Overvurderer alt og alle

[Anonym bruker]

Jeg har det slik som deg, hi og går til psykolog nå. Alt startet skikkelig for litt over 3år siden. Hadde det slik i jobbsituasjoner noen år før, men ikke så ille som nå og for 3år tilbake.

Jeg var veldig konfliktsjy og tolket blikk og kommentarer, det gjør jeg enda også, men angsten har slått inn for fullt. Panikkangst og sover dårlig om natten. Har vært sykemeldt av og på siden mai i fjor for da smalt det skikkelig. Depressiv har jeg også vært, skikkelig ille.

 

Jeg må skifte yrke og jobber med saken, håper jeg er/blir frisk nok til å fungere i arbeid! Kan være tøff i trynet og tro at jeg skal mestre alt jeg ønsker, men hodet og kroppen vil ikke følge med.. Vil så mye mer enn jeg klarer.

Synes det er ekstra tungt å jobbe med damer eller være med mange damer generelt. Synes menn er enklere..

 

Følger med på denne😊

 

Anonymous poster hash: ece4b...ebc

 

Jeg også tolker blikk, tolker egentlig all kommunikasjon både verbalt og non-verbalt.... Bruker mye energi på det.

HI

 

Anonymous poster hash: 39ed1...91b

[Anonym bruker]

 

 

Dette er litt fælt å skrive, for det vil garantert oppfattes som "slemt". For å være knusende ærlig: det du beskriver er ikke sensitivitet. Var du sensitiv, ville du fange opp signaler, hint og kroppsspråk som faktisk finnes der, du ville ikke forfølge hypotetiske fortolkninger av ting som ikke har skjedd.

 

Hos deg er det tvert imot selvbildet som skaper problemer. Selvbildet, ikke selvtilliten, men bildet av deg selv i verden, din plass i den og din betydning.

 

Det er ikke sensitivt å tillegge alle mennesker en mening om deg, eller anta at de snakker om deg, ler av deg, diskuterer dine utspill og karaktertrekk osv. Det er tvert imot veldig, veldig selvopptatt, navlebeskuende og insensitivt!

 

Jeg virker streng nå. Men jeg har sett denne oppførselen på nært hold hos min søster, og noen ganger har jeg rett og slett blitt morsk på henne. All denne kverningen på hva andre mener om henne, hvordan andre mottar hennes kommentarer, hvilket inntrykk hun selv gir og hva andre kanskje sier når hun forlater rommet; alt dette tar opp så mye plass at hun i perioder nesten virker både blind, døv og dopa.

 

Hun fanger omtrent ikke opp hva andre sier, svarer med hmm og jaha, for inni hodet hennes er det på høygir. Hun mister info, syns andres beslutninger blir fattet før hun rekker å ta inn alternativene og kan tygge lenge på betydningsløse bagateller. Hun har sin helt egne forklaring på hvorfor hun og partneren gikk fra hverandre; hun har etterrasjonalisert hele bruddet og kokt det ned til to -2- ganger da hun selv sa noe feil!

 

Hele mønsteret, hele systemet er innstilt på hva omverdenens reaksjoner på henne muligens kan tenkes å være. Ikke på noen måte et nysgjerrig blikk eller et sensitivt øre til noen andre.

 

Naboen kan komme forbi, helt nedkjørt etter cellegiftbehandling, men min søster "ser" ikke at han er i laber form. Etter samtalen er hun opptatt av sitt eget tonefall og om hun skulle ha sagt noe på en annen måte, for han smilte jo ikke - hun lurer ikke på hvordan han har det eller om hans avmålte reaksjon skyldes at han er svekka og har smerter!

 

Hun har nok en sånn diagnose, og det må hun gjerne ha, men hennes syn på verden er som et spebarns, hun lever som om verden snurrer rundt henne. Jeg får sånn trang til å si "DU ER VIRKELIG IKKE SÅ BETYDNINGSFULL!"

 

Men da vil hun aldri snakke med meg igjen, det vedder jeg på. For da har jeg indirekte sagt at hun er lite verd, og det er jo akkurat det hun går og drøvtygger på hele dagen.

