Du med mannen og den gale venninna :

[Anonym bruker]

Hvordan går det?

 

Anonymous poster hash: 5cb4f...780

[Anonym bruker]

Ja, jeg har også tenkt mye på de... Håper det går bra, og at sex'en har roet seg ned!

 

Anonymous poster hash: 73d44...be9

[Gjest Antarctica]

Ja, jeg har også tenkt mye på de... Håper det går bra, og at sex'en har roet seg ned!

 

Anonymous poster hash: 73d44...be9

Jasså. Jeg håper at sexen har tatt seg opp!

[Anonym bruker]

Jeg har i grunn ikke fulgt så mye med... Vet bare at han var veldig interessert i sex, og at det irriterte dama..?

 

Anonymous poster hash: 73d44...be9

[Anonym bruker]

Link? Har ikke fått med meg dette, 

Anonymous poster hash: 47da5...1ac

[Anonym bruker]

http://www.behindthename.com/names/usage/kurdish

 

http://www.behindthename.com/names/usage/persian

 

De hadde ikke Iranske navn som alternativ :-)

Anonymous poster hash: d6a0d...3f0

[Anonym bruker]

 

http://www.behindthename.com/names/usage/kurdish

 

http://www.behindthename.com/names/usage/persian

 

De hadde ikke Iranske navn som alternativ :-)

 

Anonymous poster hash: d6a0d...3f0

 

Hvis ingen skjønte det så var jeg på feil fane og svarte på feil tråd!

 

Jeg håper uansett at det går bra med dem, at de har funnet tilbake til den gode sexen de hadde og at de snart får parterapi. Har all tro på at det løser seg!

 

Anonymous poster hash: d6a0d...3f0

[Anonym bruker]

 

Link? Har ikke fått med meg dette, 

 

Anonymous poster hash: 47da5...1ac

 

Da får du sette av hele natta hvis du skal få med deg den

 

Anonymous poster hash: b5bb2...b36

[PersilleBlomst]

 

 

Link? Har ikke fått med meg dette, 

 

Anonymous poster hash: 47da5...1ac

 

Da får du sette av hele natta hvis du skal få med deg den

 

Anonymous poster hash: b5bb2...b36

 

Jeg har brukt mange timer i flere dager på disse trådene og har fulgt med helt fra starten!Mye informasjon.

 

Håper uansett at det løser seg for dem og at det går bra. Sexlivet de hadde var jo som et lim, jeg håper de har oppgradert kommunikasjonen og at Hi tok mot til seg og ordnet terapi til seg selv også. Det vil nok løse mye Og parterapi selvfølgelig.

[Anonym bruker]

Hei, så hyggelig at dere tenker på meg 😊

 

Jeg har ikke fått gjort så mye de siste dagene.. går mest og venter på legetime og time hos psykolog om noen uker..

 

Jeg er nå helt inneforstått med at jeg trenger å snakke med noen. Det er som om et gammelt sår er revet opp. Jeg har mye mareritt og ser for meg alt det vonde min venninne ble utsatt for - nesten hele tiden.. det er som små sjokk som kommer over meg, og jeg blir kvalm og svett og skjelven.. jeg blir kokvarm I meg og føler jeg mangler kontroll over kroppen min og hodet mitt.. Rart og skremmende at jeg er så til de grader satt tilbake nå.. også var det jo ikke jeg som ble utsatt for noe engang.

 

Jeg ser forholdet til min venninne I et helt nytt lys nå.. jeg har liksom forsøkt å hjelpe henne på ulike måter gjennom mange år, jeg har plukket henne opp på diverse nachspiel, lånt henne penger, handlet for henne m.m. .. og kanskje har jeg gjort det for å prøve å bøte på at jeg ikke gjorde det rette den gangen for mange år siden..

 

Jeg ser også mine reaksjoner overfor mannen I et nytt lys.. jeg tror nesten jeg prøvde å dytte min egen skyldfølelse over på han.. Hvis jeg kunne si at han hadde gjort henne urett så var det kanskje ikke bare min skyld at hun har det så vanskelig.. men det er så forferdelig dårlig gjort å vri det slik og jeg skjønner ikke hvordan det gikk til.. jeg vet jo at han er en redelig og fin mann! Jeg tenker innimellom at jec må være verdens feigere og mest egoistiske menneske som tilogmed prøvde å få mannen til å se ut som en overgriper for å ta litt skyld fra meg..

