Har jeg en diagnose eller er jeg "bare" smart....?

[Anonym bruker]

Jeg opplever så ofte at jeg kjeder meg i andres selskap. Folk diskuterer og snakker om så mye som er opplagt, eller som på jobb - de bruker timesvis på (faglige) møter for å diskutere og gå gjennom saker og ting som jeg finner helt banale.

 

Eksempelvis kan jeg si en ting i begynnelsen av et møte, så bruker man timer og dager på å til slutt lande ned på den konklusjonen som er helt lik det jeg sa i begynnelsen....om du henger med. Dritkjedelig og bortkastet tid altså. 

 

Jeg er nesten begynt å lure på om jeg har en diagnose. Kanskje liker og ser alle andre en nytte i selve diskusjonen som jeg ikke gjør. Og ja, jeg tar meg sammen og jatter som regel med. Så jeg er ikke helt sosialt tilbakestående altså, jeg leser egentlig andre mennesker godt. Samtidig vil jeg gjerne være alene heller enn sammen med andre. Slik har det alltid vært.  

 

Jeg er ganske smart, og tar jeg en Mensalignende IQ-test får jeg resultat rett rundt 140. (Ja, jeg vet det er sosialt uakseptabelt å skryte av det).

 

Leser jeg noe så husker jeg det. Jeg tror også folk flest liker meg ganske godt, men noen kan nok oppfatte meg som sta og rar. Innbiller meg at fordi jeg holder folk på litt avstand, så finner de meg mer interessant. Ting som virkelig plager andre mennesker er ofte sånt som jeg ikke bryr meg så veldig med. (Type økonomi). Plager meg feks ikke særlig om jeg ikke vet om jeg har jobb neste år (vikariat), det ordner seg. Av samme grunn har jeg aldri søkt på en jobb, men jeg har heller aldri vært arbeidsløs.

 

Samtidig bryr jeg meg om andre mennesker og har masse empati. Jeg hjelper mange (men gjerne uten at andre enn den jeg hjelper vet det.) 

 

Jeg liker ikke forandringer. Og jeg hater feks familieselskap o.l. Da jeg var liten ble det alltid spetakkel før vi kom oss avgårde. Stress bringer frem det verste i meg, særlig om det kommer av ting jeg ikke selv kan ha kontroll over (= andre mennesker, barn og mann osv) Men jeg har ingen problem med å ta meg sammen. Føler ofte at jeg spiller et skuespill i forhold til andre mennesker. Og jeg bruker masse energi på å fundere på hvordan folk oppfatter meg og hva jeg kan gjøre og si for å fremstå slik jeg vil at de skal oppfatte meg.

 

Herregud..... tror det bare sånn det er å være smart, eller tror dere jeg er borderline ettellerannet?

 

 

Anonymous poster hash: 9fbb1...1d9

[Anonym bruker]

Jeg har det helt likt! Men har seriøst begynt å "ta over" møtene. Bare tar papirene og begynner å skrive. "Se her" sier jeg. De ble sjokka første gang men fikk til tilbakemelding på hvor deilig det var med noen som jobba så raskt😂 men herregud. Det er jo tortur å sitte og høre på de... Idioter...

 

Anonymous poster hash: 57354...07e

[Anonym bruker]

Du er et helt vanlig menneske med en personlighet som mange har og mange ikke har. Enkelt og greit.

 

Anonymous poster hash: a55b1...fbb

[Anonym bruker]

Jeg har tatt en mensatest og havnet på 147% og jeg anser meg ikke som smartere enn alle, du er nok mer hovmodig enn noe annet. Selvforherligelse er et problem og det å konstant sitte å kjede seg i andres selskap og mene alle andre bare surrer er borderline sosiopatisk vil jeg si. Og kanskje du ikke er så sosialt intelligent også, da vil jeg si du har et større problem enn om du er litt under gjennomsnittet intelligent.

Anonymous poster hash: 25f31...30c

[Anonym bruker]

Jeg har det helt likt! Men har seriøst begynt å "ta over" møtene. Bare tar papirene og begynner å skrive. "Se her" sier jeg. De ble sjokka første gang men fikk til tilbakemelding på hvor deilig det var med noen som jobba så raskt😂 men herregud. Det er jo tortur å sitte og høre på de... Idioter...

