hva syntes dere om denne teksten?? takk til dere som gidder å lese....

[Anonym bruker]

Jeg er et barnevernsbarn.

 

For meg er det ikke negativt. Det er en del av den jeg er. Når det blir nevnt i forskjellige sammenhenger, er det alltid noen som blir stille eller ser på meg med triste øyne.

 

Jeg er hun som kom på skolen på planleggingsdager, uten regntøy når det regnet. Sto på trappen til klassevenninnene mine en time før de skulle stå opp, fordi mamma hadde tatt feil av tiden.

Jeg kunne komme uten mat, eller uten sekk.

En gang kom jeg på skolen med en lapp i hånden.

«kari har sovet hos meg i natt, derfor har hun ikke med sekken»

Dette var en lapp jeg fikk av en bar-eier. Mamma skulle bare kose seg med en kopp kaffe, som ble til en halvliter, som ble til mange flere, som endte opp med at hun fikk bank av en mann.

Jeg ble med hun som eide baren hjem til henne, fikk sove der, og kom på skolen uten sekk men med matpakken og en lapp i hånden. Kjente jeg denne damen? Nei, ikke mer enn at jeg hadde hilst på henne ved tidligere besøk på baren hennes.

Hun var kjempesnill som tok meg inn, og ikke sendte meg hjem med mamma. Absolutt. Men hvorfor ringte hun ikke bv?? Hvorfor prøvde hun ikke å ringe noen i familien? Hun ville ikke bry seg. Det er nødt til å være det eneste svaret.

 

Jeg er jenta som i en alder av 3-4 år kunne se på gå-stilen til mamma om hun hadde drukket for mye. Jeg hadde mine metoder for å sjekke glasset hennes. Hvis jeg følte at jeg måtte ta en test på om hun drakk eller ikke, spurte jeg om jeg kunne smake på drikken hennes. Fikk jeg lov, var det ikke noe farlig. Da var det vann, brus, kaffe o.l. Men sa hun nei, gikk alle alarmene mine. Fikk jeg beskjed om å hente mitt eget glass, sa jeg at jeg ikke var så tørst at jeg trengte ett helt glass, det hold med en liten slurk.  En «smaksprøve»

 

Jeg er jenta som ikke sovnet før det ble stille oppe. Når det hadde blitt stille, gikk jeg opp igjen for å sjekke om døren var låst, røyken var stumpet, tv og kaffetrakter var slått av. Jeg la et teppe over mamma, hun måtte ikke fryse. Jeg var så glad når jeg kunne sove borte de gangene jeg viste mamma skulle drikke, men samtidig fylt med angst. Hva om hun datt ned trappen, sovnet fra kokeplata. Hva om det begynte å brenne?

Jeg er jenta som ikke var av de populære på skolen. Jeg hadde mange venner og var sjeldent alene, men «poppis» var jeg nok ikke. Jeg brydde meg ikke om mote, hva som var inn eller hva som var helt teit å ha på seg. Jeg hadde for mye og tenker på, jeg hadde andre bekymringer.

 

 

Vi bodde i et borettslag. Vi må ha hatt 100 naboer. Og i allefall 25-30 av disse kunne se vår leilighet. 9 av dem var under 50 meter fra oss til en hver tid. Alle kunne slippe meg inn, men ingen gjorde noe. Kun to av de nærmeste naboene slapp meg inn og ringte etter hjelp.

 

Bv ble kontaktet da jeg var 9. Det var en nabo som ringte. Bv kom på besøk, hadde samtaler med mamma og meg. Mamma «forsto alvoret» og saken ble henlagt. Tre år etter ble bv kontaktet igjen, nå av en annen nabo. Denne gangen ble den ikke henlagt. Da var jeg 12 år.

Jeg er glad de ringte bv, absolutt. Jeg er glad for at noen endelig brydde seg nok til å ta det vanskelige steget det er å ringe bv. Men hva om noen bare kunne ringt før?? Kanskje hadde mamma fått hjelp før det var for sent.

 

Mamma drakk i perioder. Når hun ikke drakk var hun verdens beste, og flere av mine venninner skulle ønske de hadde en mamma som min. Vi lo og koste oss, så på filmer og alt var helt topp!

