Fæl fødsel, enebarn?

[Anonym bruker]

Er det noen her inne som har enebarn fordi dere ikke har turt å føde igjen? Altså, at fødsel har vært den eneste grunnen til at dere kun har et barn?

 

Anonymous poster hash: 927f6...6e5

[LilleVilje]

Nesten. Hadde jeg måttet føde igjen, hadde det blitt enebarn her. Jeg tok det opp med legen, og på grunn av den vanskelige fødselen fikk jeg innvilget planlagt keisersnitt med nr to, før vi våget å prøve å bli gravide igjen. Jeg var redd for at jeg skulle bli invalid for livet om jeg måtte føde en gang til, og når jeg først har fått barn, vil jeg gjerne være i stand til å følge dem opp også.

[Anonym bruker]

Nesten. Hadde jeg måttet føde igjen, hadde det blitt enebarn her. Jeg tok det opp med legen, og på grunn av den vanskelige fødselen fikk jeg innvilget planlagt keisersnitt med nr to, før vi våget å prøve å bli gravide igjen. Jeg var redd for at jeg skulle bli invalid for livet om jeg måtte føde en gang til, og når jeg først har fått barn, vil jeg gjerne være i stand til å følge dem opp også.

Lyst å fortelle om fødselen din? Hvorfor risikerte du å bli invalid?

 

Hilsen en med fødselsangst for nr 2 snart..

 

 

Anonymous poster hash: 21ddc...ac4

[Anonym bruker]

Ei bekjent fikk over 200 innvendige sting etter födselen. Barnet er nå 10 år og hun har ingen planer om å få flere, siden hun ikke får automatisk KS hvis hun blir gravid på nytt. Synd på guttungen, men skjönner mora. Hadde gjort det samme selv.

Anonymous poster hash: d9309...c1a

[Anonym bruker]

Barn nr to kom seinere enn planlagt pga dette. Turte rett og slett ikke bli gravid fordi jeg var redd for fødsel. Fødsel nr 2 var som en drøm i forhold til første fødsel, så det gikk bedre enn forventet. Fikk eksrtra tett oppfølging under svangerskapet pga av dette, skrev ønskebrev for fødsel til sykehuset, de tok ekstra godt vare på meg da jeg kom å skulle føde. Jeg overdveide virkelig keisersnitt med nr to men ble overbevist (tross angst) til å føde vanlig, da med smertestillende og ekstra oppfølging

Anonymous poster hash: bc106...95e

[Anonym bruker]

Nesten. Hadde jeg måttet føde igjen, hadde det blitt enebarn her. Jeg tok det opp med legen, og på grunn av den vanskelige fødselen fikk jeg innvilget planlagt keisersnitt med nr to, før vi våget å prøve å bli gravide igjen. Jeg var redd for at jeg skulle bli invalid for livet om jeg måtte føde en gang til, og når jeg først har fått barn, vil jeg gjerne være i stand til å følge dem opp også.

Hvordan var din første fødsel? Hvis du vil dele? Og var det vanskelig å få innvilget ks før du ble gravid igjen? Og opplevde du noe press fra jordmor/lege om vanlig fødsel etter du ble gravid?

 

Beklager mange spørsmål.

 

 

Anonymous poster hash: 927f6...6e5

[Anonym bruker]

 

Barn nr to kom seinere enn planlagt pga dette. Turte rett og slett ikke bli gravid fordi jeg var redd for fødsel. Fødsel nr 2 var som en drøm i forhold til første fødsel, så det gikk bedre enn forventet. Fikk eksrtra tett oppfølging under svangerskapet pga av dette, skrev ønskebrev for fødsel til sykehuset, de tok ekstra godt vare på meg da jeg kom å skulle føde. Jeg overdveide virkelig keisersnitt med nr to men ble overbevist (tross angst) til å føde vanlig, da med smertestillende og ekstra oppfølging

 

Anonymous poster hash: bc106...95e

Jeg hører flere som sier at nr to var mye enklere. Men jeg tør virkelig ikke bli gravid igjen hvis jeg må føde vaginalt. Klarer fortsatt ikke tenke på fødselen min uten å knekke sammen.

 

 

Anonymous poster hash: 927f6...6e5

[Anonym bruker]

Tror Kathrine Sørland er i den gruppen. Husker hun sa i et intervju at fødselen hadde vært forderdelig, og sønnen hennes er vel i skolealder nå uten at det er blitt søsken.

