hva syntes dere om denne teksten?? takk til dere som gidder å lese....

[Nullstress;)]

 

har endret ptofilen min til bare venner....

 

er bare noen få bilder som skal være offentlige...

 

og hvorfor er det egentlig ille at man kjenner igjen nicket?

 

Fordi du ikke vet hva slags folk som henger her inne, og om du velger å beholde profilen og nicket ditt, så må du i alle fall være veldig forsiktig med hva du skriver.  

 

nå har jeg igjen gått inn på innstillinger på fb. kan du se så mye nå???

skal bytte nick, selv om jeg egentlig ikke er så ofte her inne lenger

 

 

[Yellow Brick Road]

 

 

har endret ptofilen min til bare venner....

 

er bare noen få bilder som skal være offentlige...

 

og hvorfor er det egentlig ille at man kjenner igjen nicket?

 

Fordi du ikke vet hva slags folk som henger her inne, og om du velger å beholde profilen og nicket ditt, så må du i alle fall være veldig forsiktig med hva du skriver.  

 

nå har jeg igjen gått inn på innstillinger på fb. kan du se så mye nå???

skal bytte nick, selv om jeg egentlig ikke er så ofte her inne lenger

 

 

Nå har jeg vært og "snoket" på FB-kontoen din.  Jeg kan se innlegg som du har delt med offentligheten og noen bilder, men ikke noe særlig med informasjon om deg.  Så jeg personlig hadde ikke vært så "redd" for det.  

 

Men jeg ville nok vært mer oppmerksom på kontoen her inne, dessverre.  Og jeg er veldig lei meg for at det er sånn at man må være så veldig påpasselig her inne, og på andre lignende åpne steder.  Jeg har også vært inne og snoket på profilen din, og om du går inn og sjekker, er jeg sikker på at du vil se at mange andre antageligvis har gjort det samme.  Jeg gjorde det for å se om du hadde skrevet noe personlig og utleverende som du burde advares om at nå er det folk som vet hvem du er og kan lese ting du ikke vil at de skal lese.  Du må jo selv avgjøre hva du mener om hva du har skrevet og om det gjør noe om folk du kjenner kan lese det.  

 

Du er kjempetøff og du har vist at du kan ta vare på deg selv, og det må du gjøre nå også!  Dessverre.

[Anonym bruker]

da er profilen min her inne redigert, og jeg har nytt nick
 

 

 

takk til alle som har lest, og takk til alle som har anbefalt meg å endre profilen min bade her inne og på facebook

 

hi

 

Anonymous poster hash: 24e6d...139

[Yellow Brick Road]

Det hjelper ikke å forandre nick, for det navnet kommer opp på de gamle innleggene dine...  Hvis du velger å forsvinne her inne, er den eneste muligheten å be om å få slettet kontoen og åpne en ny.  Og jeg ville ikke ha åpnet den før det hadde gått noen dager.

 

Beklager at det skal være sånn altså.  Det er noe dritt.

[Anonym bruker]

 

Jeg er et barnevernsbarn.

 

For meg er det ikke negativt. Det er en del av den jeg er. Når det blir nevnt i forskjellige sammenhenger, er det alltid noen som blir stille eller ser på meg med triste øyne.

 

Jeg er hun som kom på skolen på planleggingsdager, uten regntøy når det regnet. Sto på trappen til klassevenninnene mine en time før de skulle stå opp, fordi mamma hadde tatt feil av tiden.

Jeg kunne komme uten mat, eller uten sekk.

En gang kom jeg på skolen med en lapp i hånden.

«kari har sovet hos meg i natt, derfor har hun ikke med sekken»

Dette var en lapp jeg fikk av en bar-eier. Mamma skulle bare kose seg med en kopp kaffe, som ble til en halvliter, som ble til mange flere, som endte opp med at hun fikk bank av en mann.

Jeg ble med hun som eide baren hjem til henne, fikk sove der, og kom på skolen uten sekk men med matpakken og en lapp i hånden. Kjente jeg denne damen? Nei, ikke mer enn at jeg hadde hilst på henne ved tidligere besøk på baren hennes.