Men mamma måtte få kontroll på sine følelser og opplevelser. Sin barndom,  opplevelsen av å miste sin nyfødte datter, alvorlig kreft i en alder av 24, en vond skilsmisse. Det ble for mye.  Jeg ble født da hun var 28. og igjen ble hun kreftsyk flere ganger etter det. Hun døde av kreft i september 2004.  

Hun hadde for mange følelser, for sterke minner. Hun trengte hjelp.

Hva om noen hadde ringt bv da jeg var liten, gitt henne et ultimatum: ta imot hjelp eller mist din datter. Hun hadde 100% sikkert tatt imot hjelpen. Men da bv endelig kom inn i bildet, var det for sent. Vanene var for tunge å vende, vi hadde et mer anstrengt forhold enn det vi skulle hatt. Skaden var for stor.

 

Om jeg skulle ønske at bare en eneste ting fra min barndom hadde vært annerledes, hadde det vært at noen kontaktet bv mye tidligere. Så mange som viste det, men ingen av dem gjorde noe. Og når det endelig ble gjort, var det for sent. Det er vanskelig å ringe bv for å gi sin bekymring. Det er vanskelig og kanskje føle at man er den som har splittet en familie, pga telefonsamtalen man tok. Men om du tenker deg om, er det jo ikke du som har splittet familien i det hele tatt. Det må ha vært en grunn til at du reagerte.

Det må ha vært noe du har sett som gjorde at dine alamer gikk av. Og så blir det opp til bv hva slags vedtak de skal lage. Og om bv ikke skulle tatt tak i saken fort nok eller gjøre slik som de gjorde hos oss, hvor de henla saken så raskt, så ring igjen. Ser du at noe som absolutt ikke skal skje skjer, så gjør noe med det.

 

Det var kanskje annerledes før i tiden. Da skulle man ikke bry seg, man skulle ikke blande seg inn i andres privatliv, uansett. Det å feie for egen dør var nok veldig viktig for de aller fleste. Jeg er ubeskrivelig takknemlig for de som støttet og hjalp da jag var liten. Ved å passe på, ta meg inn, la meg overnatte, snakke og gråte. De som kom da mamma og jeg kranglet, ja nesten sloss. De som tok seg tid til å kjøre til oss bare for å roe ned gemyttene til både mamma og meg.

 

Jeg fikk et beredskapshjem jeg kunne dra til når ting ble for tøft. Da var jeg 15 år, men bedre sent enn aldri.  Jeg dro til dem så å si hver eneste dag. Ikke fordi det var ille hjemme hver dag, men fordi det var så trygt og godt der. Det var faste rutiner, det var forutsigbart. Etter å ha kjent de i nesten to år,  flyttet jeg dit. Jeg hadde en stor krangel med mamma om hennes alkoholforbruk, noe som resulterte i at hun drakk seg sanseløs full. Da jeg kom hjem og hun lå nesten bevistløs på sofaen, fikk jeg nok. Jeg tok med meg to poser med klær, og gikk hikstende til beredskapshjemmet mitt. Jeg spurte om jeg kunne få flytte dit, hun tok en telefon, og gav meg så beskjed om at jeg kunnehente resten av tingene mine.

Da mamma våknet opp litt senere den dagen, ble sjokket stort da hun gikk ned på rommet mitt for å se om jeg var hjemme. Det var nemlig tømt, bare sengen, en tom kommode og en tom hylle som sto igjen.

Jeg har fremdeles kontakt med beredskapshjemmet mitt. De er som familie for meg, de og deres barn. Å komme hjem til de er som å komme hjem. De tok meg inn, de lot meg bli. De taklet sinne og frustrasjon, sorg og smerte. De hadde en flott dialog med mamma. Noe av det siste hun sa til fostermor før hun døde, var at hun måtte love å passe godt på meg.

 

Kjenner du noen som ikke har det bra, gjør noe med det. Uansett relasjon – nær eller fjærn, må du gjøre noe. Du kan ikke tenke at andre har tatt tak i det. Er det vanskelig, så snakk med andre som kjenner barnet. Gjør det du kan. Sammen er man sterkere. Det at nettopp du hjelper, kan bety alt for den som sitter hjemme og føler at ingen ser han, skjønner han eller vil hjelpe han.