 

Anonymous poster hash: 57354...07e

Forresten.. Jeg er også 140-150 på mensas iq-tester

 

Anonymous poster hash: 57354...07e

[Anonym bruker]

Har det på nøyaktig samme måte.

 

Har aldri tenkt tanken på at jeg er smartere enn andre, men har nok et karaktertrekk som ikke "alle" har.

 

Så vi må nok bare lide oss gjennom lange møter, kjedelig smalltalk og all den energien som går med på å fremstå som vi ønsker å fremstå...

Anonymous poster hash: 4428a...299

[Anonym bruker]

 

Jeg har tatt en mensatest og havnet på 147% og jeg anser meg ikke som smartere enn alle, du er nok mer hovmodig enn noe annet. Selvforherligelse er et problem og det å konstant sitte å kjede seg i andres selskap og mene alle andre bare surrer er borderline sosiopatisk vil jeg si. Og kanskje du ikke er så sosialt intelligent også, da vil jeg si du har et større problem enn om du er litt under gjennomsnittet intelligent.

 

Anonymous poster hash: 25f31...30c

 

Nah, tror nok ikke jeg er i nærheten av sosiopat.

 

Da hadde jeg vel neppe hatt (en veldig sosial) mann og barn, jobb og et godt rykte? Jeg kommer veldig sjelden på kant med noen altså. 

 

 

Anonymous poster hash: 10bea...60d

[Anonym bruker]

Helt normalt at sosiopater har familie, god jobb og kommer godt overens med folk. Soiopater mangler empati, og bruker folk til sitt eget beste.

Anonymous poster hash: e6745...8da

[Anonym bruker]

Jeg har det på akkurat samme måte.

Sosiopat? Folk slenger rundt seg med diagnoser de kan ingenting om.

 

Jeg tror jeg er smartere enn mange tror da jeg fungerer best på et høyt nivå.

Dette sier jeg selvsagt ikke høyt.

Mannen min er veldig smart, og jeg får en helt annen ro med han.

Han har en jobb hvor han jobber mer med likesinnede og opplever derfor det jeg snakker om i mindre grad enn meg.

 

Med årene takler jeg mindre og dårligere slike møter, dumme og uintelligente meninger og som du sier, jeg fatter ikke at folk ikke forstår det jeg forstår med en gang.

 

Jeg har en klok kollega jeg kan åpne meg til, en eldre kar.

Han tok meg til side en dag og da: Jeg skjønner hvordan du har det, jeg er som deg. Mitt råd til deg er å fortsette å jatte med, og bruk fritiden din mest på de som er som deg og gir deg energi!

 

Kloke ord jeg forsøker å etterfølge.

 

Det er sosialt uakseptert å erkjenne at man er klokere enn gjennomsnittet, og de som svarer negativt her er en av disse mainstreamerne.

 

God klem sendes deg!

 

Anonymous poster hash: afc2e...dee

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver. Jeg er både begavet og har ADHD diagnose.

 

Anonymous poster hash: d8d4b...453

[Anonym bruker]

Hvordan kommer du på borderline? Hva i all verden har det med deg å gjøre? Vet du egentlig hva det er?

 

Anonymous poster hash: b51ff...343

[the amazing spidermamma]

Jeg vet ikke hvor mye en mensatest egentlig reflekterer hvor smart du er, men hvis du omgir deg med folk som kjeder deg, synes jeg at du burde vurdere å bytte jobb.

 

Jeg tenker at dette kan ha vel så mye med engasjement å gjøre. Du sier jo selv at du aldri har søkt på en jobb, f.eks, det tenker jeg vitner om at du kanskje ikke utfordrer deg selv nok, og dermed havner du i en posisjon som krever (for) lite av deg.

 

Tror ikke du trenger å skaffe deg noen diagnose, for ingen av de egenskapene du nevner er særlig bemerkelsesverdige. Det er ikke uvanlig å være introvert.

[Anonym bruker]

Jeg har det som deg, HI, med unntak av at jeg er ekstrovert og ekstremt sosial. Men jeg velger mine venner med omhu. Kunne jeg ikke dét, ville je gjøre som du og heller være mer alene.