 

Jeg strever nok veldig med selvforakt.. og trenger hjelp.. Uansett hva som er hva så har jeg et ansvar overfor barna mine som jeg ikke klarer å ivareta fullt ut når jeg preges av disse tankene..

 

Jeg prøver å holde meg nær mannen og han er virkelig veldig søt og forståelsesfull, men det har blitt handlende mest om meg igjen.. jeg har ikke rom for han - ikke på ordentlig, og det har blitt til at jec forstilling meg, også seksuelt, fordi jeg er redd han vil freake ut hvis jeg trekker meg inn i meg selv igjen..

 

 

Anonymous poster hash: bd1c4...208

[Anonym bruker]

Er det noen som har erfaring med hvordan behandling for slikt som dette foregår? Er det snakk om å fortelle detaljert om alt sammen feks? I så fall blir det ikke spesielt moro 😐

 

Anonymous poster hash: bd1c4...208

[Gjest Antarctica]

Er det noen som har erfaring med hvordan behandling for slikt som dette foregår? Er det snakk om å fortelle detaljert om alt sammen feks? I så fall blir det ikke spesielt moro 😐

 

Anonymous poster hash: bd1c4...208

Man trenger ikke "debriefe" opplevelsene, hvis det er det du mener. I dag handler det mest om hvordan du skal leve videre uten at alt dette har en stor plass i livet ditt - og om at du mentalt klarer å plassere ansvar der det hører hjemme. Ikke hos deg, mannen el venninnen, men hos overgriperen.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Bra han har roet ned sexpresset sitt og ikke er så aggressiv med deg mer. Håper parterapien hjelper dere gjennom dette.

 

Anonymous poster hash: 384b6...aba

[Anonym bruker]

Jeg reagerer litt på at denne venninna fremdeles blir referert til som "gal" når HI har fortalt at venninna ble misbrukt og skadet av sin far.

 

Anonymous poster hash: 8e3ae...ea9

[Anonym bruker]

Bra han har roet ned sexpresset sitt og ikke er så aggressiv med deg mer. Håper parterapien hjelper dere gjennom dette.

 

Anonymous poster hash: 384b6...aba

Vel, sexpresset er roet ned fordi jeg har sex med han igjen.. og jeg tror ikke han merker at jeg forestiller meg litt.. men på et tidspunkt så går jo ikke det lenger.. det føles litt som om det er et tidsspørsmål før vi raser utfor igjen, men jeg orker ikke alt det styret nå.. og det kjennes fint å være nær han, men jeg er ikke kjempet ent og har ikke lyst til så mye annet enn å bare kjenne på han og snuse han inn.. foreløpig synes han det er greit...

 

Vi snakker fremdeles ikke så godt sammen, jeg er redd for å si for mye, redd for å skuffe han eller gjøre han redd.. det er uholdbart over tid..

 

 

Anonymous poster hash: bd1c4...208

[Gjest Antarctica]

 

Bra han har roet ned sexpresset sitt og ikke er så aggressiv med deg mer. Håper parterapien hjelper dere gjennom dette.

 

Anonymous poster hash: 384b6...aba

Vel, sexpresset er roet ned fordi jeg har sex med han igjen.. og jeg tror ikke han merker at jeg forestiller meg litt.. men på et tidspunkt så går jo ikke det lenger.. det føles litt som om det er et tidsspørsmål før vi raser utfor igjen, men jeg orker ikke alt det styret nå.. og det kjennes fint å være nær han, men jeg er ikke kjempet ent og har ikke lyst til så mye annet enn å bare kjenne på han og snuse han inn.. foreløpig synes han det er greit...

 

Vi snakker fremdeles ikke så godt sammen, jeg er redd for å si for mye, redd for å skuffe han eller gjøre han redd.. det er uholdbart over tid..

 

 

Anonymous poster hash: bd1c4...208

Du formulerte det fint lenger opp i tråden - kan du skrive det ut til ham? Gi ham sjanse til å forstå?

[Anonym bruker]

Jeg vet ærlig talt ikke om jeg tør å fortelle han hvor vondt jeg tenkte om han - han vil bli knust!

 

Anonymous poster hash: bd1c4...208

[Anonym bruker]

 

Er det noen som har erfaring med hvordan behandling for slikt som dette foregår? Er det snakk om å fortelle detaljert om alt sammen feks? I så fall blir det ikke spesielt moro 😐

 

Anonymous poster hash: bd1c4...208

Man trenger ikke "debriefe" opplevelsene, hvis det er det du mener. I dag handler det mest om hvordan du skal leve videre uten at alt dette har en stor plass i livet ditt - og om at du mentalt klarer å plassere ansvar der det hører hjemme. Ikke hos deg, mannen el venninnen, men hos overgriperen.