 

Jeg har prøvd å si "tror du virkelig de snakker så mye om deg når du ikke er til stede?" og det tålte hun dårlig. Tok to dager før hun tok kontakt med meg igjen, og da var det masse gråt og enda mer personlighetsanalyse (av henne selv)og masse selvpisking.

 

Anonymous poster hash: c8e26...399

Det er en vesentlig stor forskjell på de som snakker åpent om kverningen, og de av oss som tenker slik vi gjør. Bare for å påpeke dette for deg, det du viser til her, er ikke slik det funker for en med sosial angst. Vi snakker minimalt/sjeldent om hva vi tenker rundt hva vi sa, hvordan vi oppfattes og hva andre kanskje synes om oss.

Et menneske som snakker slik som din søster, vil jeg tro har problemer med selvbildet sitt, og blir selvsentrert. Muligens en diagnose, men ikke sosial angst, som er det HI kjenner seg igjen i.

Legen kaller det sosial angst, i perioder også med depressive tendenser. Hun selv også. Hun har gått hos psykiater og diverse andre behandlere. Hun har også fått medisiner mot angst, men tør ikke ta dem. Så jeg kan ikke se hvordan du skal være i stand til å diagnostisere henne bedre fordi du tilfeldigvis har samme diagnose.

 

Hun er i perioder åpen om det selv, hun kaller dette angst, og selv om din versjon av sykdommen innebærer å holde dette inni deg, betyr det ikke at det er den eneste måten den kan slå ut på. Og mellom meg og min søster er det kun ett års aldersforskjell, så vi kjenner hverandre veldig godt. Det skal godt gjøres at hun kan holde noen hemmeligheter for meg. Hvis hun drikker kommer det i alle fall for en dag, og hun drikker litt som selvmedisinering.

 

Jeg ser at hun dessverre ikke framstår særlig sympatisk når jeg beskriver disse sidene av henne. Men en sykdom gjør en ikke nødvendigvis mer sympatisk, ofte mindre. Friske mennesker som er i balanse med seg selv og har et realistisk verdensbilde er ofte lettere å omgås. Sånn er det bare; enten man liker det eller ikke.

 

Anonymous poster hash: c8e26...399

[Anonym bruker]

 

 

Dette er litt fælt å skrive, for det vil garantert oppfattes som "slemt". For å være knusende ærlig: det du beskriver er ikke sensitivitet. Var du sensitiv, ville du fange opp signaler, hint og kroppsspråk som faktisk finnes der, du ville ikke forfølge hypotetiske fortolkninger av ting som ikke har skjedd.

 

Hos deg er det tvert imot selvbildet som skaper problemer. Selvbildet, ikke selvtilliten, men bildet av deg selv i verden, din plass i den og din betydning.

 

Det er ikke sensitivt å tillegge alle mennesker en mening om deg, eller anta at de snakker om deg, ler av deg, diskuterer dine utspill og karaktertrekk osv. Det er tvert imot veldig, veldig selvopptatt, navlebeskuende og insensitivt!

 

Jeg virker streng nå. Men jeg har sett denne oppførselen på nært hold hos min søster, og noen ganger har jeg rett og slett blitt morsk på henne. All denne kverningen på hva andre mener om henne, hvordan andre mottar hennes kommentarer, hvilket inntrykk hun selv gir og hva andre kanskje sier når hun forlater rommet; alt dette tar opp så mye plass at hun i perioder nesten virker både blind, døv og dopa.

 

Hun fanger omtrent ikke opp hva andre sier, svarer med hmm og jaha, for inni hodet hennes er det på høygir. Hun mister info, syns andres beslutninger blir fattet før hun rekker å ta inn alternativene og kan tygge lenge på betydningsløse bagateller. Hun har sin helt egne forklaring på hvorfor hun og partneren gikk fra hverandre; hun har etterrasjonalisert hele bruddet og kokt det ned til to -2- ganger da hun selv sa noe feil!

 

Hele mønsteret, hele systemet er innstilt på hva omverdenens reaksjoner på henne muligens kan tenkes å være. Ikke på noen måte et nysgjerrig blikk eller et sensitivt øre til noen andre.