 

Nå sitter jeg her, i en alder av 31 år. Med mine egne problemer. Ikke slike som mamma hadde, men med tanker og følelser som er vonde å håndtere. Jeg har vært hos psykolog, jeg har til og med blitt utredet for adhd. Diagnosen ble ikke stilt, for dps mente symptomene skyltes «traumer fra barndommen».

 

Jeg har sikkert hundre historier  jeg kan komme med, men dette handler ikke om meg. Det handler om deg. For det at du tar den ubehagelige telefonen når dine «alarmer»  går av, det kan bety alt her i verden for den det gjelder.

 

Jeg er et bv-barn, og jeg jeg skammer meg ikke. 

 

 

Anonymous poster hash: 24e6d...139

[Tulisa]

Takk for at du delte❤️

[*Miss Marple*]

En viktig, fin og sår tekst. Ingen barn skal trenge å oppleve det du har, og om vi får sjans til å endre det for et barn må vi ta det ansvaret.

 

Klem til deg❤️

[Kaviar88]

Uff sårt å lese. Nydelig skrevet. Flott at du klarer å sette ord på det.

[Anonym bruker]

men tror dere noen blir inspirert til å ringe bv om de skulle være vitne til noe??

 

føler at mange kan se og oppleve ting, men bare tenker at det sikkert er noen andre som ringer.....

 

hi

Anonymous poster hash: 24e6d...139

[Anonym bruker]

❤️❤️❤️vondt å lese, sender en klem til deg❤️

 

Anonymous poster hash: 0fa03...503

[Anonym bruker]

Jeg fikk tårer i øynene av å lese historien din, Hi.

 

Jeg synes du skal sende denne teksten til Nrk.no eller andre som tar inn kronikker og "leserinnlegg".

 

Det du skriver er så viktig, og det er ikke ofte nok man hører denne siden av slike saker.

 

Og ja, for de som leser teksten din så tror jeg noen kan endre syn om å gjøre noe eller ikke.

 

Jeg er vokst opp med en mor som har tatt ringt bv der hun har sett det nødvendig. I etterkant har familien kommet og takket for at hun meldte, for da fikk de den hjelpen de trengte før ting ble for ille.

 

Sender deg en klem i natten ❤

Anonymous poster hash: 70896...a41

[Villmarksjenta]

Så sårt og flott skrevet! Tøft av deg og dele din historie. Det gav en liten vekker ja😳

[Anonym bruker]

tusen takk til dere som har lest

 

det betyr mye for meg

 

jeg har lenge hatt lyst til å dele den på face, eller sende den inn ett sted. men har ikke turt å gjøre det....

men kjente det varmet med gode og positive tilbakemeldinger, aå kanksje jeg kommer til å gjøre det alikevel

 

 

hi

Anonymous poster hash: 24e6d...139

[Anonym bruker]

Dette var vondt å lese, jeg kjenner meg så altfor godt igjen! Jeg vokste opp på 80-tallet, og selv om det nok var veldig synlig, var det ingen som brydde seg om min lillebror og meg. Som liten kunne jeg selvsagt ikke reflektere over det, og i ungdomsårene var jeg for opprørsk til å forstå, så alt kom til meg når jeg selv ble mor. Jeg slet i flere år, fikk rett og slett flashbacks (?) og gjenopplevde mange ting fra min oppvekst, når jeg selv fikk barn. I dag syns jeg det er helt horribelt at ingen gjorde noe,at ingen brydde seg, naboer så det jo. Men mange av dem var jo med på festen..

 

Ikke meningen å spore av, det jeg prøver å få frem er at denne teksten traff meg hardt..

 

Sender deg en stor klem!❤

 

 

 

Anonymous poster hash: 8fb9a...2e2

[Anonym bruker]

Dette var vondt å lese, jeg kjenner meg så altfor godt igjen! Jeg vokste opp på 80-tallet, og selv om det nok var veldig synlig, var det ingen som brydde seg om min lillebror og meg. Som liten kunne jeg selvsagt ikke reflektere over det, og i ungdomsårene var jeg for opprørsk til å forstå, så alt kom til meg når jeg selv ble mor. Jeg slet i flere år, fikk rett og slett flashbacks (?) og gjenopplevde mange ting fra min oppvekst, når jeg selv fikk barn. I dag syns jeg det er helt horribelt at ingen gjorde noe,at ingen brydde seg, naboer så det jo. Men mange av dem var jo med på festen..

