Jeg blir så frustrert av mannen..

[Anonym bruker]

Har samboer som flytte hit fra England for 1,5 år siden for å bo med meg i Norge. Problemet er at han er stokk lat. Han jobber på PC'n til England som forsåvidt er en godt betalt jobb. Men dette resultere da i at han er konstant hjemmeværende og ikke har noen som helst omgangskrets annet enn mine venner. For å si det mildt føler jeg meg kvalt til tider. Jeg får aldri ha huset for meg selv. Det hjelper ikke akkurat på at jeg er den som må opp med ungene, ta dem på skolen, hente dem og lage middag når jeg kommer hjem. Han har varierte mengder arbeid fra dag til dag, men har selvfølgelig masse å gjøre når jeg spør. Husarbeid må jeg BE han om å ta. Og spør jeg om han kan støvsuge mens jeg rydder, så må han alltid vente til han er ferdig med det han driver med, og det kan ta tid. Eng ang venta han 4 dager på trass, bare for å demonstrere at her bestemmer ikke du hva jeg skal gjøre...

 

En annen ting er at han unngår å prate om å gå på norskkurs. Han begynte i fjord men slutta fordi han ikke likte læreren.. I år har jeg sagt han må gå på det så han endelig får lært seg Norsk, snakka igår om det. Da ble han forbanna og sa han skulle snakke om det når han følte seg klar (klar??) for det, og at han ikke likte at jeg prøvde å kontrollere han! Geez.. Har sag til han før at skal han få eg jobb i Norge, så må han faktisk kunne Norsk. Men jeg tror at det er meget behagelig for han slik tilværelsen er nå. Kan sitte hjemme å jobbe, slappe av å se litt porno når det passer han mens jeg jobber 8 timer hver dag.

 

Er det urimelig av meg å sette foten ned å si at nå blir det litt endringer her? Blant annet synes jeg han kan begynne å bringe å hente barna, lage middag OG jeg synes han burde få den late rævva si på norskkurs å få seg en jobb i Norge hvor han kommer seg ut av huset og ikke sitter oppå meg hele tida??

Anonymous poster hash: 7e7e3...64a

[Anonym bruker]

Hadde aldri orka det der i lengden 😣 må nok ta en alvorsprat ja..

 

Anonymous poster hash: 6a714...ae9

[klg,2 boys now:)]

Sett deg litt i hans situasjon.hadde du gått ut og ordnet deg bekjentskaper i ett fremmed land hvor du ikke snakker språket?

Hvis han jobber hjemmefra er det vel naturlig at han er hjemme..

Ang og lære seg norsk kanskje han rett og slett synes det er kjempe vanskelig.det er vel ett av de språkene som er vanskeligst og lære seg.

Pic your battels,som det heter

[Gjest Minnieropptatt]

Sett deg litt i hans situasjon.hadde du gått ut og ordnet deg bekjentskaper i ett fremmed land hvor du ikke snakker språket?

Hvis han jobber hjemmefra er det vel naturlig at han er hjemme..

Ang og lære seg norsk kanskje han rett og slett synes det er kjempe vanskelig.det er vel ett av de språkene som er vanskeligst og lære seg.

Pic your battels,som det heter

Men når han ikke gjør noe, må jo noen andre få han i gang.

[Pobie]

Men han jobber jo? Du sier han har godt betalt jobb og han jobber hjemmefra. Hvorfor må han få seg en annen jobb i Norge da? Hvorfor ser du ikke på hans arbeid som arbeid? Høres jo ut som du mener han bare kan slippe det han jobber med for å hjelpe deg.

 

Greit nok at han burde gjøre like mye husarbeid som deg, men du høres jo ikke ut som du respekterer at han faktisk jobber han og.

 

At han er en latsabb som ikke hjelper til er noe helt annet. Der ville jeg satt foten ned. Mens han jobber burde han få være i fred så klart, men etter arbeidstid burde han hjelpe til med middag og husarbeid. 

[jojoen]

Jeg forstår at du er frustrert, men han må jo også ha en veldig stusselig hverdag? I alle fall hadde jeg blitt deppa om jeg hadde flytta fra hele nettverket mitt til et land der jeg ikke kunne språket, ikke hadde venner/kollegaer og bare isolerte meg hjemme hele dagen. Da ville jeg kanskje også hatt kort lunte dersom jeg opplevde å bli "mast" på. Kanskje dere kan finne på noe gøy utfor huset sammen? Har han noen interesser eller hobbyer. Kanskje noe sosialt. Det er jo en veldig god måte å lære seg et nytt språk på. Jeg tenker at han i alle fall trenger et lite puff (i positive forstand) for å få motivasjon til å starte på den store oppgaven det tross alt er å integrere seg i en ny kultur.

