Overvurderer alt og alle

[Anonym bruker]

Jeg sliter så veldig med å forholde meg til andre mennesker pga at jeg hele tiden vurderer hva de sier og hvorfor de sier det.

Jeg er svært ømfintlig for andre sinnstemning og føler at jeg tar inn "vibber" ekstremt lett.

 

F.eks så har jeg nettopp blitt god venn med ei nabodame (har bodd her flere år, men plutselig begynte vi å snakke/møtes).

NÅ har jeg klump i magen for at hun synes at jeg er teit, at hun ikke vil møtes/snakkes mer, at hun snakker om meg bak min rygg.

Så fort jeg opplever noe positivt med henne (et smil, en samtale, et møte) så føles verden bedre og at vennskapet er der. Så fort det går en kveld uten kontakt så føles det som verden raser og stemmer inhodet mitt (altså meg selv som formaner) at jeg har ødelagt alt etc.

 

Som lita klarte jeg ikke å holde på venner, prøver fortsatt å finne årsaken ... Jeg presser meg ikke på folk, jeg gir dem både luft og albuerom...

 

utrolig slitsom å være så sensitiv for stemninger og mennesker.

 

Er det noen som har lignende problem (sensitiviteten og det det innebærer) og som kan komme med noen råd/tips?

 

Anonymous poster hash: 39ed1...91b

[Anonym bruker]

Du er vel ikke spesielt sensitiv for stemninger, bare paranoid og ekstremt opptatt av anerkjennelse. Spør deg selv: Hvordor er det så viktig at nabodama liker deg? Personlig hadde jeg gitt f.

 

Anonymous poster hash: 65017...829

[Anonym bruker]

Du er vel ikke spesielt sensitiv for stemninger, bare paranoid og ekstremt opptatt av anerkjennelse. Spør deg selv: Hvordor er det så viktig at nabodama liker deg? Personlig hadde jeg gitt f.

 

Anonymous poster hash: 65017...829

 

Hvordan kan man bli kvitt det å være paranoid da?

 

Anonymous poster hash: 39ed1...91b

[Anonym bruker]

Jeg er litt sånn. Grubler masse, og analyserer hver setning som blir sagt. Men bare mine egne. Tenker aldri over at andre har sagt noe dumt. Og dermed regner jeg med at de andre ikke tenker over mine utspill heller.

 

Og så har jeg bestemt meg for st jeg er som jeg er! Jeg prøver bevisst å lytte mer enn jeg snakker iblant, for jeg er en pratemaker, så det eneste jeg prøver å forandre, er å la andre slippe mer til i samtalen. Ellers får folk ta meg som jeg er...

 

Anonymous poster hash: 31f0e...042

[Anonym bruker]

Jeg er litt sånn. Grubler masse, og analyserer hver setning som blir sagt. Men bare mine egne. Tenker aldri over at andre har sagt noe dumt. Og dermed regner jeg med at de andre ikke tenker over mine utspill heller.

 

Og så har jeg bestemt meg for st jeg er som jeg er! Jeg prøver bevisst å lytte mer enn jeg snakker iblant, for jeg er en pratemaker, så det eneste jeg prøver å forandre, er å la andre slippe mer til i samtalen. Ellers får folk ta meg som jeg er...

 

Anonymous poster hash: 31f0e...042

 

Så bra hvis du klarer dette!

Jeg blir så og si depressiv hvis jeg har en svært paranoid dag!

 

Har hatt depressjon flerr ganger så vet hva det vil si å være deprimert, men paranoid i tillegg har jeg ikke tenkt over at jeg var ... Men alle mine symptomer stemmer såå godt når jeg søker det opp ...

 

Anonymous poster hash: 39ed1...91b

[Anonym bruker]

Jeg sliter så veldig med å forholde meg til andre mennesker pga at jeg hele tiden vurderer hva de sier og hvorfor de sier det.

Jeg er svært ømfintlig for andre sinnstemning og føler at jeg tar inn "vibber" ekstremt lett.

 

F.eks så har jeg nettopp blitt god venn med ei nabodame (har bodd her flere år, men plutselig begynte vi å snakke/møtes).

NÅ har jeg klump i magen for at hun synes at jeg er teit, at hun ikke vil møtes/snakkes mer, at hun snakker om meg bak min rygg.

Så fort jeg opplever noe positivt med henne (et smil, en samtale, et møte) så føles verden bedre og at vennskapet er der. Så fort det går en kveld uten kontakt så føles det som verden raser og stemmer inhodet mitt (altså meg selv som formaner) at jeg har ødelagt alt etc.

 

Som lita klarte jeg ikke å holde på venner, prøver fortsatt å finne årsaken ... Jeg presser meg ikke på folk, jeg gir dem både luft og albuerom...

 

utrolig slitsom å være så sensitiv for stemninger og mennesker.

 

Er det noen som har lignende problem (sensitiviteten og det det innebærer) og som kan komme med noen råd/tips?

 

Anonymous poster hash: 39ed1...91b

 

Det du beskriver er visst klassisk for sosial angst. Det er svært mulig at du er ekstra god på å fange opp signaler fra andre, men du har nok en tendens til selvhenføring dersom du kobler alt opp til å handle om deg selv, og ikke vurderer muligheten for at nabodamen har hatt en tøff dag på jobben eller annet. 