 

For de aller fleste er fødsel nummer to mye greiere.

Anonymous poster hash: c8af5...776

[LilleVilje]

Vet du, jeg orker ikke å snakke veldig mye om det; det er endelig på et nivå der jeg kan håndtere det, og å gå i detalj vil bare få meg tilbake til alle de vonde følelsene igjen. Kort fortalt holdt det på å gå helt galt med både babyen og meg, og vi var begge innlagt en stund etter fødselen, jeg på føden og babyen på nyfødtintensiven. Og jeg ble så ødelagt i bekkenet i tillegg, da babyen satt fast, så jeg står nå på venteliste for operasjon for å rette på det slik at jeg kan begynne å leve normalt igjen, gå lange turer, jogge, trille vogna uten smerter i hofter og bekken osv. Jeg var topptrent før jeg ble gravid, og da mener jeg virkelig topptrent, så det var en stor overgang å måtte bruke et halvt år på å trene meg opp til bare det å gå uten smerter.

 

Heldigvis så legene og sykehuset at dette ikke var noen spøk for meg, så jeg fikk innvilget planlagt keisersnitt. Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med fastlegen din og starte der; det gjorde jeg, og det gikk veldig fint.

 

Nå er nr 2 akkurat ute etter keisersnitt, og KS var for meg faktisk barnemat sammenlignet med den fødselen jeg hadde. Vondt, ja, men fullstendig håndterlig, ingen skader, ingen panikk, ingen store blodtap eller dramatikk. Smertene i operasjonssåret er ikke i nærheten av fødselssmerter, og dessuten får man faktisk smertestillende som virker. Luftsmertene var også bare en bagatell i forhold til det jeg opplevde under fødselen. Så et keisersnitt er ikke noe å være redd for, dersom du har hatt en traumatisk fødsel fra før! Har man hatt en drømmefødsel, vil sikkert et hastesnitt oppleves mer dramatisk, men alt kommer jo an på hva du sammenligner det med.

[Anonym bruker]

Vet du, jeg orker ikke å snakke veldig mye om det; det er endelig på et nivå der jeg kan håndtere det, og å gå i detalj vil bare få meg tilbake til alle de vonde følelsene igjen. Kort fortalt holdt det på å gå helt galt med både babyen og meg, og vi var begge innlagt en stund etter fødselen, jeg på føden og babyen på nyfødtintensiven. Og jeg ble så ødelagt i bekkenet i tillegg, da babyen satt fast, så jeg står nå på venteliste for operasjon for å rette på det slik at jeg kan begynne å leve normalt igjen, gå lange turer, jogge, trille vogna uten smerter i hofter og bekken osv. Jeg var topptrent før jeg ble gravid, og da mener jeg virkelig topptrent, så det var en stor overgang å måtte bruke et halvt år på å trene meg opp til bare det å gå uten smerter.

 

Heldigvis så legene og sykehuset at dette ikke var noen spøk for meg, så jeg fikk innvilget planlagt keisersnitt. Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med fastlegen din og starte der; det gjorde jeg, og det gikk veldig fint.

 

Nå er nr 2 akkurat ute etter keisersnitt, og KS var for meg faktisk barnemat sammenlignet med den fødselen jeg hadde. Vondt, ja, men fullstendig håndterlig, ingen skader, ingen panikk, ingen store blodtap eller dramatikk. Smertene i operasjonssåret er ikke i nærheten av fødselssmerter, og dessuten får man faktisk smertestillende som virker. Luftsmertene var også bare en bagatell i forhold til det jeg opplevde under fødselen. Så et keisersnitt er ikke noe å være redd for, dersom du har hatt en traumatisk fødsel fra før! Har man hatt en drømmefødsel, vil sikkert et hastesnitt oppleves mer dramatisk, men alt kommer jo an på hva du sammenligner det med.

Så godt å høre at du fikk en bedre opplevelse med nr. 2. Vet ikke om det var sånn for deg, men for meg overskygget følelsene rundt fødselen den gleden med å ha fått et barn. Og det tok veldig lang tid for meg å glede meg fullt og helt over barnet. Altså, jeg var glad i barnet fra starten av, men det å føle glede tok lang tid.

 

Jeg forstår godt at du ikke vil snakke om det. Klarer ikke tenke på min egen og føler meg rett og slett litt traumatisert. Men takk for tips om fastlegen. Skal ta en snakk med han.