 

Alle som spretter opp og annonserer at det må være noe sosialt galt med begavede mennesker, er selvfølgelig bare folk som sitter fast i janteloven. I Norge er middelmådighet en dyd. Så hvis man scorer høyt ett sted må man liksom være dårlig på et annet, for å jevne det ut. Men til dere som straks tenker sånn kan jeg fortelle at det dessverre er feil. Selv om det virker urettferdig, kan en person fint være meget begavet på mange felt. Også det sosiale. Det er ikke spesielt vanskelig å lære se omgangsformer, koder og sosial atferd. Jeg har et kjempestort nettverk, og kan gå inn i sosiale relasjoner på alle nivåer. Man bare ser folk an. Og holder seg unna de aller kjedeligste, da.

 

Jeg har aldri vært testet, og kommer heller aldri til å la meg teste hvis det ikke kreves av arbeidsgiver el lign. Et tall er uvesentlig. I følge mamma leste ut flytende før 4-årsdagen, noe jeg tror stemmer. Jeg kan i alle fall ikke huske hvordan det var å ikke kunne lese bøker alene. I følge pappa pløyde jeg gjennom hele norskpensumet for barneskolen (alle norskbøkene og oppgavebøkene for 1. til 6. klasse) i løpet av mitt første år på skolen. Husker ikke det heller, men jeg husker jeg hadde eget opplegg og undret meg veldig over hvorfor unger i 2. og 3. klasse sleit sånn med å lese og skrive.

 

I 5. klasse lærte jeg engelsk og fransk parallellt, og gjorde meg ferdig med mattepensum for ungdomsskolen. I 7.klasse var jeg i gang med engelskboka for 1.gym. Og sånn gikk det slag i slag. Det var ganske kjedelig i de timene der jeg ikke fikk holde mitt eget tempo. Jeg har alltid hatt enorm kapasitet.

 

Det ble til slutt så kjedelig at jeg prioriterte teater, sang og piano da jeg gikk på vgs. Der er det i alle fall "lov" å gjøre det bra, og man blir premiert for prestasjon, ikke for oppmøte. Jeg tok også musikkutdanning på høyt nivå etter vgs.

 

Det tragiske er at mine arbeidsgivere ikke på noe tidspunkt har benyttet seg av den ressursen det er å ha folk med høy kapasitet hos seg. Ett sted ble jeg nærmest skviset fordi jeg stilte faglige krav som sjefen følte seg trua av. Hennes egen tilkortkommenhet ble så altfor synlig. Der jeg jobber nå er vi to som meg. Han andre er totalt marginalisert, og selv er jeg på vei ut derfra. Har stiftet eget firma. Det blir som det må bli.

 

Anonymous poster hash: b6977...c22

[Anonym bruker]

I Norge dyrkes middelmådigheten, så det er ikke rart at smarte mennesker som tenker kjapt føler seg litt annerledes. Du har nok ingen diagnose, HI, men virker smart og oppegående.

Anonymous poster hash: e7549...b31

[Pobie]

Det er ikke en diagnose å være innadvendt og/eller smart. Ca halvparten av befolkningen er innadvendt i større eller mindre grad, og det HI nenver minner om noen som er *mer* innadvendt og i tillegg intelligent. 

 

Ta denne personlighetstesten: http://www.16personalities.com/free-personality-test

 

Og les boka Quiet av Susan Cain. Hun var også på TED, som du finner dersom du søker på Youtube.

 

Det er faktisk ikke spesielt uvanlig å oppleve andre mennesker slik HI gjør. Det er bare at de som er smarte og innadvendte er de som ikke legges merke til. De som roper høyest og lirer av seg mest fjas er de som får mest oppmerksomhet og regnes av andre som de smarteste.

[Anonym bruker]

Jeg er helt lik som deg og jeg er ganske sikker på at jeg ikke har noen diagnose, men at jeg er høysensitiv. 😊

 

Anonymous poster hash: 25374...3cc

[Anonym bruker]

Utfordre deg selv litt da slik at du ikke kjeder deg. Bli sjef og led møtene. Hvert møte koster mye, og det er bare bra å få møtene effektivisert.

 

Bytt tema til noe som inspirerer deg når du snakker med kollegene. Prat om ideer istedet for andre mennesker.

 

 

 

Anonymous poster hash: 69691...ef8

[Anonym bruker]

Så deilig å lese at dere er så mange "som meg"! Jeg har også vurdert om jeg har diagnose, i så fall Aspergers..

