Hvem er best mor- du eller din egen mor?

[overlord]

Jeg tror nesten jeg må si mamma. Hun hadde alltid tid til å prate og lese og kjeftet aldri. Jeg følte meg som verdens mest verdifulle barn og gjør det igrunn enda Hun holdt åpent hus for alle våre venner og lot oss spise kjøleskapet tomt som tenåringer. En gang jeg hadde blitt urettferdig behandlet av en lærer troppet hun opp på skolen og krevde at vedkommende gav meg en unnskyldning (noe han gjorde). Hun kjørte meg land og strand og stilte opp på alt. 

 

Jeg er en strengere mor og mister noen ganger besinnelsen slik at jeg kjefter på ungene. Samtidig har jeg barn som er mer veloppdragne enn hva jeg og broren min var og er mer opptatt av å lære de ting slik at de skal bli selvstendige. Og så lager jeg bedre mat 

[Anonym bruker]

Mamma her og. Mye mer tålmodig og snill. Ære være mamma.

 

Anonymous poster hash: 1637c...976

[Gjest Løvemusene]

Uten tvil; meg 😂

[Anonym bruker]

Jeg. Jeg bruker ikke pengene på hasj og alkohol, men mat og klær

 

Anonymous poster hash: b11e9...cbd

[Anonym bruker]

Jeg, såvidt. Mamma var super, men hun sa aldri at hun var glad i oss feks. Jeg VET at hun elsker oss, men savnet at slike ting ble sagt høyt.

 

Anonymous poster hash: c8a04...3fd

[Anonym bruker]

Jeg!! For moren min stolte ikke på seg selv, men den idiotiske legen som avfeide henne med at svulsten var en fetkul å gikk ikke tilbake før det var alt alt for sent. Hun døde av kreft da jeg var liten.

 

Anonymous poster hash: 8bf5e...160

[Anonym bruker]

Uten tvil meg selv.

 

Mamma har alltid slitt psykisk, sosial angst, depresjoner, you name it, og dermed vært veldig selvsentrert. Hun elsket oss så høyt som en mor kan elske barna sine, det har vi aldri tvilt på, men hun hadde liksom likevel så mye å stri med selv....

 

Sånn er det fremdeles, hun har nok med seg og sitt. Ringer aldri, kommer aldri, inviterer aldri, spør aldri etter barnebarna, hadde det ikke vært for at jeg ringer, jeg kommer til henne eller jeg inviterer henne hit hadde vi ikke hatt kontakt overhodet..

 

Jeg er en god mamma, tilstedeværende og interessert, følger opp skole og fritidsaktiviteter, setter barnas behov foran mine egne, er kjærlig og oppmuntrende, ungene er godt oppdratt og klarer seg godt på alle måter. Mine negative sider som mamma er at jeg blir utålmodig når jeg må vente, rastløs av å sitte rolig og se på eller delta i lek (å sitte på sandkassekanten er et mareritt), jeg gidder ikke spille brettspill eller pusle puslespill, slike ting er det mannen som gjør med barna.

Anonymous poster hash: 61b08...f5e

[Anonym bruker]

Jeg. Mamma er en svært kuet og svakelig kvinne. Har null respekt for henne.

 

Anonymous poster hash: b4579...899

[Anonym bruker]

Uten 4vil meg. Jeg tar ikke min frustrasjon over livet mitt ut på unga, jeg setter dem ikke opp mot hverandre og bruker dem ikke som klagemur når jeg er sint på faren deres. Ikke straffer jeg dem kollektivt og ikke blir jeg sjalu på dem og saboterer når de er i ferd til å få til noe bedre enn det jeg fikk til i livet.

 

Anonymous poster hash: 6ea0d...1c4

[stratosku]

Det må uten tvil være mamma!

Jeg var et barn full av faen og jeg merket vel forsåvidt aldri at hun ville slite av meg hodet. Hun har en tålmodighet som ikke ligner grisen. Selvfølgelig fikk jeg straff når jeg fortjente det, men hun brukte all sin tid på oss. Hun tok oss med på det hun kunne, ga aldri uttrykk for at hun var lei og ville sende oss til langtvekkistan.

 

Jeg har 3 barn, hvor to av de er utfordrende (3-åringene). De har klatret ut vinduet i 2. Etg. selv om vi hadde barnesikring, låser seg ut og springer avgårde- selv om vi har lagret ekstra sikring på ytterdøra, de finner stadig vekk ut at de skal hjelpe meg med å vaske, og da bruker de mer enn gjerne dovann, de spiser kattemat and the list goes on!

 

Kort fortalt: skulle ønske jeg hadde mammas tålmodighet! Noen ganger vil jeg bare slite av meg både hår, ører og enda mer til!😜

[Anonym bruker]

Mamma. Hun ga meg en fantastisk oppvekst. Var hjemmeværende og hadde god tid til oss. Så kjærlig og øm, jeg følte aldri at jeg var i veien, eller at jeg ikke var nr en i hennes liv.

Jeg er også en god mor, jeg er kjærlig og øm, og barna føler nok at de stort sett alltid kommer først. Men jeg er alene og jobber fullt, så jeg har mindre tid og overskudd. utålmodig og irritabel kan jeg være, og noen ganger mister jeg besinnelsen. Da kjefter jeg. Jeg skammer meg over det og prøver å bli mere som mamma hver dag. Hun er mitt idol!

