Fæl fødsel, enebarn?

[Graciegirl]

Tør ikke føde igjen, hverken vaginalt eller KS. 

Traumatisk fødsel med stort blodtap. Overhengende fare for at det kan skje igjen. Kommer ikke på tale! 

[Anonym bruker]

Er det noen her inne som har enebarn fordi dere ikke har turt å føde igjen? Altså, at fødsel har vært den eneste grunnen til at dere kun har et barn? Anonymous poster hash: 927f6...6e5

Min venninne. Hun ventet i 12 år før hun greide å tenke tanken på en nr 2, og da var mannen ikke til å overtale mer.

Selv ventet jeg i 6 år, men tok heldigvis mot til meg.

 

Anonymous poster hash: 4e66f...0da

[Anonym bruker]

Jeg hadde en grusom fødsel første gang. Og sverget at jeg ikke skulle føde igjen. Men valgte å bli gravid igjen, men fikk gå i samtaler på sykehuset fra jeg ble gravid. Der vi pratet om forrige fødsel, og hva som kunne gjøres for at det skulle bli bedre. Jeg gikk ofte til samtale. Fikk og komme flere turer opp på føden, og fikk prate med flere jordmødre og lege der. Vi pratet og om muligheten for keisersnitt. Men jeg ønsket selv å føde etter alle de samtalene. Vi skrev og et nøye detaljert brev til føden, som de skulle følge. Noe de og gjorde. Og fødselen ble helt fantastisk, mye lettere og de tok så godt vare på meg.  Anonymous poster hash: a16d6...dc9

Det er derfor jeg lurer på hvorfor ikke dette er rutine? Hvorfor kan ikke alle som ønsker det få god oppfølging? For jeg ville i alle fall ikke ha fått flere barn hvis det eneste tilbudet jeg fikk var keisersnitt i stedet for vaginal fødsel. Er mye, mye reddere for KS.

 

Jeg måtte overtale meg selv til å bli gravid igjen, og en god venninne av meg som er jordmor tok imot babyen, mens en annen venninne som også er jordmor, hadde oppfølgingssamtaler med meg privat. Hun gikk på en utdannelse akkurat da, og brukte mitt svangerskap som "prøveklut", derfor gjorde hun det gratis og privat. Men uten disse to hadde jeg ikke våget!

 

Anonymous poster hash: 4e66f...0da

[aanonym]

Hadde også en forferdelig fødsel nr 1, fikk innvilget planlagt keisersnitt med br 2. Det var "a walk in the park" sammenlignet med vaginal fødsel:)

[Lille krøll]

 

Jeg snakket med diverse helsefolk i tiden etter fødselen, fant til slutt en psykolog selv som hjalp meg. Det kom frem at redselen var også det som gjorde det så ille for meg -men smertene også. Dette var altså før jeg ble gravid. Jeg syns det hjalp selv om de ikke var med på fødselen. Hadde også en ettårsamtale på sykehuset etter et par uker, men da var jeg fortsatt i sjokk eller noe for jeg husker nesten ingenting annet enn at det svimlet for meg når jeg jom tilbake på føden. Når jeg ble gravid ble jeg henvist Emblateamet på Ahus (for damer med fødselsangst) og det viktigste var at jeg ble møtt på at det var en fælopplevelse for MEG og jeg ble forklart hvorfor det og det ble gjort og ikke det. Det hjalp en del selv om jeg fortsatte å være redd helt til siste fase av fødsel nummer to. Jeg vet om andre som har fått slike samtaler før de var gravide ved det sykehuset jeg fødte. Har også lest om flere her inne som har fått det ved andre sykehus. Jeg ville takket ja til den psykologen. Virker det ikke, så slutter du bare. Og kanskje vedkommende kan få deg videre i systemet? Foresten er det veldig vanlig med ettersamtale på føden, noen sykehus har det som rutine.

Ja, føler jeg har lyst på en samtale med jordmor jeg hadde på sykehuset. Men kvier meg litt da jeg er redd for at hun feks skal si at min fødsel ikke var noe spesielt fæl. Føler det kommer til å knuse meg hvis det skjer.