[Mamma til 2 søte]

Sett deg litt i hans situasjon.hadde du gått ut og ordnet deg bekjentskaper i ett fremmed land hvor du ikke snakker språket?

Hvis han jobber hjemmefra er det vel naturlig at han er hjemme..

Ang og lære seg norsk kanskje han rett og slett synes det er kjempe vanskelig.det er vel ett av de språkene som er vanskeligst og lære seg.

Pic your battels,som det heter

Pic your battles? Seriøst? Det er en voksen mann vi snakker om, ikke barn.

 

Han trenger norskkurs for å komme seg ut, og det gidder han ikke. Han jobber liksom hele døgnet og gjør ingenting hjemme men har tid til å se porno. Å du sier pic your battles? Hallo...

 

Hadde klart sagt ifra om at han må begynne å anstrenge seg, hvis ikke kan han bare dra hjem igjen. Selv så snill han er (hører ingenting om det), så overskygger alt det negative det positive (?). Han suger jo energi av deg, det der hadde jeg virkelig ikke klart.

Endret 26. august 2015 av teknosilje

[Anonym bruker]

Joda jeg forstår han jo, og jeg har støtet han og forsøkt å få han til å føle seg hjemme og det som hører med. Jeg har mange flotte venner som ofte ringer han og ber han med på diverse ting, men 50 % av tiden avlyser han. Jeg tenker jo at det ikke er bra for noen å bare sitte hjemme hele tiden uten å føle noen tilhørighet noen som helst plass. Han påstår selv at han er fornøyd med situasjonen sånn som den er nå, men hvem klarer å stenge seg inne som han gjør over lengre tid? Og når han endelig finner ut at han vil ut i jobb i Norge og ikke har bevis på norskkurs, ja hva da?

 

Pobie, joda jeg er enig der. Han har bedre betalt enn det jeg har, og det er klart han får være i fred når han jobber. Problemet er at han ofte bruker jobben som unnskyldning for å slippe unna andre ting når det er beleilig for han. 

 

Jojoen han sier selv han synes han har det helt fint, men jeg merker jo at han er ikke som han var da jeg møtte han. Han blir fortere sint, virker som han bærer nag til meg nesten. Jeg frykter jo det er isoleringen av seg selv som er problemet, selv om han nekter. Jeg prøver å ta han med på ting, men da sier han bare "kanskje, vi får se" og så synes han bare jeg maser om jeg tar det opp igjen. Veldig vanskelig :/

 

HI

Anonymous poster hash: 7e7e3...64a

[Anonym bruker]

 

Sett deg litt i hans situasjon.hadde du gått ut og ordnet deg bekjentskaper i ett fremmed land hvor du ikke snakker språket?

Hvis han jobber hjemmefra er det vel naturlig at han er hjemme..

Ang og lære seg norsk kanskje han rett og slett synes det er kjempe vanskelig.det er vel ett av de språkene som er vanskeligst og lære seg.

Pic your battels,som det heter

Pic your battles? Seriøst? Det er en voksen mann vi snakker om, ikke barn.

 

Han trenger norskkurs for å komme seg ut, og det gidder han ikke. Han jobber liksom hele døgnet og gjør ingenting hjemme men har tid til å se porno. Å du sier pic your battles? Hallo...

 

Hadde klart sagt ifra om at han må begynne å anstrenge seg, hvis ikke kan han bare dra hjem igjen. Selv så snill han er (høres ingenting om det), så overskygger alt det negative det positive (?). Han siger jo energi av deg, det der hadde jeg virkelig ikke klart.

 

Det er akkurat det han gjør, og jeg tør jo nærmeste ikke si noe for da maser jeg bare og han blir så sint og ufin at halvparten kunne vært nok... Jeg tror jo det ville vært bedre for han å komme seg ut i jobb og lære seg språket, det ville jo jeg gjort hadde jeg flyttet til et annet land?

 

HI

 

Anonymous poster hash: 7e7e3...64a

[Anonym bruker]

Slutt å snakk engelsk med ham. Da skal du se han lærer seg norsk fort nok, eller reiser hjem igjen. Begge deler høres positivt ut, etter min mening... 