 

Anonymous poster hash: 24880...b6c

[Anonym bruker]

Jeg, min mor både slo og sparket oss ungene når hun følte for det, gikk fra godt humør til illsint på 1 minutt, og med illsint kom vold mot oss, hun evnet ikke å snakke med oss, det var kun kjeft å få, en av søsknene mine endte opp med rus problem, den andre med spiseforstyrrelse, og jeg ble ufør som 18 åring, fordi moren min ga meg en ryggskade som var like ved å ta livet av meg.

Anonymous poster hash: b9552...324

[Anonym bruker]

Mamma!

Ingen over, ingen ved siden av <3

 

Anonymous poster hash: c011a...5ac

[ulydia]

Meg!

[Anonym bruker]

Jeg tror nesten jeg må si mamma. Hun hadde alltid tid til å prate og lese og kjeftet aldri. Jeg følte meg som verdens mest verdifulle barn og gjør det igrunn enda Hun holdt åpent hus for alle våre venner og lot oss spise kjøleskapet tomt som tenåringer. En gang jeg hadde blitt urettferdig behandlet av en lærer troppet hun opp på skolen og krevde at vedkommende gav meg en unnskyldning (noe han gjorde). Hun kjørte meg land og strand og stilte opp på alt.

 

Jeg er en strengere mor og mister noen ganger besinnelsen slik at jeg kjefter på ungene. Samtidig har jeg barn som er mer veloppdragne enn hva jeg og broren min var og er mer opptatt av å lære de ting slik at de skal bli selvstendige. Og så lager jeg bedre mat

Det du sa! 👆🏻☺️

 

Anonymous poster hash: 6d3ba...7ea

[Anonym bruker]

Begge er mitt svar 😀

 

Anonymous poster hash: 8689a...aa6

[Anonym bruker]

Min mor. Finner ikke noe å klage på, hun gjorde en fantastisk jobb med oss. Føler ikke jeg har den samme tålmodigheten, håper å forbedre meg. 

Anonymous poster hash: c49ee...3a8

[Anonym bruker]

Jeg er ingen perfekt mor, men er jeg ikke bedre enn mora mi, så burde jeg gi fra meg de jeg har.

 

Anonymous poster hash: 63eec...39d

[Anonym bruker]

Jeg er en mye bedre mor. Jeg har lært av henne hvordan man ikke skal være. Jeg drikker ikke når barnet mitt er med meg, jeg kan si i edru tilstand at jeg er glad I barnet mitt, jeg følger barnet opp på alle måter,osv.

 

Mine foreldre drakk, masse, og min bror og jeg vokste opp under stor omsorgssvikt. Vi har sett og opplevd ting ingen barn skal, og jeg er blitt en skikkelig løvemamma for barnet mitt. Kanskje litt for mye noen ganger 😂

 

Anonymous poster hash: 9c91f...d83

[Anonym bruker]

Uten tvil, meg. Kanskje ikke frivillig, hadde hun vært frisk hadde hun vært en god mor. Hun er en god mor for meg i dag, når hun har sine gode perioder. Bipolar av sterkeste grad, og har vel etterhvert innsett at hun ikke var fungerende i morsrollen what so ever.

Heldigvis har vi et godt forhold i dag, og jeg har kommet meg godt ut av det. Min datter har en god, varm og trygg oppvekst :-)

 

Anonymous poster hash: 3fc19...79f

[Anonym bruker]

Min mor ❤️

Alt du beskriver om din mor passer på min. Alt du beskriver om deg og dine barn passer på oss.

 

Anonymous poster hash: f4036...9e6

[Anonym bruker]

Meg!

 

Min mor har aldri vært en god mor. Vi er oppvokst under omsorgssvikt, med en mor som kun hadde seg selv i fokus. Vi gikk for lut og kaldt vann, kjærestene hennes var alle alkoholikere, hun lot oss være alene både natt og dag fra vi var 6 år, har aldri fått trøst, oppmuntring eller hørt at hun var glad i meg, ble hylt på og smekket til omtrent daglig  osv. osv.

 

Skal ikke mye til for å slå den... 

Anonymous poster hash: eb697...a52

[Anonym bruker]

Jeg. Min mor var ingen mor for meg. Hun prioriterte jobb og karriere, og stuet meg bort hos en eldre barnløs dame mesteparten av tiden. Hun var derimot fantastisk, om mye mer mor for meg enn min egentlige mor noen gang var.

 

Anonymous poster hash: 62e92...8be

[Anonym bruker]

Jeg, uten tvil.

At jeg har blitt som jeg har blitt kan jeg takke far og stefar for. De støttet meg, viste meg kjærlighet og ga meg selvtillit. Moren min prøvde det hun kunne å tråkke meg ned med å latterliggjøre meg, snakke stygt om meg og alle andre (samtidig som hun opphøyde seg selv) og ikke tok meg seriøst. Jeg hater og elsker henne. Skulle ønske jeg kun hatet henne, men så var det denne forbanna lojaliteten da😳

 

Svigermor derimot.. ❤️ Hun er og var en fantastisk person og mamma. Jeg har litt å lære av hennes tålmodighet og raushet. Men jeg er en god mamma jeg også😊

 

Anonymous poster hash: 910ea...a87

[februarprins2013]

begge:)