Jeg er så glad jeg ikke har stebarn

[Anonym bruker]

Takk gode gud for at jeg og mannen har to barn felles, ingen mine & dine ....

Halleluja!!

 

Jeg hadde ALDRI aldri giddet å bli sammen med noen som har barn fra før ....

 

 

 

Anonymous poster hash: 7a6be...347

[nasse nøffen]

Håpe mannen din aldri forlater deg da, for da vil du bli ensom....

 

Min eks var utro og ikke en jeg hadde et godt liv med... Hadde vært trist om min nåværende mann tenkte som deg... Da hadde vi ikke hatt den fine familien vi har fått.. Med min datter og en felles...

 

Det der holder du aldri alikevell, dersom du havner i situasjonen

[Anonym bruker]

Hovmod står for fall...

 

Anonymous poster hash: cbffe...b84

[Anonym bruker]

Deg om det. Godt ikke alle er like eller tenker likt.

 

Håper du får holde på "den perfekte familie da" siden du vet hvordan den skal være 😉

 

Anonymous poster hash: 7e218...d86

[Anonym bruker]

Jeg misunner deg, HI.. Jeg hadde heller aldri gått inn i et forhold igjen hvis det var barn i bildet. Det er ekstremt mye mer utfordrende enn det jeg trodde og hadde muligheten til å forutse.

 

Vern om familien din du, HI.

 

Anonymous poster hash: cd822...57f

[Anonym bruker]

Hovmod står for fall...

 

Anonymous poster hash: cbffe...b84

Signerer

 

Anonymous poster hash: 51464...93b

[Anonym bruker]

Jeg er også glad for det, men kanskje på en mer ydmyk og takknemlig måte. Det er slett ingen selvfølge, og derfor setter jeg også ekstra stor pris på at jeg ikke må forholde meg til en min-dine-barn situasjon. Jeg kan ikke se for meg at jeg ville blitt noen spesielt god stemor ganske enkelt fordi jeg ikke er så veldig glad i andres barn og synes det er mer enn nok å ha barnas venner på overnatting i ny og ne. Å måtte gå inn i en form for foreldrerolle for et annet barn tror jeg ikke at jeg hadde taklet så bra, så sånn sett tviler jeg på at jeg kunne (burde) ha funnet meg en ny mann med barn fra før dersom mannen og jeg skulle gå fra hverandre.

Anonymous poster hash: b1b55...ec3

[Nyttårs barn]

Er enig med deg HI, jeg tror jeg hadde slitt med å forholde meg til en så komplisert familiesituasjon.

 

Samtidig er det ikke alltid at livet blir helt slik man hadde tenkt og planlagt, og da kan det vente nye muligheter rundt neste sving.

[sug lut]

Inderlig enig. Og du som snakker om at hovmod står for fall - er det noe man faktisk kan styre her i livet så er det jo akkurat det.

[Anonym bruker]

Jeg har ste barn og er enig med HI. Hadde jeg hvist det jeg vet nå hadde jeg nok ikke innledet et forhold med samboeren min. Det er tungt å forholde seg til mor til mine ste barn å til far til mitt barn. Jeg vil gjerne ha et voksent forhold oss i mellom me tanke på barna. Men de er dessverre litt umodne å bruker barna i visse situasjoner. Og skal krangle å kverulere på bagateller. Sliter meg ut til tider.

 

Anonymous poster hash: 868ba...292

[snille-nille]

Jeg er så glad jeg HAR stebarn, super jente som jeg er veldig glad i, har fungert fint fra hun var 4 til hun nå er 17 :-)

[Anonym bruker]

Har ingen stebarn. Jeg og mannen har det flott sammen med våre to jenter.

 

Men har selv vokst opp med en stebror, som er en utrolig god venn. Mye krangling når vi var mindre, men nå er vi masse sammen og har et godt vennskap.

 

Han og mamma hadde sine feider gjennom barndommen, og jeg er vet at mamma var bra frustrert til tider. Men i dag er mamma den han åpner seg til, og han brukte henne som sin største støtte ved samlivsbrudd.

 

Selvfølgelig er det vanskelig for barn med samlivsbrudd og nye familieforhold. Men jeg tror også at ting kan bli bedre og gå seg til over tid.