 

Ikke meningen å spore av, det jeg prøver å få frem er at denne teksten traff meg hardt..

 

Sender deg en stor klem!❤

 

 

 

Anonymous poster hash: 8fb9a...2e2

hos oss var til og med politiet inne I bilder flere ganger pga husbråk, ikke engang de ringte bv.....

 

håper alt går bra med deg og broren din, og at dere har fått hjelp til å bearbeide alt dere har gått igjennom <3 <3 <3

 

hi

 

Anonymous poster hash: 24e6d...139

[Anonym bruker]

 

tusen takk til dere som har lest

 

det betyr mye for meg

 

jeg har lenge hatt lyst til å dele den på face, eller sende den inn ett sted. men har ikke turt å gjøre det....

men kjente det varmet med gode og positive tilbakemeldinger, aå kanksje jeg kommer til å gjøre det alikevel

 

 

hi

 

Anonymous poster hash: 24e6d...139

 

 

Jeg synes du skal dele dette, Hi.

 

Ta kontakt med journalist i Nrk eller Aftenposten, begge har gode kronikker, mener jeg. Og så kan du selvfølgelig også dele det på facebook også.

 

Ønsker deg alt godt videre ❤

 

Anonymous poster hash: 70896...a41

[Anonym bruker]

 

 

Dette var vondt å lese, jeg kjenner meg så altfor godt igjen! Jeg vokste opp på 80-tallet, og selv om det nok var veldig synlig, var det ingen som brydde seg om min lillebror og meg. Som liten kunne jeg selvsagt ikke reflektere over det, og i ungdomsårene var jeg for opprørsk til å forstå, så alt kom til meg når jeg selv ble mor. Jeg slet i flere år, fikk rett og slett flashbacks (?) og gjenopplevde mange ting fra min oppvekst, når jeg selv fikk barn. I dag syns jeg det er helt horribelt at ingen gjorde noe,at ingen brydde seg, naboer så det jo. Men mange av dem var jo med på festen..

 

Ikke meningen å spore av, det jeg prøver å få frem er at denne teksten traff meg hardt..

 

Sender deg en stor klem!❤

 

 

 

Anonymous poster hash: 8fb9a...2e2

hos oss var til og med politiet inne I bilder flere ganger pga husbråk, ikke engang de ringte bv.....

 

håper alt går bra med deg og broren din, og at dere har fått hjelp til å bearbeide alt dere har gått igjennom <3 <3 <3

 

hi

 

Anonymous poster hash: 24e6d...139

Politiet var hos oss også, men de bare ba de voksne roe seg, det var visst ikke så viktig med oss. Vi ble aldri tatt fra hjemmet, så vi har klart oss på et vis, min bror har flyttet til andre siden av landet og vi har nesten ingen kontakt mer. PR i dag er det nesten der vanskeligste, vi var to om dette, nå er jeg alene igjen her..Jeg forstår han, han er bitter og såret, men jeg føler han svikter meg på en måte. Vi har aldri snakket med noen om dette, kun jeg når jeg var til utredning for min adhd.

 

Men løvetannbarn klarer seg

 

Anonymous poster hash: 8fb9a...2e2

[Anonym bruker]

 

 

Dette var vondt å lese, jeg kjenner meg så altfor godt igjen! Jeg vokste opp på 80-tallet, og selv om det nok var veldig synlig, var det ingen som brydde seg om min lillebror og meg. Som liten kunne jeg selvsagt ikke reflektere over det, og i ungdomsårene var jeg for opprørsk til å forstå, så alt kom til meg når jeg selv ble mor. Jeg slet i flere år, fikk rett og slett flashbacks (?) og gjenopplevde mange ting fra min oppvekst, når jeg selv fikk barn. I dag syns jeg det er helt horribelt at ingen gjorde noe,at ingen brydde seg, naboer så det jo. Men mange av dem var jo med på festen..

