Hvem er best mor- du eller din egen mor?

[Anonym bruker]

Jeg, håper jeg da....

 

Min mor er fantastisk på mange måter, en sterk kvinne, yrkeskvinne og mor. Men, dypest sett har hun en manglende selvtillit som jeg nesten vil betegne som en psykisk sykdom. Så ofte måtte vi gå på eggeskall hjemme, føle på mors humør, kjenne etter hvordan hun hadde det. Hun kunne ha skikkelige utbrudd, og kunne gjøre seg helt til offer som ingen forsto hvis ikke far støttet henne. Denne irrasjonaliteten har ført til at jeg virkelig ønsker å være rasjonell og forutsigbar for mine egne barn.

 

Jeg har lært mye av henne både hvordan jeg kan være en god mor, og hvordan jeg ikke vil være som henne.

 

Jeg tror at alle dere som hyller mødrene deres over dere selv tar feil! Jeg tror vi tar med oss det beste fra mødrene våre!!

Anonymous poster hash: e7b40...ac5

[Mamma_til_2]

Min rangering er slik

1: mamma

2: stemoren min

3: jeg.

[Anonym bruker]

Jeg.

 

Mamma hadde sosial angst og depresjoner. Det la mange begrensninger på livert vårt og jeg kan aldri huske at hun noen gangs stilte opp på noe som helst.

Anonymous poster hash: c64c7...09b

[Anonym bruker]

Jeg er en langt bedre mamma en min mor klarte å være da jeg var unge. Hun er en bedre mamma for meg nå enn da dog.

Anonymous poster hash: 9f9f8...560

[*Miss Marple*]

Jeg tror vi stiller ganske likt. Vi har våre feil og mangler, men som barn tvilte jeg aldri på at jeg var ønsket og elsket og jeg hadde en trygg og fin barndom med forutsigbare og gode foreldre. Jeg tror og håper at jeg har gitt/gir barna mine den samme tryggheten. Så får de heller tåle en litt utålmodig og glemsk mamma iblant.

[Line-mamma til to herlige]

Meg selv .

Moren min burde aldri blitt mor.

[Anonym bruker]

Tror jeg er den beste av oss to.

 

Mamma har alltid slitt med angst og litt sosial fobi. Var hjemmeværende til jeg var rundt 20 år. Det var alltid sårt for meg at hun ikke kunne bli med på foreldremøter, på butikken etc, og jeg har nok følt i ettertid at hun på mange måter prøvde å leve "gjennom" meg. Hun ville (og vil fremdeles) vite alt jeg gjorde og hvem jeg var sammen med, og maste og maste til jeg enten eksploderte eller fortalte alt hun ville.

 

Hun gav meg masse omsorg og kjærlighet, og det er jeg takknemlig for. Ofte viste hun omsorgen sin ved hjelp av mat, noe som gjorde at både jeg og søskene mine ble overvektige i ung alder. Så kom kritikken mot kroppen min. For tykk, feil type klær for min kropp ("den buksen er for stram og viser frem valkene dine, den genseren er for kort, så den dekker ikke rumpa di og den er stor).

 

Alt i alt har vi et litt anstrengt forhold, og jeg har vel aldri følt meg god nok for henne. Jeg har fremdeles et veldig anstrengt forhold til mat og vekt.

 

Jeg prøver å oppdra barna mine på en helt annen måte. De får kjærlighet, men jeg viser den på andre måter enn gjennom mat. Jeg deltar på ting som er viktige for dem, selv om jeg er sliten, syk eller egentlig ikke vil. Jeg skal ALDRI kommentere kroppen til døtrene mine!

 

Anonymous poster hash: 05190...f54

[Anonym bruker]

Definitivt meg! Min mamma skuffer meg fremdeles.. Selv om jeg er over 30 år.. vært samme saken i alle år.. Hun er i en liten boble hvor alt handler om henne.. jeg vet godt hva slags mor jeg IKKE vil være og hva slags bestemor jeg IKKE vil bli. .. utfra det gjør jeg mitt beste hvertfall. .