 

 

Anonymous poster hash: 927f6...6e5

[Anonym bruker]

Jeg hadde en grusom fødsel første gang. Og sverget at jeg ikke skulle føde igjen. Men valgte å bli gravid igjen, men fikk gå i samtaler på sykehuset fra jeg ble gravid. Der vi pratet om forrige fødsel, og hva som kunne gjøres for at det skulle bli bedre. Jeg gikk ofte til samtale. Fikk og komme flere turer opp på føden, og fikk prate med flere jordmødre og lege der. Vi pratet og om muligheten for keisersnitt. Men jeg ønsket selv å føde etter alle de samtalene. Vi skrev og et nøye detaljert brev til føden, som de skulle følge. Noe de og gjorde. Og fødselen ble helt fantastisk, mye lettere og de tok så godt vare på meg.

 

Anonymous poster hash: a16d6...dc9

[Anonym bruker]

Så trist å høre at du har så dårlig erfaring med fødselen.

 

I min siste fødsel fikk jeg noe de kalte styrt fødsel. Det betyr i korte trekk at fødselen blir satt i gang med det samme jeg var moden, og før den startet av seg selv. Jeg fikk tabeletter for å starte og ble klargjort for epedural før fødselen kom i gang, sånn at det var klart til å tilføre væsken med det samme jeg bad om det.

 

Jeg hadde jordmor med meg hele tiden og visste at fødselslegen kun var sekunder unna om det skulle bli nødvendig.

 

Pga fremgangen i fødselen skulle jeg vente med epedural så lenge som mulig, men når jeg bad om det tok det kun 5-10 min før anestesilegen kom og gav meg medisin.

 

Jeg fødte tilnærmet smertefritt og kunne gjort det samme en gang til samme dag. En flott opplevelse.

 

Jeg skriver dette for å,fortelle at det er andre måter man kan få en fin fødselsopplevelse på enn ks etter en traumatisk fødsel.

 

Ta det tidlig opp med jordmor og fødselslege sånn at dere kan få legge en god plan.

 

Lykke til, håper du finner ut av det så ikke skrekken din forhindrer deg å få de barna du ønsker deg.

 

Anonymous poster hash: f411d...86d

[Anonym bruker]

 

Ei bekjent fikk over 200 innvendige sting etter födselen. Barnet er nå 10 år og hun har ingen planer om å få flere, siden hun ikke får automatisk KS hvis hun blir gravid på nytt. Synd på guttungen, men skjönner mora. Hadde gjort det samme selv.

 

Anonymous poster hash: d9309...c1a

Hun hadde nok fått KS hvis hun fortalte historien din til jordmor. Akkurat som hun over her og meg selv.

 

 

 

Anonymous poster hash: 7e5fe...570

[LilleVilje]

Ja, jeg gikk inn i en ordentlig depresjon - jeg følte meg voldsomt knyttet til barnet, men noen glede var ikke å spore før etter et halvt år - jeg husker det veldig godt, for vi var på en ferietur da, og da kjente jeg det første lille blaffet av glede igjen. De som er heldige og får en god fødsel, klarer nok ikke helt å sette seg inn i hva en vond fødsel gjør med deg.

 

Men jeg ble veldig godt fulgt opp, fra den første samtalen med fastlegen og helt frem til jeg reiste hjem fra sykehuset, så denne gangen var opplevelsen en helt annen, selv om jeg var litt bevegelsesbegrenset pga keisersnittet. Men det var jeg da jammen sist også, med sting og full revning, blodtap og kraftig infeksjon, så litt sårsmerter var kakestykke i forhold.

 

Jeg vil råde alle dere som sliter med lignende å ta kontakt med fastlege. Og tar han/hun dere ikke på alvor, så bytt lege.

[Ikkesåallerværst]

Jeg hadde en veldig dårlig opplevelse første gang. Objektivt sett, bortsett fra at jeg revnet en del, var dette ikke en spesielt dramatisk fødsel, men jeg tenkte på den hver dag flere ganger om dagen i 1,5 år etter. Fikk hjertebank, svinmelhet og kroppslig uro hvis jeg så eller hørte noe om fødsler helt frem til jeg fødte min andre 3,5 år etter. Dette preget mitt forhold til babyen. Jeg grøsset hver gang jeg tok han på hodet som minnet meg om ekstreme smerter. På et nivå klandret jeg han for den fryktelige opplevelsen. Etter samtaler hos psykolog fant jeg sakte frem til morsfølelsen etter 6 måneder. Fryktelig, men det er sannheten. Det var nok mange grunner til at jeg fikk en fødselsdepresjon, men fødselen var en stor del av det. Det preger mitt forhold til min første fortsatt, men takket være hjelpen jeg fikk er det nå mer en bittersøt følelse og jeg tror ikke det preger hans forhold til meg.