 

Ikke meningen å spore av, det jeg prøver å få frem er at denne teksten traff meg hardt..

 

Sender deg en stor klem!❤

 

 

 

Anonymous poster hash: 8fb9a...2e2

hos oss var til og med politiet inne I bilder flere ganger pga husbråk, ikke engang de ringte bv.....

 

håper alt går bra med deg og broren din, og at dere har fått hjelp til å bearbeide alt dere har gått igjennom <3 <3 <3

 

hi

 

Anonymous poster hash: 24e6d...139

Politiet var hos oss også, men de bare ba de voksne roe seg, det var visst ikke så viktig med oss. Vi ble aldri tatt fra hjemmet, så vi har klart oss på et vis, min bror har flyttet til andre siden av landet og vi har nesten ingen kontakt mer. PR i dag er det nesten der vanskeligste, vi var to om dette, nå er jeg alene igjen her..Jeg forstår han, han er bitter og såret, men jeg føler han svikter meg på en måte. Vi har aldri snakket med noen om dette, kun jeg når jeg var til utredning for min adhd.

 

Men løvetannbarn klarer seg

 

Anonymous poster hash: 8fb9a...2e2

 

løvetannbarn klarer seg alltid <3

 

man takler disse traumene på forskjellige matter. jeg går fra å forstå mamma, til å hate alt hun utsatte meg for. men jeg må prøve å se hennes problemer, og at hun ikke var I stand til å innse hva som faktsik foregikk...

 

 

hi

 

Anonymous poster hash: 24e6d...139

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Dette var vondt å lese, jeg kjenner meg så altfor godt igjen! Jeg vokste opp på 80-tallet, og selv om det nok var veldig synlig, var det ingen som brydde seg om min lillebror og meg. Som liten kunne jeg selvsagt ikke reflektere over det, og i ungdomsårene var jeg for opprørsk til å forstå, så alt kom til meg når jeg selv ble mor. Jeg slet i flere år, fikk rett og slett flashbacks (?) og gjenopplevde mange ting fra min oppvekst, når jeg selv fikk barn. I dag syns jeg det er helt horribelt at ingen gjorde noe,at ingen brydde seg, naboer så det jo. Men mange av dem var jo med på festen..

 

Ikke meningen å spore av, det jeg prøver å få frem er at denne teksten traff meg hardt..

 

Sender deg en stor klem!❤

 

 

 

Anonymous poster hash: 8fb9a...2e2

hos oss var til og med politiet inne I bilder flere ganger pga husbråk, ikke engang de ringte bv.....

 

håper alt går bra med deg og broren din, og at dere har fått hjelp til å bearbeide alt dere har gått igjennom <3 <3 <3

 

hi

 

Anonymous poster hash: 24e6d...139

Politiet var hos oss også, men de bare ba de voksne roe seg, det var visst ikke så viktig med oss. Vi ble aldri tatt fra hjemmet, så vi har klart oss på et vis, min bror har flyttet til andre siden av landet og vi har nesten ingen kontakt mer. PR i dag er det nesten der vanskeligste, vi var to om dette, nå er jeg alene igjen her..Jeg forstår han, han er bitter og såret, men jeg føler han svikter meg på en måte. Vi har aldri snakket med noen om dette, kun jeg når jeg var til utredning for min adhd.

 

Men løvetannbarn klarer seg

 

Anonymous poster hash: 8fb9a...2e2

løvetannbarn klarer seg alltid <3

 

man takler disse traumene på forskjellige matter. jeg går fra å forstå mamma, til å hate alt hun utsatte meg for. men jeg må prøve å se hennes problemer, og at hun ikke var I stand til å innse hva som faktsik foregikk...

 

 

hi

 

Anonymous poster hash: 24e6d...139

Jeg er sykepleier og var på noen forelesninger som handlet om akkurat dette,og da ble det sagt at ganske mange av de barna vokser opp og blir omsorgspersoner for andre, nettopp fordi de har klart å komme "hel" gjennom. Veldig dårlig beskrevet av meg nå,det er sent på kvelden

 

Jeg har i dag kontakt med mine foreldre, hos oss gjaldt det både mor og far, men jeg klarer ikke å forstå dem. De hadde heller ingen unnskyldninger, de bare valgte det..