 

Lykke til!

Takk for svar på det 😊 det høres fornuftig ut å få hjelp til å plassere ansvar.. klart faren hennes har hovedansvaret! Jeg har også et ansvar, fordi jeg hadde mulighet til å få det stoppet, men gjorde ikke det.. men selv om jeg har ansvar bør jec kanskje snart prøve å tilgi meg selv.. jeg prøvde så godt jeg kunne, men fikk det ikke til - turte ikke.. og hadde også sagt at jeg syntes det var spennende å se på, og en stund trodde jeg nesten på en forvridd måte at jeg faktisk syntes det var spennende.. men jeg var jo redd, det var det hjertebanket var, ikke følelse av spenning... men det ble altså helt umulig å fortelle noen, og dessuten trodde jec på en måte at jeg hjalp venninnen min ved å holde løftet om å ikke si noe.. eller, nei, hvis jeg skal være ærlig brukte jeg vel det bare som en unnskyldning for å rettferdiggjøre feighet en min.. tror jeg..

 

Anonymous poster hash: bd1c4...208

[Gjest Antarctica]

Du har ikke ansvar. Ethvert barn har mer enn nok med å redde seg selv, og ikke ansvar for andre. Det er de ikke kapable til.

[Anonym bruker]

 

Takk for svar på det det høres fornuftig ut å få hjelp til å plassere ansvar.. klart faren hennes har hovedansvaret! Jeg har også et ansvar, fordi jeg hadde mulighet til å få det stoppet, men gjorde ikke det.. men selv om jeg har ansvar bør jec kanskje snart prøve å tilgi meg selv.. jeg prøvde så godt jeg kunne, men fikk det ikke til - turte ikke.. og hadde også sagt at jeg syntes det var spennende å se på, og en stund trodde jeg nesten på en forvridd måte at jeg faktisk syntes det var spennende.. men jeg var jo redd, det var det hjertebanket var, ikke følelse av spenning... men det ble altså helt umulig å fortelle noen, og dessuten trodde jec på en måte at jeg hjalp venninnen min ved å holde løftet om å ikke si noe.. eller, nei, hvis jeg skal være ærlig brukte jeg vel det bare som en unnskyldning for å rettferdiggjøre feighet en min.. tror jeg..

 

Anonymous poster hash: bd1c4...208

 

 

Det var ikke ditt ansvar, Hi, ikke i det hele tatt. Mener du at din venninne hadde ansvar for å si fra? Hun ble jo utsatt for de fysiske overgrepene, hadde ikke hun noe ansvar?

 

Ingen av dere kan klandres for ikke å ha sagt fra til noen! Heller ikke du!

Dine reaksjoner var på en måte en overlevelsesteknikk, når du sa til overgriperen at det var "spennende" å se på så slapp du kanskje unna fysiske overgrep.

 

Du var et barn. Om et av barna dine hadde vært utsatt for det samme som deg, ville du klandret barnet fordi det var redd og ikke greide å si fra?

Jeg tror du ville blitt trist fordi du ikke visste og ikke greide å beskytte barnet, og kanskje for at barnet ikke følte det kunne fortelle deg, men jeg tror ikke du ville klandret barnet på noen måte. Og du ville i hvert fall ikke sagt til barnet ditt at det var barnets ansvar at venninnen ble utsatt for seksuelle overgrep - ville du?

Nei, du ville ikke det.

 

Det høres litt rart ut, men kan du greie å se for deg deg selv som barn, og så fortelle barnet deg at du forstår at det ikke greide å si noe. Fortell barnet deg at det ikke hadde skyld i noe som skjedde, ikke hadde ansvar for noe som helst. Fortell barnet at det ikke er noe å tilgi, du må bare tilgi deg selv for å ha klandret deg selv i alle år. Og så forestiller du deg at du sitter med deg selv som barn på fanget og holder deg selv som barn og sier at du elsker det barnet og at det ikke har gjort noe galt.