 

Anonymous poster hash: 1370f...750

[Anonym bruker]

Jeg. Jeg er mye varmere, gir mer trygghet og er sterkere.

 

Anonymous poster hash: ec716...154

[Englenemine]

Jeg

[Anonym bruker]

Min mor er verdens beste, men savnet å få høre hun si at hun er glad i meg/oss osv.  

Må kanskje si oss begge to 

Anonymous poster hash: 52d6b...a9f

[Anonym bruker]

Jeg har ikke vært mamma så lenge, så jeg vet ikke helt.

 

Min mor hadde veldig spesielle foreldre selv, på mange måter, og var nok litt preget av det når det kom til meg og søsknene mine.

 

Hun er fantastisk, og mitt største forbilde. Hun er energisk, ofte blid og veldig klok. Hun jobber med mennesker og har stor omsorg for dem som har det vanskeligere enn andre.

 

På den negative siden var barndommen min veldig nøktern. Vi fikk for eksempel rosiner som lørdagsgodt (det var ikke vanlig på 90-tallet). Vi fikk ikke gaver vi ønsket oss av henne, men ting vi trengte. Vi måtte gå eller sykle til og fra alle fritidsaktiviteter selv. Vi fikk aldri hjelp med leksene. Jeg hadde en følelse av at jeg måtte klare alt selv. Slik er jeg og lillebroren min fortsatt. Vi har veldig vanskelig for å be andre om noe. Jeg tror dette henger sammen med at vi sjeldent fikk hjelp til noe hjemme om det ikke var absolutt nødvendig. Men dette er jo også en styrke. Vi er selvstendige, og har en trygghet i at vi fikser det meste. Jeg imponerte ofte jevnaldrende og voksne da jeg var yngre på grunn av alt jeg kunne og gjorde.

 

Med mine egne barn tror jeg at jeg vil være rausere, men jeg kjenner at jeg fort heller over til å synes at en del ting vil være å skjemme bort barna. Dette har jeg arvet av mamma, men jeg tror jeg er mildere enn henne og mer vár for hva barnet ønsker og trenger.

 

Anonymous poster hash: 98af2...fdc

[Anonym bruker]

Meg, med noe forbehold. Moren min var en god mor når hun hadde bedre perioder.

 

Per i dag opplever jeg at moren min som veldig flink i rollen som bestemor, mer lun og tålmodig enn meg, og positiv til å være med på absolutt alt barnet foreslår.

 

Som mor var hun alltid snill, støttende og gjorde så godt hun kunne, men fungerte ikke bra nok. Hun har hele livet slitt med sterk angst. Denne angsten hadde fortrinnsrett og det hun var redd for måtte hele tiden tas hensyn til. Hun hadde også perioder med psykoser/ tvangsinnleggelse og også en rekke selvmordsforsøk. De ti siste årene har hun heldigvis vært langt bedre enn tidligere.

 

Jeg er mer kosete, er litt tøffere, er bedre til å lage god mat, mer spontan, er litt aktiv og sosial sammen med barnet, stimulerer barnet mer kulturelt og intellektuelt (der var min far flink), passer på lekser og fritidsaktiviteter, har pleid å sørge for at andre barn inviteres hjem og overnatter her, osv. Samtidig har jeg mindre tålmodighet/ kortere lunte, er mer kritisk/ irettesettende, og langt dårligere på privatøkonomistyring.

Anonymous poster hash: 6f5b7...e16

[Anonym bruker]

 

Meg, med noe forbehold. Moren min var en god mor når hun hadde bedre perioder.

 

Per i dag opplever jeg at moren min som veldig flink i rollen som bestemor, mer lun og tålmodig enn meg, og positiv til å være med på absolutt alt barnet foreslår.

