Kan utroskap tilgis og overleves, som par?

[Anonym bruker]

Er det mulig? Hvordan fikk dere til det?

Jeg skrev en tråd for noen dager siden, om at jeg ikke fikk puste, sove eller spise. Det gjelder fortsatt, ikke overraskende, jeg hadde jo ikke tenkt at det skulle være over enda.

Han går rundt her, og på en måte er det godt, da vet jeg hvor han er, at han ikke er hos hun andre, og at han ikke har forlatt meg. I tillegg kan han være sammen med barnet og det hjelper meg en del, for jeg gråter og gråter og er helt utmattet.

Samtidig er jeg så forbanna og vil ikke se han og høre på han. Og det at han ser på tv og spiser pizza og ler og prater med naboen og så videre, gjør meg helt sinnsyk. Hvorfor skal livet hans få gå videre og være normalt, når mitt liv er falt i grus?

Han sier at han vil få det til, han er helt desperat og spør hva han kan gjøre. Men jeg vet ikke! Hva kan han gjøre? Og så syns jeg det er falskt, når han har hatt dette forholdet til en annen, og hele tida hatt muligheten til å avslutte det og satse på oss. Mens nå som han er avslørt, da vil han plutselig jobbe for oss?

Gud hjelpe meg, jeg forstår ikke hvordan jeg skal komme meg igjennom denne dagen og denne uka.

 

Anonymous poster hash: a0d2e...8a5

[Anonym bruker]

Jeg ønsket ikke å tilgi og komme oss igjennom det. Han tok et valg om å svikte familien da han knulla på andre. Jeg tok et valg om å låse ham ut av huset da det ble oppdaget at han hadde svikta familien sin.

Er glad jeg ikke brukte masse tid og energi på en fjott av en gubbe. Kunne aldri stolt på ham igjen uansett.

Anonymous poster hash: 78031...e1e

[Anonym bruker]

 

Jeg ønsket ikke å tilgi og komme oss igjennom det. Han tok et valg om å svikte familien da han knulla på andre. Jeg tok et valg om å låse ham ut av huset da det ble oppdaget at han hadde svikta familien sin.

Er glad jeg ikke brukte masse tid og energi på en fjott av en gubbe. Kunne aldri stolt på ham igjen uansett.

 

Anonymous poster hash: 78031...e1e

Jeg skulle ønske jeg gjorde som deg e1e og kuttet han ut med en gang.

Jeg har jobbet for forholdet i flere år, men innser nå at det aldri vil bli bra igjen. Bortkastet tid, tårer og energi. Jeg kan aldri stole på han igjen og derfor vil jeg nå skilles.

 

Hi: du må virkelig tenke deg om før du velger å beholde en utro mann. Hans terskel for å bedra deg og familien er tydeligvis lav. Selvom han i dag sier han vil satse på deg så er faren stor for at historien vil gjenta seg.

 

Lykke til videre

 

Anonymous poster hash: 69738...e67

[Anonym bruker]

jeg synes det bør tilgis, når man har en familie, gir meg ikke opp så lett

Anonymous poster hash: 6d4ac...ebc

[Anonym bruker]

PS: jeg fikk vite om utroskapen lenge etter det skjedde. Det åpnet øynene mine slik at jeg skjønte at flere senere hendelser som jeg bare hadde akseptert også sannsynligvis var flere tilfeller av utroskap.

 

Skjønner ikke hvordan jeg kunne være så blåøyd, men jeg stolte fullt og helt på han da.

 

Anonymous poster hash: 69738...e67

[Gjest Syltebærtyttetøy]

Det er faktisk mulig, men du må gi det tid!

La deg selv drukne litt i følelsene nå, etterhvert lærer du deg å svømme i det og så går det seg til litt etter litt.

 

Det som er så urettferdig med å prøve på nytt er at man begge to må gjøre en hard innsats for å komme seg videre.. Den som ikke har skyld i det må jobbe like hardt som den som sviktet partneren og familien sin.

