Hvordan var din barndom?

[Anonym bruker]

Min var veldig dramatisk:

krig,fattigdom,vold både fra far og mine kjærester,mobbing,blitt seksuelt mishandlet fra en familien,

ensomhet,noe dop, dårlige venner, aldri hatt gode venner!

 

Anonymous poster hash: bdd0c...373

[Anonym bruker]

Jeg husker mye fæle ting fra min barndom og har tidligere tenkt at barndommen min har vært veldig tragisk. Men etter å ha fått barn selv har jeg fått ett annet syn på det, og tenker at det var nok slett ikke så verst til tross for noen ubehagelige opplevelser og enkelte dårlige episoder.

 

Anonymous poster hash: e256b...d9a

[Anonym bruker]

Hadde en veldig fin barndom frem til jeg var ca 10 - 11 år gammel.

Da startet det med rusproblemer hjemme. Jeg merket lite til rusproblemene de første årene, men det var jo stor gjennomtrekk av mannfolk da, og det var helst disse som lagde problemer fra begynnelsen til enden.

Har opplevd å se min mor bli banket opp daglig av en mann hun var samboer med. En annen mann knuste alt vi hadde av møbler etter han hadde drukket seg dritafull, og jeg klarte å hisse ham opp med å bytte ut ølen hans med vann.

Har opplevd å ikke kunne gå på do, fordi mors daværende samboer lå på badegulvet, slått ut av en eller annen rus, og ikke til å få vekket liv i.

Har blitt hentet av barnevernet flere ganger,  blitt skilt fra min bror, vært plassert på barnehjem, beredskapshjem og tilslutt fosterhjem.

 

Men jeg har taklet alt veldig bra egentlig, og det tror jeg er fordi min mor var en fantastisk god mor når jeg var liten, og såklart innimellom rusen etter det også. Det gav meg tryggheten og styrken til å tåle og komme meg gjennom de veldig turbulente årene uten for store mèn. 

 

Om det er en ettervirkning av min barndom jeg kan med noenlunde sikkerhet si at jeg har, så er det at jeg har valgt å leve livet alene, uten en mann.

Anonymous poster hash: c8c41...0f0

[Anonym bruker]

Skilsmisse, sinna far, mange nye kjærester på begge sider, nye søsken på ene siden, overgrep fra mammas nye kjæreste, alkohol og rusmisbruk fra forskjellige av mammas kjærester, vold osv osv

 

Gjør ting annerledes enn mine foreldre merker jeg, ellers har oppveksten ødelagt utdannelsen min dessverre, da jeg ble veldig urolig og hyper av å aldri kunne være hjemme og vite hva som ventet. Ble veldig opptatt av å flytte og klare meg selv fra ung alder og ingen fortalte/viste meg at det gikk å gå skole og alikevel bo alene. Dette var før Internett sin tid, så ja jeg var veldig dårlig opplyst. Alle mine venner bodde hjemme under skolegang...

 

Jeg er nå nesten manisk opptatt av mine ungers ve og vel, samt at de skal få en utdannelse osv. Tenker bruke mye penger på det om det blir nødvendig!

 

Anonymous poster hash: eca79...946

[Anonym bruker]

Ikke alltid rosenrødt, men hadde kjælige foreldre som ønsket oss det beste. De lot oss oppleve masse, og tok oss med på fine ferie på lavbudsjett. Pappa har alltid stilt opp som trenger, klassekontakt ol. Men mistet en søsken da jeg var liten, og noe som selvsagt påvirker oppveksten i stor grad. Det var mye krangling hjemme, og med utallige trusler om skilsmisser. Så til tross for mye bra, er det egentlig kranglingen jeg husker best den dag i dag. Men for all del - er jo ingenting mot hva andre har opplevd!

 

Anonymous poster hash: d8fca...1ed

[Gjest]

Hatt en flott barndom, uten noe traumer av noen slag. Mulig jeg har vært heldig etter å lest hva dere andre har skrevet.

[Anonym bruker]

Egentlig en fin barndom med snille, gode foreldre, et stabilt hjem og gode venner. Men samtidig ikke en bra barndom pga overgrep fra bror. Det sliter jeg veldig med nå som voksen.