 

Jeg har gjort omtrent det samme med noe fra barndommen (ikke helt det samme som du har opplevd, men noe jeg slet med). Og det hjalp, jeg sluttet å gnage på det. Jeg greide å se det hele i et helt annet perspektiv etter å ha gjort denne øvelsen. Jeg greide å se på det på en tenkende, logisk måte, og greide å legge bak meg de følelsene som ikke på noen måte var hensiktsmessige reaksjoner på det som hadde skjedd. Og når tankene kom opp igjen, da minnet jeg meg selv på at jeg var bare et lite barn, jeg ville aldri forventet av et lite barn det jeg forventet av meg selv. Man kan ikke forvente det av barn. Når tankene likevl dukket opp igjen så minnet jeg meg selv på da jeg "holdt rundt meg selv som barn og trøstet meg selv", og da er det som om ting satte seg selv etter hvert. Det er noe som skjedde i fortiden, men det påvirker meg ikke i nåtiden lenger.

 

Som voksen har det vært noen ganger hvor jeg har tatt valg som der og da var riktig ut fra det jeg visste akkurat da. Og så har det skjedd noe som har gjort at jeg har slitt med det valget jeg tok, klandret meg selv, greide ikke å tilgi meg selv. Det som har hjulpet meg ut av de negative tankene og følelsene da (første gang tok det år...) var at jeg satte meg ned og brukte klar logikk. Da jeg tok det valget, hva visste jeg? Hva skjedde i livet mitt? Var valget fornuftig ut fra det som skjedde og det jeg visste? Kunne jeg forutsi det som skjedde rett etter?

Da innså jeg at ut fra den gitte situasjonen så tok jeg det valget som der og da virket mest fornuftig. Det som har slet meg i ettertid var at jeg så inderlig gjerne skulle ha valgt anderledes om jeg bare visste hva som kom til å skje rett etter. Og så har jeg tillat meg å sørge det som ble så vanskelig (første gang var det en person som døde som jeg ikke fikk tatt farvel med). Jeg gråt i evigheter. Og etterpå følte jeg meg som om jeg var renset, som om jeg så klart igjen.

I ettertid, skjer slike vanskelige ting så går jeg gjennom samme listen... hva visste jeg, hvordan var livet mitt da, hadde jeg forutsetninger der og da til å gjøre ting anderledes, kunne jeg forutsi hva som kunne skje i fremtiden, kunne jeg styre andre personer? Og da innser jeg at jeg gjorde mitt beste i situasjonen, jeg kunne ikke gjort ting anderledes der og da ut fra hvem jeg var da, hva jeg visste, hvilke forutsetninger jeg hadde.

 

Greier du å gå ordentlig og "objektivt" gjennom slike tanker, Hi, da tror jeg du vil greie å fungere bedre i hverdagen din fremover. Spesielt om du greier å tilgi den lille, redde jenta du var som barn, jenta som var redd for overgriperen og veldig lei seg fordi hun ikke kunne hjelpe venninnen sin. Den lille jenta kunne ikke gjøre noe anderledes enn hun gjorde - ikke ut fra hvordan situasjonen var den gang!

 

Men du er på riktig vei, Hi, og du kommer deg gjennom dette!

 

Anonymous poster hash: 700c3...83e

[Mpus]

 

 

 

Takk for svar på det det høres fornuftig ut å få hjelp til å plassere ansvar.. klart faren hennes har hovedansvaret! Jeg har også et ansvar, fordi jeg hadde mulighet til å få det stoppet, men gjorde ikke det.. men selv om jeg har ansvar bør jec kanskje snart prøve å tilgi meg selv.. jeg prøvde så godt jeg kunne, men fikk det ikke til - turte ikke.. og hadde også sagt at jeg syntes det var spennende å se på, og en stund trodde jeg nesten på en forvridd måte at jeg faktisk syntes det var spennende.. men jeg var jo redd, det var det hjertebanket var, ikke følelse av spenning... men det ble altså helt umulig å fortelle noen, og dessuten trodde jec på en måte at jeg hjalp venninnen min ved å holde løftet om å ikke si noe.. eller, nei, hvis jeg skal være ærlig brukte jeg vel det bare som en unnskyldning for å rettferdiggjøre feighet en min.. tror jeg..

 

Anonymous poster hash: bd1c4...208

 

Det var ikke ditt ansvar, Hi, ikke i det hele tatt. Mener du at din venninne hadde ansvar for å si fra? Hun ble jo utsatt for de fysiske overgrepene, hadde ikke hun noe ansvar?

 

Ingen av dere kan klandres for ikke å ha sagt fra til noen! Heller ikke du!

Dine reaksjoner var på en måte en overlevelsesteknikk, når du sa til overgriperen at det var "spennende" å se på så slapp du kanskje unna fysiske overgrep.

