uføretrygdet helt unødvendig. Regner med at du og andre som er så negative til meg ikke har noe imot at skattepengene dine/deres går til å betale for enda en uføretrygdet som egentlig ikke trenger å være det?

 

Anonymous poster hash: 12fe9...dc2

[Anonym bruker]

Du må nesten si hva det er du mener du har. Ellers blir det bare rart.

 

Anonymous poster hash: 8ee3c...eb9

[Anonym bruker]

Men, hvis du trenger en behandling for å holde nevrologiske symptomer i sjakk, som noen kan betale for, går jeg ut fra at du ikke mener medisiner (som du måtte ha hatt på resept). Eller har noen kjøpt steroider/prednisolon til deg (det vil i tilfelle hjelpe mot det meste, ialelfall en kort stund...)

 

Da er man fort inne på det alternative...

Anonymous poster hash: 65ecf...216

[Anonym bruker]

 

 

Å hjelpes deg husker jeg. Du må være enhver legges mareritt. Du kan jo faktisk mere enn de fleste leger.

 

Anonymous poster hash: 430b5...d80

Om akkurat dette så kan jeg faktisk mer enn de fleste leger. Jeg skulle inderlig ønske det ikke var slik. Det eneste jeg vil er å få riktig diagnose, riktig behandling slik at jeg kan komme meg ut i jobb igjen, få et liv igjen.

Godt mulig jeg er noen legers mareritt - men da er jeg det fordi de nekter å sette seg godt nok inn i det som feiler meg. Jeg trodde faglig nysgjerrighet var noe leger hadde når de kommer borti noe de ikke kan nok om, men slik er det dessverre ikke alltid.

 

Men for all del, jeg kan alltids slutte å være "enhver leges mareritt" og heller bli uføretrygdet helt unødvendig. Regner med at du og andre som er så negative til meg ikke har noe imot at skattepengene dine/deres går til å betale for enda en uføretrygdet som egentlig ikke trenger å være det?

 

Anonymous poster hash: 12fe9...dc2

Ofte er det jo et spørsmål om økonomi, det finnes kjempedyre medisiner som ikke er godkjent i Norge fordi de ikke gir gode nok resultater. Kanskje er det billigere for Norge AS å ha deg på trygd enn å behandle deg på måten du ønsker?

 

Anonymous poster hash: 17599...fe2

[Anonym bruker]

Det er nok noe du ikke forteller her.

Leger er jo interesserte i å gi riktig diagnose, selv om det ofte tar laaang tid!?

Og man får medisiner selv om man ikke har diagnose? Jeg har en nevrologisk sykdom, men ingen konkret diagnose på det. Jeg får allikevel både medisiner og behandling.

Jeg kan ikke noe for det, men du minner meg om ei jeg kjenner, som sitter å googler og setter diagnoser på seg selv. Og når ikke legene er enige, så er det deres feil at hun er syk. Hos henne sitter mye oppi hodet..

 

Anonymous poster hash: 3080a...ff4

[Anonym bruker]

Det er nok noe du ikke forteller her.

Leger er jo interesserte i å gi riktig diagnose, selv om det ofte tar laaang tid!?

Og man får medisiner selv om man ikke har diagnose? Jeg har en nevrologisk sykdom, men ingen konkret diagnose på det. Jeg får allikevel både medisiner og behandling.

Jeg kan ikke noe for det, men du minner meg om ei jeg kjenner, som sitter å googler og setter diagnoser på seg selv. Og når ikke legene er enige, så er det deres feil at hun er syk. Hos henne sitter mye oppi hodet..

 

Anonymous poster hash: 3080a...ff4

Mistenker det samme.

Eller at diagnosen er noe spekulativt som f eks "jordstråling" eller "selenmangel"

 

 

Anonymous poster hash: 8ee3c...eb9

[Anonym bruker]

 

Det er nok noe du ikke forteller her.

Leger er jo interesserte i å gi riktig diagnose, selv om det ofte tar laaang tid!?

Og man får medisiner selv om man ikke har diagnose? Jeg har en nevrologisk sykdom, men ingen konkret diagnose på det. Jeg får allikevel både medisiner og behandling.