Alt det andre hadde gjort at jeg hadde truet med utkastelse (og utført det med mindre endring i riktig retning), så jeg kan nok ikke gi deg noen råd der.

Anonymous poster hash: 1e002...ab3

[Anonym bruker]

Akkurat nå holder jeg nesten en knapp på reiser hjem igjen... Er ganske lei av å bo med en fyr som alltid har rett, og mener han kan gjøre som han selv vil fordi han tross alt flyttet hit for å være med meg. Jeg prøver å være forståelsesfull og støttende, men jeg føler at begeret snart renner over. Det triste er at om jeg virkelig setter foten ned å sier nok er nok, så kommer han mest sannsynlig til å reise tilbake til England igjen. Denne karen skal ikke ha noen å fortelle hva HAN skal gjøre, han vet jo alltid best og trenger dermed ikke høre hva andre føler og tenker.

 

HI

Anonymous poster hash: 7e7e3...64a

[Anonym bruker]

Jeg har vært samboer og senere gift med en engelskmann. Og jeg har kjent på mange av de frustrasjonene du kjenner på.

Min hadde dog jobb i Norge selv om det var lavtlønns jobber men han var ute av huset 6-8 timer om gangen.

og ble til slutt kjent med noen utenom huset selv om de kun var sosiale på jobb stort sett.

Min gikk et kurs men nektet å begynne på kurs nummer to, og gjorde alt for lite lekser når han gikk på første kurset.

 

Min største feil var at jeg fordi det var enklere snakket til han på engelsk og ikke på norsk. Samme gjorde selvsagt min familie og mine venner og han trengte derfor ikke lære språket for å være sosial eller fungere i hverdagen.

Siden han ikke hadde venner var han fullstendig avhengig av meg for sosial stimuli annet en å snakke med andre på skype. Så han ringte meg konstant. Gikk hjemmefra til bussen (2 min gange) så måtte han ringe meg mens han ventet på bussen for å fortelle noe. Deretter ringte han meg når han gikk av bussen 10 min senere og så igjen i pausa så når han var på vei hjem 1-3 ganger før han var inne i huset igjen. Og var han hjemme og jeg på jobb eller ute et sted så ringte han igjen. Aldri noe viktig. Super slitsom.

I tillegg hadde han dette med at han var lat, gjorde minimalt av egen vilje og ble sur når jeg ba han om noe noe som ble betraktelig verre etter at vi giftet oss og fikk barn sammen.

 

Til slutt gikk ting så langt at jeg ikke orket mer, jeg innså at jeg hadde 3 barn, ikke 2 barn og en samboer.

Og et leve miljø som ikke var bra for meg eller barna og som hele tiden ble verre.

Min ex har flyttet til England igjen og hverken betaler bidrag (selv om han har jobb der borte) eller har kontakt med barna sine. Helt og holdent på eget valg.

Han innrømmet dog at han var sikker på at jeg ikke skulle kaste han ut fordi han da ville reise hjem og barna ikke kom til å se han. Men de har bedre av en far som driter i de på avstand en en far som driter i de boende i samme hus.

 

Om du ikke har barn med denne mannen men de er dine fra før så ville jeg gjort kort prosess, gi beskjed at han enten får delta i hverdagslivet med alt som hører med av plikter og gleder samt gå på norskkurs slik at han kan kommunisere med menneskene rundt seg. (problemet er bare at man stort sett klarer det med engelsk også)

Eller han får pakke sakene og dra. 

 

Om dere har barn sammen hadde jeg vært litt mer åpen for å prøve.

Men late drittsekker kommer i fra alle land om man har importert dem fra utlandet eller om de er Norske.

Viktig at du bestemmer deg for hva du kan godta og ikke og ikke minst hva som er greit at barna lever i og så gir beskjed og gir grenser.

 

Anonymous poster hash: 65102...959

[Anonym bruker]

Kanskje jeg overtok din? Neida, han her har ingen barn, jeg har to fra et tidligere forhold. Han betaler gjerne for dem, og han er flink å være med på skolerelaterte ting og stiller opp på den måten. Men det er rutinene hjemme det skorter på. Jeg har vært tilbakeholden med å tvinge barna på han, men prøvd å latt ting komme av seg selv. Nå ser jeg at jeg faktisk er nødt til å sette meg ned å prate med han om dette.

 

Jeg kommer til å ta en god prat med han, det er bare så vanskelig å prate med han, for han tar alt som et personlig angrep og går rett i forsvarsposisjon. Da er det umulig å få noe som helst igjennom. Jeg må være som en blanding mellom en malende katt og det å snakke til en 5 åring... hinsides frustrerende.