 

Det var ganske interessant å "prate" med en som klarer å sette ord på dette så godt som du gjør! Jeg syns absolutt du bør sende teksten videre! Det var sterkt å lese det,og alle bør våge litt mer ❤ Men nå må jeg bare legge meg

 

Anonymous poster hash: 8fb9a...2e2

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Dette var vondt å lese, jeg kjenner meg så altfor godt igjen! Jeg vokste opp på 80-tallet, og selv om det nok var veldig synlig, var det ingen som brydde seg om min lillebror og meg. Som liten kunne jeg selvsagt ikke reflektere over det, og i ungdomsårene var jeg for opprørsk til å forstå, så alt kom til meg når jeg selv ble mor. Jeg slet i flere år, fikk rett og slett flashbacks (?) og gjenopplevde mange ting fra min oppvekst, når jeg selv fikk barn. I dag syns jeg det er helt horribelt at ingen gjorde noe,at ingen brydde seg, naboer så det jo. Men mange av dem var jo med på festen..

 

Ikke meningen å spore av, det jeg prøver å få frem er at denne teksten traff meg hardt..

 

Sender deg en stor klem!❤

 

 

 

Anonymous poster hash: 8fb9a...2e2

hos oss var til og med politiet inne I bilder flere ganger pga husbråk, ikke engang de ringte bv.....

 

håper alt går bra med deg og broren din, og at dere har fått hjelp til å bearbeide alt dere har gått igjennom <3 <3 <3

 

hi

 

Anonymous poster hash: 24e6d...139

Politiet var hos oss også, men de bare ba de voksne roe seg, det var visst ikke så viktig med oss. Vi ble aldri tatt fra hjemmet, så vi har klart oss på et vis, min bror har flyttet til andre siden av landet og vi har nesten ingen kontakt mer. PR i dag er det nesten der vanskeligste, vi var to om dette, nå er jeg alene igjen her..Jeg forstår han, han er bitter og såret, men jeg føler han svikter meg på en måte. Vi har aldri snakket med noen om dette, kun jeg når jeg var til utredning for min adhd.

 

Men løvetannbarn klarer seg

 

Anonymous poster hash: 8fb9a...2e2

løvetannbarn klarer seg alltid <3

 

man takler disse traumene på forskjellige matter. jeg går fra å forstå mamma, til å hate alt hun utsatte meg for. men jeg må prøve å se hennes problemer, og at hun ikke var I stand til å innse hva som faktsik foregikk...

 

 

hi

 

Anonymous poster hash: 24e6d...139

Jeg er sykepleier og var på noen forelesninger som handlet om akkurat dette,og da ble det sagt at ganske mange av de barna vokser opp og blir omsorgspersoner for andre, nettopp fordi de har klart å komme "hel" gjennom. Veldig dårlig beskrevet av meg nå,det er sent på kvelden

 

Jeg har i dag kontakt med mine foreldre, hos oss gjaldt det både mor og far, men jeg klarer ikke å forstå dem. De hadde heller ingen unnskyldninger, de bare valgte det..

 

Det var ganske interessant å "prate" med en som klarer å sette ord på dette så godt som du gjør! Jeg syns absolutt du bør sende teksten videre! Det var sterkt å lese det,og alle bør våge litt mer ❤ Men nå må jeg bare legge meg

 

Anonymous poster hash: 8fb9a...2e2

 

hehe, morsomt at du sier det, for jeg jobber på en spesialskole

 

 

 

du får sove god, kanskje vi snakkes igjen

 

 

hi

 

Anonymous poster hash: 24e6d...139

[Anonym bruker]

Dette var veldig bra skrevet. Jeg fikk helt vondt i hjertet, og angrer så på at jeg ikke sa i fra til BV i et tilfelle jeg kjente til. Men heldigvis gjorde noen andre det, men jeg burde gjort det jeg også.

Det er utrolig ubehaglig når du står med tlf i hånden og skal ringe. Derfor trenger vi slike påminnelser om at det er kjempe viktig at vi tar det steget, og faktisk ringer!!