Har samme opplevelse av skolegang. Jeg var ferdig før alle, og kjedet vettet av meg. Fikk ingen ekstra utfordringer, bortsett fra å gjøre dobbelt så mye av de samme kjedelige oppgavene. Dette førte dessverre til at jeg aldri lærte meg å jobbe med ting, og gikk ut av skolen med rundt 4-5 i snitt, men dette var uten å løfte en finger.

Ser at barna mine også ligger foran gjennomsnittet, og kommer til å gjøre alt jeg kan for å hjelpe dem fremover. Håper også skolen er kommet litt lenger nå enn den var på 80-tallet.

 

Anonymous poster hash: 5a06c...202

[Anonym bruker]

Jeg er også slik.

Jeg har til og med sagt til sjefen at jeg ikke gidder bruke min arbeidstid på meningsløse kurs og møter. Merkelig nok er det greit. De møtene jeg føler jeg ikke trenger slipper jeg å gå på. Jeg blir ofte brukt som fagperson sammen med sjefen og hans sjef i forkant av disse møtene. Som regel lander de på mitt forslag.

Jeg er dyktig i jobben min, kundene mine er veldig fornøyd med jobben jeg gjør så jeg tror jeg blir sett på som en ressurs av sjefen min.

 

 

Anonymous poster hash: 62c6f...1a4

[Himmel og hav]

Jeg tenker at du sikkert er smart, men også at det er en ting med slike møter som du opplever som langdryge og meningsløse fordi de ender med det du foreslo i starten, som du ikke helt forstår. Om man jobber i team/ avdelinger el, så er det viktig for at alle skal dra samme vei at ting diskuteres, at ansatte får et eierforhold til avgjørelser og endringer og at flere enn én persons løsninger blir hørt. Det er god ledelse, om enn ikke det mest tidseffektive. Jeg antar at du er veldig målfokusert. Det har jeg også lett for å være, men erfaring har lært meg at det er gode ting i prosesser, uansett hvor ineffektive de kan være, som er verd å ta med seg. Det er ikke alltid om å gjøre å komme fortest mulig fram til mål, noen ganger er det veien dit som er mest interessant. 

 

Når det gjelder det at folk ellers snakker om mye som er opplagt og "kjedelig", f.eks i selskaper, så handler det om at smalltalk har andre funksjoner enn å være lærerike og interessante, selv om de faktisk kan være det noen ganger. Det handler om samvær, om inkludering, om å bli kjent og om å snakke om "ufarlige" temaer. Jeg har to slektninger som begge studerer fysikk i en eller annen form. De synes naturlig nok at det er interessant å snakke om sitt fagfelt, men det ekskluderer resten av menneskene rundt bordet, så da snakker vi heller om skiløyper og slalåmbakker, for da kan alle delta. Lette konversasjonstemaer passer i noen sammenhenger og dype samtaler om tyngre eller mer kontroversielt stoff hører til i andre settinger. Det handler om å tolke og takle sosiale koder. Er det alltid spennende å snakke med tante Gerd om været og pollenvarselet? Nei, men det knytter bånd mellom oss, og det kan også være et mål for en samtale. 

 

Dessuten: Å kjede seg er et valg. Om du kjeder deg i andres selskap, så er det ikke nødvendigvis de andre som er kjedelige. Det kan være deg som ikke anstrenger deg nok for å se det interessante i andre mennesker, eller at du ikke bidrar til å gjøre samværet givende. 

[Anonym bruker]

Jeg vil tro du er smart faglig, men lite smart når det gjelder det sosiale sånn du beskriver deg her. Og at du i tillegg et ganske selvgod.

 

Anonymous poster hash: 9c1f2...59e

[Anonym bruker]

Ville sjekket meg for en diagnose jeg altså, evt psykolog. Kan hende du bør sykmeldes og behandles for dette. Evt så er du bare smart.

Anonymous poster hash: daa2c...ca0

[Anonym bruker]

 

Helt normalt at sosiopater har familie, god jobb og kommer godt overens med folk. Soiopater mangler empati, og bruker folk til sitt eget beste.

 

Anonymous poster hash: e6745...8da

 

Tja, jeg tror ikke at veldig mange sosiopater klarer å holde på nære og gode relasjoner over tid. 