 

Naboen kan komme forbi, helt nedkjørt etter cellegiftbehandling, men min søster "ser" ikke at han er i laber form. Etter samtalen er hun opptatt av sitt eget tonefall og om hun skulle ha sagt noe på en annen måte, for han smilte jo ikke - hun lurer ikke på hvordan han har det eller om hans avmålte reaksjon skyldes at han er svekka og har smerter!

 

Hun har nok en sånn diagnose, og det må hun gjerne ha, men hennes syn på verden er som et spebarns, hun lever som om verden snurrer rundt henne. Jeg får sånn trang til å si "DU ER VIRKELIG IKKE SÅ BETYDNINGSFULL!"

 

Men da vil hun aldri snakke med meg igjen, det vedder jeg på. For da har jeg indirekte sagt at hun er lite verd, og det er jo akkurat det hun går og drøvtygger på hele dagen.

 

Jeg har prøvd å si "tror du virkelig de snakker så mye om deg når du ikke er til stede?" og det tålte hun dårlig. Tok to dager før hun tok kontakt med meg igjen, og da var det masse gråt og enda mer personlighetsanalyse (av henne selv)og masse selvpisking.

 

Anonymous poster hash: c8e26...399

Det er en vesentlig stor forskjell på de som snakker åpent om kverningen, og de av oss som tenker slik vi gjør. Bare for å påpeke dette for deg, det du viser til her, er ikke slik det funker for en med sosial angst. Vi snakker minimalt/sjeldent om hva vi tenker rundt hva vi sa, hvordan vi oppfattes og hva andre kanskje synes om oss.

Et menneske som snakker slik som din søster, vil jeg tro har problemer med selvbildet sitt, og blir selvsentrert. Muligens en diagnose, men ikke sosial angst, som er det HI kjenner seg igjen i.

Legen kaller det sosial angst, i perioder også med depressive tendenser. Hun selv også. Hun har gått hos psykiater og diverse andre behandlere. Hun har også fått medisiner mot angst, men tør ikke ta dem. Så jeg kan ikke se hvordan du skal være i stand til å diagnostisere henne bedre fordi du tilfeldigvis har samme diagnose.

 

Hun er i perioder åpen om det selv, hun kaller dette angst, og selv om din versjon av sykdommen innebærer å holde dette inni deg, betyr det ikke at det er den eneste måten den kan slå ut på. Og mellom meg og min søster er det kun ett års aldersforskjell, så vi kjenner hverandre veldig godt. Det skal godt gjøres at hun kan holde noen hemmeligheter for meg. Hvis hun drikker kommer det i alle fall for en dag, og hun drikker litt som selvmedisinering.

 

Jeg ser at hun dessverre ikke framstår særlig sympatisk når jeg beskriver disse sidene av henne. Men en sykdom gjør en ikke nødvendigvis mer sympatisk, ofte mindre. Friske mennesker som er i balanse med seg selv og har et realistisk verdensbilde er ofte lettere å omgås. Sånn er det bare; enten man liker det eller ikke.

 

Anonymous poster hash: c8e26...399

 

 

Jeg synes ikke det du skrev var slemt, det er et viktig perspektiv som bør komme frem dette også- nettopp at selve kverningen omkring hva andre tenker om dem i seg selv kan være det eneste som gjør at andre tenker negativt om dem!

Samtidig tenker jeg at du må ta i betraktning at din søster helt sikkert er langt mer åpen om dette med deg, enn det hun er med andre, og at hun derfor kan oppfattes ganske annerledes av andre. Hun ser sikkert også litt opp til deg, hvis dette er lillesøsteren din.

 

Hvis din søster kronisk er slik du beskriver, og det ikke er noe som har oppstått i etterkant av bruddet, så er jeg nok enig i at det er mulig hun burde ha hatt en tilleggsdiagnose.