Jeg kan ikke noe for det, men du minner meg om ei jeg kjenner, som sitter å googler og setter diagnoser på seg selv. Og når ikke legene er enige, så er det deres feil at hun er syk. Hos henne sitter mye oppi hodet..

 

Anonymous poster hash: 3080a...ff4

Mistenker det samme.

Eller at diagnosen er noe spekulativt som f eks "jordstråling" eller "selenmangel"

 

 

Anonymous poster hash: 8ee3c...eb9

 

 

Det er veldig konkret, legene ser det på blodprøver, de vet bare ikke hvorfor jeg får de resultatene og de vet for lite om akkurat slik verdier.

Det er på ingen måte billigere for AS Norge å ha meg gående på trygd i steden for å diagnostisere og behandle.

 

Men for all del, jeg kan jo gjøre som mange av hønene her inne mener jeg skal, jeg kan bare gi opp, bli en medgjørlig pasient og ta imot en uføretrygd. Det er i så fall dere som må betale for meg resten av livet.

 

Som jeg skrev i hovedinnlegget - dette er mitt liv, vær så snill å la være å komme med negative og spydige kommentarer.

 

Anonymous poster hash: 12fe9...dc2

[HvittHus]

Det er nok noe du ikke forteller her.

Leger er jo interesserte i å gi riktig diagnose, selv om det ofte tar laaang tid!?

Og man får medisiner selv om man ikke har diagnose? Jeg har en nevrologisk sykdom, men ingen konkret diagnose på det. Jeg får allikevel både medisiner og behandling.

Jeg kan ikke noe for det, men du minner meg om ei jeg kjenner, som sitter å googler og setter diagnoser på seg selv. Og når ikke legene er enige, så er det deres feil at hun er syk. Hos henne sitter mye oppi hodet..

 

Anonymous poster hash: 3080a...ff4

Norske leger er håpløst akterutseilte på enkelte områder. Og en del er lite villige til å tenke utenfor boksen, samt se til andre land.

 

Jeg har vært i en lignende situasjon som TS. Fikk i mange år beskjed om at problemet mitt satt i psyken. Nå etter 14 år har mine behandlere endelig innsett at dette er et somatisk problem, og ikke et psykiatrisk. Hvorfor? Jo fordi det ble stadig flere av oss som fortalte om nøyaktig de samme symptomene, og da kan man vanskelig avfeie problemene som psykiske.

 

Utrolig nok er dette problemet jeg har slitt med kjent informasjon for amerikanske medpasienter og det har vært kjent der i lang tid, men mine norske leger har nektet for at dette er reelt og avfeid den informasjonen som ligger på nett. 

[Anonym bruker]

Og vi forstår at dette er ditt liv. Det er bare det at du forteller en ganske dramatisk historie, og forventer at vi skal tro på den uten noen form for fakta. Og de fleste har etterhvert bekjente som har litt tilsvarende historier, hvor man etterhvert skjønner at mye sitter i hodet. Du skjønner vel at det fort kan se slik ut for deg og? Du sier ingenting om hvilken sykdom det er, hvilke blodprøver som har avvik (for alt vi vet kan det være helt uspesifikke avvik som såvidt er over referanseområdet og som kan bety hva som helst), hvilken behandling du mener du trenger, og hvilken behandling som tydeligvis hjelper litt. 

 

Hvis du forventer kun sympati uten kritiske spørsmål tror jeg desverre ikke et anonymt nettforum er stedet for å få det... 

Anonymous poster hash: 65ecf...216

[Anonym bruker]

 

Og vi forstår at dette er ditt liv. Det er bare det at du forteller en ganske dramatisk historie, og forventer at vi skal tro på den uten noen form for fakta. Og de fleste har etterhvert bekjente som har litt tilsvarende historier, hvor man etterhvert skjønner at mye sitter i hodet. Du skjønner vel at det fort kan se slik ut for deg og? Du sier ingenting om hvilken sykdom det er, hvilke blodprøver som har avvik (for alt vi vet kan det være helt uspesifikke avvik som såvidt er over referanseområdet og som kan bety hva som helst), hvilken behandling du mener du trenger, og hvilken behandling som tydeligvis hjelper litt. 