 

Han ser ikke selv problemet. Han jobber og bidrar til hushold og regninger, og det gjør han. Men det at han sitter hjemme hele tida, aldri kommer seg ut og nekter å lære seg språket slik at han kan få en jobb i Norge i framtida, det er ikke noe problem for han. Og når han ikke har noe problem med det, da driter han i hva jeg mener.

 

Tenker jeg heller skulle vært singel enn dette, suger all energi ut av meg å ha en sånn fyr i hus...

 

HI

Anonymous poster hash: 7e7e3...64a

[Anonym bruker]

Kan fvk være en mulighet for dere, Hi?

 

Før du snakker med ham, les deg litt opp på det med kultursjokk. Kan hende mannen din har noe av det, det kan bl.a. gi depresjon, noen velger å ta avstand fra alt som binder dem til ny kultur, som språk, jobb osv. Skal han komme ut av det så må han begynne å orientere seg i sitt nye samfunn, lære seg språk, få egne venner osv.

Ikke alle som tenker på at man kan få kultursjokk når man flytter så kort som England-Norge, men noen kan få det likevel, og det er vanligere enn mange tror.

 

Som engelskspråklig er det fort gjort å gå i den fella språkmessig at de fortsetter å bare snakke sitt eget språk. Det er jo så enkelt siden "alle" nordmenn snakker engelsk. Og jo lenger man venter med å lære seg det nye språket, jo mer befestet blir det å snakke engelsk, og man kan føle seg "dum" når man da plutselig skal begynne å stotre på et nytt språk, ikke finne ord, ikke fange opp eller greie å formidle nyanser i språket, alt tar lenger tid.

Skal mannen din trives i Norge så må han lære seg språk, men kan godt være at han nå finner all verdens unnskyldninger for å ikke lære det - som f.eks. at du maser, læreren ikke er god, han må ha lyst til å lære det... Den lysten kommer aldri hvis han ikke asap kommer seg i gang med språket!

Virker som om han er i veldig benekting, eller at han ikke forstår hvor isolert han blir av det å ikke kunne kommunisere på norsk.

 

Les deg litt opp på det med kultursjokk og kanskje få ham med på fvk. Dere trenger å kommunisere, og hvis han ikke forstår at han kanskje (trolig) har kultursjokk, så tror jeg ikke dere kommer noen vei. Jo lenger han venter, jo verre blir det å komme seg ut av den dumpa han er i mtp. tilpasning til det norsk samfunnet.

 

Det med at han ikke gjør ting, eller utsetter med vilje, det kan enten være at det er slik han er, eller det kan være at det er en del av kultursjokk-fasen han er i, bare at han finner unnskyldninger for det selv.

 

Har du spurt ham hvordan det har vært å flytte til Norge ift. hva han hadde forventet at det skulle bli? Om han trives?

 

Les deg litt opp på det med kultursjokk før du snakker med ham.

 

Når det er sagt - han er voksen, han har selv tatt dette valget om å flytte til Norge, da er han selv ansvarlig for å gjøre det beste ut av situasjonen. Kanskje er han som han er fordi han ikke trives, ikke vil innrømme det, og heller trigger deg nok til at du setter foten ned for forholdet (siden han ikke er i stand til det selv?)?

 

Kravene du setter mener jeg er helt rimelige, han må lære språk, han må vise initiativ og delta i det samfunnet han bor i, han må delta med oppgaver i hjemmet når det trengs - dvs. han må gjøre sin del uten at du må mase på ham.

Og om det med porno er et problem, da må dere finne en løsning på det også.

 

Hjemmebasert jobb kan han godt ha, også en hvor han jobber mot England. Men han må også ha tanker om hva han ev. skal gjøre hvis det blir nedbemanninger, om han mister den jobben. Han må ikke ha en jobb som fysisk er i Norge, men han må ha en plan for hva han gjør om han en dag ikke har den jobben han har i dag. Det er for sent å begynne å lære seg norsk hvis han plutselig står uten jobb...

 

Om han ikke er villig til å gjøre endringer har du det bedre uten ham. Pass på at du ikke blir gravid med ham før han ev. har begynt å lære norsk, tar initiativ til å finne norske venner selv osv.