Det du beskrev passer i hvert fall godt på en bipolar venninne som i tillegg har sosial angst. Slik jeg oppfatter det så ønsker hun virkelig ikke å opptre selvsentrert, men hun har i blant så mye angst at det hindrer henne i å se ut over det som handler om henne selv og hindrer henne i å se situasjonelle perspektiver. Jeg forstår likevel at det ikke kan være lett for henne ha det slik, hun har svært mye fint ved seg og burde egentlig ha ok selvtillit- men angst er ikke et rasjonelt fenomen.

 

Jeg har ellers et par venner til med sosial angst, og disse holder mer inni seg, noe som ikke nødvendigvis er bedre enn å snakke om det...

 

Jeg har selv hatt det noe likt som de andre lengre opp beskrev under to depresjoner jeg har hatt. I disse periodene har jeg hatt lavt selvbilde og klandret meg selv mye, og da gjerne også brydd meg langt mer enn normalt om hva folk tenker og mener om meg.

Til vanlig bryr jeg meg litt til moderat, selv om jeg som alle andre naturligvis bryr meg noe mer om hva nære tenker, enn fremmede .

 

 

Anonymous poster hash: a802a...be8

[Anonym bruker]

Jeg er yngst.

Ja, jeg holder muligheten for bipolar diagnose også åpen. Hun har ikke fått den fra lege, altså, men hun lurer litt på dette selv og syns at mange ting med seg selv "passer".

 

Om det synes for andre at hun kverner på disse tingene; ja og nei. De leser jo ikke tankene hennes. Men i situasjoner som med den syke naboen blir det jo påfallende at hun ikke "tar inn" andres perspektiv. De færreste kjenner grunnen, men det gjør det faktisk ikke bedre! Hvis folk vet at man er fjern og lite lyttende på grunn av diagnosen kan det forstås og oversees. Men hvis man går rundt og leker normal uten å være det, stiller saken seg annerledes.

 

En av innleggene her nevner kognitiv terapi og det å snu tankene. Det skulle jeg ønske hun ville prøve. Jeg tror rett og slett hun trenger å lære seg å tenke annerledes. Få en grundig reality check på at hun neppe er i folks tanker så snart de snur seg og går, og øve seg på å se seg selv som en liten, men jevnbyrdig brikke i livets store puslespill.

 

Anonymous poster hash: c8e26...399

[Anonym bruker]

Som en venninne sa til meg, på en spøkfull måte.

 

Tror du folk gidder å tenke over hva du sier eller gjør? Du er ikke SÅ spesiell.

 

Anonymous poster hash: 0aee2...c98

[Anonym bruker]

Som en venninne sa til meg, på en spøkfull måte.

 

Tror du folk gidder å tenke over hva du sier eller gjør? Du er ikke SÅ spesiell.

 

Anonymous poster hash: 0aee2...c98

Nettopp den spøken som min søster bruker dagevis på å fordøye!

 

Anonymous poster hash: c8e26...399

[Anonym bruker]

Dette er litt fælt å skrive, for det vil garantert oppfattes som "slemt". For å være knusende ærlig: det du beskriver er ikke sensitivitet. Var du sensitiv, ville du fange opp signaler, hint og kroppsspråk som faktisk finnes der, du ville ikke forfølge hypotetiske fortolkninger av ting som ikke har skjedd.

 

Hos deg er det tvert imot selvbildet som skaper problemer. Selvbildet, ikke selvtilliten, men bildet av deg selv i verden, din plass i den og din betydning.

 

Det er ikke sensitivt å tillegge alle mennesker en mening om deg, eller anta at de snakker om deg, ler av deg, diskuterer dine utspill og karaktertrekk osv. Det er tvert imot veldig, veldig selvopptatt, navlebeskuende og insensitivt!

 

Jeg virker streng nå. Men jeg har sett denne oppførselen på nært hold hos min søster, og noen ganger har jeg rett og slett blitt morsk på henne. All denne kverningen på hva andre mener om henne, hvordan andre mottar hennes kommentarer, hvilket inntrykk hun selv gir og hva andre kanskje sier når hun forlater rommet; alt dette tar opp så mye plass at hun i perioder nesten virker både blind, døv og dopa.

