Kan man elske stebarn like mye som egne barn??

[Anonym bruker]

Jeg føler det kommer ann på alder på barnet, når man blir kjent med det

 

Og hvilket forhold barnet har til moren.

 

Hva tenker du?

 

Anonymous poster hash: 466d1...57a

[Anonym bruker]

Nei

 

Anonymous poster hash: ae94a...42b

[Anonym bruker]

Nei, jeg har selv stebarn. Jeg er glad i dem, gir de kjærlighet og oppmerksomhet, men de kan aldri måle seg med mine egne barn, rent følelsesmessig.

De var 1 og 4 når de kom inn i livet mitt.

 

Anonymous poster hash: cba4e...3aa

[Anonym bruker]

Hi her.

Samme her. Jeg elsker heller ikke stebarna mine sånn som mine barn.

 

Anonymous poster hash: 466d1...57a

[Anonym bruker]

Ja det mener jeg. 

 

Det samme med fosterbarn. 

 

men selvsagt det kommer jo an på hvor mye de er hos en. 

Anonymous poster hash: c3401...d06

[Anonym bruker]

 

Ja det mener jeg. 

 

Det samme med fosterbarn. 

 

men selvsagt det kommer jo an på hvor mye de er hos en. 

 

Anonymous poster hash: c3401...d06

 

 Det er jo ofte at stemødre blir kalt onde og tror det har mye med at barna ikke er så ofte hos far og dermed vil de ikke få det samme forholdet enn hvis de hadde vært der hele tiden selvfølgelig. 

 

Anonymous poster hash: c3401...d06

[Anonym bruker]

Nei, ikke i mitt tilfellet iallefall selv om jeg kjempe glad i han, og inkluderer han i vårt liv. Nå er han 20 år, og kommer støtt og stadig på besøk hos oss. Begge små søskene forguder han

 

Anonymous poster hash: 03cbc...b64

[Anonym bruker]

Så dere mener at min mann som har vært eneste far for min sønn fra han var 2 mnd gammel (ingen kontakt med biologisk far), som nå skal søke om stebarnsadopsjon og som stadig tar han med på gutteturer, stiller som trener på fotballen og har en like stor rolle ovenfor han som jeg og har hatt det i 7 år ikke er like glad i han som det andre barnet? 

 

Tullete....

 

Han er jo til og med mer sammen med gutten enn det andre barnet vi har biologisk felles. 

Anonymous poster hash: 03893...118

[Anonym bruker]

Er dette følelser som trenger å graderes? Man har barn - man elsker de.

 

Anonymous poster hash: b0365...b0c

[Anonym bruker]

 

Så dere mener at min mann som har vært eneste far for min sønn fra han var 2 mnd gammel (ingen kontakt med biologisk far), som nå skal søke om stebarnsadopsjon og som stadig tar han med på gutteturer, stiller som trener på fotballen og har en like stor rolle ovenfor han som jeg og har hatt det i 7 år ikke er like glad i han som det andre barnet?

 

Tullete....

 

Han er jo til og med mer sammen med gutten enn det andre barnet vi har biologisk felles.

 

Anonymous poster hash: 03893...118

Det du beskriver kan jo mer sammenlignes med fosterbarn eller adoptivbarn. Der tror jeg kjærligheten kan bli like sterk som til biologiske barn. Da er du den eneste forelderen barnet kjenner og det vekker et ekstra fars/morsinstikt og en beskyttelsestrang som legger seg på toppen av kjærligheten man føler.

 

Vanligvis er man sammen med et stebarn kanskje 30-50% av tiden, og barnet har allerede både en far og en mor. Da blir du glad i barnet, men du går ikke 100% inn i en foreldrerolle og det vil da bli en forskjell på hva du føler for egne barn og stebarn.

 

Anonymous poster hash: 0a1c2...c0b

[Anonym bruker]

 

Så dere mener at min mann som har vært eneste far for min sønn fra han var 2 mnd gammel (ingen kontakt med biologisk far), som nå skal søke om stebarnsadopsjon og som stadig tar han med på gutteturer, stiller som trener på fotballen og har en like stor rolle ovenfor han som jeg og har hatt det i 7 år ikke er like glad i han som det andre barnet?

 

Tullete....

 

Han er jo til og med mer sammen med gutten enn det andre barnet vi har biologisk felles.

 

Anonymous poster hash: 03893...118

Da blir det vel litt annerledes... Blir jo på en måte nesten biologisk. Men ellers tror jeg ikke man blir like glad i andres barn som sitt eget. Har selv vært stemor og syntes ikke noe om det,selvom jeg aldri ga uttrykk for det så klart. Hadde da ingen barn. Kan hende jeg hadde sett mer positivt på det dersom jeg selv også hadde hatt barn.

 

 

Anonymous poster hash: f98b3...775

[Anonym bruker]

Kommer an på når barna kom inn i livet tror jeg. Og hvor åpne man er for å elske dem rett og slett. Men litt ødelegges jo av at man ikke har fri tilgang til å oppdra som man selv ønsker.

 

Min sønn har forøvrig en stefar som elsker ham som sin egen. Sønnen har samvær med pappa på lik linje med datteren min som er pappaens biologiske barn. Mengden blir jo som en sa på linje med adopsjon.