Hun var kjempesnill som tok meg inn, og ikke sendte meg hjem med mamma. Absolutt. Men hvorfor ringte hun ikke bv?? Hvorfor prøvde hun ikke å ringe noen i familien? Hun ville ikke bry seg. Det er nødt til å være det eneste svaret.

 

Jeg er jenta som i en alder av 3-4 år kunne se på gå-stilen til mamma om hun hadde drukket for mye. Jeg hadde mine metoder for å sjekke glasset hennes. Hvis jeg følte at jeg måtte ta en test på om hun drakk eller ikke, spurte jeg om jeg kunne smake på drikken hennes. Fikk jeg lov, var det ikke noe farlig. Da var det vann, brus, kaffe o.l. Men sa hun nei, gikk alle alarmene mine. Fikk jeg beskjed om å hente mitt eget glass, sa jeg at jeg ikke var så tørst at jeg trengte ett helt glass, det hold med en liten slurk.  En «smaksprøve»

 

Jeg er jenta som ikke sovnet før det ble stille oppe. Når det hadde blitt stille, gikk jeg opp igjen for å sjekke om døren var låst, røyken var stumpet, tv og kaffetrakter var slått av. Jeg la et teppe over mamma, hun måtte ikke fryse. Jeg var så glad når jeg kunne sove borte de gangene jeg viste mamma skulle drikke, men samtidig fylt med angst. Hva om hun datt ned trappen, sovnet fra kokeplata. Hva om det begynte å brenne?

Jeg er jenta som ikke var av de populære på skolen. Jeg hadde mange venner og var sjeldent alene, men «poppis» var jeg nok ikke. Jeg brydde meg ikke om mote, hva som var inn eller hva som var helt teit å ha på seg. Jeg hadde for mye og tenker på, jeg hadde andre bekymringer.

 

 

Vi bodde i et borettslag. Vi må ha hatt 100 naboer. Og i allefall 25-30 av disse kunne se vår leilighet. 9 av dem var under 50 meter fra oss til en hver tid. Alle kunne slippe meg inn, men ingen gjorde noe. Kun to av de nærmeste naboene slapp meg inn og ringte etter hjelp.

 

Bv ble kontaktet da jeg var 9. Det var en nabo som ringte. Bv kom på besøk, hadde samtaler med mamma og meg. Mamma «forsto alvoret» og saken ble henlagt. Tre år etter ble bv kontaktet igjen, nå av en annen nabo. Denne gangen ble den ikke henlagt. Da var jeg 12 år.

Jeg er glad de ringte bv, absolutt. Jeg er glad for at noen endelig brydde seg nok til å ta det vanskelige steget det er å ringe bv. Men hva om noen bare kunne ringt før?? Kanskje hadde mamma fått hjelp før det var for sent.

 

Mamma drakk i perioder. Når hun ikke drakk var hun verdens beste, og flere av mine venninner skulle ønske de hadde en mamma som min. Vi lo og koste oss, så på filmer og alt var helt topp!

Men mamma måtte få kontroll på sine følelser og opplevelser. Sin barndom,  opplevelsen av å miste sin nyfødte datter, alvorlig kreft i en alder av 24, en vond skilsmisse. Det ble for mye.  Jeg ble født da hun var 28. og igjen ble hun kreftsyk flere ganger etter det. Hun døde av kreft i september 2004.  

Hun hadde for mange følelser, for sterke minner. Hun trengte hjelp.

Hva om noen hadde ringt bv da jeg var liten, gitt henne et ultimatum: ta imot hjelp eller mist din datter. Hun hadde 100% sikkert tatt imot hjelpen. Men da bv endelig kom inn i bildet, var det for sent. Vanene var for tunge å vende, vi hadde et mer anstrengt forhold enn det vi skulle hatt. Skaden var for stor.