 

Paranoia vil jeg ikke kalle dette.

 

"De med sosial angst blir fanget av grubling og tankekjør som de synes er vanskelig å «skru av». De bruker mye tid på å spekulere hvordan andre oppfatter dem. I tillegg er de svært selvkritiske, og har lett for å finne feil og mangler ved seg selv.

En med sosial fobi kan i etterkant av sosialt samvær, bruke mye tid på å gruble over det som han eller hun sa og gjorde. Da konkluderer han ofte med at han dummet seg ut, at andre mislikte ham, også videre. Den selvkritiske indre stemmen resulterer i et kronisk lavt selvbilde og mangel på selvhevdelse." http://helplink.no/individuell-bistand/sosial-angst/

 

 

 

 

Anonymous poster hash: a802a...be8

[Anonym bruker]

Hah! Sosial angst passer utrolig godt på meg! Det hadde jeg aldri trodd. Jeg er utadvendt og snakkesalig, har lite problemer med å snakke med nye mennesker, uansett om det er på bussen eller i kassakøen. Men grublingen i etterkant, den er konstant!!

 

Anonymous poster hash: 31f0e...042

[Anonym bruker]

 

 

Jeg sliter så veldig med å forholde meg til andre mennesker pga at jeg hele tiden vurderer hva de sier og hvorfor de sier det.

Jeg er svært ømfintlig for andre sinnstemning og føler at jeg tar inn "vibber" ekstremt lett.

 

F.eks så har jeg nettopp blitt god venn med ei nabodame (har bodd her flere år, men plutselig begynte vi å snakke/møtes).

NÅ har jeg klump i magen for at hun synes at jeg er teit, at hun ikke vil møtes/snakkes mer, at hun snakker om meg bak min rygg.

Så fort jeg opplever noe positivt med henne (et smil, en samtale, et møte) så føles verden bedre og at vennskapet er der. Så fort det går en kveld uten kontakt så føles det som verden raser og stemmer inhodet mitt (altså meg selv som formaner) at jeg har ødelagt alt etc.

 

Som lita klarte jeg ikke å holde på venner, prøver fortsatt å finne årsaken ... Jeg presser meg ikke på folk, jeg gir dem både luft og albuerom...

 

utrolig slitsom å være så sensitiv for stemninger og mennesker.

 

Er det noen som har lignende problem (sensitiviteten og det det innebærer) og som kan komme med noen råd/tips?

 

Anonymous poster hash: 39ed1...91b

Det du beskriver er visst klassisk for sosial angst. Det er svært mulig at du er ekstra god på å fange opp signaler fra andre, men du har nok en tendens til selvhenføring dersom du kobler alt opp til å handle om deg selv, og ikke vurderer muligheten for at nabodamen har hatt en tøff dag på jobben eller annet.

 

Paranoia vil jeg ikke kalle dette.

 

"De med sosial angst blir fanget av grubling og tankekjør som de synes er vanskelig å «skru av». De bruker mye tid på å spekulere hvordan andre oppfatter dem. I tillegg er de svært selvkritiske, og har lett for å finne feil og mangler ved seg selv. En med sosial fobi kan i etterkant av sosialt samvær, bruke mye tid på å gruble over det som han eller hun sa og gjorde. Da konkluderer han ofte med at han dummet seg ut, at andre mislikte ham, også videre. Den selvkritiske indre stemmen resulterer i et kronisk lavt selvbilde og mangel på selvhevdelse." http://helplink.no/individuell-bistand/sosial-angst/

 

 

 

 

Anonymous poster hash: a802a...be8

 

Dette beskriver meg så ekstremt dette også!!!!!!!!

Hvordan behandles sosial angst, eller hva kan jeg gjøre for å ikke bruke sååå masse tid på å gruble?

 

Et eksempel; jeg går til psykiatrisk spl, etter forrige time brukte jeg såå lang tid etter timen til å være redd for en ting jeg sa, grublet og tenkte masse på det.

 

Anonymous poster hash: 39ed1...91b

[Anonym bruker]

Hah! Sosial angst passer utrolig godt på meg! Det hadde jeg aldri trodd. Jeg er utadvendt og snakkesalig, har lite problemer med å snakke med nye mennesker, uansett om det er på bussen eller i kassakøen. Men grublingen i etterkant, den er konstant!!

 

Anonymous poster hash: 31f0e...042

 

Da er du nok utadvendt med sosial angst

 

Anonymous poster hash: a802a...be8

[Anonym bruker]

 

 

Hah! Sosial angst passer utrolig godt på meg! Det hadde jeg aldri trodd. Jeg er utadvendt og snakkesalig, har lite problemer med å snakke med nye mennesker, uansett om det er på bussen eller i kassakøen. Men grublingen i etterkant, den er konstant!!

 

Anonymous poster hash: 31f0e...042

Da er du nok utadvendt med sosial angst

 

Anonymous poster hash: a802a...be8

Jepp! Tydeligvis. Det kom som et sjokk!!

 

Anonymous poster hash: 31f0e...042

[Anonym bruker]

 

 

 

Hah! Sosial angst passer utrolig godt på meg! Det hadde jeg aldri trodd. Jeg er utadvendt og snakkesalig, har lite problemer med å snakke med nye mennesker, uansett om det er på bussen eller i kassakøen. Men grublingen i etterkant, den er konstant!!