 

Anonymous poster hash: a835d...69e

[Anonym bruker]

Veldig god barndom når det gjelder familie og hjemmeliv, men vansklig på barneskolen på grunn av en uduglig lærer og mobbing.

Anonymous poster hash: c7d72...c97

[Anonym bruker]

Fin og normal barndom uten noe spesielt.

 

Anonymous poster hash: ceef0...c4f

[Anonym bruker]

👍

 

Anonymous poster hash: 0ccd8...72c

[Anonym bruker]

Følte meg alltid utenfor. Mye dårlig samvittighet

Vokste opp i jehovas vitner.

Aldri bursdag. Jul.. og alt det.

En far som slo.

 

Anonymous poster hash: 17ab6...928

[Anonym bruker]

Følte meg alltid utenfor. Mye dårlig samvittighet

Vokste opp i jehovas vitner.

Aldri bursdag. Jul.. og alt det.

En far som slo.

 

Anonymous poster hash: 17ab6...928

Trist. Hvordan er forholdet til din far i dag?

 

Anonymous poster hash: bdd0c...373

[Anonym bruker]

Ganske så bra. Ingen kjærlig far, men hjelpsom. Vanskelig å forklare, har bedre kontakt med min far etter jeg flyttet hjemmefra. Mamma er den nærmeste jeg har. Har heller ikke hørt dem krangle så mye

 

Anonymous poster hash: d9255...6c2

[Anonym bruker]

Tja..den var vel helt grei. Hadde en utrolig god pappa. Han var sjømann og jobbet borte mange uker i strekk. Min mor var vel lettere alkoholisert. Hun klarte å holde på deltidsjobben sin, hun slo oss aldri og var egentlig en kjærlig mor. Men det skortet mye på middag og leksehjelp. Storesøsterem min har nok hatt det tyngre enn meg da hun ble den som måtte ordne hjemme. Det var himmelen når pappa kom hjem, han så oss hele tiden, forgudet oss:) han døde altfor tidlig dessverre.

 

Anonymous poster hash: 4eb6a...996

[Anonym bruker]

Ganske så bra. Ingen kjærlig far, men hjelpsom. Vanskelig å forklare, har bedre kontakt med min far etter jeg flyttet hjemmefra. Mamma er den nærmeste jeg har. Har heller ikke hørt dem krangle så mye

 

Anonymous poster hash: d9255...6c2

Men du har kommet deg over at din far slo? Jeg sliter forsatt den dagen idag med å komme over alle episodene jeg og pappa hadde med vold.

 

 

Anonymous poster hash: bdd0c...373

[Anonym bruker]

Jeg var et litt rart barn som slet med sosiale koder og det sosiale spillet. Mine foreldre var stabile men noe distanserte, opplevde omsorg og forventninger, men ikke egentlig kjærlighet. Hadde ikke mye penger da vi vokste opp, men dro på hytta og campingferier og gjorde det beste ut av det. Lærte meg tidlig å sette pris på de små ting; en sjelden is, badestrender på Sørlandet, å få arve klær fra de kule naboene... Alt i alt ingen dårlig barndom. Men jeg har lært meg å vise barnet mitt at jeg elsker henne, lært å si det og å kose med henne og forsikre henne at hun er perfekt akkurat slik hun er.

 

Anonymous poster hash: f5146...809

[Violeta]

Hadde en helt fantastisk barndom, med masse venner, snille og støttende foreldre og slekt. Kunne ikke hatt det bedre! Skjønner at jeg har vært veldig heldig!

[Anonym bruker]

Hadde en barndom jeg ønsker alle barn som vokser opp. Har ingenting å utsette, faktisk. I så fall er det bare bagateller. 
Vi hadde kanskje ikke den beste økonomien eller det største huset, om jeg ser på vennene mine sine familier, men mamma og pappa er virkelig verdens beste. Huset var alltid åpent for venner, og både mamma og pappa er kreative og kunnskapsrike (som i at de kan mye om alt mulig - både kreative, faglige og praktisk ting) og har lært meg og vennene mine mye gøy. Har enda tilgode å ha en skikkelig krangel med en av dem, faktisk. Har kun eldre søsken, så jeg ble nok litt skjemt bort etter at de flyttet ut. Som voksen, når jeg treffer venner fra barndommer, sier flere at de var så misunnelige på mine foreldre, fordi de alltid tok oss med på ting, lærte oss ting eller bare lot vennene mine komme når de ville. 