 

Om jeg skulle ønske at bare en eneste ting fra min barndom hadde vært annerledes, hadde det vært at noen kontaktet bv mye tidligere. Så mange som viste det, men ingen av dem gjorde noe. Og når det endelig ble gjort, var det for sent. Det er vanskelig å ringe bv for å gi sin bekymring. Det er vanskelig og kanskje føle at man er den som har splittet en familie, pga telefonsamtalen man tok. Men om du tenker deg om, er det jo ikke du som har splittet familien i det hele tatt. Det må ha vært en grunn til at du reagerte.

Det må ha vært noe du har sett som gjorde at dine alamer gikk av. Og så blir det opp til bv hva slags vedtak de skal lage. Og om bv ikke skulle tatt tak i saken fort nok eller gjøre slik som de gjorde hos oss, hvor de henla saken så raskt, så ring igjen. Ser du at noe som absolutt ikke skal skje skjer, så gjør noe med det.

 

Det var kanskje annerledes før i tiden. Da skulle man ikke bry seg, man skulle ikke blande seg inn i andres privatliv, uansett. Det å feie for egen dør var nok veldig viktig for de aller fleste. Jeg er ubeskrivelig takknemlig for de som støttet og hjalp da jag var liten. Ved å passe på, ta meg inn, la meg overnatte, snakke og gråte. De som kom da mamma og jeg kranglet, ja nesten sloss. De som tok seg tid til å kjøre til oss bare for å roe ned gemyttene til både mamma og meg.

 

Jeg fikk et beredskapshjem jeg kunne dra til når ting ble for tøft. Da var jeg 15 år, men bedre sent enn aldri.  Jeg dro til dem så å si hver eneste dag. Ikke fordi det var ille hjemme hver dag, men fordi det var så trygt og godt der. Det var faste rutiner, det var forutsigbart. Etter å ha kjent de i nesten to år,  flyttet jeg dit. Jeg hadde en stor krangel med mamma om hennes alkoholforbruk, noe som resulterte i at hun drakk seg sanseløs full. Da jeg kom hjem og hun lå nesten bevistløs på sofaen, fikk jeg nok. Jeg tok med meg to poser med klær, og gikk hikstende til beredskapshjemmet mitt. Jeg spurte om jeg kunne få flytte dit, hun tok en telefon, og gav meg så beskjed om at jeg kunnehente resten av tingene mine.

Da mamma våknet opp litt senere den dagen, ble sjokket stort da hun gikk ned på rommet mitt for å se om jeg var hjemme. Det var nemlig tømt, bare sengen, en tom kommode og en tom hylle som sto igjen.

Jeg har fremdeles kontakt med beredskapshjemmet mitt. De er som familie for meg, de og deres barn. Å komme hjem til de er som å komme hjem. De tok meg inn, de lot meg bli. De taklet sinne og frustrasjon, sorg og smerte. De hadde en flott dialog med mamma. Noe av det siste hun sa til fostermor før hun døde, var at hun måtte love å passe godt på meg.

 

Kjenner du noen som ikke har det bra, gjør noe med det. Uansett relasjon – nær eller fjærn, må du gjøre noe. Du kan ikke tenke at andre har tatt tak i det. Er det vanskelig, så snakk med andre som kjenner barnet. Gjør det du kan. Sammen er man sterkere. Det at nettopp du hjelper, kan bety alt for den som sitter hjemme og føler at ingen ser han, skjønner han eller vil hjelpe han.

 

Nå sitter jeg her, i en alder av 31 år. Med mine egne problemer. Ikke slike som mamma hadde, men med tanker og følelser som er vonde å håndtere. Jeg har vært hos psykolog, jeg har til og med blitt utredet for adhd. Diagnosen ble ikke stilt, for dps mente symptomene skyltes «traumer fra barndommen».

 

Jeg har sikkert hundre historier  jeg kan komme med, men dette handler ikke om meg. Det handler om deg. For det at du tar den ubehagelige telefonen når dine «alarmer»  går av, det kan bety alt her i verden for den det gjelder.