 

Anonymous poster hash: 7c02c...c71

[Anonym bruker]

Dette var veldig bra skrevet. Jeg fikk helt vondt i hjertet, og angrer så på at jeg ikke sa i fra til BV i et tilfelle jeg kjente til. Men heldigvis gjorde noen andre det, men jeg burde gjort det jeg også.

Det er utrolig ubehaglig når du står med tlf i hånden og skal ringe. Derfor trenger vi slike påminnelser om at det er kjempe viktig at vi tar det steget, og faktisk ringer!!

 

Anonymous poster hash: 7c02c...c71

jeg har selv stått med den telefonen I hånden og ringt, og det var så ufattelig mye vanskeligere enn det jeg trodde det ville være! så jeg skjønner at det er vanskelig. men det var pga mine egne opplevelser, jeg klarte å ringe. og det var virkelig bra at jeg tok den telefonsamtalen!

 

hi

 

Anonymous poster hash: 24e6d...139

[c*h*r]

❤❤❤ Denne bør absolutt deles Videre!!

[Ikkesåallerværst]

Hvis du tør, så del på face! Du kommer til å få kjemperespons og når bredt. Denne teksten traff meg veldig, både barnet i meg som hadde gode voksne å være hos når de hjemme ikke strakk til, som tidligere barnevernsansatt og som nabo/mor til barnas venner i bhg. Dessuten er det veldig godt å lese de gode historiene om barnevernet, for med all den negative omtalen bøir det vanskelig for folk der ute å tørre å melde fra.

[Anonym bruker]

Fin tekst, hi. den kan du nok sende inn til en avis, de trenger kronikker nå om sommeren.

Anonymous poster hash: 6880b...464

[Anonym bruker]

Tankevekker. Det er så typisk norsk å snu seg vekk.. Jeg er heldig, jeg ble adoptert når jeg var 4 men har slitt mye med mamma.. Noen kunne sikkert ringt.. Jeg hadde nok fått hjelp, hvis ikke så kanskje mamma hadde skjerpet seg før jeg var voksen nok til å flytte hjemmefra. Hun er intelligent og ressursterk men bare litt viktigere enn meg.. Og jeg var jo allerede et "reddet" bv barn.

 

Utrolig fin lesning, deler både avis-kronikk eller facebookpost.

 

Hvis du deler noe sted så legg ut link til oss. Jeg syntes ikke du var utleverende eller brutal på noen som helst måte. Bare brutal nok til at de som lukker øynene kanskje skjerper seg litt! <3

Anonymous poster hash: 08a80...ae3

[Anonym bruker]

Veldig bra skrevet, og fint at du ønsker å dele.

 

Kjenner meg veldig godt igjen. Jeg hadde selv en grusom barndom, og ingen ringte barnevernet, ikke de som visste noe av det som foregikk heller. Og i ettertid har jeg fått høre at folk så at ting ikke var som det skulle. Men dette var 70/80 tallet, man skulle ikke blande seg. Jeg var og på legevakten 3 mnd gammel med kutt i hodet og fulle foreldre. I dag hadde barnevernsvakta blitt ringt med en gang, og mest sannsynlig ville de ikke fått tatt meg med hjem. Da skjedde ingenting. Jeg meldte mine egne foreldre til barnevernet da jeg var 13 år, men da var det for sent.

Anonymous poster hash: 0bd2b...f63

[Nullstress;)]

Forferdelig å lese at det var flere av oss, selv om.jeg vet det var det og fremdeles er det der ute I dag.

 

Jeg har delt det på Facebook og responsen er stor. Mange tilbakemeldinger og 9 delinger siden I natt! 😨😉😄

 

Takk til alle som har svart, var så usikker på.om.jeg skulle tørre å legge det ut, men det føles godt 😄

[Ikkesåallerværst]

Forferdelig å lese at det var flere av oss, selv om.jeg vet det var det og fremdeles er det der ute I dag.

Jeg har delt det på Facebook og responsen er stor. Mange tilbakemeldinger og 9 delinger siden I natt!

Takk til alle som har svart, var så usikker på.om.jeg skulle tørre å legge det ut, men det føles godt

Nydelig håper den når meg på face!