 

Du skal ikke glemme og tilgi enda, han må vise at han vil jobbe for det og du må få kjenne på følelsen og sørge ferdig.

 

Sender deg en god klem og ønsker deg lykke til!

[Anonym bruker]

 

jeg synes det bør tilgis, når man har en familie, gir meg ikke opp så lett

 

Anonymous poster hash: 6d4ac...ebc

 

 

Tror du det er lett? Det er lett å knulle på noen andre. DER har du hva som er lett å gjøre for å gi opp familien sin.

Å velge bort den som svikta familien er ikke noe lett valg og det føles heller ikke som et valg. Den som pulte andre tok det valget for deg.

 

#2

 

Anonymous poster hash: 78031...e1e

[Anonym bruker]

Det går ann, men det krever tid og tålmodighet og mye raushet.... Vi har begge vært utro mot hverandre, litt sånn ta igjen opplegg. Jeg har slitt mye med å stole på han og han meg.... Helt forferdelig periode av livet, mye tårer, krangling og vonde følelser..... Men vi er fortsatt gift, glade i hverandre og har funnet ut at vi faktisk ikke klarer oss uten hverandre, det er faktisk helt utenkelig. Vi snakker mye sammen om hvordan vi har det inni oss og tar ting før det blir et problem, utrolig nok stoler vi mer på hverandre nå for vi vet at det er oss to og at ingen ting skal skille oss.... Høres kanskje rart ut men sånn er det..... Vi har vært sammen i 18 år og syns samholdet vårt var verdt å kjempe for, et sterkt ønske om at ungene ikke skulle ha skilte foreldre og det faktum at innerst inne elsket vi hverandre høyere enn det utroskapen ødela💖 enkelte ting er forferdelig vondt når det står på, men verdt å kjempe for, lykke til det er kun du/dere som kan jobbe med dette og finne ut hva som er best for dere🌸

 

Anonymous poster hash: e4b1e...2ac

[Anonym bruker]

Stor forskjell mellom et ligg etter en fuktig bytur og et langvarig forhold på si. Så kommer helt an på, et uhell i fylla kunne muligens diskuteres, men bedrag over tid der den ene velger om og om igjen å svikte partneren sin er utilgivelig for min del.

 

Jeg er langsint, så jeg kunne aldri helt glemme uansett.

Anonymous poster hash: 28592...24e

[Anonym bruker]

Jeg svarte deg før i den forrige tråden du startet, og jeg vet så altfor godt hvordan du har det. Det gikk ca en uke før jeg fant ut at jeg var villig til å forsøke. Det var etter at jeg hadde fått mange klare utsagn fra mannen om at han angret så fryktelig, og at han ville at vi skulle holde sammen som familie. Jeg hadde fått anledning til å virkelig spy ut av meg hva jeg syns om han som person, og hvor egoistisk, ond og kald han har vært overfor meg. Han kunne ikke ha respekt for meg, han valgte bort meg og barna det øyeblikk han stappa inn pikken i den andre dama etc... Jeg fikk et språk jeg aldri før har hatt, jeg sa ting som var forferdelige. Han tok i mot, og jeg tror vi trengte det. Ja, det var vondt å se at mannen min klarte å leve et nesten normalt liv, at han fikk sove og at han kunne le. Det sa jeg til ham. Han hadde det også vondt, men selvfølgelig på en helt annen måte enn meg. Sånn er det. Det er en del av pakka, og det er jævlig. Det blir bedre med tiden.