 

Jeg er et bv-barn, og jeg jeg skammer meg ikke. 

 

 

 

Anonymous poster hash: 24e6d...139

 

 

Svært godt skrevet! Og du har mange viktige poeng .

 

Samtidig tenker jeg at du naturligvis ser dette fra et perspektiv som gjør at det for deg sikkert må ha virket åpenbart for andre hvordan du egentlig hadde det hjemme. Men det er ikke alltid så enkelt som utenforstående eller bekjent å vite om man ser noe som hender en del, eller noe som er et engangstilfelle.

Man bør absolutt melde fra dersom man har et velbegrunnet inntrykk av at barnet ikke har det bra hjemme og/ eller ser alvorlige engangstilfeller med omsorgssvikt (slik du beskriver). Men jeg er likevel ikke tilhenger av å ha en såkalt lavterskel for å melde bekymring, det tror jeg nok kan være til større skade enn nytte både for systemet og familiene.  

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 0b639...b8e

[Anonym bruker]

Men du traff meg også i hjertet, i tilfelle jeg ikke fikk det tydelig frem. 

Anonymous poster hash: 0b639...b8e

[Anonym bruker]

 

 

Jeg er et barnevernsbarn.

 

For meg er det ikke negativt. Det er en del av den jeg er. Når det blir nevnt i forskjellige sammenhenger, er det alltid noen som blir stille eller ser på meg med triste øyne.

 

Jeg er hun som kom på skolen på planleggingsdager, uten regntøy når det regnet. Sto på trappen til klassevenninnene mine en time før de skulle stå opp, fordi mamma hadde tatt feil av tiden.

Jeg kunne komme uten mat, eller uten sekk.

En gang kom jeg på skolen med en lapp i hånden.

«kari har sovet hos meg i natt, derfor har hun ikke med sekken»

Dette var en lapp jeg fikk av en bar-eier. Mamma skulle bare kose seg med en kopp kaffe, som ble til en halvliter, som ble til mange flere, som endte opp med at hun fikk bank av en mann.

Jeg ble med hun som eide baren hjem til henne, fikk sove der, og kom på skolen uten sekk men med matpakken og en lapp i hånden. Kjente jeg denne damen? Nei, ikke mer enn at jeg hadde hilst på henne ved tidligere besøk på baren hennes.

Hun var kjempesnill som tok meg inn, og ikke sendte meg hjem med mamma. Absolutt. Men hvorfor ringte hun ikke bv?? Hvorfor prøvde hun ikke å ringe noen i familien? Hun ville ikke bry seg. Det er nødt til å være det eneste svaret.

 

Jeg er jenta som i en alder av 3-4 år kunne se på gå-stilen til mamma om hun hadde drukket for mye. Jeg hadde mine metoder for å sjekke glasset hennes. Hvis jeg følte at jeg måtte ta en test på om hun drakk eller ikke, spurte jeg om jeg kunne smake på drikken hennes. Fikk jeg lov, var det ikke noe farlig. Da var det vann, brus, kaffe o.l. Men sa hun nei, gikk alle alarmene mine. Fikk jeg beskjed om å hente mitt eget glass, sa jeg at jeg ikke var så tørst at jeg trengte ett helt glass, det hold med en liten slurk.  En «smaksprøve»

 

Jeg er jenta som ikke sovnet før det ble stille oppe. Når det hadde blitt stille, gikk jeg opp igjen for å sjekke om døren var låst, røyken var stumpet, tv og kaffetrakter var slått av. Jeg la et teppe over mamma, hun måtte ikke fryse. Jeg var så glad når jeg kunne sove borte de gangene jeg viste mamma skulle drikke, men samtidig fylt med angst. Hva om hun datt ned trappen, sovnet fra kokeplata. Hva om det begynte å brenne?

Jeg er jenta som ikke var av de populære på skolen. Jeg hadde mange venner og var sjeldent alene, men «poppis» var jeg nok ikke. Jeg brydde meg ikke om mote, hva som var inn eller hva som var helt teit å ha på seg. Jeg hadde for mye og tenker på, jeg hadde andre bekymringer.