Anonymous poster hash: 1f323...fa7

[Anonym bruker]

Dere har ikke barn, så jeg ser ærlig talt ikke hvorfor du skal kjempe for dette forholdet, når han overhode ikke gidder å ta tak i NOE selv. Jeg hadde snakket med han og sagt at om ikke det blir forandring så han han værsågod flytte tilbake til England. Hadde aldri holdt ut med en mann som var frekk, lat, bare holdt seg hjemme og var verdensmester i alt. Hva tror du dette gjør med ungene dine? Og ikke kom her og si at ikke de får med seg hva som skjer. Unger er smartere enn vi tror!

Anonymous poster hash: 0a396...d20

[Anonym bruker]

Takk for gode tilbakemeldinger. Leste litt om kultursjokk, dog enda viktigere å få han ut blant folk og det å få språket på plass. Jeg har forsøkt meg på denne samtalen før, men da fikk jeg beskjed om at om jeg ikke var fornøyd med hvordan ting var, så kunne han reise til England å jobbe, å heller komme på besøk hit en gang i blant. Om han kommer med den denne gangen tror jeg at jeg sier vet du, det tror jeg kanskje kan være en god ide ettersom det ikke virker som du har så lyst å integrere deg her allikevel. Så får det gå sin gang, drar han så var det vel sånn det skulle bli da..

 

HI

Anonymous poster hash: 7e7e3...64a

[Anonym bruker]

Sett deg litt i hans situasjon.hadde du gått ut og ordnet deg bekjentskaper i ett fremmed land hvor du ikke snakker språket?

Hvis han jobber hjemmefra er det vel naturlig at han er hjemme..

Ang og lære seg norsk kanskje han rett og slett synes det er kjempe vanskelig.det er vel ett av de språkene som er vanskeligst og lære seg.

Pic your battels,som det heter

 

Jeg er norsklærer for personer som har det som annetspråk, og jeg kan si at på generell basis regnes det IKKE som spesielt vanskelig for en engelskmann å lære seg norsk. Det krever en innsats, absolutt, men veldig vanskelig er det ikke. Har hatt mange engelskspråklige elever som har klart seg veldig fint. Syrere, arabere og filippinere også. Og en masse andre nasjonaliteter. Det det først og fremst kommer an på er innstilling og innsats. De som ønsker å lære, de lærer!

 

Anonymous poster hash: 5c165...976

[Anonym bruker]

 

Takk for gode tilbakemeldinger. Leste litt om kultursjokk, dog enda viktigere å få han ut blant folk og det å få språket på plass. Jeg har forsøkt meg på denne samtalen før, men da fikk jeg beskjed om at om jeg ikke var fornøyd med hvordan ting var, så kunne han reise til England å jobbe, å heller komme på besøk hit en gang i blant. Om han kommer med den denne gangen tror jeg at jeg sier vet du, det tror jeg kanskje kan være en god ide ettersom det ikke virker som du har så lyst å integrere deg her allikevel. Så får det gå sin gang, drar han så var det vel sånn det skulle bli da..

 

HI

 

Anonymous poster hash: 7e7e3...64a

 

 

Jeg er enig i det du skriver her. Enten så må han gjøre en innsats for å bli integrert selv, ellers har han egentlig ikke noe her å gjøre. Vil han ikke så skal han ikke bruke det å reise tilbake til England som en trussel for forholdet heller, da er det bedre at han reiser.

 

Men jeg vet at noen også blir deprimerte av kultursjokket, og ikke forstår selv at det er det de er. Om han er det så vil uansett løsningen være å bli integrert i det samfunnet man lever i, bli aktiv og deltakende fremfor passiv.... eller reise hjem igjen.

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: 1f323...fa7

[Pobie]

 

Sett deg litt i hans situasjon.hadde du gått ut og ordnet deg bekjentskaper i ett fremmed land hvor du ikke snakker språket?

Hvis han jobber hjemmefra er det vel naturlig at han er hjemme..

Ang og lære seg norsk kanskje han rett og slett synes det er kjempe vanskelig.det er vel ett av de språkene som er vanskeligst og lære seg.

Pic your battels,som det heter

 

Jeg er norsklærer for personer som har det som annetspråk, og jeg kan si at på generell basis regnes det IKKE som spesielt vanskelig for en engelskmann å lære seg norsk. Det krever en innsats, absolutt, men veldig vanskelig er det ikke. Har hatt mange engelskspråklige elever som har klart seg veldig fint. Syrere, arabere og filippinere også. Og en masse andre nasjonaliteter. Det det først og fremst kommer an på er innstilling og innsats. De som ønsker å lære, de lærer!