 

Etter at jeg hadde gått med på å gi det et forsøk starta berg- og dalbanen. Jeg angret flere ganger på avgjørelsen om å forsøke, så var jeg glad for det. Vi hadde fine perioder, og fryktelige krangler. Gjennom dette halve året har jeg blitt kjent med ham på nytt. Jeg kan nå si at jeg forstår mekanismene bak det som skjedde. Jeg forstår også hvordan han kunne gjøre det, hvordan han tenkte (eller ikke tenkte) da han lot det fortsette. Jeg forstår det intellektuelt, men det betyr IKKE at det er greit eller at jeg kan tilgi sånn uten videre. Bak min avgjørelse ligger et syn på at jeg ikke tror det ville blitt et sånt fantastisk liv alene, heller. Sviket mot meg vil være der uansett. De følelsene må jeg bale med selv om vi skulle gå i fra hverandre. I tillegg vil jeg da måtte forholde meg til at barna har det vanskelig, at jeg kommer til å være uenig i hvordan mannen legger opp samværet med ungene, nye damer (grøss), i det hele tatt at barne skal bli tatt fra meg til samvær fordi han ikke klarte å være trofast mot meg. Jeg orker ikke tanken på stemødre til barna mine. Jeg orker heller ikke tanken på å skulle dra en ny mann inn i mitt liv, det vil jeg ikke gjøre mot ungene mine, og jeg tror i det hele tatt at livet ikke ville bli noe mindre komplisert med en slik løsning.

 

For ikke lenge siden satt mannen min og jeg sammen med et glass vin. Vi snakker mindre om det som skjedde nå. Men da sa jeg at vi begge er voksne mennesker som elsker barna våre og familielivet vårt. Vi elsker hverandre også, men har ikke alltid vært gode mot hverandre. Vi er rasjonelle og vi vil rette opp i feil. Jeg velger deg så lenge du velger meg, og vi har muligheten til å få det godt igjen. Det vil ta tid, men vi ønsker å få det godt igjen, og da er alt mulig. Den kvelden hadde vi sex for første gang på veldig lenge. Det var litt klønete, men jeg er så glad for at vi brøt den barrieren. 

 

Jeg stoler ikke på ham 100%. Men han vet det og forstår det. Han ringer veldig ofte og sender meldinger når han er ute av huset. Hvis jeg ringer, slipper han alt for å ta telefonen og snakke med meg, slik at jeg ikke skal lure på hva han gjør. Han tåler at jeg har stunder med usikkerhet. Det må han. Jeg håper jeg klarer å stole på ham etterhvert, for det er en vond følelse å ha. Vi er ikke så solide som jeg trodde vi var før. Men nå er det ærlighet mellom oss. Jeg er ikke helt sikker på at vi kommer til å holde sammen, men jeg er glad for at jeg har gitt livet vårt en sjanse. Jeg skylder det til barna og alt vi har å gi det en sjanse. Så lenge jeg føler at mannen kjemper sammen med meg, så er det muligheter. Jeg kommer aldri til å være så blåøyd igjen, det er helt sikkert.

 

Gi det tid. Ikke vær redd for å vise følelser for mannen din, det er enda tidlig. Etter hvert vil du kanskje se at noen ting eier du selv. Etterhvert blir det riktig å slutte å spørre om detaljer, og å la HENNE ligge. Jeg klarer stadig oftere å la henne høre til fortiden, hun er ikke verdt mine tanker eller tårer. Noen ting må du kjempe med alene, uansett. Andre ting eier dere sammen. Det er viktig at mannen din nå gir deg tid og at han prioriterer deg og familien. Han må ha kun åpen kort, og han må vise med all tydelighet at han har avsluttet dette andre for alltid. Så blir det kanskje mulig å legge fortiden bak seg og å se framover for dere. All lykke ønskes deg.

Anonymous poster hash: ef5cb...10f

[Anonym bruker]

Hvis du skal fortsette med han så må du tilgi og glemme. Klarer du ikke det så burde du gå.

For mange år siden var jeg utro mot mannen min med hans beste kamerat over lang tid.

Etter noen dager så bestemte mannen min seg for at han ville kjempe å få meg tilbake igjen.

Jeg fant tilslutt ut at jeg ville prøve å få det til å funke igjen med min mann. Det eneste jeg satt som premiss på at jeg skulle prøve igjen var at han ikke skulle prate og mase om dette igjen. Vi pratet hele natten og da skulle vi være ferdig med det.

