Jeg er så glad jeg ikke har stebarn

[Anonym bruker]

Har ikke noe imot stebarna, er glade i de. Er samarbeidet med de andre foreldrene jeg ønsket var enklere.

 

Anonymous poster hash: 868ba...292

[Anonym bruker]

Det spørs på innstillingen til den andre forelderen. Her har barna stefar, far er død så de har ingen stemor selvfølgelig. Her oppfører stefar seg som far, de må høre på ham, han setter grenser på lik linje med meg, hans behov skal ikke ALLTID være sist i rekka, uansett hvilke behov det er. Mens da jeg selv var stemor, måtte jeg stille alltid bakerst i køen uansett, og det var ikke greit. Et eksempel: en planlagt og betalt ferie ble avlyst fordi stebarnet plutselig ikke ville dra, og far syntes det var urettferdig å ikke dra uten stebarnet. Det resulterte i at jeg og vårt felles barn gikk glipp av ferien. Et annet eksempel: da jeg lå på sykehuset etter å ha født vårt første barn, alene og redd (har ingen familie eller venner her i landet), foretrakk han å være med datteren på fotballstevne i MORS samværshelg, det var mye viktigere enn å være hos sin kone og den nyfødte babyen. Jeg hadde keisersnitt og mye vondt i såret, likevel måtte jeg stelle selv, bære selv og gjøre ALT selv. De var på sykehuset i 1 time, der stebarnet pratet kun om seg selv, viste pokalen sin og la totalbeslag på faren gjennom hele besøket, slik at jeg knapt rakk å utveksle et par ord med ham før de dro hjem igjen.

Anonymous poster hash: dfac8...41b

[Anonym bruker]

Enig med deg, HI.

 

Om man leser inne på mine-dine-våre-barn debatten, så forstår man hvorfor man skal sette pris på kjernefamilien.

 

Anonymous poster hash: 23002...4e5

[Anonym bruker]

 

Det spørs på innstillingen til den andre forelderen. Her har barna stefar, far er død så de har ingen stemor selvfølgelig. Her oppfører stefar seg som far, de må høre på ham, han setter grenser på lik linje med meg, hans behov skal ikke ALLTID være sist i rekka, uansett hvilke behov det er. Mens da jeg selv var stemor, måtte jeg stille alltid bakerst i køen uansett, og det var ikke greit. Et eksempel: en planlagt og betalt ferie ble avlyst fordi stebarnet plutselig ikke ville dra, og far syntes det var urettferdig å ikke dra uten stebarnet. Det resulterte i at jeg og vårt felles barn gikk glipp av ferien. Et annet eksempel: da jeg lå på sykehuset etter å ha født vårt første barn, alene og redd (har ingen familie eller venner her i landet), foretrakk han å være med datteren på fotballstevne i MORS samværshelg, det var mye viktigere enn å være hos sin kone og den nyfødte babyen. Jeg hadde keisersnitt og mye vondt i såret, likevel måtte jeg stelle selv, bære selv og gjøre ALT selv. De var på sykehuset i 1 time, der stebarnet pratet kun om seg selv, viste pokalen sin og la totalbeslag på faren gjennom hele besøket, slik at jeg knapt rakk å utveksle et par ord med ham før de dro hjem igjen.

 

Anonymous poster hash: dfac8...41b

var nesten slik her også, stebarnet ble sur og klaga til mor så fort hun ikke fikk viljen sin. Mor ringte til faren å kjefta. Slitsomt! Alt handla om henne (hun var da 13 år) og til slutt ville hun ikke komme mer, fordi vi satte ned foten.

Det er selvfølgelig tøft å være et skilsmissebarn, men de må lære å leve med nye familien de også. Det er ikke bare vi voksne som skal føye oss etter barna.

 

Er du sammen med han fortsatt? Hvordan går det?

 

 

Anonymous poster hash: 54c79...482

[Mandala]

Det er slettes ikke så verst å ha stebarn. Det har hvertfall gått over all forventning. Og mine barn og stebarna er så veldig glad i hverandre og har stor glede av hverandre. Det er jeg utrolig glad for. Alle parter samarbeider også godt for alle barnas beste, noe som gjør det hele mye enklere enn jeg ofte hører om.

[Anonym bruker]

Jeg er også det. Men jeg ville nok blitt sammen med mannen min likevel, selv om han hadde barn fra før, for jeg elsker ham

 

Men jeg vil ha mange barn, og hvis mannen min f.eks hadde 2 fra før ville han nok ikke hatt så mange fler. Da ville jeg følt at exen hans hadde snytt meg for mange barn.

 

Jeg ville nok følt litt på det at barna er halvt exdama hans, det måtte jeg nok jobbet mye med, å heller tenke på dem som egne individer, ikke infisert med exens gener...

 

Men heldigvis trenger jeg ikke å forholde meg til det. Da jeg ble sammen med ham sa han at han ville ha barn, men hadde ventet på den rette personen. Og det var meg  

Anonymous poster hash: 6359b...5f4