 

Anonymous poster hash: 5c165...976

 

Mannen min er engelskspråklig, og har ikke hatt noe problemer med å lære norsk. Innen en måneds tid forstod han hverdagssamtaler mellom meg og familiemedlemmer.

Endret 26. august 2015 av Pobie

[Anonym bruker]

Sett deg litt i hans situasjon.hadde du gått ut og ordnet deg bekjentskaper i ett fremmed land hvor du ikke snakker språket?

Hvis han jobber hjemmefra er det vel naturlig at han er hjemme..

Ang og lære seg norsk kanskje han rett og slett synes det er kjempe vanskelig.det er vel ett av de språkene som er vanskeligst og lære seg.

Pic your battels,som det heter

 

 

Haha, her skal vi lage unnskyldninger for de late frekke mennene skjønner jeg. Jeg er selv utenlandsk, giftet meg med en nordmann og flyttet til Norge som 18-åring. Hadde ingen vennekrets eller familie her i Norge og måtte selvfølgelig stifte bekjentskaper selv. Uten venner og bekjente, ved å bare sitte hjemme, blir man lat og deprimert, noe mannen til HI antagelig har blitt. Norsk er absolutt ikke et av de vanskeligste språkene i verden, det er et av de letteste hvis man kan engelsk eller tysk fra før. Tok meg 6 måneder å lære flytende norsk. Har flere venner som flyttet til Kina og Japan og måtte lære seg språket, man kan ikke sammenligne disse med norsk med tanke på vanskelighetsgrad. Bare latskap, slutt å lage unnskyldninger!

 

Anonymous poster hash: be120...a7d

[Anonym bruker]

Sett deg litt i hans situasjon.hadde du gått ut og ordnet deg bekjentskaper i ett fremmed land hvor du ikke snakker språket?

Hvis han jobber hjemmefra er det vel naturlig at han er hjemme..

Ang og lære seg norsk kanskje han rett og slett synes det er kjempe vanskelig.det er vel ett av de språkene som er vanskeligst og lære seg.

Pic your battels,som det heter

Ehh, velge sine kamper? Du skriver jo at hun skal resignere på alle punkter, ikke mange "kamper" igjen da...

 

Han er et voksent oppegående menneske som har valgt å flytte til Norge. At han lærer seg norsk og tar sin del av husarbeidet er da en selvfølge? mannen er ikke tilbakestående så dette er ikke mye å forvente.

 

Anonymous poster hash: 33cd6...dfa

[Anonym bruker]

Det er latskap. Men når jeg prøver å snakke med han argumentere han med at hvorfor bryr det deg hva jeg gjør? Jeg vil sitte hjemme, jeg vil ikke gå på norskkurs, og jeg liker å jobbe hjemmefra. Han ser ikke at det er et problem, hvorfor skulle det liksom være det? Huffameg...

 

HI

Anonymous poster hash: 7e7e3...64a

[Anonym bruker]

Det heter "pick your battles".

 

Mange som har språkproblemer her..

 

Anonymous poster hash: 2c13c...07f

[Anonym bruker]

De kampene som utspiller seg hos oss må jeg som regel gi etter for. Han er ufattelig sta, og har sterke meninger om alt og seg selv. Eksempelvis skulle jeg hente han hos en av mine venner en kveld (greide å lure han ut å være litt sosial for en gangs skyld!), og da hadde han drukket noen øl og var brisen. Så jeg sa jeg henter deg når ungene er i seng for jeg liker ikke at de skal se deg brisen. Han ble DRITT forbanna, gikk hjem i sinne og satte seg ved matbordet sammen med ungene når de spiste kvelds på trass. For å vise meg at han vet best hvor brisen han er. Jeg følte meg så overkjørt at jeg visste ikke min arme råd, og jeg kunne ikke si noe mens ungene var der heller. Dagen etter var det jeg som var syndern fordi jeg skjemte han ut foran MIN venn (som forøvrig sa han var enig med meg her, å at han hadde min fulle støtte) og måtte dermed be han om unnskyldning. Han angret ikke en gang på oppførselen sin. Jeg blir forbanna bare jeg tenker på det!

 

HI

Anonymous poster hash: 7e7e3...64a

[Anonym bruker]

Vi er mange som lever liv som han. Jeg trives ikke direkte med det, men kan heller ikke gjøre stort med situasjonen. Jeg er syk...

 

Anonymous poster hash: e7ff0...bfe