Nå etter 11 år så er vi gift og har 3 barn sammen, vi har det bedre enn vi hadde det før det skjedde.

 

Du må ta et valg, tilgi eller ikke. Du kan ikke gå rundt å prate, gråte og bebreide mannen din i ukesvis, da burde du heller gå.

 

Anonymous poster hash: 129c0...895

[Anonym bruker]

Her angrer jeg på at jeg tilga utroskapen som skjedde for 2 år siden. Resultatet i dag er at han valgte meg fremfor elskerinnen som han virkelig elsket, og han klarer ikke å være nær meg, ha sex med meg (har ikke hatt oss på 1,5 år fordi han ikke orker), mens han samtidig elsker meg også på sin måte, er glad i meg som partner og mor til hans barn. Jeg skulle ønske jeg hadde guts til å gå for 2 år siden istedet for å være politisk korrekt og jobbe for forholdet fordi vi hadde barn. Skilsmisse blir det her uansett, bare mye senere enn det burde bli.

 

Du må ta et valg, men også huske på at det kan slå begge veier, og at det er en liten sannsynlighet for at det skjer igjen. Klem.

Anonymous poster hash: 5876b...304

[Anonym bruker]

Hvis du skal fortsette med han så må du tilgi og glemme. Klarer du ikke det så burde du gå.

For mange år siden var jeg utro mot mannen min med hans beste kamerat over lang tid.

Etter noen dager så bestemte mannen min seg for at han ville kjempe å få meg tilbake igjen.

Jeg fant tilslutt ut at jeg ville prøve å få det til å funke igjen med min mann. Det eneste jeg satt som premiss på at jeg skulle prøve igjen var at han ikke skulle prate og mase om dette igjen. Vi pratet hele natten og da skulle vi være ferdig med det.

Nå etter 11 år så er vi gift og har 3 barn sammen, vi har det bedre enn vi hadde det før det skjedde.

 

Du må ta et valg, tilgi eller ikke. Du kan ikke gå rundt å prate, gråte og bebreide mannen din i ukesvis, da burde du heller gå.

 

Anonymous poster hash: 129c0...895

Legg merke til at den som mener du må slutte å bebreide mannen din for det eller snakke om det etter kort tid, er den som bedro. Selvfølgelig ønsker den som bedro å bli ferdig med det så fort som mulig. Det er sikkert vondt og skamfullt, det skjønner jeg.

 

For de aller fleste kommer det forøvrig til å ta tid. Da kommer det an på om du/dere orker det. Mannen din må tåle at du trenger tid, at du trenger å få vite alt til å begynne med etc. Men selvfølgelig, så må du slutte å ta det opp hele tiden. Noen ting eier du selv, og det er du som må jobbe deg igjennom det. Andre ting, som tillit, må dere samarbeide om. Det å jobbe med forholdet etter et svik må ikke bety at man skal sitte og ha dype samtaler om alt det vonde hver kveld. Det kan kan gjerne innebære å gjøre noe nytt sammen. Dere trenger å starte på nytt. Gjør noe dere ikke pleier på kveldene, lese en bok sammen, jobbe i hagen, spille brettspill. Dar på date, helst noe som innebærer aktivitet og ikke bare å sitte og se på hverandre på restaurant. 

 

Ta vare på deg selv.

 

Anonymous poster hash: ef5cb...10f

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle disse fine svarene. Det er så godt å lese alt som jeg kjenner meg igjen i. Det er mye krangling og dumme ting som blir skrevet her inne, men akkurat nå er det veldig fint for meg.

 

Anonymous poster hash: a0d2e...8a5

[Anonym bruker]

For noen par er det absolutt mulig, for andre er det helt umulig.

 

Hvilken av kategoriene dere havner i avgjøres av hva slags personer dere er, folk er forskjellig.