 

Anonymous poster hash: cefe1...754

[Anonym bruker]

Vel, min datter fikk stemor når hun var 2 år. Denne damen fant ut at datteren min tilhørte henne og far..Så ja, og noen ganger kan det bli litt vel for mye..

 

Anonymous poster hash: 18502...11a

[Anonym bruker]

Jeg tror det går an ja. Men tror at jo større barnet er når det kommer inn i livet ditt jo vanskeligere er det fir barnet å knytte seg til deg som stemor og da vil det være ike vanskelig å elske barnet tilbake igjen. Så alder spiller nok en stor rolle. Jeg er veldig glad i min stesønn, vi har det utrolig fint sammen når det bare er oss to. Men han var 8 år da jeg ble sammen med faren så da knytter en seg ikke like mye. Selv om vi er glad i hverandre. Her har far hovedomsorgen så vi ser hverandre mye❤️

 

Anonymous poster hash: 53b28...867

[Anonym bruker]

Jeg tror det blir en Annentype kjærlighet. Også tror jeg det er lettere for mannfolk å likestille enn for kvinner. Bare fordi kvinner får en spesiell tilknytning til barnet fra det ligger i magen.

 

Anonymous poster hash: be368...3cb

[Anonym bruker]

 

Så dere mener at min mann som har vært eneste far for min sønn fra han var 2 mnd gammel (ingen kontakt med biologisk far), som nå skal søke om stebarnsadopsjon og som stadig tar han med på gutteturer, stiller som trener på fotballen og har en like stor rolle ovenfor han som jeg og har hatt det i 7 år ikke er like glad i han som det andre barnet?

 

Tullete....

 

Han er jo til og med mer sammen med gutten enn det andre barnet vi har biologisk felles.

 

Anonymous poster hash: 03893...118

Situasjonen du beskriver er ikke en normal stebarn/stefar situasjon da.

Tullete å bruke ditt eksempel som standard da de ikke var slike tilfeller HI spurte om.

 

HI, kjærligheten er ikke den samme. Kjærlighet til eget barn kan ikke sammenlignes. Men hadde jeg gitt armer og ben for at også mitt stebarn skal ha det bra? JA!

 

Anonymous poster hash: d841e...55a

[Anonym bruker]

Nei, jeg kunne ikke det.

 

Anonymous poster hash: 45092...a49

[Miss Honey]

Kjæresten min har en stedatter fra tidligere ekteskap og han bestemte seg for at han alltid skulle være der for henne uansett hva som skjedde for han var så glad i henne. Han fungerer som en far for henne ennå selv om det er 15 år siden de skilte seg og hun nå har blitt voksen. Jeg har også et godt forhold til henne. Jeg er veldig glad i hans biologiske sønn også selv om det ikke kan måle se med følelsene jeg har for mitt biologiske barn. Men nå har jeg bare kjent han i to pr og han var så stor da vi ble sammen at det ikke er like lett å knytte seg for noen av oss. Men av en eller annen grunn ser jeg for meg at det blir mer og mer følelser etterhvert som årene går

[Yellow Brick Road]

Det kan man sikkert.  Men man må bare ikke forlange det verken av seg selv eller andre.  Du kan ha et utmerket forhold til stebarn og fosterbarn og andre barn man har tett innpå seg uten å elske dem som sine egne.  Når man akseptere det, tror jeg det blir mye lettere, for det er veldig tung (og dumt) å gå rundt med dårlig samvittighet for å ikke elske stebarna sine "nok".  

[Anonym bruker]

Jeg la ned veldig mye tid og energi på stebarna mine og hadde et tilnærmet forhold som beskrives. Helt til mor ble singel og veldig vanskelig å forholde seg til for både barna og oss. Det har gjort at jeg har en helt annen lunte og andre følelser nå enn de første 6 årene. Dessverre! Mange bitchy mødre som ødelegger for barna sine gitt!

 

Anonymous poster hash: 9deea...9b0

[Anonym bruker]

Nei, det kan aldri bli 100 % det samme, uansett hvordan man vrir på det.

Anonymous poster hash: 1ef49...107

[Anonym bruker]

Jeg la ned veldig mye tid og energi på stebarna mine og hadde et tilnærmet forhold som beskrives. Helt til mor ble singel og veldig vanskelig å forholde seg til for både barna og oss. Det har gjort at jeg har en helt annen lunte og andre følelser nå enn de første 6 årene. Dessverre! Mange bitchy mødre som ødelegger for barna sine gitt!

 

Anonymous poster hash: 9deea...9b0

Så du lar det gå ut over uskyldige barn at din manns eks plutselig er vanskelig? Da har ikke de følelsene stukket så dypt i første omgang..

 

Anonymous poster hash: 18502...11a

[Anonym bruker]

Jeg er helt sikker på at man kan bli like glad i stebarn som i sine egne, men jeg er også helt sikker på at det ikke er det som er vanlig.

Anonymous poster hash: d1c86...2ac

[Anonym bruker]

Nei, det kan man ikke.

 

Anonymous poster hash: f09d9...4e2

[Gjest Antarctica]

Klart man kan. Men det er et valg. Og man får det ikke dalende ned fra himmelen med ammehormonene som man fikk med sine egne. Det må jobbes for.