 

Da skal jeg gi psykologen en sjanse. Tusen takk for at du deler. Det hjelper veldig. Føler meg helt frynsete med tanke på fødselen.

 

 

Anonymous poster hash: 927f6...6e5

Det spiller jo ingen rolle om fødselen var fæl eller ikke i noen annens øyne. Det eneste som betyr noe er hvordan du opplevde den og hva det gjorde med deg.

Det er som med alt annet i livet, vi liker forskjellige mat, drikke, håndterer trening og smerter helt annerledes enn naboen.

For å få hjelp og kanskje gå videre må man få anerkjennelsen av at "du hadde det faktisk fælt".

[Anonym bruker]

 

Jeg hadde en forferdelig fødsel. Som alene gjør at jeg aldri vil føde igjen. Men var i tillegg syk og kastet opp hele svangerskapet. Og så hadde babyen kolikk i fem måneder.

 

Så jeg tør ikke få flere.

 

Anonymous poster hash: e6355...18a

Noe ala det samme her. Fødselen gjør at jeg ikke vil og kolikken gjør at mannen ikke vil. Han vil forsåvidt ikke oppleve en fødsel til han heller. Svangerskapet var (heldigvis) problemfritt, da.

 

Har du snakket med noen? Eller bare bestemt deg? Hvor lenge er det siden du fødte?

 

 

Anonymous poster hash: 927f6...6e5

Det er under ett år siden. Så deg kan jo hende vi ombestemmer oss. Men de kan si hva de vil om at det sikkert blir bedre neste gang, men jeg SKAL ha keisersnitt eventuelt OM det blir noen neste gang. Mannen min og jeg har i allefall lagt planene om barn nummer to på is. Kanskje om 3-4 år eller mer. Det har ikke noe hastverk. Og om vi ikke få flere er vi en komplett familie likevel.

 

Jeg har ikke snakket med noen om det nei. Andre enn jordmødrene på sykehuset som sa at det blir bedre neste gang. Og at jeg hadde vært ekstremt uheldig med fødselen min. Men de kan jo ikke garantere. Og jeg ser for meg at jeg kommer til å kaste opp hele neste graviditet også. Skjønner ikke folk som koser seg med å gå gravide, der var jo bare dritt. Og det første halvåret med babyen var jo bare dritt også på grunn av kolikken. Koste oss ingenting og alle sa vi skulle kose oss og nyte det. Nyte hva? Vi ble deprimerte begge to.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: e6355...18a

[Anonym bruker]

Jeg husker at de første månedene etter fødselen så jeg på alle barn helt opp til 10-11 år og tenkte : fy fader, mora di har født deg lurer på om det var helt grusomt for henne også?? Tenkte i det hele tatt veldig mye syke rare tanker. Jeg var blant annet livredd for å møte på de som var med på fødselen ute på gata, selv om det ikke var særlig sannsynlig. Leste og googlet ALT jeg kom over av revner og ting som skjedde meg under fødsel. Hadde store problemer med sex (hadde ikke sex på 6 måneder) og hadde en del ting rundt det som ikke løste seg før jeg fikk nummer to. Dessuten fikk jeg helt avsky mot kroppen min, så jeg pusset tennene med ryggen mot speilet i ett år.. Sier dette fordi du skal vite at det du føler og tenker ikke nødvendigvis er fordi du er rar, men fordi du har opplevd noe for deg veldig skremmende. Jeg var også redd for at jordmor skulle blåse av fødselen min, ble litt møtt med de de første månedene etter fødsel. Men på embla tok de meg på alvor med en gang, de ringte til og med og spurte om jeg trengte å bli møtt utenfor sykehuset for det var det noen som ble rett som det var . Selv syklet jeg en omvei til jobb da jeg startet å jobbe for å slippe å se sykehuset på nært hold..

 

Dette kjenner jeg meg igjen i. Tenker også bare på den stakkars moren hver gang jeg ser et barn. Og har selvfølgelig googlet meg ihjel. Jeg har blitt veldig sårbar etter fødselen og hvis noen nevner noe som har med meg, fødsel eller baby å gjøre (skjer jo ikke så ofte nå lenger) så går det veldig inn på meg og jeg blir veldig lei meg. 