 

 

Vi bodde i et borettslag. Vi må ha hatt 100 naboer. Og i allefall 25-30 av disse kunne se vår leilighet. 9 av dem var under 50 meter fra oss til en hver tid. Alle kunne slippe meg inn, men ingen gjorde noe. Kun to av de nærmeste naboene slapp meg inn og ringte etter hjelp.

 

Bv ble kontaktet da jeg var 9. Det var en nabo som ringte. Bv kom på besøk, hadde samtaler med mamma og meg. Mamma «forsto alvoret» og saken ble henlagt. Tre år etter ble bv kontaktet igjen, nå av en annen nabo. Denne gangen ble den ikke henlagt. Da var jeg 12 år.

Jeg er glad de ringte bv, absolutt. Jeg er glad for at noen endelig brydde seg nok til å ta det vanskelige steget det er å ringe bv. Men hva om noen bare kunne ringt før?? Kanskje hadde mamma fått hjelp før det var for sent.

 

Mamma drakk i perioder. Når hun ikke drakk var hun verdens beste, og flere av mine venninner skulle ønske de hadde en mamma som min. Vi lo og koste oss, så på filmer og alt var helt topp!

Men mamma måtte få kontroll på sine følelser og opplevelser. Sin barndom,  opplevelsen av å miste sin nyfødte datter, alvorlig kreft i en alder av 24, en vond skilsmisse. Det ble for mye.  Jeg ble født da hun var 28. og igjen ble hun kreftsyk flere ganger etter det. Hun døde av kreft i september 2004.  

Hun hadde for mange følelser, for sterke minner. Hun trengte hjelp.

Hva om noen hadde ringt bv da jeg var liten, gitt henne et ultimatum: ta imot hjelp eller mist din datter. Hun hadde 100% sikkert tatt imot hjelpen. Men da bv endelig kom inn i bildet, var det for sent. Vanene var for tunge å vende, vi hadde et mer anstrengt forhold enn det vi skulle hatt. Skaden var for stor.

 

Om jeg skulle ønske at bare en eneste ting fra min barndom hadde vært annerledes, hadde det vært at noen kontaktet bv mye tidligere. Så mange som viste det, men ingen av dem gjorde noe. Og når det endelig ble gjort, var det for sent. Det er vanskelig å ringe bv for å gi sin bekymring. Det er vanskelig og kanskje føle at man er den som har splittet en familie, pga telefonsamtalen man tok. Men om du tenker deg om, er det jo ikke du som har splittet familien i det hele tatt. Det må ha vært en grunn til at du reagerte.

Det må ha vært noe du har sett som gjorde at dine alamer gikk av. Og så blir det opp til bv hva slags vedtak de skal lage. Og om bv ikke skulle tatt tak i saken fort nok eller gjøre slik som de gjorde hos oss, hvor de henla saken så raskt, så ring igjen. Ser du at noe som absolutt ikke skal skje skjer, så gjør noe med det.

 

Det var kanskje annerledes før i tiden. Da skulle man ikke bry seg, man skulle ikke blande seg inn i andres privatliv, uansett. Det å feie for egen dør var nok veldig viktig for de aller fleste. Jeg er ubeskrivelig takknemlig for de som støttet og hjalp da jag var liten. Ved å passe på, ta meg inn, la meg overnatte, snakke og gråte. De som kom da mamma og jeg kranglet, ja nesten sloss. De som tok seg tid til å kjøre til oss bare for å roe ned gemyttene til både mamma og meg.