 

For min del gikk det greit, når mannen valgte meg stoler jeg på at det er meg han elsker og vil dele livet med. Tror det er umulig å gå gjennom et livslangt forhold uten å oppleve seksuell tiltrekning til andre, at mannen var svak og gav etter kan jeg bli skuffet og forbannet for, men jeg kan også tilgi det (og nei, jeg har ikke vært utro selv)

 

Om du kan tilgi, gå videre med hevet hode og samtidig beholde selvtilliten, tryggheten på at du er bra nok osv kommer an på personligheten din, følelsene dine, meningene dine om utroskap osv. Det er sammensatt og folk er ikke like. Meningene spenner fra at åpne forhold er greit til at et kyss er skilsmissegrunn, hvor du er på den skalaen må du nå finne ut på veien videre.

 

Ikke mist deg selv, klarer du ikke leve med det er det greit. Klarer du leve med det må du gjøre det på en måte som ikke er selvutslettende, du må beholde stoltheten, styrken og vissheten om at du er bra nok og beholder han fordi DU ønsker det.

 

Anonymous poster hash: 1ebcd...940

[Anonym bruker]

Hvordan kan dere tilgi sånt?

Hvordan kan dere vise ungene deres, både jenter og gutter at det der er greit?

Det er faktisk ikke greit.

 

Anonymous poster hash: 26ab8...4c2

[Anonym bruker]

Hvordan kan dere tilgi sånt?

Hvordan kan dere vise ungene deres, både jenter og gutter at det der er greit?

Det er faktisk ikke greit.

 

Anonymous poster hash: 26ab8...4c2

 

Hvordan kan du ikke forstå at folk er forskjellige, at det for noen kan være vel så viktig å tilgi, vise barna sine at man ikke er perfekt, men at man likevel kan få ting på rett spor igjen hvis man er villig til å jobbe for det?

 

Jeg tviler på at jeg ville greid å gå videre om mannen var utro. Jeg vet ikke en gang om jeg hadde hatt noe ønske om å prøve. Trolig ikke. Men jeg har full respekt for de som ønsker å prøve - og for de som får det til!

Jeg kjenner to par som har fått et bedre forhold etter utroskapen enn før. Men det har vært tøffe stunder før det ble et faktum. Like fullt fant de tilbake til hverandre og har pga. bearbeidelsen blitt enda bedre kjent med hverandre og kjærligheten er blitt dypere. Slik bør man respektere, for jeg tror det koster langt mer å tørre å gå inn i en slik prosess og gjennomføre den enn å gå med det samme. Det er ikke alltid det er mulig å jobbe seg gjennom det heller, men de som prøvde trengte gjerne å prøve før de kunne gi slipp.

 

Ikke døm andre som velger anderledes enn det du selv gjør. Du sitter ikke på fasiten for alle andre.

 

Anonymous poster hash: 1e470...304

[Anonym bruker]

Klart det koster mer, det må koste alt en har av selvrespekt.

 

Anonymous poster hash: 26ab8...4c2

[Anonym bruker]

Hvis du skal fortsette med han så må du tilgi og glemme. Klarer du ikke det så burde du gå.

For mange år siden var jeg utro mot mannen min med hans beste kamerat over lang tid.

Etter noen dager så bestemte mannen min seg for at han ville kjempe å få meg tilbake igjen.

Jeg fant tilslutt ut at jeg ville prøve å få det til å funke igjen med min mann. Det eneste jeg satt som premiss på at jeg skulle prøve igjen var at han ikke skulle prate og mase om dette igjen. Vi pratet hele natten og da skulle vi være ferdig med det.

Nå etter 11 år så er vi gift og har 3 barn sammen, vi har det bedre enn vi hadde det før det skjedde.

 

Du må ta et valg, tilgi eller ikke. Du kan ikke gå rundt å prate, gråte og bebreide mannen din i ukesvis, da burde du heller gå.

 

Anonymous poster hash: 129c0...895

DU satte som premiss? 😳 virkelig? Tror rettighetene dine til å stille krav var godt oppbrukt 😳

 

Anonymous poster hash: 3e001...14d

[Anonym bruker]

Hvordan kan dere tilgi sånt?

Hvordan kan dere vise ungene deres, både jenter og gutter at det der er greit?