 

Anonymous poster hash: 927f6...6e5

[Anonym bruker]

Hadde også en forferdelig fødsel nr 1, fikk innvilget planlagt keisersnitt med br 2. Det var "a walk in the park" sammenlignet med vaginal fødsel:)

 

Var det noe problem å få innvilget ks? Ser for meg at min eventuelle grunn blir fødselsangst. Vet ikke om det er godt nok?

 

Anonymous poster hash: 927f6...6e5

[Anonym bruker]

 

 

Jeg hadde en forferdelig fødsel. Som alene gjør at jeg aldri vil føde igjen. Men var i tillegg syk og kastet opp hele svangerskapet. Og så hadde babyen kolikk i fem måneder.

 

Så jeg tør ikke få flere.

 

Anonymous poster hash: e6355...18a

Noe ala det samme her. Fødselen gjør at jeg ikke vil og kolikken gjør at mannen ikke vil. Han vil forsåvidt ikke oppleve en fødsel til han heller. Svangerskapet var (heldigvis) problemfritt, da.

 

Har du snakket med noen? Eller bare bestemt deg? Hvor lenge er det siden du fødte?

 

 

Anonymous poster hash: 927f6...6e5

Det er under ett år siden. Så deg kan jo hende vi ombestemmer oss. Men de kan si hva de vil om at det sikkert blir bedre neste gang, men jeg SKAL ha keisersnitt eventuelt OM det blir noen neste gang. Mannen min og jeg har i allefall lagt planene om barn nummer to på is. Kanskje om 3-4 år eller mer. Det har ikke noe hastverk. Og om vi ikke få flere er vi en komplett familie likevel.

 

Jeg har ikke snakket med noen om det nei. Andre enn jordmødrene på sykehuset som sa at det blir bedre neste gang. Og at jeg hadde vært ekstremt uheldig med fødselen min. Men de kan jo ikke garantere. Og jeg ser for meg at jeg kommer til å kaste opp hele neste graviditet også. Skjønner ikke folk som koser seg med å gå gravide, der var jo bare dritt. Og det første halvåret med babyen var jo bare dritt også på grunn av kolikken. Koste oss ingenting og alle sa vi skulle kose oss og nyte det. Nyte hva? Vi ble deprimerte begge to.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: e6355...18a

 

 

Uff, ja. Det husker jeg godt, dette med å nyte. Kjente det kokte inni meg, for det var faktisk ingenting å nyte. Det samme med folk som kom med råd om hva vi skulle gjøre. Som om vi ikke prøvde alt for å finne ut av den gråtingen?

 

Vi har også lagt nummer 2 på is, synes bare det er litt trist at det er fødselen som ødelegger da vi i utgangspunktet ønsket to. I tillegg har vi ikke noe annen familie, så hun vil bli veldig alene. Men jo mer jeg tenker på det, jo mer slår jeg meg til ro med at det bare blir henne. 

 

Anonymous poster hash: 927f6...6e5

[Anonym bruker]

Den forferdelige og livsfarlige fødselen for meg var ikke på 1. Barnet , hadde det vært det ville jeg nok hatt kun ett barn ja.

 

Anonymous poster hash: fcb79...c25

[Anonym bruker]

Hadde en grusom fødsel for 11 år siden, blir ikke mer enn ett barn på oss. Heldigvis har mannen ett barn fra før av, så vårt felles barn er ikke enebarn. 

Anonymous poster hash: 0f7bf...071

[Anonym bruker]

Her var planen enebarn etter en grusom fødsel, og barseltid. Vi mistet nesten nr 1, og han var veldig syk i barseltiden. Liten, svak og vi var mye inn og ut av sykehus, kontroller osv. Noe som ikke hadde skjedd om jordmoren hadde gjort jobben sin. Det var mer en dette da, men kort fortalt. Vel, 2år etterpå så ble jeg gravid på ppillen.. (Eller, jeg hadde hatt omgangsyken og gikk på pencilin, så det var nok grunnen til at de ikke funket). I tillegg var jordmoren litt sånn "jaja, det gikk jo bra, så det tenker vi ikke mer på"..