 

Hvis du forventer kun sympati uten kritiske spørsmål tror jeg desverre ikke et anonymt nettforum er stedet for å få det... 

 

Anonymous poster hash: 65ecf...216

 

 

Jeg har forklart årsaken til at jeg ikke ønsker å si akkurat hva det gjelder på et åpent forum, og det bør respekteres.

Jeg trenger hverken sympatien eller de kritiske spørsmålene. Hensikten med denne tråden var todelt, ene å få ut min frustrasjon, det er mitt liv som ødelegges her, og det ødelegges helt unødvendig fordi norske leger nekter å se til medisinske fakta fra utlandet. Det andre er å få folk til å forstå et dette skjer. Min historie er på ingen måte unik. Dette skjer med mange, bare i denne tråden er det vel 3-4 utenom meg som forteller omtrent samme historiene.

 

Det er fakta, det skjer i Norge, og det skjer trolig daglig. Mange får ikke den helsehjelpen de trenger og ender som uføre. Det er fakta. Det er ikke nødvendigvis fordi det koster for mye med hverken utredninger eller behandlinger, men det er fordi norske leger er, som HvittHus skriver, håpløst akterutseilt når det kommer til en del problemer og diagnoser. Og ikke minst, de har ikke vilje til å tilegne seg den kunnskapen de mangler. Og mange er dessverre også så arrogante at de nekter å lese i de kildene de selv påstår er de riktigste å bruke. På direkte spørsmål om de har lest om mitt problem i de kildene (jeg har lest det) så svarer de ikke. De sier ikke ja, de sier ikke nei, de rett og slett ignorerer spørsmålet. Når jeg har tatt kopier fra de kildene og uthevet det som går direkte på mitt tilfelle så sier de "nei, jeg trenger ikke lese noe slikt".

Det er en arroganse ved det som er helt horribel. Og da har disse legene beveget seg svært langt unna det som en gang trolig gjorde at de utdannet seg til lege. Når de nekter å tilegne seg nyere kunnskap og fakta om medisinske problemer så bryter de også det lovverket de jobber under. Man er pliktig til å holde seg oppdatert som helsepersonell. Og i hvert fall skulle man tro at såkalte spesialister på sykehusene burde ha interesse av å tilegne seg slik kunnskap når de gjøres oppmerksom på at de retningslinjene de jobber ut fra ble utdatert for 15-20 år siden - ifølge deres egne påståtte kilder.

 

Samme leger (bortsett fra en) har vært hyggelige personer, jeg vet at et par av dem regnes å være svært dyktige på sine spesialområder. Så dette er ikke det at jeg ikke ser dem som fagpersoner eller som personer. Men når de nekter å se på fakta, når de ikke kan nok om et tema og ikke vil eller finner anledning til å bruke tid på å skaffe seg oppdatert kunnskap om det som feiler pasienten de har foran seg - da bør de også være så ærlig at de innrømmer det. Det er for enkelt å da stemple noen at de er psykisk syke eller hypokondere. Det er en grov forsømmelse, og det er en arrogant ansvarsfraskrivelse.

 

Dere som henger dere opp i detaljene i mine blodverdier og eventuelle diagnoser - det er ikke viktig.

 

Jeg er ikke viktig. Jeg er bare en person av mange, mitt liv spiller ingen rolle i den store sammenhengen.

 

Men min historie er viktig, for dette er høyst reelt. Mange uføretrygdede kunne vært unngått om norske leger var interessert nok til å i det minste skaffe seg oppdaterte kunnskaper på disse tilfellene.

 

 

 

Anonymous poster hash: 12fe9...dc2

[Anonym bruker]

Jeg synes synd på deg, men jeg kan ikke helt forstå hvorfor du starter tråd etter tråd om dette uten å ønske å fortelle noe. Hva mener du vi skal si?

 

Anonymous poster hash: c3170...e19