Flere som ble slått som barn her?

[Anonym bruker]

Jeg opplevde aldri fysisk vold selv. Men psykisk. Ble ofte truet og faren min truet med å skade seg selv om ikke jeg hørte etter. Om han ble sint eller irrtert kunne han ta en kniv å stikke den forsiktig, men han lagde grimase slik at det så ille ut så jeg fikk dårlig samvittighet. Samme gjorde han ved å slå hode, knyttneve, sparke osv. i veggen... 

 

Med lillesøster gikk det hardere for seg. Det var en perriode hvor han trodde min mor var utro (noen hun ikke var) han slet kraftig med tempramentet sitt. Jeg så og opplevde at lillesøster på 3-4 år ble løftet hardt opp langs siden og ristet hardt for at hun skulle slutte å gråte. Dette endte en gang med ribbeinsbrudd... Men uten mistanker om årsak. Han tok meg hardt i armen et par ganger og slo også moren min. Mamma var på tur til å dra fra pappa på grunn av tempramentet, men han tok seg godt i nakken og sluttet med det det fysiske. Et år senere giftet dem seg. 

 

Han slet i mange år senere med tempramentet, noe han fortsatt gjør. Kort lunte har han også. Blir fort irritert, spesielt om det er en diskusjon som han taper. Men han er helt lik min bestefar. Tåler ikke å høre noe imot seg, og man må tenke seg om to ganger før man sier noe. Nå enda i dag kan han bli så sur at han velter ting, knuser ting osv. Men det går ikke lenger utover oss andre fysisk.

 

Har ofte ikke snakket med han over lenge tid fordi han har hatt krangler med min mann. Jeg klarer ikke å akseptere tempramentet hans. Spesielt ikke om det skal gå utover andre enn hans aller nærmeste... 

Anonymous poster hash: 4b7ac...726

[Hjertefru]

Er blitt fortalt at jeg ved et par anledninger fikk ris på rumpa, var så lita at jeg ikke husker det og har ingen men av det(trur eg)

Er også oppvokst på syttitallet, tror ris utgikk av standardoppdragelsen i løpet av tiåret...I hvertfall sluttet mine foreldre med det og de reagerte med avsky da en venn riste sin lille datter mens de var på besøk.

[Anonym bruker]

Fikk ørefik, små lugging, ris på rompa. Ikke alvorlig. Hadde de visst bedre hadde de inne gjort det? Vet ikke men sluttet tidlig med det da jeg var ca fem år?

De er verdens beste foreldre ❤️

 

 

Anonymous poster hash: 917ef...8b1

[Brunello]

At foreldre som slo, ikke visste bedre, er sprøyt. De ble ikke sosialt fordømt eller straffet, men hvem ved sine fulle fem er det som slår et forsvarsløst barn? Jeg vokste opp på 60-tallet, og ble utsatt for fysisk avstraffelse. Det er rette ordet for det; mishandling eller overgrep blir feil, mine foreldre var glade i meg, og jeg var glade i dem. Men min far slo, og min mor så på. Dessuten brukte hun min angst for far, til å disiplinere meg - "bare vent til pappa kommer hjem". 

Første gang jeg fikk "ris", var når jeg var tre år. Det var nok ikke rare greiene, men jeg ble altså slått. Skal komme tilbake til hva det har gjort med meg. Oppover i oppveksten besto de fysiske avstraffelsene - som alltid skjedde i raseri - gjerne av at jeg ble løftet opp etter ørene og dunket hardt i veggen. Luften ble slått ut av meg, og det var naturligvis vondt, men frykten for fars sinne var nok verst. Men jeg kom meg igjennom det, mishandlingen stoppet da jeg slo tilbake. En gang, det holdt. Siden har jeg aldri slått noen. Årene gikk, jeg ble voksen, stiftet familie og vi bodde samme sted som mine foreldre og hadde mye kontakt. For femten år siden gikk min far bort, men mor lever fremdeles. 