Vi bodde i et hus i en bygd utenfor en av Norges største byer. Trygt nabolag der man kunne gå til skole, butikk, idrettsplass, badeplass osv. Alle kjente alle, og det var så godt. Det var alltid noen å si hei til, og som voksen setter jeg veldig pris på at det alltid var noen som passet på, på en måte. Jeg klarte meg bra på skolen, var vel en av de populære og jeg var skoleflink. Lite miljø med kun 20-25 elever pr. klassetrinn, så alle snakket med alle. Den skolen i kommunen med minst mobbing, og lærerne var flinke og omtenksomme. Godt idrettsmiljø og div. kulturaktiviteter som jeg var med på. 

Hjemme var alt bra. Fikk god og sunn mat, rent og pent tøy og hva vi enn måtte trenge. Fikk ikke ny mobil før forrige var ødelagt osv, men det vi trengte fikk vi. Dro alltid på sommerferie. Noen ganger på bilferie, andre ganger til "syden", Thailand osv. I høst- og vinterferier dro vi til besteforeldre om vi ville, der vi fikk oppleve båtturer, fjellet både med og uten ski. Er så glad for å ha vokst opp med så involverte besteforeldre. Og alle la tilrette for at vi skulle bli selvstendige og frie. Andre barn måpte når vi viste dem at vi hadde egen spikkekniv, at vi fikk lov til å bygge lekehytte i toppen av et av trærne og at kunne håndtere en påhengsmotor helt alene mellom skjærene. For å ta noen eksempel.

Dessverre ble jeg veldig syk som tenåring, og er det fortsatt, så det satte en støkk i hele familien. Ting ble annerledes fordi jeg trengte så mye omsorg og støtte, men jeg tviler ikke på at det er den trygge barndommen som har gjort at jeg takler sykdommen bedre enn andre med samme diagnose. 

Gud som jeg unner et hvert barn å ha en så god barndom som meg. Kan ikke annet enn å sende en stor klem til dere som har hatt en vond barndom. Barn fortjener aldri krig, rusmisbruk og dritt når de vokser opp, så jeg håper bare at dere har fått hjelp til å fordøye alt, og at livet er så mye bedre nå

Anonymous poster hash: d1074...30b

[Anonym bruker]

En fin barndom! Aktiv familie, fine fritidsaktiviteter, gode venner.

MEN jeg var syk omtrent halvparten av den. Det ble det aldri gjort noe stort nummer ut av og det er jeg glad for i dag. Da hadde jeg blitt et persilleblad tror jeg!

 

 

Anonymous poster hash: ab691...ead

[Anonym bruker]

Jeg husker ikke mye fra barneårene. Ble misbrukt av min far fra jeg var 3-4 år tror jeg og til jeg var 14 og rømte. Overgrepene husker jeg,men uansett hvor hardt jeg prøver husker jeg ikke en eneste bursdag eller julefeiring. Ser på bilder av meg selv,men husker ikke bildet ble tatt osv.

 

 

Anonymous poster hash: 49411...e2d

[Anonym bruker]

Jeg husker ikke mye fra barneårene. Ble misbrukt av min far fra jeg var 3-4 år tror jeg og til jeg var 14 og rømte. Overgrepene husker jeg,men uansett hvor hardt jeg prøver husker jeg ikke en eneste bursdag eller julefeiring. Ser på bilder av meg selv,men husker ikke bildet ble tatt osv.