 

Som mor var hun alltid snill, støttende og gjorde så godt hun kunne, men fungerte ikke bra nok. Hun har hele livet slitt med sterk angst. Denne angsten hadde fortrinnsrett og det hun var redd for måtte hele tiden tas hensyn til. Hun hadde også perioder med psykoser/ tvangsinnleggelse og også en rekke selvmordsforsøk. De ti siste årene har hun heldigvis vært langt bedre enn tidligere.

 

Jeg er mer kosete, er litt tøffere, er bedre til å lage god mat, mer spontan, er litt aktiv og sosial sammen med barnet, stimulerer barnet mer kulturelt og intellektuelt (der var min far flink), passer på lekser og fritidsaktiviteter, har pleid å sørge for at andre barn inviteres hjem og overnatter her, osv. Samtidig har jeg mindre tålmodighet/ kortere lunte, er mer kritisk/ irettesettende, og langt dårligere på privatøkonomistyring.

 

Anonymous poster hash: 6f5b7...e16

 

 

Og så er jeg en elendig lekekamerat :/. Brettspill, lesing av bøker og liknende går bra, det meste ellers forsøker jeg å skjule at jeg lider meg gjennom.

 

Anonymous poster hash: 6f5b7...e16

[Anonym bruker]

 

 

Meg, med noe forbehold. Moren min var en god mor når hun hadde bedre perioder.

 

Per i dag opplever jeg at moren min som veldig flink i rollen som bestemor, mer lun og tålmodig enn meg, og positiv til å være med på absolutt alt barnet foreslår.

 

Som mor var hun alltid snill, støttende og gjorde så godt hun kunne, men fungerte ikke bra nok. Hun har hele livet slitt med sterk angst. Denne angsten hadde fortrinnsrett og det hun var redd for måtte hele tiden tas hensyn til. Hun hadde også perioder med psykoser/ tvangsinnleggelse og også en rekke selvmordsforsøk. De ti siste årene har hun heldigvis vært langt bedre enn tidligere.

 

Jeg er mer kosete, er litt tøffere, er bedre til å lage god mat, mer spontan, er litt aktiv og sosial sammen med barnet, stimulerer barnet mer kulturelt og intellektuelt (der var min far flink), passer på lekser og fritidsaktiviteter, har pleid å sørge for at andre barn inviteres hjem og overnatter her, osv. Samtidig har jeg mindre tålmodighet/ kortere lunte, er mer kritisk/ irettesettende, og langt dårligere på privatøkonomistyring.

 

Anonymous poster hash: 6f5b7...e16

 

 

Og så er jeg en elendig lekekamerat :/. Brettspill, lesing av bøker og liknende går bra, det meste ellers forsøker jeg å skjule at jeg lider meg gjennom.

 

Anonymous poster hash: 6f5b7...e16

 

 

Også sier jeg nesten litt for ofte "Er glad i deg" eller "elsker deg".

Det tror jeg ikke jeg hørte så mye selv.

 

Anonymous poster hash: 6f5b7...e16

[Anonym bruker]

Det er interessant å merke seg at nesten samtlige av de mindre gode mødrene har/hadde sosial angst og/eller depresjoner.

 

Anonymous poster hash: b6111...6f5

[Anonym bruker]

Jeg, for jeg gjør ikke forskjell på ungene og veit at jeg heller ikke vil gjøre det på barnebarna. Og jeg veit jeg kan gjøre feil og innrømmer det.

Men min mor var ikke så ille som svigermor som låste ungene inne da. Så kan ikke klage.

 

Anonymous poster hash: c2a92...3a8

[Anonym bruker]

Jeg (noe min mamma også har sagt til meg gjentatte ganger). Hun var alt for ung og uerfaren, jeg ble mor i langt voksnere og klokere alder. Men hun er en super mor og ikke minst bestemor nå!

Anonymous poster hash: ff668...a5c

[klg,2 boys now:)]

Meg selv

Min egen mor var og er alt for opptatt av seg selv.

[Anonym bruker]

Jeg troner øverst.

 

Anonymous poster hash: dfdf7...704