 

Anonymous poster hash: 31f0e...042

Da er du nok utadvendt med sosial angst

 

Anonymous poster hash: a802a...be8

Jepp! Tydeligvis. Det kom som et sjokk!!

 

Anonymous poster hash: 31f0e...042

Hva grubler du på i ettertid? Hva du sa? Hvordan det ble oppfattet? Blir du nedstemt eller usikker på deg selv når du grubler?

 

Anonymous poster hash: 39ed1...91b

[Anonym bruker]

 

 

Jeg sliter så veldig med å forholde meg til andre mennesker pga at jeg hele tiden vurderer hva de sier og hvorfor de sier det.

Jeg er svært ømfintlig for andre sinnstemning og føler at jeg tar inn "vibber" ekstremt lett.

 

F.eks så har jeg nettopp blitt god venn med ei nabodame (har bodd her flere år, men plutselig begynte vi å snakke/møtes).

NÅ har jeg klump i magen for at hun synes at jeg er teit, at hun ikke vil møtes/snakkes mer, at hun snakker om meg bak min rygg.

Så fort jeg opplever noe positivt med henne (et smil, en samtale, et møte) så føles verden bedre og at vennskapet er der. Så fort det går en kveld uten kontakt så føles det som verden raser og stemmer inhodet mitt (altså meg selv som formaner) at jeg har ødelagt alt etc.

 

Som lita klarte jeg ikke å holde på venner, prøver fortsatt å finne årsaken ... Jeg presser meg ikke på folk, jeg gir dem både luft og albuerom...

 

utrolig slitsom å være så sensitiv for stemninger og mennesker.

 

Er det noen som har lignende problem (sensitiviteten og det det innebærer) og som kan komme med noen råd/tips?

 

Anonymous poster hash: 39ed1...91b

Det du beskriver er visst klassisk for sosial angst. Det er svært mulig at du er ekstra god på å fange opp signaler fra andre, men du har nok en tendens til selvhenføring dersom du kobler alt opp til å handle om deg selv, og ikke vurderer muligheten for at nabodamen har hatt en tøff dag på jobben eller annet.

 

Paranoia vil jeg ikke kalle dette.

 

"De med sosial angst blir fanget av grubling og tankekjør som de synes er vanskelig å «skru av». De bruker mye tid på å spekulere hvordan andre oppfatter dem. I tillegg er de svært selvkritiske, og har lett for å finne feil og mangler ved seg selv. En med sosial fobi kan i etterkant av sosialt samvær, bruke mye tid på å gruble over det som han eller hun sa og gjorde. Da konkluderer han ofte med at han dummet seg ut, at andre mislikte ham, også videre. Den selvkritiske indre stemmen resulterer i et kronisk lavt selvbilde og mangel på selvhevdelse." http://helplink.no/individuell-bistand/sosial-angst/

 

 

 

 

Anonymous poster hash: a802a...be8

 

Dette beskriver meg så ekstremt dette også!!!!!!!!

Hvordan behandles sosial angst, eller hva kan jeg gjøre for å ikke bruke sååå masse tid på å gruble?

 

Et eksempel; jeg går til psykiatrisk spl, etter forrige time brukte jeg såå lang tid etter timen til å være redd for en ting jeg sa, grublet og tenkte masse på det.

 

Anonymous poster hash: 39ed1...91b

 

 

Å en sjelden gang kunne ha det slik, eller å ha det slik ovenfor enkelte personer man vet er dømmende eller raske til å misforstå, det er ikke så uvanlig. Har du det alltid slik, så forstår jeg at det må være tungt.

Tenk at de aller fleste mennesker i likhet med deg er mest opptatt av seg selv, og at det er svært mulig at de lurer nesten like mye på om du liker de som det du gjør.

 

Selv er jeg faktisk utrolig flink til å komme på noe jeg glemte å si i en samtale etterpå, eller så har jeg fått reflektert over det vi snakket om og har noe mer å si, og da hender det at jeg opp et tema igjen i etterkant . Noen ganger virker det sikkert rart og som om dette er noe jeg har grublet mye på, men det er det egentlig sjelden.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: a802a...be8

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Hah! Sosial angst passer utrolig godt på meg! Det hadde jeg aldri trodd. Jeg er utadvendt og snakkesalig, har lite problemer med å snakke med nye mennesker, uansett om det er på bussen eller i kassakøen. Men grublingen i etterkant, den er konstant!!

 

Anonymous poster hash: 31f0e...042

Da er du nok utadvendt med sosial angst

 

Anonymous poster hash: a802a...be8

Jepp! Tydeligvis. Det kom som et sjokk!!

 

Anonymous poster hash: 31f0e...042

Hva grubler du på i ettertid? Hva du sa? Hvordan det ble oppfattet? Blir du nedstemt eller usikker på deg selv når du grubler?

 

Anonymous poster hash: 39ed1...91b

Jeg tenker på ting jeg har sagt, og det de andre sikkert synes jeg er dum, og får litt hang-ups på enkelte utsagn som jeg synes var spesielt teite... Og jeg vet jo at det ikke er reelt, for jeg blir jo invitert tilbake igjen...