 

Hun fanger omtrent ikke opp hva andre sier, svarer med hmm og jaha, for inni hodet hennes er det på høygir. Hun mister info, syns andres beslutninger blir fattet før hun rekker å ta inn alternativene og kan tygge lenge på betydningsløse bagateller. Hun har sin helt egne forklaring på hvorfor hun og partneren gikk fra hverandre; hun har etterrasjonalisert hele bruddet og kokt det ned til to -2- ganger da hun selv sa noe feil!

 

Hele mønsteret, hele systemet er innstilt på hva omverdenens reaksjoner på henne muligens kan tenkes å være. Ikke på noen måte et nysgjerrig blikk eller et sensitivt øre til noen andre.

 

Naboen kan komme forbi, helt nedkjørt etter cellegiftbehandling, men min søster "ser" ikke at han er i laber form. Etter samtalen er hun opptatt av sitt eget tonefall og om hun skulle ha sagt noe på en annen måte, for han smilte jo ikke - hun lurer ikke på hvordan han har det eller om hans avmålte reaksjon skyldes at han er svekka og har smerter!

 

Hun har nok en sånn diagnose, og det må hun gjerne ha, men hennes syn på verden er som et spebarns, hun lever som om verden snurrer rundt henne. Jeg får sånn trang til å si "DU ER VIRKELIG IKKE SÅ BETYDNINGSFULL!"

 

Men da vil hun aldri snakke med meg igjen, det vedder jeg på. For da har jeg indirekte sagt at hun er lite verd, og det er jo akkurat det hun går og drøvtygger på hele dagen.

 

Jeg har prøvd å si "tror du virkelig de snakker så mye om deg når du ikke er til stede?" og det tålte hun dårlig. Tok to dager før hun tok kontakt med meg igjen, og da var det masse gråt og enda mer personlighetsanalyse (av henne selv)og masse selvpisking.

 

Anonymous poster hash: c8e26...399

Du må være noe av det slemmeste jeg har lest om på lenge. Jeg blir sjokkert av hvor fullstendig blottet for sosiale antenner det er mulig å være 😔

 

Anonymous poster hash: afa1a...83a

[<3Barn&Engler<3]

 

 

Dette er litt fælt å skrive, for det vil garantert oppfattes som "slemt". For å være knusende ærlig: det du beskriver er ikke sensitivitet. Var du sensitiv, ville du fange opp signaler, hint og kroppsspråk som faktisk finnes der, du ville ikke forfølge hypotetiske fortolkninger av ting som ikke har skjedd.

 

Hos deg er det tvert imot selvbildet som skaper problemer. Selvbildet, ikke selvtilliten, men bildet av deg selv i verden, din plass i den og din betydning.

 

Det er ikke sensitivt å tillegge alle mennesker en mening om deg, eller anta at de snakker om deg, ler av deg, diskuterer dine utspill og karaktertrekk osv. Det er tvert imot veldig, veldig selvopptatt, navlebeskuende og insensitivt!

 

Jeg virker streng nå. Men jeg har sett denne oppførselen på nært hold hos min søster, og noen ganger har jeg rett og slett blitt morsk på henne. All denne kverningen på hva andre mener om henne, hvordan andre mottar hennes kommentarer, hvilket inntrykk hun selv gir og hva andre kanskje sier når hun forlater rommet; alt dette tar opp så mye plass at hun i perioder nesten virker både blind, døv og dopa.

 

Hun fanger omtrent ikke opp hva andre sier, svarer med hmm og jaha, for inni hodet hennes er det på høygir. Hun mister info, syns andres beslutninger blir fattet før hun rekker å ta inn alternativene og kan tygge lenge på betydningsløse bagateller. Hun har sin helt egne forklaring på hvorfor hun og partneren gikk fra hverandre; hun har etterrasjonalisert hele bruddet og kokt det ned til to -2- ganger da hun selv sa noe feil!

 

Hele mønsteret, hele systemet er innstilt på hva omverdenens reaksjoner på henne muligens kan tenkes å være. Ikke på noen måte et nysgjerrig blikk eller et sensitivt øre til noen andre.