 

Hadde fødselen vært drastisk slik jeg hører andre her har hatt, vet jeg ikke om jeg hadde fått nummer to.. Fikk samtaler på sykehuset, kunne valgt ks om jeg ikke hadde villet vaginal.

 

Uansett om du klarer å gå gjennom et nytt svangerskap eller ikke, så bør du kontakte fastlege og/eller sykehuset der du fødte for å få hjelp til å bearbeide fødselen slik at den ikke forfølger deg hele livet. Tror det er mange enebarn som er det av den grunnen du nevner. Klem.

[Anonym bruker]

 

Jeg hadde en grusom fødsel første gang. Og sverget at jeg ikke skulle føde igjen. Men valgte å bli gravid igjen, men fikk gå i samtaler på sykehuset fra jeg ble gravid. Der vi pratet om forrige fødsel, og hva som kunne gjøres for at det skulle bli bedre. Jeg gikk ofte til samtale. Fikk og komme flere turer opp på føden, og fikk prate med flere jordmødre og lege der. Vi pratet og om muligheten for keisersnitt. Men jeg ønsket selv å føde etter alle de samtalene. Vi skrev og et nøye detaljert brev til føden, som de skulle følge. Noe de og gjorde. Og fødselen ble helt fantastisk, mye lettere og de tok så godt vare på meg.

 

 

Anonymous poster hash: a16d6...dc9

Så bra at de tok godt vare på deg. Problemet her er at jeg ikke tør å bli gravid en gang. Vet du om det er muligheter for samtale på sykehus idet man begynner å planlegge nummer to? Jeg tør virkelig ikke å bli gravid uten å ha en plan.

 

 

Anonymous poster hash: 927f6...6e5

[Anonym bruker]

Så trist å høre at du har så dårlig erfaring med fødselen.

 

I min siste fødsel fikk jeg noe de kalte styrt fødsel. Det betyr i korte trekk at fødselen blir satt i gang med det samme jeg var moden, og før den startet av seg selv. Jeg fikk tabeletter for å starte og ble klargjort for epedural før fødselen kom i gang, sånn at det var klart til å tilføre væsken med det samme jeg bad om det.

 

Jeg hadde jordmor med meg hele tiden og visste at fødselslegen kun var sekunder unna om det skulle bli nødvendig.

 

Pga fremgangen i fødselen skulle jeg vente med epedural så lenge som mulig, men når jeg bad om det tok det kun 5-10 min før anestesilegen kom og gav meg medisin.

 

Jeg fødte tilnærmet smertefritt og kunne gjort det samme en gang til samme dag. En flott opplevelse.

 

Jeg skriver dette for å,fortelle at det er andre måter man kan få en fin fødselsopplevelse på enn ks etter en traumatisk fødsel.

 

Ta det tidlig opp med jordmor og fødselslege sånn at dere kan få legge en god plan.

 

Lykke til, håper du finner ut av det så ikke skrekken din forhindrer deg å få de barna du ønsker deg.

 

Anonymous poster hash: f411d...86d

Hele opplevelsen rundt fødselen var fæl. Når jeg tenker tilbake nå så var det ikke smertene som var verst. Det var redselen, manglende informasjon og fem timer med pressing.

 

Smertene ved rier, revning, klipping og sying er liksom glemt. Og det var på en måte greit også, for var forberedt på at det kom til å bli vondt. (Selvsagt ikke hvor vondt, men allikevel.) Det jeg ikke var forberedt på var hvor redd jeg ble.

 

 

Anonymous poster hash: 927f6...6e5

[Anonym bruker]

Ja, jeg gikk inn i en ordentlig depresjon - jeg følte meg voldsomt knyttet til barnet, men noen glede var ikke å spore før etter et halvt år - jeg husker det veldig godt, for vi var på en ferietur da, og da kjente jeg det første lille blaffet av glede igjen. De som er heldige og får en god fødsel, klarer nok ikke helt å sette seg inn i hva en vond fødsel gjør med deg.