 

 

Anonymous poster hash: 10bea...60d

[Anonym bruker]

 

Ville sjekket meg for en diagnose jeg altså, evt psykolog. Kan hende du bør sykmeldes og behandles for dette. Evt så er du bare smart.

 

Anonymous poster hash: daa2c...ca0

 

Morsom du...

 

Nei, altså... Jeg har bare tenkt tanken at kanskje min hjerne ikke fungerer som "normalt", og at det er derfor "small talk", møter og kurs er noe som kjeder meg. Det er selvsagt ikke fordi jeg har tenkt å troppe opp hos legen for en utredning. 

 

Uansett er det interessant å høre at jeg ikke er den eneste som føler det sånn. Det er ikke akkurat noe man snakker om med så mange andre. 

 

Anonymous poster hash: 10bea...60d

[overlord]

 

Jeg opplever så ofte at jeg kjeder meg i andres selskap. Folk diskuterer og snakker om så mye som er opplagt, eller som på jobb - de bruker timesvis på (faglige) møter for å diskutere og gå gjennom saker og ting som jeg finner helt banale.

 

Eksempelvis kan jeg si en ting i begynnelsen av et møte, så bruker man timer og dager på å til slutt lande ned på den konklusjonen som er helt lik det jeg sa i begynnelsen....om du henger med. Dritkjedelig og bortkastet tid altså. 

 

Jeg er nesten begynt å lure på om jeg har en diagnose. Kanskje liker og ser alle andre en nytte i selve diskusjonen som jeg ikke gjør. Og ja, jeg tar meg sammen og jatter som regel med. Så jeg er ikke helt sosialt tilbakestående altså, jeg leser egentlig andre mennesker godt. Samtidig vil jeg gjerne være alene heller enn sammen med andre. Slik har det alltid vært.  

 

Jeg er ganske smart, og tar jeg en Mensalignende IQ-test får jeg resultat rett rundt 140. (Ja, jeg vet det er sosialt uakseptabelt å skryte av det).

 

Leser jeg noe så husker jeg det. Jeg tror også folk flest liker meg ganske godt, men noen kan nok oppfatte meg som sta og rar. Innbiller meg at fordi jeg holder folk på litt avstand, så finner de meg mer interessant. Ting som virkelig plager andre mennesker er ofte sånt som jeg ikke bryr meg så veldig med. (Type økonomi). Plager meg feks ikke særlig om jeg ikke vet om jeg har jobb neste år (vikariat), det ordner seg. Av samme grunn har jeg aldri søkt på en jobb, men jeg har heller aldri vært arbeidsløs.

 

Samtidig bryr jeg meg om andre mennesker og har masse empati. Jeg hjelper mange (men gjerne uten at andre enn den jeg hjelper vet det.) 

 

Jeg liker ikke forandringer. Og jeg hater feks familieselskap o.l. Da jeg var liten ble det alltid spetakkel før vi kom oss avgårde. Stress bringer frem det verste i meg, særlig om det kommer av ting jeg ikke selv kan ha kontroll over (= andre mennesker, barn og mann osv) Men jeg har ingen problem med å ta meg sammen. Føler ofte at jeg spiller et skuespill i forhold til andre mennesker. Og jeg bruker masse energi på å fundere på hvordan folk oppfatter meg og hva jeg kan gjøre og si for å fremstå slik jeg vil at de skal oppfatte meg.

 

Herregud..... tror det bare sånn det er å være smart, eller tror dere jeg er borderline ettellerannet?

 

 

 

Anonymous poster hash: 9fbb1...1d9

 

 

Jeg har jobbet et par steder hvor jeg har følt meg som et geni fordi jeg forstår mer enn de andre. Da har jeg tenkt at jeg må søke nye jobber som gir meg større utfordringer. Så har jeg kommet inn i arbeidsmiljø hvor jeg har følt meg mindre begavet og hvor jeg må stå på for å tilegne meg kunnskap nok til å fungere i jobben og til å kunne bidra konstruktivt i møter og arbeidsprosesser.

 

Det er mulig du er smart, men det er alltids noen som er enda smartere. Du sier du aldri har søkt en jobb. Hvorfor det? Hvorfor ikke søke en jobb der de andre er like smarte eller smartere enn deg selv?