 

Anonymous poster hash: a189e...020

[Anonym bruker]

Jeg er også veldig glad for at jeg ikke går stebarn, men det er mest for de barna sin del. Aner virkelig ikke om jeg hadde klart å være en rettferdig, godhjertet og trygg nok voksenperson for dem. Jeg vil anta at jeg hadde dullet litt ekstra med mine, sett feilen i dem litt for ofte uten å helt se det selv.

 

Jeg verner om min familie og vi jobber hardt begge to for å få ekteskapet til å holde, men fremtiden vet vi jo desverre ikke noe om.

 

Anonymous poster hash: 8133a...8bb

[Anonym bruker]

For min del tror jeg det hadde fungert fint å ha stebarn, så lenge de bodde fast hos oss. Å ha barn som bare skulle bo her et par dager i uka eller hver andre uke høres derimot veldig slitsomt ut. Jeg kan gjerne være mor til noen ekstra, men da vil jeg være mor også, ikke en bifigur som ikke kan ta vanlige avgjørelser.

Anonymous poster hash: 0f012...e06

[Anonym bruker]

Jeg er også veldig glad jeg ikke har stebarn.

Ikke fordi det er noe galt i det, men jeg personlig har mer enn nok med de 4 jeg har selv

Tror jeg hadde hengt meg om jeg skulle hatt 6-7 barn rundt meg fast annenhver uke, det hadde tippet helt over for meg

 

All ære til dere storfamilier! Dere må ha en tålmodighet av gull

 

Anonymous poster hash: 60948...033

[Anonym bruker]

Jeg har ste barn og er enig med HI. Hadde jeg hvist det jeg vet nå hadde jeg nok ikke innledet et forhold med samboeren min. Det er tungt å forholde seg til mor til mine ste barn å til far til mitt barn. Jeg vil gjerne ha et voksent forhold oss i mellom me tanke på barna. Men de er dessverre litt umodne å bruker barna i visse situasjoner. Og skal krangle å kverulere på bagateller. Sliter meg ut til tider.

 

Anonymous poster hash: 868ba...292

Sliter meg nesten ut av å lese innlegget ditt. Hvem var det som ikke var moden sa du?

 

 

Anonymous poster hash: 82241...9e5

[Anonym bruker]

Inderlig enig. Og du som snakker om at hovmod står for fall - er det noe man faktisk kan styre her i livet så er det jo akkurat det.

Nå krever det iallefall 2 stykker i et forhold som vil det samme da. Man kan ikke styre andre enn seg selv.

 

Anonymous poster hash: e0234...d5c

[sug lut]

 

Inderlig enig. Og du som snakker om at hovmod står for fall - er det noe man faktisk kan styre her i livet så er det jo akkurat det.

Nå krever det iallefall 2 stykker i et forhold som vil det samme da. Man kan ikke styre andre enn seg selv.

 

Anonymous poster hash: e0234...d5c

 

Vanskelig å få seg stebarn uten å gifte seg med en som allerede har barn, er det ikke? Det er jo tross alt en promille av menn som plutselig skaffer seg særkullsbarn MENS man er gift med dem.

[TrueColours]

Å være steforeldre er nok ikke alltid en dans på roser, men stebarn som har foreldre og steforeldre som håndterer dette bra, får en eller to ekstra voksne nære omsorgspersoner å støtte seg til. Det kan være utrolig viktig for de. Jeg er veldig glad i mine stebarn, de har lært meg veldig mye om meg selv som jeg ikke ville vært foruten. Og selv om man er nødt til å forholde seg til den andre foreldren så er det tross alt barna som er de viktigste, og det er faktisk ikke deres feil hvis den andre forelderen for eksempel prøver å sabotere eller bestemme for mye. Man kan ikke la den andre forelderen få legge føringer om hvordan du skal føle overfor stebarnet eller stebarna. For de er også barn, på samme måte som dine biologiske barn er barn og stebarn er glade i deg for den du er. Barn fortjener å bli behandlet med respekt, så får man heller ta ut eventuell frustrasjon over den andre av forelderen uten at barna er til stede. Det er ikke barnet sin feil dersom mor eller far er vanskelige å samarbeide med.