 

Men jeg ble veldig godt fulgt opp, fra den første samtalen med fastlegen og helt frem til jeg reiste hjem fra sykehuset, så denne gangen var opplevelsen en helt annen, selv om jeg var litt bevegelsesbegrenset pga keisersnittet. Men det var jeg da jammen sist også, med sting og full revning, blodtap og kraftig infeksjon, så litt sårsmerter var kakestykke i forhold.

 

Jeg vil råde alle dere som sliter med lignende å ta kontakt med fastlege. Og tar han/hun dere ikke på alvor, så bytt lege.

Godt å høre. Skal virkelig ta kontakt med legen.

 

Vet at man har vondt etter ks, men jeg klarte ikke sitte eller gå på ihvertfall seks uker etter min fødsel heller. For ikke å snakke om å gå på do. Tror jeg ble veldig skuffa siden "alle" sa at så lenge man føder vaginalt er man i god form etter en fødsel.

 

 

Anonymous poster hash: 927f6...6e5

[Anonym bruker]

Jeg hadde en veldig dårlig opplevelse første gang. Objektivt sett, bortsett fra at jeg revnet en del, var dette ikke en spesielt dramatisk fødsel, men jeg tenkte på den hver dag flere ganger om dagen i 1,5 år etter. Fikk hjertebank, svinmelhet og kroppslig uro hvis jeg så eller hørte noe om fødsler helt frem til jeg fødte min andre 3,5 år etter. Dette preget mitt forhold til babyen. Jeg grøsset hver gang jeg tok han på hodet som minnet meg om ekstreme smerter. På et nivå klandret jeg han for den fryktelige opplevelsen. Etter samtaler hos psykolog fant jeg sakte frem til morsfølelsen etter 6 måneder. Fryktelig, men det er sannheten. Det var nok mange grunner til at jeg fikk en fødselsdepresjon, men fødselen var en stor del av det. Det preger mitt forhold til min første fortsatt, men takket være hjelpen jeg fikk er det nå mer en bittersøt følelse og jeg tror ikke det preger hans forhold til meg.

 

Hadde fødselen vært drastisk slik jeg hører andre her har hatt, vet jeg ikke om jeg hadde fått nummer to.. Fikk samtaler på sykehuset, kunne valgt ks om jeg ikke hadde villet vaginal.

 

Uansett om du klarer å gå gjennom et nytt svangerskap eller ikke, så bør du kontakte fastlege og/eller sykehuset der du fødte for å få hjelp til å bearbeide fødselen slik at den ikke forfølger deg hele livet. Tror det er mange enebarn som er det av den grunnen du nevner. Klem.

Jeg også føler at fødselen påvirker hverdagen min i stor grad. Hadde du samtaler før du valgte å bli gravid igjen? Eller ble du gravid og tok det derfra?

 

Jeg har fått tilbud om psykologhjelp på helsestasjonen, men skjønner ikke hvordan de skal kunne hjelpe meg når de ikke var der. Og ikke kommer til å være der ved en eventuell neste fødsel. Men mulig det er mye hjelp i det allikevel?

 

Anonymous poster hash: 927f6...6e5

[Anonym bruker]

Jeg hadde en forferdelig fødsel. Som alene gjør at jeg aldri vil føde igjen. Men var i tillegg syk og kastet opp hele svangerskapet. Og så hadde babyen kolikk i fem måneder.

 

Så jeg tør ikke få flere.

 

Anonymous poster hash: e6355...18a

[Ikkesåallerværst]

Jeg snakket med diverse helsefolk i tiden etter fødselen, fant til slutt en psykolog selv som hjalp meg. Det kom frem at redselen var også det som gjorde det så ille for meg -men smertene også. Dette var altså før jeg ble gravid. Jeg syns det hjalp selv om de ikke var med på fødselen. Hadde også en ettårsamtale på sykehuset etter et par uker, men da var jeg fortsatt i sjokk eller noe for jeg husker nesten ingenting annet enn at det svimlet for meg når jeg jom tilbake på føden. Når jeg ble gravid ble jeg henvist Emblateamet på Ahus (for damer med fødselsangst) og det viktigste var at jeg ble møtt på at det var en fælopplevelse for MEG og jeg ble forklart hvorfor det og det ble gjort og ikke det. Det hjalp en del selv om jeg fortsatte å være redd helt til siste fase av fødsel nummer to. Jeg vet om andre som har fått slike samtaler før de var gravide ved det sykehuset jeg fødte. Har også lest om flere her inne som har fått det ved andre sykehus. Jeg ville takket ja til den psykologen. Virker det ikke, så slutter du bare. Og kanskje vedkommende kan få deg videre i systemet? Foresten er det veldig vanlig med ettersamtale på føden, noen sykehus har det som rutine.