For ti år siden ble jeg syk, og fikk etter noen års utredning diagnosen fibromyalgi. Sykdommen medførte et samlivsbrudd, og jeg var langt nede psykisk, med angst og depresjon, og hadde mye "flashbacks" som var svært plagsomme, både av tiden med min forhenværende kone, men etterhvert også fra de episodene med mishandling jeg opplevde som barn. Etterhvert fikk jeg mulighet til å gå til en dyktig terapeut. Jeg går der fremdeles, og jeg begynner å få en forståelse for hva mishandlinger - "disiplineringen" - har gjort med meg, igjennom livet. For å gjøre en lang historie kort; den forklarer at jeg har vanskelig for å knytte relasjoner til menn (som i få mannlige venner), jeg snakker stort sett med damene og opplever de som mer interessante. Jeg er nokså utrygg og "på alerten" - noen kaller dette høysensitiv. Jeg tror selv dette kan skyldes at brutalitet fra et voksent menneske er så dramatisk for et lite barn, at det må korrigere sin strategi for å kunne ha større sjanser til å overleve. Altså ha mindre tillit og være mer på vakt, selv overfor mennesker barnet burde fått lov til å stole på. 

Så til dere som sier "jeg fikk juling som liten og det har jeg ikke tatt skade av"; ikke vær for sikker. Noen av dere - statistisk sett - slår deres egne barn, fordi vold i nære relasjoner er "arvelig". Noen av dere vil - som meg - bli innhentet av dette, og kanskje få en psykosomatisk diagnose som Fibromyalgi eller ME. Eller PTSD, angst, depresjon....   

Og noen er robuste og sklir klar, selvsagt. 

Men; ikke slå barn. Ikke tenkt på å slå et barn, selv ikke en lite ørefik eller klaps på rumpa. Det virker ikke, og er barnet skrudd sammen på en bestemt måte, så kan det faktisk bli psykisk skadd. Det er en grunn til at det er straffbart. 

 

 

 

[Anonym bruker]

Ikke jeg. Ble ikke slått, foreldrene mine ble heller ikke det. Men mamma hadde ei venninne en gang som ble banka ned i murgulvet mens hun så på!! 

Anonymkode: 728f3...043

[Anonym bruker]

En enkelt gang av min mor når jeg som liten hadde gått amok med oljemaling på møblene. 

Ble noen få ganger slått eller dratt svært hardt i av en stemor.

 

Anonymkode: aaee4...f27

[Anonym bruker]

8 timer siden, Brunello skrev:

Så til dere som sier "jeg fikk juling som liten og det har jeg ikke tatt skade av"; ikke vær for sikker. Noen av dere - statistisk sett - slår deres egne barn, fordi vold i nære relasjoner er "arvelig". Noen av dere vil - som meg - bli innhentet av dette, og kanskje få en psykosomatisk diagnose som Fibromyalgi eller ME. Eller PTSD, angst, depresjon....   

Og noen er robuste og sklir klar, selvsagt. 

Men; ikke slå barn. Ikke tenkt på å slå et barn, selv ikke en lite ørefik eller klaps på rumpa. Det virker ikke, og er barnet skrudd sammen på en bestemt måte, så kan det faktisk bli psykisk skadd. Det er en grunn til at det er straffbart. 

Viktig poeng her til slutt! Du har så rett, alt fjolleriet med "det kan ikke skade" er bare en forsvarsmekanisme. Klart det skader.

Og hva hvis det ikke kunne skade - ja, og så da? Det er jo uansett ikke produktivt å lære barn at deres frustrasjoner skal tas ut med voldsbruk. Det er ikke ok å påføre andre smerte heller, selv om man var sikker på at det ikke ga langvarig skade.

Jeg og mine søsken fikk også ørefiker og slag som straff og "disiplinering". Jeg er ikke ødelagt fysisk eller psykisk av det, men det har bygget ned mitt forhold til pappa, som kunne ha vært mye bedre. Jeg klarer ikke å ta ham alvorlig, jeg syns egentlig han er en ganske shallow og latterlig figur. Og det skapte en utrygghet i hjemmet som jeg har vondt for å tilgi ham. Vi hadde ikke fortjent å skulle gå på eggeskall for ikke å provosere ham. Vi hadde fortjent en barndom uten frykt.

Takk for at du delte din historie, masse lykke til og god bedring.