 

Anonymous poster hash: 31f0e...042

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Hah! Sosial angst passer utrolig godt på meg! Det hadde jeg aldri trodd. Jeg er utadvendt og snakkesalig, har lite problemer med å snakke med nye mennesker, uansett om det er på bussen eller i kassakøen. Men grublingen i etterkant, den er konstant!!

 

Anonymous poster hash: 31f0e...042

Da er du nok utadvendt med sosial angst

 

Anonymous poster hash: a802a...be8

Jepp! Tydeligvis. Det kom som et sjokk!!

 

Anonymous poster hash: 31f0e...042

Hva grubler du på i ettertid? Hva du sa? Hvordan det ble oppfattet? Blir du nedstemt eller usikker på deg selv når du grubler?

 

Anonymous poster hash: 39ed1...91b

Jeg tenker på ting jeg har sagt, og det de andre sikkert synes jeg er dum, og får litt hang-ups på enkelte utsagn som jeg synes var spesielt teite... Og jeg vet jo at det ikke er reelt, for jeg blir jo invitert tilbake igjen...

 

Anonymous poster hash: 31f0e...042

Og der legger ingen demper på mitt sosiale liv, det er bare en del av meg, på en måte..

 

Anonymous poster hash: 31f0e...042

[Anonym bruker]

Jeg kan uttrykke meg uklart noen ganger, bli tatt for å snakke om meg selv når jeg snakker generelt om noe, bli avbrutt før jeg rekker å si "..men på den andre siden, så tenker jeg også.." osv. Jeg har derfor opplevd ved noen anledninger tidligere å få bekreftet at jeg har blitt misforstått, men det er bare hvis det er litt viktig at jeg tar opp noe etterpå, og da gjør jeg det helst umiddelbart.

 

Anonymous poster hash: a802a...be8

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Hah! Sosial angst passer utrolig godt på meg! Det hadde jeg aldri trodd. Jeg er utadvendt og snakkesalig, har lite problemer med å snakke med nye mennesker, uansett om det er på bussen eller i kassakøen. Men grublingen i etterkant, den er konstant!!

 

Anonymous poster hash: 31f0e...042

Da er du nok utadvendt med sosial angst

 

Anonymous poster hash: a802a...be8

Jepp! Tydeligvis. Det kom som et sjokk!!

 

Anonymous poster hash: 31f0e...042

Hva grubler du på i ettertid? Hva du sa? Hvordan det ble oppfattet? Blir du nedstemt eller usikker på deg selv når du grubler?

 

Anonymous poster hash: 39ed1...91b

Jeg tenker på ting jeg har sagt, og det de andre sikkert synes jeg er dum, og får litt hang-ups på enkelte utsagn som jeg synes var spesielt teite... Og jeg vet jo at det ikke er reelt, for jeg blir jo invitert tilbake igjen...

 

Anonymous poster hash: 31f0e...042

Og der legger ingen demper på mitt sosiale liv, det er bare en del av meg, på en måte..

 

Anonymous poster hash: 31f0e...042

 

 

Mange har det slik. Og så lenge det ikke hemmer deg på noe vis eller gjør at du har det vondt, så kan du fint leve med dette

 

Anonymous poster hash: a802a...be8

[<3Barn&Engler<3]

Hei HI

Jeg er som deg, og jeg har sosial angst, hatt det så lenge jeg kan huske.. Fikk det ikke på papiret før jeg var 18 år, men har vært slik hele livet, husker meg selv slik helt tilbake til første dag på barneskolen.

 

Jeg har jobbet intenst med meg selv, mye alene, og noe sammen med psykolog (i periode hvor det ble så intenst at jeg fikk panikkanfall, stengte meg inne i eget hus osv for å slippe å forholde meg til alt og alle osv)

Men må jobbe med meg selv fortsatt, nå er jeg 27 år.. Gikk til psykolog hver eneste uke, 1 gang i uka (2 dager i uka, i verste perioden) fra jeg var 18 til jeg var 20 år (foruten i ferier, da var det opphold) Likevel er jeg ikke kvitt dette, jeg har det laaangt bedre enn før, men jeg sliter delvis enda.. Etter jeg fikk barn, så måtte jeg forholde meg til åpen bhg en del, noe som tar på når hodet spinner med slike tanker.

Men jeg lærte noe av psykologen, som har hjulpet meg når tankespinnet tar tak i meg:

Når jeg starter å tenke negativt på det hele, så må jeg "bytte tanke", altså, ikke prøve å tenke annerledes på situasjonen, men avbryte tankene med noe annet, jeg kan sitte en hel kveld og tenke på hvor mange nyanser det finnes av fargen BLÅ, noen ganger holder det å tenke noe annet en kort stund, andre ganger tar det en hel kveld, alt etter hvordan sinnsstemningen min egentlig er den dagen.. Når fokuset er flyttet, så prøver jeg å vinkle meg tilbake til det som startet det negative mønsteret, men da kun remse opp 3 positive ting ved vennskapet/samtalen/møtet eller hva det er jeg sliter med den gangen. Etter de 3 positive, så må jeg se meg fornøyd med det, og etter noen runder med dette, så har det kommet dit hvor jeg sitter igjen med en GOD følelse av vennskapet/samtalen/møtet

 

Mange er redd for å oppsøke psykolog for hjelp med å takle problemer, det var hvertfall jeg, her fikk jeg hjelp fra andre til å komme meg til psykolog, og jeg angrer ikke et minutt, hadde jeg vist hvor mye det kunne hjelpe, så hadde jeg ikke drøftet det et sekund tidligere i livet!