 

Du var et barn. Om et av barna dine hadde vært utsatt for det samme som deg, ville du klandret barnet fordi det var redd og ikke greide å si fra?

Jeg tror du ville blitt trist fordi du ikke visste og ikke greide å beskytte barnet, og kanskje for at barnet ikke følte det kunne fortelle deg, men jeg tror ikke du ville klandret barnet på noen måte. Og du ville i hvert fall ikke sagt til barnet ditt at det var barnets ansvar at venninnen ble utsatt for seksuelle overgrep - ville du?

Nei, du ville ikke det.

 

Det høres litt rart ut, men kan du greie å se for deg deg selv som barn, og så fortelle barnet deg at du forstår at det ikke greide å si noe. Fortell barnet deg at det ikke hadde skyld i noe som skjedde, ikke hadde ansvar for noe som helst. Fortell barnet at det ikke er noe å tilgi, du må bare tilgi deg selv for å ha klandret deg selv i alle år. Og så forestiller du deg at du sitter med deg selv som barn på fanget og holder deg selv som barn og sier at du elsker det barnet og at det ikke har gjort noe galt.

 

Jeg har gjort omtrent det samme med noe fra barndommen (ikke helt det samme som du har opplevd, men noe jeg slet med). Og det hjalp, jeg sluttet å gnage på det. Jeg greide å se det hele i et helt annet perspektiv etter å ha gjort denne øvelsen. Jeg greide å se på det på en tenkende, logisk måte, og greide å legge bak meg de følelsene som ikke på noen måte var hensiktsmessige reaksjoner på det som hadde skjedd. Og når tankene kom opp igjen, da minnet jeg meg selv på at jeg var bare et lite barn, jeg ville aldri forventet av et lite barn det jeg forventet av meg selv. Man kan ikke forvente det av barn. Når tankene likevl dukket opp igjen så minnet jeg meg selv på da jeg "holdt rundt meg selv som barn og trøstet meg selv", og da er det som om ting satte seg selv etter hvert. Det er noe som skjedde i fortiden, men det påvirker meg ikke i nåtiden lenger.

 

Som voksen har det vært noen ganger hvor jeg har tatt valg som der og da var riktig ut fra det jeg visste akkurat da. Og så har det skjedd noe som har gjort at jeg har slitt med det valget jeg tok, klandret meg selv, greide ikke å tilgi meg selv. Det som har hjulpet meg ut av de negative tankene og følelsene da (første gang tok det år...) var at jeg satte meg ned og brukte klar logikk. Da jeg tok det valget, hva visste jeg? Hva skjedde i livet mitt? Var valget fornuftig ut fra det som skjedde og det jeg visste? Kunne jeg forutsi det som skjedde rett etter?

Da innså jeg at ut fra den gitte situasjonen så tok jeg det valget som der og da virket mest fornuftig. Det som har slet meg i ettertid var at jeg så inderlig gjerne skulle ha valgt anderledes om jeg bare visste hva som kom til å skje rett etter. Og så har jeg tillat meg å sørge det som ble så vanskelig (første gang var det en person som døde som jeg ikke fikk tatt farvel med). Jeg gråt i evigheter. Og etterpå følte jeg meg som om jeg var renset, som om jeg så klart igjen.

I ettertid, skjer slike vanskelige ting så går jeg gjennom samme listen... hva visste jeg, hvordan var livet mitt da, hadde jeg forutsetninger der og da til å gjøre ting anderledes, kunne jeg forutsi hva som kunne skje i fremtiden, kunne jeg styre andre personer? Og da innser jeg at jeg gjorde mitt beste i situasjonen, jeg kunne ikke gjort ting anderledes der og da ut fra hvem jeg var da, hva jeg visste, hvilke forutsetninger jeg hadde.

 

Greier du å gå ordentlig og "objektivt" gjennom slike tanker, Hi, da tror jeg du vil greie å fungere bedre i hverdagen din fremover. Spesielt om du greier å tilgi den lille, redde jenta du var som barn, jenta som var redd for overgriperen og veldig lei seg fordi hun ikke kunne hjelpe venninnen sin. Den lille jenta kunne ikke gjøre noe anderledes enn hun gjorde - ikke ut fra hvordan situasjonen var den gang!

 

Men du er på riktig vei, Hi, og du kommer deg gjennom dette!