 

 

Anonymous poster hash: 49411...e2d

Sender deg en klem

 

Anonymous poster hash: bdd0c...373

[Anonym bruker]

Jeg hadde en grusom barndom, grovt seksuelt misbruk, psykisk terror, fysisk vold og alkoholiserte foreldre. Jeg fikk aldri en eneste klem, eller sitte på et fang. Kom meg ikke vekk før jeg var 16 år. Alt startet fra jeg var veldig liten.

 

Selvfølgelig påvirker dette meg i dag. Men jeg sliter mer fysisk med det. Men jeg er en fantastisk mor, mine barn skal aldri noensinne få oppleve noe i nærheten av hva jeg gjorde. De får høre hver dag hvor glad jeg er i de, og elsker de. Også tenåringen. Jeg er og snill og omsorgsfull mot alle i livet mitt. Jeg blir lett glad i andre, og får lett medfølelse for andres situasjon og liv. Men jeg blir lett såret og, og det er nok litt lett at folk bruker meg, da jeg er den jeg er. Men jeg er og flink til å kutte ut mennesker som er slemme mot meg, og bruker meg. Grunnet at jeg er så mye syk, så er jeg og en del ensom. Er alenemor, og har få venner. Men tenker at livet bare kan bli bedre, og er stort sett positiv.

Anonymous poster hash: b9a51...0c2

[Anonym bruker]

 

Jeg hadde en grusom barndom, grovt seksuelt misbruk, psykisk terror, fysisk vold og alkoholiserte foreldre. Jeg fikk aldri en eneste klem, eller sitte på et fang. Kom meg ikke vekk før jeg var 16 år. Alt startet fra jeg var veldig liten.

 

Selvfølgelig påvirker dette meg i dag. Men jeg sliter mer fysisk med det. Men jeg er en fantastisk mor, mine barn skal aldri noensinne få oppleve noe i nærheten av hva jeg gjorde. De får høre hver dag hvor glad jeg er i de, og elsker de. Også tenåringen. Jeg er og snill og omsorgsfull mot alle i livet mitt. Jeg blir lett glad i andre, og får lett medfølelse for andres situasjon og liv. Men jeg blir lett såret og, og det er nok litt lett at folk bruker meg, da jeg er den jeg er. Men jeg er og flink til å kutte ut mennesker som er slemme mot meg, og bruker meg. Grunnet at jeg er så mye syk, så er jeg og en del ensom. Er alenemor, og har få venner. Men tenker at livet bare kan bli bedre, og er stort sett positiv.

 

Anonymous poster hash: b9a51...0c2

Klemmer 😊

 

Anonymous poster hash: bdd0c...373

[Anonym bruker]

Jeg hadde en god barndom. Fantastiske besteforeldre var involvert. Vi reiste på koselige ferier hver sommer. Jeg manglet aldri oppfølging ellernoe materialistisk. Men(alltid et men), min var har barn fra tidligere ekteskap, dette opplevde jeg som krevende å forholde meg til. Krangling med ekskona, krangling barna hans i mellom, høylytte diskusjoner ang arv hvis vår felles far dør (dette da jeg var barn). Eldste søsken er fortsatt sint pga måtte betale en flybillett selv på 90tallet. Har lite/ingen kontakt med halvsøsken idag

 

Anonymous poster hash: a7ae4...9bd

[Anonym bruker]

God, trygg og omsorgsfull oppvekst! Ble alltid tatt med på ferier, rent og pent hjem, middag hver dag osv. Er fremdeles en veldig sammensveiset familie og treffes veldig ofte. Har verdens beste pappa, og selv nå som voksen kjenner jeg på følelsen av å bli kvalt med tanke på at han en dag ikke er her lenger. Han er og har alltid vært mitt fotfeste når ting har vært vanskelig! Slitt mye med angst og dårlig selvtillig da barneskolen ikke var like greit å gå på alltid. Følelsen av å bli stigmatisert grunnet min pappas yrke var tung og gav grobunn for mobbing og bli satt i bås. Men i det store og hele, bagateller. For egentlig har barndommen min vært som å vinne i lotto. Jeg har aldri manglet noe av verken kjærlighet eller materielle ting, selv om jeg i ettertid har skjønt at økonomien var svært stram

 

Anonymous poster hash: ae8a4...f0c