 

Men jeg må si, jeg går sjeldent inn for å få meg venner, det er enda utrygt for meg, jeg oppmuntrer ungene mine til vennskap, hjelper de å støtte oppunder vennskapene i ferie osv, men for min egen del er det ikke lett å ta steget mot vennskap med noen.. Ei venninne nå, har det tatt meg ca 3 år å bli "trygg på" (altså bli trygg på meg selv og min mestring til et vennskap) Siste to ukene har dette vennskapet fått blomstre opp, og jeg opplever det så hyggelig, jeg har nå startet å åpne meg for en av mine venner, snakker om mer enn bare overfladiske saker. Samme med ei annen ei, kjent henne i 6 år, tok meg 4 år å føle meg trygg nok på egen mestring av vennskapet.. Det ER slitsomt, men så lenge jeg tar det i mitt eget tempo, så går det godt

[Anonym bruker]

Hei HI

Jeg er som deg, og jeg har sosial angst, hatt det så lenge jeg kan huske.. Fikk det ikke på papiret før jeg var 18 år, men har vært slik hele livet, husker meg selv slik helt tilbake til første dag på barneskolen.

 

Jeg har jobbet intenst med meg selv, mye alene, og noe sammen med psykolog (i periode hvor det ble så intenst at jeg fikk panikkanfall, stengte meg inne i eget hus osv for å slippe å forholde meg til alt og alle osv)

Men må jobbe med meg selv fortsatt, nå er jeg 27 år.. Gikk til psykolog hver eneste uke, 1 gang i uka (2 dager i uka, i verste perioden) fra jeg var 18 til jeg var 20 år (foruten i ferier, da var det opphold) Likevel er jeg ikke kvitt dette, jeg har det laaangt bedre enn før, men jeg sliter delvis enda.. Etter jeg fikk barn, så måtte jeg forholde meg til åpen bhg en del, noe som tar på når hodet spinner med slike tanker.

Men jeg lærte noe av psykologen, som har hjulpet meg når tankespinnet tar tak i meg:

Når jeg starter å tenke negativt på det hele, så må jeg "bytte tanke", altså, ikke prøve å tenke annerledes på situasjonen, men avbryte tankene med noe annet, jeg kan sitte en hel kveld og tenke på hvor mange nyanser det finnes av fargen BLÅ, noen ganger holder det å tenke noe annet en kort stund, andre ganger tar det en hel kveld, alt etter hvordan sinnsstemningen min egentlig er den dagen.. Når fokuset er flyttet, så prøver jeg å vinkle meg tilbake til det som startet det negative mønsteret, men da kun remse opp 3 positive ting ved vennskapet/samtalen/møtet eller hva det er jeg sliter med den gangen. Etter de 3 positive, så må jeg se meg fornøyd med det, og etter noen runder med dette, så har det kommet dit hvor jeg sitter igjen med en GOD følelse av vennskapet/samtalen/møtet

 

Mange er redd for å oppsøke psykolog for hjelp med å takle problemer, det var hvertfall jeg, her fikk jeg hjelp fra andre til å komme meg til psykolog, og jeg angrer ikke et minutt, hadde jeg vist hvor mye det kunne hjelpe, så hadde jeg ikke drøftet det et sekund tidligere i livet!

 

Men jeg må si, jeg går sjeldent inn for å få meg venner, det er enda utrygt for meg, jeg oppmuntrer ungene mine til vennskap, hjelper de å støtte oppunder vennskapene i ferie osv, men for min egen del er det ikke lett å ta steget mot vennskap med noen.. Ei venninne nå, har det tatt meg ca 3 år å bli "trygg på" (altså bli trygg på meg selv og min mestring til et vennskap) Siste to ukene har dette vennskapet fått blomstre opp, og jeg opplever det så hyggelig, jeg har nå startet å åpne meg for en av mine venner, snakker om mer enn bare overfladiske saker. Samme med ei annen ei, kjent henne i 6 år, tok meg 4 år å føle meg trygg nok på egen mestring av vennskapet.. Det ER slitsomt, men så lenge jeg tar det i mitt eget tempo, så går det godt

Så utrolig bra at du har fått/får hjelp :-)

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver!! Hi

 

Anonymous poster hash: 39ed1...91b

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Jeg sliter så veldig med å forholde meg til andre mennesker pga at jeg hele tiden vurderer hva de sier og hvorfor de sier det.

Jeg er svært ømfintlig for andre sinnstemning og føler at jeg tar inn "vibber" ekstremt lett.

 

F.eks så har jeg nettopp blitt god venn med ei nabodame (har bodd her flere år, men plutselig begynte vi å snakke/møtes).

NÅ har jeg klump i magen for at hun synes at jeg er teit, at hun ikke vil møtes/snakkes mer, at hun snakker om meg bak min rygg.

Så fort jeg opplever noe positivt med henne (et smil, en samtale, et møte) så føles verden bedre og at vennskapet er der. Så fort det går en kveld uten kontakt så føles det som verden raser og stemmer inhodet mitt (altså meg selv som formaner) at jeg har ødelagt alt etc.

 

Som lita klarte jeg ikke å holde på venner, prøver fortsatt å finne årsaken ... Jeg presser meg ikke på folk, jeg gir dem både luft og albuerom...