 

Anonymous poster hash: 700c3...83e

Dette var et veldig klokt svar. En veldig klok og reflektert veninne sa noe liknende en gang til meg da jeg slet med å ta et vanskelig valg. "Ta det valget som virker mest rett nå. Kanske det senere viser seg å ikke være der beste valget. Men da kan du trøste deg med at du valgte det du trodde var best der og da. Velger du noe som ikke virker rett nå vil det bli mye vanskeligere å akseptere hvis det senere viser seg å være et dårlig valg."

 

På samme måten tokk den lille jenten som var vitne til overgrep et valg om å ikke si noe. Det var det valget som hun trodde var det beste da. Det kan man ikke klandre den lille jenten for i ettertid.

 

I tillegg var hun et barn. Et barn har ikke ansvar for voksnes handlinger. Det er overgriperen som har ansvaret her. Ikke hverken barnet som var offeret eller det barnet som ikke sa noe.

[Anonym bruker]

Jeg reagerer litt på at denne venninna fremdeles blir referert til som "gal" når HI har fortalt at venninna ble misbrukt og skadet av sin far.

 

Anonymous poster hash: 8e3ae...ea9

Men hun er jo gal nå allikevel, uavhengig av hva som er bakgrunnen for handlingene hennes. Mener du at det er kun når det er genetiske forklaringer at man kan snakke om galskap? 

 

Anonymous poster hash: 1013c...374

[Anonym bruker]

Tusen takk 😙 Jeg vil gjerne tro på det dere sier, og tenker det er lurt å prøve og få til det 😊

 

Anonymous poster hash: bd1c4...208

[Gjest Antarctica]

Tusen takk 😙 Jeg vil gjerne tro på det dere sier, og tenker det er lurt å prøve og få til det 😊

 

Anonymous poster hash: bd1c4...208

Jeg ser noe høyst freudiansk i måten din venninne gjentar sin fars atferd på. Han tvang deg til å bli ufrivillig "kikker" da han forgrep seg på datteren (det var også taktisk - ved å gjøre deg til "deltaker", sikret han seg din taushet pga lojalitet mot venninnen.) Og selv om det høres skrudd ut, så er det altså det samme datteren gjør nå. Du tvinges til ufrivillig kikking når hun prakker på deg alle disse bildene. Hun prøver å innkassere din lojalitet ved å splitte deg og mannen. Endret 31. juli 2015 av Pashla&pashlingene

[Anonym bruker]

 

Tusen takk 😙 Jeg vil gjerne tro på det dere sier, og tenker det er lurt å prøve og få til det 😊

 

Anonymous poster hash: bd1c4...208

Jeg ser noe høyst freudiansk i måten din venninne gjentar sin fars atferd på. Han tvang deg til å bli ufrivillig "kikker" da han forgrep seg på datteren (det var også taktisk - ved å gjøre deg til "deltaker", sikret han seg din taushet pga lojalitet mot venninnen.) Og selv om det høres skrudd ut, så er det altså det samme datteren gjør nå. Du tvinges til ufrivillig kikking når hun prakker på deg alle disse bildene. Hun prøver å innkassere din lojalitet ved å splitte deg og mannen.

Ja.. Hun strever nok veldig og kjenner kanskje ikke engang selv motivet bak det hun driver med.. det at hun tok bilder omgjør jo også henne til en kikker, kanskje gikk hun inn i min rolle... og når hun sa til meg at jeg ikke må tro jeg er noe bedre enn henne - mente hun kanskje at jeg er like tilskitnet som henne selv om jeg bare så på.. eller kanskje hun mener jeg er verre... jeg er jo igjen forpliktet til å hjelpe henne, er jeg ikke det da?! Jeg er den eneste som vet alt.. kanskje går det an å se alt dette som har skjedd som min mulighet til å hjelpe henne nå .. ikke at det vil bøte på den urett som allerede er gjort.. men hun ber om hjelp, er det ikke sånn? Også har jeg kuttet kontakten med henne! Jeg har jo sviktet igjen... men hvordan skal jeg hjelpe henne? Hun er ganske fiendtlig overfor meg og vil ganske sikkert ikke gjøre noe som helst som jeg foreslår.. og ikke er jeg særlig sterk nå heller.. Selv om det jo er HUN som har lidd.. kanskje er hun rasende på meg for at jeg ikke hjalp henne den gangen.. og for at jeg giftet meg med en mann som -i hennes øyne, kanskje - også er en overgriper..

 

Usj, det er mye jeg ikke forstår enda..

 

Anonymous poster hash: bd1c4...208