Dere som nekter ungene å komme opp i foreldresengen

[Anonym bruker]

Har 3 barn i senga iløpet av natten.

Våkner gjerne av at 5 åringen klør meg på ryggen,utrolig godt.

Men,dette hadde ikke gått om de var urolige.

 

Anonymous poster hash: 325f9...a6d

[Mamma`n til Will& Ailo]

Eldste min hatet å sove i vår seng, han kunne til nød gjøre det om han var syk og da kun om han fikk ligge oppå dyna, mellom oss i fotenden!

 

Yngste (4 år) elsker å komme snikende inn om natta. Ofte merker jeg det ikke før det blir krangling om dyna og det går været utover mannen som må sloss mot meg 10-15 ganger om natten fordi jeg kaster av dyna og han må legge den over 4 åringen igjen. Ikke får han plass heller fordi han må ligge som en strek på kanten.

[Anonym bruker]

Vi samsover med barna på 6 og 2 og trives med det.

Samtidig skjønner vi at det ikke er for alle.

 

Mannen min er oppvokst med samsoving. Jeg kommer fra et hjem der vi barna ikke fikk komme inn på foreldresoverommet.

 

Anonymous poster hash: 8993c...57f

Hvordan vil du si det har påvirket deg og ikke fått kommet i foreldresengen som barn?

 

Hvordan har dette evt gjort deg å mannen forskjellig?

 

Spør rett å slett fordi jeg genuint lurer på om der er forskjell fra det ene til det andre ☺️

 

Anonymous poster hash: 23810...49a

[Anonym bruker]

Jeg skulle gjerne hatt barna i senga, men de har aldri kommet inn. I alle fall ikke for å kose, bare for å hoppe og si at de er klare for å stå opp. Har virkelig alle andre barn som vil sove med foreldrene sine altså?

 

Anonymous poster hash: 6e4db...d53

[Anonym bruker]

Jeg er enig me hi!

Skjønner ikke hvordan man kan avvise en trøtt liten kropp som trenger litt kos..

 

Anonymous poster hash: 452d0...fe5

Vi avviser da de ikke. De får komme litt under dyna mi og når de sovner bæres de tilbake til egen seng.

Det er ikke enten eller.

 

Anonymous poster hash: d64f7...79a

[Anonym bruker]

Mine kommer ikke inn alle netter. Nå i forbindelse med skolestart for 1. klassingen har hun kommet inn hver natt. Jeg merker at hun har behov for mer nærhet og trygghet på dagen også. Jeg sover ikke like godt, men for en liten periode er det greit. Om noen uker har det gått seg til. Jeg hadde ikke klart å avvise henne, for det er så tydelig at nå trenger hun mer trygghet. Hadde det blitt på permanent basis så hadde jeg vel satt foten ned.

Selv husker jeg også at det føltes trygt å få ligge i mammas og pappas seng. Det var også i de periodene jeg ikke hadde det helt greit. Så lenge barna blir i varetatt på en trygg og god måte også på natten, er det vel ingen krise om det gjøres på annen måte enn at de sover i foreldresengen.

 

Anonymous poster hash: 612f7...441

[Anonym bruker]

Ja, vi gjør det. For både vi og ungene sover best i egen seng.

 

Da dem var baby, lå de i lag med meg frem til 2 uker før jeg skulle begynne å jobbe igjen. Så var det rett i sprinkel senga som var plassert litt fra senga vår. Like før de begynte på barnehagen, flyttet vi dem på soverommet ved siden av. Og fra den dagen fant de selv søvnen og sov så og si hele natta gjennom.

 

De få gangene de har mareritt eller syk, og ønsker å ha en av oss i nærheten, så slenger vi bare en madrass på ungenes rom og sov der i lag med dem. Både vi og ungene er fornøyde med ordningen, så hva er da problemet!?

 

Vi alle er forskjellige, og har vår egen måte å oppdra barna på. Skulle jeg ha forventet at alle skulle være lik oss, da hadde verden vært kjedelig

 

Anonymous poster hash: 1357e...75b

[februarprins2013]

min er 2,5 år og er alltid velkommen, de er små kun en gang i livet, jeg selv trives på egen rom når jeg var liten, barn er forskjellige

[Anonym bruker]

Jeg er enig me hi!

Skjønner ikke hvordan man kan avvise en trøtt liten kropp som trenger litt kos..

 

Anonymous poster hash: 452d0...fe5

Hvorfor i alle dager tror du at vi avviser dem? Har du virkelig ikke evne til å forstå at det finnes mange andre måter å løse dette på???

 

Anonymous poster hash: c8116...b23