 

utrolig slitsom å være så sensitiv for stemninger og mennesker.

 

Er det noen som har lignende problem (sensitiviteten og det det innebærer) og som kan komme med noen råd/tips?

 

Anonymous poster hash: 39ed1...91b

Det du beskriver er visst klassisk for sosial angst. Det er svært mulig at du er ekstra god på å fange opp signaler fra andre, men du har nok en tendens til selvhenføring dersom du kobler alt opp til å handle om deg selv, og ikke vurderer muligheten for at nabodamen har hatt en tøff dag på jobben eller annet.

 

Paranoia vil jeg ikke kalle dette.

 

"De med sosial angst blir fanget av grubling og tankekjør som de synes er vanskelig å «skru av». De bruker mye tid på å spekulere hvordan andre oppfatter dem. I tillegg er de svært selvkritiske, og har lett for å finne feil og mangler ved seg selv. En med sosial fobi kan i etterkant av sosialt samvær, bruke mye tid på å gruble over det som han eller hun sa og gjorde. Da konkluderer han ofte med at han dummet seg ut, at andre mislikte ham, også videre. Den selvkritiske indre stemmen resulterer i et kronisk lavt selvbilde og mangel på selvhevdelse." http://helplink.no/individuell-bistand/sosial-angst/

 

 

 

 

Anonymous poster hash: a802a...be8

Dette beskriver meg så ekstremt dette også!!!!!!!!

Hvordan behandles sosial angst, eller hva kan jeg gjøre for å ikke bruke sååå masse tid på å gruble?

 

Et eksempel; jeg går til psykiatrisk spl, etter forrige time brukte jeg såå lang tid etter timen til å være redd for en ting jeg sa, grublet og tenkte masse på det.

 

Anonymous poster hash: 39ed1...91b

Å en sjelden gang kunne ha det slik, eller å ha det slik ovenfor enkelte personer man vet er dømmende eller raske til å misforstå, det er ikke så uvanlig. Har du det alltid slik, så forstår jeg at det må være tungt.

Tenk at de aller fleste mennesker i likhet med deg er mest opptatt av seg selv, og at det er svært mulig at de lurer nesten like mye på om du liker de som det du gjør.

 

Selv er jeg faktisk utrolig flink til å komme på noe jeg glemte å si i en samtale etterpå, eller så har jeg fått reflektert over det vi snakket om og har noe mer å si, og da hender det at jeg opp et tema igjen i etterkant . Noen ganger virker det sikkert rart og som om dette er noe jeg har grublet mye på, men det er det egentlig sjelden.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: a802a...be8

 

Jeg har det slik i alle settinger! Eneste unntaket er mannen min og barna mine!

HI

 

Anonymous poster hash: 39ed1...91b

[Anonym bruker]

Dette er litt fælt å skrive, for det vil garantert oppfattes som "slemt". For å være knusende ærlig: det du beskriver er ikke sensitivitet. Var du sensitiv, ville du fange opp signaler, hint og kroppsspråk som faktisk finnes der, du ville ikke forfølge hypotetiske fortolkninger av ting som ikke har skjedd.

 

Hos deg er det tvert imot selvbildet som skaper problemer. Selvbildet, ikke selvtilliten, men bildet av deg selv i verden, din plass i den og din betydning.

 

Det er ikke sensitivt å tillegge alle mennesker en mening om deg, eller anta at de snakker om deg, ler av deg, diskuterer dine utspill og karaktertrekk osv. Det er tvert imot veldig, veldig selvopptatt, navlebeskuende og insensitivt!

 

Jeg virker streng nå. Men jeg har sett denne oppførselen på nært hold hos min søster, og noen ganger har jeg rett og slett blitt morsk på henne. All denne kverningen på hva andre mener om henne, hvordan andre mottar hennes kommentarer, hvilket inntrykk hun selv gir og hva andre kanskje sier når hun forlater rommet; alt dette tar opp så mye plass at hun i perioder nesten virker både blind, døv og dopa.

 

Hun fanger omtrent ikke opp hva andre sier, svarer med hmm og jaha, for inni hodet hennes er det på høygir. Hun mister info, syns andres beslutninger blir fattet før hun rekker å ta inn alternativene og kan tygge lenge på betydningsløse bagateller. Hun har sin helt egne forklaring på hvorfor hun og partneren gikk fra hverandre; hun har etterrasjonalisert hele bruddet og kokt det ned til to -2- ganger da hun selv sa noe feil!

 

Hele mønsteret, hele systemet er innstilt på hva omverdenens reaksjoner på henne muligens kan tenkes å være. Ikke på noen måte et nysgjerrig blikk eller et sensitivt øre til noen andre.

 

Naboen kan komme forbi, helt nedkjørt etter cellegiftbehandling, men min søster "ser" ikke at han er i laber form. Etter samtalen er hun opptatt av sitt eget tonefall og om hun skulle ha sagt noe på en annen måte, for han smilte jo ikke - hun lurer ikke på hvordan han har det eller om hans avmålte reaksjon skyldes at han er svekka og har smerter!

 

Hun har nok en sånn diagnose, og det må hun gjerne ha, men hennes syn på verden er som et spebarns, hun lever som om verden snurrer rundt henne. Jeg får sånn trang til å si "DU ER VIRKELIG IKKE SÅ BETYDNINGSFULL!"