[Ikkesåallerværst]

"Ettårssamtale" skal være ettersamtale

[Anonym bruker]

Jeg hadde en forferdelig fødsel. Som alene gjør at jeg aldri vil føde igjen. Men var i tillegg syk og kastet opp hele svangerskapet. Og så hadde babyen kolikk i fem måneder.

 

Så jeg tør ikke få flere.

 

Anonymous poster hash: e6355...18a

Noe ala det samme her. Fødselen gjør at jeg ikke vil og kolikken gjør at mannen ikke vil. Han vil forsåvidt ikke oppleve en fødsel til han heller. Svangerskapet var (heldigvis) problemfritt, da.

 

Har du snakket med noen? Eller bare bestemt deg? Hvor lenge er det siden du fødte?

 

 

Anonymous poster hash: 927f6...6e5

[Anonym bruker]

Jeg snakket med diverse helsefolk i tiden etter fødselen, fant til slutt en psykolog selv som hjalp meg. Det kom frem at redselen var også det som gjorde det så ille for meg -men smertene også. Dette var altså før jeg ble gravid. Jeg syns det hjalp selv om de ikke var med på fødselen. Hadde også en ettårsamtale på sykehuset etter et par uker, men da var jeg fortsatt i sjokk eller noe for jeg husker nesten ingenting annet enn at det svimlet for meg når jeg jom tilbake på føden. Når jeg ble gravid ble jeg henvist Emblateamet på Ahus (for damer med fødselsangst) og det viktigste var at jeg ble møtt på at det var en fælopplevelse for MEG og jeg ble forklart hvorfor det og det ble gjort og ikke det. Det hjalp en del selv om jeg fortsatte å være redd helt til siste fase av fødsel nummer to. Jeg vet om andre som har fått slike samtaler før de var gravide ved det sykehuset jeg fødte. Har også lest om flere her inne som har fått det ved andre sykehus. Jeg ville takket ja til den psykologen. Virker det ikke, så slutter du bare. Og kanskje vedkommende kan få deg videre i systemet? Foresten er det veldig vanlig med ettersamtale på føden, noen sykehus har det som rutine.

Ja, føler jeg har lyst på en samtale med jordmor jeg hadde på sykehuset. Men kvier meg litt da jeg er redd for at hun feks skal si at min fødsel ikke var noe spesielt fæl. Føler det kommer til å knuse meg hvis det skjer.

 

Da skal jeg gi psykologen en sjanse. Tusen takk for at du deler. Det hjelper veldig. Føler meg helt frynsete med tanke på fødselen.

 

 

Anonymous poster hash: 927f6...6e5

[Ikkesåallerværst]

Jeg husker at de første månedene etter fødselen så jeg på alle barn helt opp til 10-11 år og tenkte : fy fader, mora di har født deg lurer på om det var helt grusomt for henne også?? Tenkte i det hele tatt veldig mye syke rare tanker. Jeg var blant annet livredd for å møte på de som var med på fødselen ute på gata, selv om det ikke var særlig sannsynlig. Leste og googlet ALT jeg kom over av revner og ting som skjedde meg under fødsel. Hadde store problemer med sex (hadde ikke sex på 6 måneder) og hadde en del ting rundt det som ikke løste seg før jeg fikk nummer to. Dessuten fikk jeg helt avsky mot kroppen min, så jeg pusset tennene med ryggen mot speilet i ett år.. Sier dette fordi du skal vite at det du føler og tenker ikke nødvendigvis er fordi du er rar, men fordi du har opplevd noe for deg veldig skremmende. Jeg var også redd for at jordmor skulle blåse av fødselen min, ble litt møtt med de de første månedene etter fødsel. Men på embla tok de meg på alvor med en gang, de ringte til og med og spurte om jeg trengte å bli møtt utenfor sykehuset for det var det noen som ble rett som det var . Selv syklet jeg en omvei til jobb da jeg startet å jobbe for å slippe å se sykehuset på nært hold..