Har jeg en diagnose eller er jeg "bare" smart....?

[Anonym bruker]

Jeg tenker at du sikkert er smart, men også at det er en ting med slike møter som du opplever som langdryge og meningsløse fordi de ender med det du foreslo i starten, som du ikke helt forstår. Om man jobber i team/ avdelinger el, så er det viktig for at alle skal dra samme vei at ting diskuteres, at ansatte får et eierforhold til avgjørelser og endringer og at flere enn én persons løsninger blir hørt. Det er god ledelse, om enn ikke det mest tidseffektive. Jeg antar at du er veldig målfokusert. Det har jeg også lett for å være, men erfaring har lært meg at det er gode ting i prosesser, uansett hvor ineffektive de kan være, som er verd å ta med seg. Det er ikke alltid om å gjøre å komme fortest mulig fram til mål, noen ganger er det veien dit som er mest interessant. 

 

Joda, jeg ser at prosessen kan være viktig. Jeg jatter jo med, men samtidig klarer jeg ikke å la være å irritere meg grønn. Nå har jeg vært ansatt både offentlig og i det private, og det er veldig mye mer jatting i det offentlige. (Og da også sett bort fra de sakene som må jattest rundt i uendlighet pga hensynet til offentligheten)  

 

På et nivå synes jeg det er så rart at andre mennesker ikke finne slike prosesser like treige og intetsigende som meg. Det er ofte som om innholdet i det man snakker om ikke har noen større betydning, så lenge man bare får sagt mest mulig på flest mulige måter. 

 

Anonymous poster hash: 10bea...60d

[Anonym bruker]

 

 

Jeg opplever så ofte at jeg kjeder meg i andres selskap. Folk diskuterer og snakker om så mye som er opplagt, eller som på jobb - de bruker timesvis på (faglige) møter for å diskutere og gå gjennom saker og ting som jeg finner helt banale.

 

Eksempelvis kan jeg si en ting i begynnelsen av et møte, så bruker man timer og dager på å til slutt lande ned på den konklusjonen som er helt lik det jeg sa i begynnelsen....om du henger med. Dritkjedelig og bortkastet tid altså. 

 

Jeg er nesten begynt å lure på om jeg har en diagnose. Kanskje liker og ser alle andre en nytte i selve diskusjonen som jeg ikke gjør. Og ja, jeg tar meg sammen og jatter som regel med. Så jeg er ikke helt sosialt tilbakestående altså, jeg leser egentlig andre mennesker godt. Samtidig vil jeg gjerne være alene heller enn sammen med andre. Slik har det alltid vært.  

 

Jeg er ganske smart, og tar jeg en Mensalignende IQ-test får jeg resultat rett rundt 140. (Ja, jeg vet det er sosialt uakseptabelt å skryte av det).

 

Leser jeg noe så husker jeg det. Jeg tror også folk flest liker meg ganske godt, men noen kan nok oppfatte meg som sta og rar. Innbiller meg at fordi jeg holder folk på litt avstand, så finner de meg mer interessant. Ting som virkelig plager andre mennesker er ofte sånt som jeg ikke bryr meg så veldig med. (Type økonomi). Plager meg feks ikke særlig om jeg ikke vet om jeg har jobb neste år (vikariat), det ordner seg. Av samme grunn har jeg aldri søkt på en jobb, men jeg har heller aldri vært arbeidsløs.

 

Samtidig bryr jeg meg om andre mennesker og har masse empati. Jeg hjelper mange (men gjerne uten at andre enn den jeg hjelper vet det.) 

 

Jeg liker ikke forandringer. Og jeg hater feks familieselskap o.l. Da jeg var liten ble det alltid spetakkel før vi kom oss avgårde. Stress bringer frem det verste i meg, særlig om det kommer av ting jeg ikke selv kan ha kontroll over (= andre mennesker, barn og mann osv) Men jeg har ingen problem med å ta meg sammen. Føler ofte at jeg spiller et skuespill i forhold til andre mennesker. Og jeg bruker masse energi på å fundere på hvordan folk oppfatter meg og hva jeg kan gjøre og si for å fremstå slik jeg vil at de skal oppfatte meg.

 

Herregud..... tror det bare sånn det er å være smart, eller tror dere jeg er borderline ettellerannet?

 

 

 

Anonymous poster hash: 9fbb1...1d9

 

 

Jeg har jobbet et par steder hvor jeg har følt meg som et geni fordi jeg forstår mer enn de andre. Da har jeg tenkt at jeg må søke nye jobber som gir meg større utfordringer. Så har jeg kommet inn i arbeidsmiljø hvor jeg har følt meg mindre begavet og hvor jeg må stå på for å tilegne meg kunnskap nok til å fungere i jobben og til å kunne bidra konstruktivt i møter og arbeidsprosesser.

 

Det er mulig du er smart, men det er alltids noen som er enda smartere. Du sier du aldri har søkt en jobb. Hvorfor det? Hvorfor ikke søke en jobb der de andre er like smarte eller smartere enn deg selv? 

 

 

Jeg har aldri søkt en jobb fordi jeg alltid har fått gode jobbtilbud uten å søke. Ellers har du nok et poeng, og det er mulig at jeg burde se meg om etter noe nytt. Samtidig er den jeg har nå perfekt på alle andre måter enn rent faglig. Akkurat nå med små barn veier kort vei til jobb (fem minutt fra hjem og barnehage/skole) ganske tungt. 

 

Anonymous poster hash: 10bea...60d

[Anonym bruker]

Hvordan kommer du på borderline? Hva i all verden har det med deg å gjøre? Vet du egentlig hva det er?

 

Anonymous poster hash: b51ff...343 [/acrony 

 

Altså, jeg mener borderline som adjektivet, ikke som diagnosen. 

 

Anonymous poster hash: 10bea...60d