 

Men da vil hun aldri snakke med meg igjen, det vedder jeg på. For da har jeg indirekte sagt at hun er lite verd, og det er jo akkurat det hun går og drøvtygger på hele dagen.

 

Jeg har prøvd å si "tror du virkelig de snakker så mye om deg når du ikke er til stede?" og det tålte hun dårlig. Tok to dager før hun tok kontakt med meg igjen, og da var det masse gråt og enda mer personlighetsanalyse (av henne selv)og masse selvpisking.

 

Anonymous poster hash: c8e26...399

[Anonym bruker]

Dette er litt fælt å skrive, for det vil garantert oppfattes som "slemt". For å være knusende ærlig: det du beskriver er ikke sensitivitet. Var du sensitiv, ville du fange opp signaler, hint og kroppsspråk som faktisk finnes der, du ville ikke forfølge hypotetiske fortolkninger av ting som ikke har skjedd.

 

Hos deg er det tvert imot selvbildet som skaper problemer. Selvbildet, ikke selvtilliten, men bildet av deg selv i verden, din plass i den og din betydning.

 

Det er ikke sensitivt å tillegge alle mennesker en mening om deg, eller anta at de snakker om deg, ler av deg, diskuterer dine utspill og karaktertrekk osv. Det er tvert imot veldig, veldig selvopptatt, navlebeskuende og insensitivt!

 

Jeg virker streng nå. Men jeg har sett denne oppførselen på nært hold hos min søster, og noen ganger har jeg rett og slett blitt morsk på henne. All denne kverningen på hva andre mener om henne, hvordan andre mottar hennes kommentarer, hvilket inntrykk hun selv gir og hva andre kanskje sier når hun forlater rommet; alt dette tar opp så mye plass at hun i perioder nesten virker både blind, døv og dopa.

 

Hun fanger omtrent ikke opp hva andre sier, svarer med hmm og jaha, for inni hodet hennes er det på høygir. Hun mister info, syns andres beslutninger blir fattet før hun rekker å ta inn alternativene og kan tygge lenge på betydningsløse bagateller. Hun har sin helt egne forklaring på hvorfor hun og partneren gikk fra hverandre; hun har etterrasjonalisert hele bruddet og kokt det ned til to -2- ganger da hun selv sa noe feil!

 

Hele mønsteret, hele systemet er innstilt på hva omverdenens reaksjoner på henne muligens kan tenkes å være. Ikke på noen måte et nysgjerrig blikk eller et sensitivt øre til noen andre.

 

Naboen kan komme forbi, helt nedkjørt etter cellegiftbehandling, men min søster "ser" ikke at han er i laber form. Etter samtalen er hun opptatt av sitt eget tonefall og om hun skulle ha sagt noe på en annen måte, for han smilte jo ikke - hun lurer ikke på hvordan han har det eller om hans avmålte reaksjon skyldes at han er svekka og har smerter!

 

Hun har nok en sånn diagnose, og det må hun gjerne ha, men hennes syn på verden er som et spebarns, hun lever som om verden snurrer rundt henne. Jeg får sånn trang til å si "DU ER VIRKELIG IKKE SÅ BETYDNINGSFULL!"

 

Men da vil hun aldri snakke med meg igjen, det vedder jeg på. For da har jeg indirekte sagt at hun er lite verd, og det er jo akkurat det hun går og drøvtygger på hele dagen.

 

Jeg har prøvd å si "tror du virkelig de snakker så mye om deg når du ikke er til stede?" og det tålte hun dårlig. Tok to dager før hun tok kontakt med meg igjen, og da var det masse gråt og enda mer personlighetsanalyse (av henne selv)og masse selvpisking.

 

Anonymous poster hash: c8e26...399

Takk!

Jeg syns ikke det var strengt eller slemt skrevet i det hele tatt!

Veldig fint å få meninger / synspunkter på det, for selv vet jeg ikke hva det ER for noe!

 

Anonymous poster hash: 39ed1...91b

[Anonym bruker]

Jeg har det som deg HI, og jeg gjør alt jeg kan for å unngå sosiale settinger fordi jeg blir så deprimert av alle tankene og følelsen. Har alltid vært sånn, ser tydelig at det har en sammenheng med oppveksten. Jeg fungerer ikke i jobb hvor jeg må forholde meg til kolleger og vurderer å ta en tur til legen for å evt bli ufør etterhvert. Hvordan fungerer dere andre i arbeid?

 

Anonymous poster hash: 462a6...61f

[<3Barn&Engler<3]

Dette er litt fælt å skrive, for det vil garantert oppfattes som "slemt". For å være knusende ærlig: det du beskriver er ikke sensitivitet. Var du sensitiv, ville du fange opp signaler, hint og kroppsspråk som faktisk finnes der, du ville ikke forfølge hypotetiske fortolkninger av ting som ikke har skjedd.

 

Hos deg er det tvert imot selvbildet som skaper problemer. Selvbildet, ikke selvtilliten, men bildet av deg selv i verden, din plass i den og din betydning.

 

Det er ikke sensitivt å tillegge alle mennesker en mening om deg, eller anta at de snakker om deg, ler av deg, diskuterer dine utspill og karaktertrekk osv. Det er tvert imot veldig, veldig selvopptatt, navlebeskuende og insensitivt!