Det er faktisk ikke greit.

 

Anonymous poster hash: 26ab8...4c2

Æh, dette er vel virkelig ikke noe man forteller unga sine om?!?

 

 

Anonymous poster hash: 3e001...14d

[Twintipp og himmelblå]

Nei, det kan ikke tilgis.

Det kan svelges og aksepteres på sikt, men hjertet glemmer aldri❤️

[Anonym bruker]

Foreløpig går det greit her, snart to år siden det skjedde.

Jeg var utro, mot min vilje (ble noe dopet ned), og det er vel kanskje det som "reddet" oss..

Vi har gått til terapi, både sammen og hver for oss, og for en uke siden hadde vi sex for første gang siden det skjedde. Nå går det bare oppover, vi snakker ikke om det lenger, men jeg tenker ofte på hvordan keg sviktet familien. Mannen vet jeg sliter veldig, og støtter meg, selv om jeg ikke fortjener det.

Hvis begge vil fortsette forholdet, er det verdt å prøve.

Og jeg mener at den som var utro, må virkelig bevise at den vil! Det er ikke den som ble bedratt som skal sitte å slite.

 

Anonymous poster hash: 0f869...35c

[Anonym bruker]

Jeg hadde aldri klart å tilgitt. Grunnen er at jeg selv har hatt så lyst til å være utro fordi vi ikke har hatt det så bra de siste årene. Jeg har ikke fått oppmerksomhet og annerkjennelse. Han tar og tar, men gir ikke tilbake. Jeg har uansett latt være fordi jeg tenker på han og barna våre. Jeg har tatt et valg om å ikke være utro, som jeg tror mange ikke enser engang når de velger å være utro. Gjør han det mot meg er det over. Da har han valgt bort oss som familie.

 

Anonymous poster hash: 2e4f5...295

[Anonym bruker]

 

Hvis du skal fortsette med han så må du tilgi og glemme. Klarer du ikke det så burde du gå.

For mange år siden var jeg utro mot mannen min med hans beste kamerat over lang tid.

Etter noen dager så bestemte mannen min seg for at han ville kjempe å få meg tilbake igjen.

Jeg fant tilslutt ut at jeg ville prøve å få det til å funke igjen med min mann. Det eneste jeg satt som premiss på at jeg skulle prøve igjen var at han ikke skulle prate og mase om dette igjen. Vi pratet hele natten og da skulle vi være ferdig med det.

Nå etter 11 år så er vi gift og har 3 barn sammen, vi har det bedre enn vi hadde det før det skjedde.

 

Du må ta et valg, tilgi eller ikke. Du kan ikke gå rundt å prate, gråte og bebreide mannen din i ukesvis, da burde du heller gå.

 

Anonymous poster hash: 129c0...895

DU satte som premiss? 😳 virkelig? Tror rettighetene dine til å stille krav var godt oppbrukt 😳

 

Anonymous poster hash: 3e001...14d

Nei de var nok ikke det. Hadde han ikke klart å latt det ligge så hadde det ikke gått. Han lot det ligge og vi har det nå mange år etter mye bedre og sterkere enn før det skjedde 😊

 

Anonymous poster hash: 129c0...895

[Yellow Brick Road]

Nei, det kan ikke tilgis.

Det kan svelges og aksepteres på sikt, men hjertet glemmer aldri❤️

 

Å tilgi betyr ikke å glemme, det betyr ikke å akseptere handlingen heller.  Det betyr å bestemme seg for å  leve videre med det som har skjedd og å ikke bruke det mot seg selv eller den andre i framtiden.  

 

Og JA, utroskap kan tilgis og man kan overleve som par, men det krever at man virkelig tilgir, ikke bare sier at man gjør det og at man gir hverandre tid til å komme videre og jobber sammen om det.  Jeg kjenner flere som har kommet seg gjennom det og selv sier og mener at de har kommet styrket ut av det.  Det er ofte en hard ryddejobb man må ta, og begge må ta den jobben.