 

Naboen kan komme forbi, helt nedkjørt etter cellegiftbehandling, men min søster "ser" ikke at han er i laber form. Etter samtalen er hun opptatt av sitt eget tonefall og om hun skulle ha sagt noe på en annen måte, for han smilte jo ikke - hun lurer ikke på hvordan han har det eller om hans avmålte reaksjon skyldes at han er svekka og har smerter!

 

Hun har nok en sånn diagnose, og det må hun gjerne ha, men hennes syn på verden er som et spebarns, hun lever som om verden snurrer rundt henne. Jeg får sånn trang til å si "DU ER VIRKELIG IKKE SÅ BETYDNINGSFULL!"

 

Men da vil hun aldri snakke med meg igjen, det vedder jeg på. For da har jeg indirekte sagt at hun er lite verd, og det er jo akkurat det hun går og drøvtygger på hele dagen.

 

Jeg har prøvd å si "tror du virkelig de snakker så mye om deg når du ikke er til stede?" og det tålte hun dårlig. Tok to dager før hun tok kontakt med meg igjen, og da var det masse gråt og enda mer personlighetsanalyse (av henne selv)og masse selvpisking.

 

Anonymous poster hash: c8e26...399

Det er en vesentlig stor forskjell på de som snakker åpent om kverningen, og de av oss som tenker slik vi gjør. Bare for å påpeke dette for deg, det du viser til her, er ikke slik det funker for en med sosial angst. Vi snakker minimalt/sjeldent om hva vi tenker rundt hva vi sa, hvordan vi oppfattes og hva andre kanskje synes om oss.

Et menneske som snakker slik som din søster, vil jeg tro har problemer med selvbildet sitt, og blir selvsentrert. Muligens en diagnose, men ikke sosial angst, som er det HI kjenner seg igjen i.

Legen kaller det sosial angst, i perioder også med depressive tendenser. Hun selv også. Hun har gått hos psykiater og diverse andre behandlere. Hun har også fått medisiner mot angst, men tør ikke ta dem. Så jeg kan ikke se hvordan du skal være i stand til å diagnostisere henne bedre fordi du tilfeldigvis har samme diagnose.

 

Hun er i perioder åpen om det selv, hun kaller dette angst, og selv om din versjon av sykdommen innebærer å holde dette inni deg, betyr det ikke at det er den eneste måten den kan slå ut på. Og mellom meg og min søster er det kun ett års aldersforskjell, så vi kjenner hverandre veldig godt. Det skal godt gjøres at hun kan holde noen hemmeligheter for meg. Hvis hun drikker kommer det i alle fall for en dag, og hun drikker litt som selvmedisinering.

 

Jeg ser at hun dessverre ikke framstår særlig sympatisk når jeg beskriver disse sidene av henne. Men en sykdom gjør en ikke nødvendigvis mer sympatisk, ofte mindre. Friske mennesker som er i balanse med seg selv og har et realistisk verdensbilde er ofte lettere å omgås. Sånn er det bare; enten man liker det eller ikke.

 

Anonymous poster hash: c8e26...399

 

Jeg gikk ikke etter egen opplevelse av diagnosen, men hva psykolog og lege sier er en standard for en sosial angst. Så da er det nok depresjonen som påvirker den sosiale angstens forløp for henne. Men så nevntes heller ikke andre diagnoser i beskrivelsen din. Handlet ikke om å diagnosere henne ut fra det du skrev, men å påpeke at det ikke er normalt for de med sosial angst å fortelle ting i forhold til egne følelser rundt dette. Da vi er inne på et stort forum, og det finnes de som stempler mennesker ut fra ting de leser her inne ang diagnoser osv.

 

Var ikke vondt ment ovenfor henne eller deg.

[Anonym bruker]

 

Dette er litt fælt å skrive, for det vil garantert oppfattes som "slemt". For å være knusende ærlig: det du beskriver er ikke sensitivitet. Var du sensitiv, ville du fange opp signaler, hint og kroppsspråk som faktisk finnes der, du ville ikke forfølge hypotetiske fortolkninger av ting som ikke har skjedd.