 

Jeg fikk et beredskapshjem jeg kunne dra til når ting ble for tøft. Da var jeg 15 år, men bedre sent enn aldri.  Jeg dro til dem så å si hver eneste dag. Ikke fordi det var ille hjemme hver dag, men fordi det var så trygt og godt der. Det var faste rutiner, det var forutsigbart. Etter å ha kjent de i nesten to år,  flyttet jeg dit. Jeg hadde en stor krangel med mamma om hennes alkoholforbruk, noe som resulterte i at hun drakk seg sanseløs full. Da jeg kom hjem og hun lå nesten bevistløs på sofaen, fikk jeg nok. Jeg tok med meg to poser med klær, og gikk hikstende til beredskapshjemmet mitt. Jeg spurte om jeg kunne få flytte dit, hun tok en telefon, og gav meg så beskjed om at jeg kunnehente resten av tingene mine.

Da mamma våknet opp litt senere den dagen, ble sjokket stort da hun gikk ned på rommet mitt for å se om jeg var hjemme. Det var nemlig tømt, bare sengen, en tom kommode og en tom hylle som sto igjen.

Jeg har fremdeles kontakt med beredskapshjemmet mitt. De er som familie for meg, de og deres barn. Å komme hjem til de er som å komme hjem. De tok meg inn, de lot meg bli. De taklet sinne og frustrasjon, sorg og smerte. De hadde en flott dialog med mamma. Noe av det siste hun sa til fostermor før hun døde, var at hun måtte love å passe godt på meg.

 

Kjenner du noen som ikke har det bra, gjør noe med det. Uansett relasjon – nær eller fjærn, må du gjøre noe. Du kan ikke tenke at andre har tatt tak i det. Er det vanskelig, så snakk med andre som kjenner barnet. Gjør det du kan. Sammen er man sterkere. Det at nettopp du hjelper, kan bety alt for den som sitter hjemme og føler at ingen ser han, skjønner han eller vil hjelpe han.

 

Nå sitter jeg her, i en alder av 31 år. Med mine egne problemer. Ikke slike som mamma hadde, men med tanker og følelser som er vonde å håndtere. Jeg har vært hos psykolog, jeg har til og med blitt utredet for adhd. Diagnosen ble ikke stilt, for dps mente symptomene skyltes «traumer fra barndommen».

 

Jeg har sikkert hundre historier  jeg kan komme med, men dette handler ikke om meg. Det handler om deg. For det at du tar den ubehagelige telefonen når dine «alarmer»  går av, det kan bety alt her i verden for den det gjelder.

 

Jeg er et bv-barn, og jeg jeg skammer meg ikke. 

 

 

 

Anonymous poster hash: 24e6d...139

 

 

Svært godt skrevet! Og du har mange viktige poeng .

 

Samtidig tenker jeg at du naturligvis ser dette fra et perspektiv som gjør at det for deg sikkert må ha virket åpenbart for andre hvordan du egentlig hadde det hjemme. Men det er ikke alltid så enkelt som utenforstående eller bekjent å vite om man ser noe som hender en del, eller noe som er et engangstilfelle.

Man bør absolutt melde fra dersom man har et velbegrunnet inntrykk av at barnet ikke har det bra hjemme og/ eller ser alvorlige engangstilfeller med omsorgssvikt (slik du beskriver). Men jeg er likevel ikke tilhenger av å ha en såkalt lavterskel for å melde bekymring, det tror jeg nok kan være til større skade enn nytte både for systemet og familiene.  

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 0b639...b8e [/acronymjeg skjønner

 

jeg skjønner hva du mener, men her kan jeg garantere deg at "alle" viste det. jeg har selv lest bv-papirene mine, og der kommer det frem at skolen har vist om dette nesten siden jeg begynte. og bv kom inn I bilder på skutten av barneskolen.

kan også si at jeg har hatt en som har fortalt meg at mamma matte bruke vognen min til å støtte seg på da hun skulle hjem fra puben, med med I.

naboene har vært vitne til at hun fikk juling av en bekjent, opp til flere ganger. og hun har kommet nedten krabbende opp gaten. hun har blitt hentet av sykebuk ved to anledninger, og blitt fulgt hjem av en bra puben da hun var for full til å komme seg hjem på egenhånd.

 

så her viste alle I hele byen det

 

 

 

Anonymous poster hash: 24e6d...139