 

Jeg virker streng nå. Men jeg har sett denne oppførselen på nært hold hos min søster, og noen ganger har jeg rett og slett blitt morsk på henne. All denne kverningen på hva andre mener om henne, hvordan andre mottar hennes kommentarer, hvilket inntrykk hun selv gir og hva andre kanskje sier når hun forlater rommet; alt dette tar opp så mye plass at hun i perioder nesten virker både blind, døv og dopa.

 

Hun fanger omtrent ikke opp hva andre sier, svarer med hmm og jaha, for inni hodet hennes er det på høygir. Hun mister info, syns andres beslutninger blir fattet før hun rekker å ta inn alternativene og kan tygge lenge på betydningsløse bagateller. Hun har sin helt egne forklaring på hvorfor hun og partneren gikk fra hverandre; hun har etterrasjonalisert hele bruddet og kokt det ned til to -2- ganger da hun selv sa noe feil!

 

Hele mønsteret, hele systemet er innstilt på hva omverdenens reaksjoner på henne muligens kan tenkes å være. Ikke på noen måte et nysgjerrig blikk eller et sensitivt øre til noen andre.

 

Naboen kan komme forbi, helt nedkjørt etter cellegiftbehandling, men min søster "ser" ikke at han er i laber form. Etter samtalen er hun opptatt av sitt eget tonefall og om hun skulle ha sagt noe på en annen måte, for han smilte jo ikke - hun lurer ikke på hvordan han har det eller om hans avmålte reaksjon skyldes at han er svekka og har smerter!

 

Hun har nok en sånn diagnose, og det må hun gjerne ha, men hennes syn på verden er som et spebarns, hun lever som om verden snurrer rundt henne. Jeg får sånn trang til å si "DU ER VIRKELIG IKKE SÅ BETYDNINGSFULL!"

 

Men da vil hun aldri snakke med meg igjen, det vedder jeg på. For da har jeg indirekte sagt at hun er lite verd, og det er jo akkurat det hun går og drøvtygger på hele dagen.

 

Jeg har prøvd å si "tror du virkelig de snakker så mye om deg når du ikke er til stede?" og det tålte hun dårlig. Tok to dager før hun tok kontakt med meg igjen, og da var det masse gråt og enda mer personlighetsanalyse (av henne selv)og masse selvpisking.

 

Anonymous poster hash: c8e26...399

 

Det er en vesentlig stor forskjell på de som snakker åpent om kverningen, og de av oss som tenker slik vi gjør. Bare for å påpeke dette for deg, det du viser til her, er ikke slik det funker for en med sosial angst. Vi snakker minimalt/sjeldent om hva vi tenker rundt hva vi sa, hvordan vi oppfattes og hva andre kanskje synes om oss.

Et menneske som snakker slik som din søster, vil jeg tro har problemer med selvbildet sitt, og blir selvsentrert. Muligens en diagnose, men ikke sosial angst, som er det HI kjenner seg igjen i.

[<3Barn&Engler<3]

Jeg har det som deg HI, og jeg gjør alt jeg kan for å unngå sosiale settinger fordi jeg blir så deprimert av alle tankene og følelsen. Har alltid vært sånn, ser tydelig at det har en sammenheng med oppveksten. Jeg fungerer ikke i jobb hvor jeg må forholde meg til kolleger og vurderer å ta en tur til legen for å evt bli ufør etterhvert. Hvordan fungerer dere andre i arbeid?

 

Anonymous poster hash: 462a6...61f

Jeg fungerer, i den form at når jeg er i jobb, så presser jeg meg, men er totalt utslitt hver eneste dag etter jobben, så har lite energi å gi til familien dessverre.. Første 2 ukene i ny jobb i fjor, så sov jeg fra jeg la ungene på kvelden, til de vekte meg om morgenen, første helga, så satt jeg å små sov/duppet hele helga, sov mer enn jeg var våken. Heldigvis var samboeren hjemme den perioden. Ingen interesse av å ende opp ufør pga min sosiale angst, må bare finne rett jobb, noe som er lettere sakt enn gjort.. Vurderer sterkt skolegang, men det betyr en sosial setting jeg aldri har fungert i :/

Endret 19. august 2015 av <3Barn&Engler<3

[Anonym bruker]

Jeg har det slik som deg, hi og går til psykolog nå. Alt startet skikkelig for litt over 3år siden. Hadde det slik i jobbsituasjoner noen år før, men ikke så ille som nå og for 3år tilbake.

Jeg var veldig konfliktsjy og tolket blikk og kommentarer, det gjør jeg enda også, men angsten har slått inn for fullt. Panikkangst og sover dårlig om natten. Har vært sykemeldt av og på siden mai i fjor for da smalt det skikkelig. Depressiv har jeg også vært, skikkelig ille.

 

Jeg må skifte yrke og jobber med saken, håper jeg er/blir frisk nok til å fungere i arbeid! Kan være tøff i trynet og tro at jeg skal mestre alt jeg ønsker, men hodet og kroppen vil ikke følge med.. Vil så mye mer enn jeg klarer.

Synes det er ekstra tungt å jobbe med damer eller være med mange damer generelt. Synes menn er enklere..

 

Følger med på denne😊

 

Anonymous poster hash: ece4b...ebc