 

Abort ville jeg hvertfall ikke, syns nesten det var like skummelt som en evt fødsel, så da ble det fødsel. Fikk fødselssamtaler med en annen jordmor, lovnad fra sykehuset om at jeg ikke fikk samme jordmor og fikk en mye bedre oppfølging denne gangen. Gikk igjennom hele fødselen med jordmor og gikk igjennom journalen. Dette hjalp virkelig, for da var det ei til som så sa at dette faktisk var en dramatisk fødsel og at jordmoren den gangen faktisk hadde gjort feil.. Her ble det vanlig fødsel igjen, men denne gangen var det en MYE bedre opplevelse. Vi ble tatt på alvor igjennom hele fødselen, hadde en fantastisk jordmor som sto på, og gjorde alt for at vi var trygge og følte oss godt tatt imot. Smertene var like som første gang, men hele opplevelsen rundt var mye bedre.

 

Så det kan faktisk bli bra, selv om man hadde en fæl opplevelse!  men det krever jobb med seg selv og tankene sine.

Jeg vil råde deg til å snakke med jordmor om det som skjedde, og gå igjennom fødsel og det du føler nå. Før du er gravid. Er nok mange som gjør det, så du er ikke alene hvertfall.  

Anonymous poster hash: 91560...92a

[Anonym bruker]

Mine 3 fødsler har vært ukompliserte. Nr 3 brukte 2 timer fra første antydning til fødsel til han var ute- altså har jeg 3 styrtfødsel.

 

Men jeg fikk mer og post-fødsel problematikk. Store blødninger og pressrier en uke etter fødsel osv. Et svangerskap til kan drepe meg, så jeg lar vær etter 3.

 

Søsteren min hadde så grusom fødsel at hun nekter flere barn. Forstår det godt. Er få som får plastisk kirurgi nedentil. Hun har er barn på 8 år og er alene med det og synes det er helt greit. Ikke en bortskjemt drittunge som mange enebarn blir

 

Anonymous poster hash: 8f471...03f

[Anonym bruker]

Så trist å høre at du har så dårlig erfaring med fødselen.

 

I min siste fødsel fikk jeg noe de kalte styrt fødsel. Det betyr i korte trekk at fødselen blir satt i gang med det samme jeg var moden, og før den startet av seg selv. Jeg fikk tabeletter for å starte og ble klargjort for epedural før fødselen kom i gang, sånn at det var klart til å tilføre væsken med det samme jeg bad om det.

 

Jeg hadde jordmor med meg hele tiden og visste at fødselslegen kun var sekunder unna om det skulle bli nødvendig.

 

Pga fremgangen i fødselen skulle jeg vente med epedural så lenge som mulig, men når jeg bad om det tok det kun 5-10 min før anestesilegen kom og gav meg medisin.

 

Jeg fødte tilnærmet smertefritt og kunne gjort det samme en gang til samme dag. En flott opplevelse.

 

Jeg skriver dette for å,fortelle at det er andre måter man kan få en fin fødselsopplevelse på enn ks etter en traumatisk fødsel.

 

Ta det tidlig opp med jordmor og fødselslege sånn at dere kan få legge en god plan.

 

Lykke til, håper du finner ut av det så ikke skrekken din forhindrer deg å få de barna du ønsker deg.

 

Anonymous poster hash: f411d...86d

Styrtfødsel forklart i korte trekk. 1. gangsfødende er det fødsel under 3 timer. 2. gangsfødende osv. under 2 timer.

 

Har hatt 3 styrtfødsler, da på 2,5 timer, 30 min og 40 min. Fra første tegn til baby var ute, ble ikke satt i gang med noen av mine. Heller ingen smertelindring. Var på sykehuset i 30 min med første, 10 min med andre og 15 med tredje.

 

Supert at du hadde en flott fødsel heldig som fikk smertelindring, fikk ikke det på grunn av at det ikke var tid folk sier jeg er tøff som har født uten, men hadde jeg fått velge selv kunne jeg heller tenkt meg ks.

 

Anonymous poster hash: 407c9...005