[Anonym bruker]

 

 

 

Inderlig enig. Og du som snakker om at hovmod står for fall - er det noe man faktisk kan styre her i livet så er det jo akkurat det.

Nå krever det iallefall 2 stykker i et forhold som vil det samme da. Man kan ikke styre andre enn seg selv.

 

Anonymous poster hash: e0234...d5c

Vanskelig å få seg stebarn uten å gifte seg med en som allerede har barn, er det ikke? Det er jo tross alt en promille av menn som plutselig skaffer seg særkullsbarn MENS man er gift med dem.

Jeg siktet mer til å verne om familien med felles barn. Det var vel det som var vinklingen i hovedinnlegget.

 

Anonymous poster hash: e0234...d5c

[Anonym bruker]

JEG ER SÅ GLAD JEG HAR STEBARN!

 

Jeg er så heldig å få lov til å være stemor for ei jente på 14 og en gutt på 16. Samtidig er jeg mamma for mine (fra før) småskolebarn. Og snart for vårt fellesbarn...

 

Stebarna er en berikelse i livet. De er greie og flinke med både småstesøsken og oss. De kommer til oss med problemer på skole/kjærester og annet. Samarbeidet med moren deres går bedre og bedre.

 

 

 

Anonymous poster hash: b25d4...aae

[Anonym bruker]

 

 

 

Inderlig enig. Og du som snakker om at hovmod står for fall - er det noe man faktisk kan styre her i livet så er det jo akkurat det.

Nå krever det iallefall 2 stykker i et forhold som vil det samme da. Man kan ikke styre andre enn seg selv.

 

Anonymous poster hash: e0234...d5c

Vanskelig å få seg stebarn uten å gifte seg med en som allerede har barn, er det ikke? Det er jo tross alt en promille av menn som plutselig skaffer seg særkullsbarn MENS man er gift med dem.

Jeg siktet mer til å verne om familien med felles barn. Det var vel det som var vinklingen i hovedinnlegget.

 

Anonymous poster hash: e0234...d5c

 

 

Nei, hovedinnlegget handlet om stebarn.

 

Selv kunne jeg nok fint hatt stebarn, hvis foreldrene samarbeidet godt. Men om det var konflikter inne i bildet, så hadde jeg holdt meg langt unna. Og ja, det kan man fint velge selv.

 

Anonymous poster hash: 03f3d...aaf

[Anonym bruker]

Enig med deg HI! Er så glad jeg kapret mannen i mitt liv da han var 15 år å ikke hadde barn..

 

Anonymous poster hash: 408a5...c6c

[Anonym bruker]

Må si meg litt enig. Og her er jeg alenemor til 2 barn, har vært alene med de i 7 år. Og det frister ikke så mye med dine og mine barn. Har jo datet noen menn med barn, og var egentlig åpen for å treffe en med barn. Men, jeg har jo sett bare gjennom dating hvordan det fort kan bli. Og ved å lese her inne, og andre steder. Så frister det ikke så mye.

 

Men jeg trives alene. De mennene jeg har møtt har stort sett barn, har de ikke barn vil de ha barn. Jeg ønsker ikke flere egne barn. Tenker at har jeg vært alene så lenge, så kan jeg bare fortsette til minste blir stor. Da er det kanskje lettere å finne en mann som og har store barn.

 

Men møter jeg mannen i mitt liv, og forelsker meg, så skulle vi sikkert fått det til. Men ser for meg at det hadde tatt veldig mange år før vi hadde flyttet sammen.

Anonymous poster hash: a2d0c...f56

[Anonym bruker]

Enig med deg HI. Skulle ønske jeg var i din situasjon, mor, far og barn bare. Men det gikk ikke og da må jeg ta valget om å leve alene eller sammen med en mann som har fra før. (eller finne en uten barn) Jeg gikk for en mann med barn, selv om det går fint og jeg har et godt forhold til stebarna, så er det mye vanskeligere enn jeg trodde. Også den problemstillingen mine barn og mannen, mannen som har dårlig samvittighet for sine, biologisk mor, osv..

Anonymous poster hash: 46f9f...3e7