Anonymkode: 1c59a...f6e

[Anonym bruker]

Mine foreldre har aldri lagt hånd på meg, men mine søskenbarn ble straffet fysisk av sine foreldre. De var alt i fra knipsing på hånden og ørefiker, til ris på rumpa. I tillegg ble d regelmessig tatt med på religiøse møter og skremt med helvete og dommedag.

De stoppet med å straffe barna fysisk da bestemor fant ut av det, og truet med å melde til barnevernet. Jeg tenker at hun burde ha meldt. Den religiøse hjernevaskingen fortsatte.

Ingen av mine søskenbarn makter å stå i i jobb i dag.

 

Anonymkode: 733c6...7ce

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp på 70 tallet. Ble ikke slått selv, men husker ei venninne og hennes bror fikk ris på rumpa hvor faren tok av seg beltet og slo løs 

Anonymkode: 56877...1b8

[Anonym bruker]

Jeg ble slått som barn. Og jeg ble banka opp som ungdom. Som 16åring fikk jeg nok og meldte moren min til politiet. Da flyttet jeg ut og kom aldri tilbake. Krangelen oppsto fordi hun ville flytte til motsatt del av landet og jeg ville ikke være med. Hun evnet ikke å se mitt syn på saken i det hele tatt. Vi hadde allerede da flyttet over 20 ganger, jeg hadde gått på 6 forskjellige skoler og jeg hadde omsider funnet min plass i livet, med venner og kjæreste. Hun sto på sitt og skulle flytte. Var ikke lydhør i det hele tatt. Jeg kom med en liten kommentar om en helt ubetydelig ting og før jeg visste ordet av det satt hun oppå meg og slo, klora og dro meg i håret. Jeg kom meg unna, låste meg inne på rommet og ringte et familiemedlem som kom å henta meg. Siden har jeg ikke bodd hjemme. Det var ikke volden i seg selv som var et problem, det var følelsen av å aldri bli hørt, sett, respektert. Vold kan jeg håndtere. Det slutter å gjøre vondt. Sviket av å ikke være elsket av sin egen mor går aldri over.

Anonymkode: 734df...7ed

[litekreativtbrukernavn]

Jepp. Var barn på 80-tallet. Stefar dengte løs. Mor snudde ryggen til, og var mer psykisk -dreit meg ut forran andre (fortalte at jeg hadde tisset på meg, så de lo av det, feks), kalte meg stygge ting etc når hun var irritert/sint. 

«Vi viste ikke bedre» sier de nå. Bullshit, sier jeg. Spesielt nå som jeg selv er mor, og kjenner på instinktene. Man påfører ikke barn nedrighet, ydmykelse og smerte med vilje, når man er oppegående. Det er kun latskap fordi man ikke gidder å forsøke annet. For det er jo effektivt som fy. Et kuet barn gjør ofte som man sier.

Fikk også diagnosen fibromyalgi for litt siden. Nekter så klart å annerkjenne det, så kjører på som før, bare tar litt fler pauser og litt mer smertestillende. Men at jeg har opplevelser som har «satt seg» i kroppen, det tror jeg på. Men smertene og uroen jeg har velger jeg å kalle «livet»...det er hva det er. Noen av oss blir preget på denne måten (psykosomatisk) av den type oppvekst, andre opplever annet. Men at vi alle får noe (issues), det er utvilsomt.

Så nei, ikke slå barn. Det er en dårlig sammfunnsinvestering  

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp på 2000-tallet, så hvilken unnskyldning har mine foreldre?

Ble ikke banket opp akkurat, men fysisk avstraffelse som regel i form av ris ble jeg utsatt for jevnlig fra ca 2 til 9 års alderen... Det var meningen at det skulle inngå som en del av disiplinen hjemme, og pappa så på det som veldig viktig å ha veloppdratte barn.. Problemet er at det ofte ble gjort i sinne, og ofte for små filleting som f.eks å ikke spise opp maten osv. Ikke fikk jeg lov til å være lei meg heller, for barn (spesielt jenter) måtte alltid være blide.. Det skapte en utrygghet hjemme, vi gikk på tå for å ikke provosere ham. Vi hadde fortjent en barndom uten trusler og frykt. 

Anonymkode: 1ca49...aa1