 

Hos deg er det tvert imot selvbildet som skaper problemer. Selvbildet, ikke selvtilliten, men bildet av deg selv i verden, din plass i den og din betydning.

 

Det er ikke sensitivt å tillegge alle mennesker en mening om deg, eller anta at de snakker om deg, ler av deg, diskuterer dine utspill og karaktertrekk osv. Det er tvert imot veldig, veldig selvopptatt, navlebeskuende og insensitivt!

 

Jeg virker streng nå. Men jeg har sett denne oppførselen på nært hold hos min søster, og noen ganger har jeg rett og slett blitt morsk på henne. All denne kverningen på hva andre mener om henne, hvordan andre mottar hennes kommentarer, hvilket inntrykk hun selv gir og hva andre kanskje sier når hun forlater rommet; alt dette tar opp så mye plass at hun i perioder nesten virker både blind, døv og dopa.

 

Hun fanger omtrent ikke opp hva andre sier, svarer med hmm og jaha, for inni hodet hennes er det på høygir. Hun mister info, syns andres beslutninger blir fattet før hun rekker å ta inn alternativene og kan tygge lenge på betydningsløse bagateller. Hun har sin helt egne forklaring på hvorfor hun og partneren gikk fra hverandre; hun har etterrasjonalisert hele bruddet og kokt det ned til to -2- ganger da hun selv sa noe feil!

 

Hele mønsteret, hele systemet er innstilt på hva omverdenens reaksjoner på henne muligens kan tenkes å være. Ikke på noen måte et nysgjerrig blikk eller et sensitivt øre til noen andre.

 

Naboen kan komme forbi, helt nedkjørt etter cellegiftbehandling, men min søster "ser" ikke at han er i laber form. Etter samtalen er hun opptatt av sitt eget tonefall og om hun skulle ha sagt noe på en annen måte, for han smilte jo ikke - hun lurer ikke på hvordan han har det eller om hans avmålte reaksjon skyldes at han er svekka og har smerter!

 

Hun har nok en sånn diagnose, og det må hun gjerne ha, men hennes syn på verden er som et spebarns, hun lever som om verden snurrer rundt henne. Jeg får sånn trang til å si "DU ER VIRKELIG IKKE SÅ BETYDNINGSFULL!"

 

Men da vil hun aldri snakke med meg igjen, det vedder jeg på. For da har jeg indirekte sagt at hun er lite verd, og det er jo akkurat det hun går og drøvtygger på hele dagen.

 

Jeg har prøvd å si "tror du virkelig de snakker så mye om deg når du ikke er til stede?" og det tålte hun dårlig. Tok to dager før hun tok kontakt med meg igjen, og da var det masse gråt og enda mer personlighetsanalyse (av henne selv)og masse selvpisking.

 

Anonymous poster hash: c8e26...399

Du må være noe av det slemmeste jeg har lest om på lenge. Jeg blir sjokkert av hvor fullstendig blottet for sosiale antenner det er mulig å være 😔

 

Anonymous poster hash: afa1a...83a

Det er derfor jeg advarer sarte sjeler i forkant.

 

Etter å ha bivånet min søsters sykdom på meget nært hold i over 25 år kan jeg si med sikkerhet at det er ikke JEG som mangler sosiale antenner. Jeg veier mine ord på gullvekt fordi jeg vet hvordan hun får det etterpå.

 

Selv er hun ikke så opptatt av hvordan andre egentlig har det. Kan ringe meg 7-8 ganger i løpet av en natt for å snakke om noe som ble sagt av noen for ti år siden, og blir helt knust når jeg slår lyden av på telefonen, selv om hun vet at jeg har en baby i hus som også våkner om natten.

 

Det er ikke slemt å si sannheten, og snilt å late som ingenting. Men det kan være vondt å høre sannheten, og siden jeg nettopp har antenner, og ser hennes reaksjoner, pakker jeg den inn i 20 lag bomull. Men dette er sannheten om hva en sykdom har gjort med min glade og søte søster. At du reagerer på det, og prøver å "ta" meg for det, blir bare rart.

 

Anonymous poster hash: c8e26...399