liten og alene....

[Anonym bruker]

Jeg har vært gift i 17 år, barn på 10 og 6 år, men nå kan jeg ikke mer. Vi har hatt et turbulent liv, som etterhvert stabiliserte seg, men i det siste har mannen min vært så sint. I går snakket jeg med datteren hans fra et tidligere forhold og hun lurte på om hun kunne komme en tur snart. Mannen min og datteren har ikke så godt forhold og jeg gruet meg til å snakke med mannen min om at hun ville komme.

 

For meg er det ikke noe problem om hun kommer. Hun har tidligere vært problematisk å forholde seg til pgr av løgner og manipulering. Men hun er 19 år og trenger bare td på seg tenker jeg... Uansett ble min dårlige følelse om det hele bekreftet. Mannen min ble kjempesint, for min holdning var visstnok helt forferdelig. måten jeg fortalte hva hun hadde sagt osv endte med at han kastet meg inn i badeveggen etter å ha ristet meg etter hodet. Etter i hvert fall en time sittende på gulvet med han tordnende over meg, med trusler og kjefting fikkjeg lagt meg inne på ungenes rom, På morgenen forteller 10 åringen meg at hun våknet av at pappa kjeftet og jeg gråt..... Mannen min prøvde å late som ingenting, og ble kjempesint fordi jeg var på gråten. Jeg har sagt i fra at dette var det siste strået og han har roet seg. Men jeg vet at han kommer til å forsøke å late som ingenting igjen. Jeg vet at jeg må vekk fra han, men jeg trenger moralsk støtte. den eneste jeg føler jeg kanskje kan snakke med er søsteren min, men hun er på ferie.... Jeg føler meg så veldig alene og liten og svak.....

Anonymous poster hash: ab190...8cc

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal kontakte familievernkontoret på mandag og fortell at mannen var voldelig mot deg nå og at du trenger støtte. Ev. kan du faktisk kontakte krisesenteret der du bor. Krisesenterene ta imot også psykisk vold, ikke bare fysisk... og det virker som om du har begge deler.

 

Du skriver at du føler deg alene, liten og svak. Men vet du... inni deg har du en styrke som nå har sagt klart fra til deg. Den styrken har fortalt deg at NÅ må du bort fra denne mannen. Denne styrken vet at du ikke kan godta at barna dine vokser opp med en far som behandler deres mor slik denne mannen behandler deg. Denne styrken vet at barna ikke kan fortsette å risikere å våkne av at pappa er voldelig mot mamma.

Denne styrken finnes inni deg! Du føler deg kanskje liten og svak, men husk at det er slik mannen din ønsker at du skal føle deg, det er slik han har psyket deg ned fordi han da tror han har kontroll over deg. Men det han ikke vet er at inni deg så finnes denne styrken. Du har ikke fått den frem tidligere, men nå har denne styrken tatt en bestemmelse som er endelig - du må vekk fra ham!

Og det greier du!

 

Når man står ovenfor helt nye situasjoner, livsomveltende situasjoner og ukjente situasjoner så er det helt normalt å føle seg liten og usikker. Så det du føler nå er helt normalt. Du vet du må gjøre store endringer i livet ditt, og du er usikker på hvordan livet ditt blir fremover, både følelsesmessig og praktisk. Du må flytte, du vet ikke hvor du skal bo. Ikke rart du føler på usikkerheten og føler at du er liten.

Men husk igjen... inni deg har du denne styrken som har holdt deg oppe i alle år tross nedpsyking fra mannen. Du har ikke knekt, og nå har du funnet igjen denne styrken. Den vil hjelpe deg til å ta tak i det du må ta tak i.

 

Din søster er ikke hjemme nå, men det er mange ting du kan gjøre før hun kommer hjem.

Mandag kan du ringe fvk og be om hjelp så raskt som mulig. Diskuter også med dem om krisesenter kan være aktuelt for deg.

Etter at du har ringt fvk mandag så ringer du legen din og ber om en time så fort som mulig der også. Det er godt å ha enda en person som kan støtte deg og som kan hjelpe deg.

Jeg vil tro at fvk vil prioritere deg eller henvise deg videre til krisesenteret fordi mannen din har vært voldelig og at barna dine har overhørt det. Men om det skulle drøye litt så ta kontakt med kommunen, de skal ha psykiatrisk sykepleier, de har ofte kortere ventetid og kan være gode støttespillere å ha i tøffe stunder.

 

Etter at dette er gjort så begynner du å tenke praktisk. Hvordan er økonomien din? Vil du ha mulighet til å kjøpe deg noe eget, eller må du leie? Hvordan er utleiemarkedet der du bor eller muligheten for å kjøpe noe selv? Kanskje du kan ta en samtale med en økonomisk rådgiver i banken din?

 

Er du redd mannen din vil bli voldelig når du sier at du og barna flytter? I så fall bør du planlegge flyttingen godt.

Gjerne i samråd med krisesenteret, de har erfaringer som kan hjelpe deg. Blir mannen din mer voldelig så anmelder du ham neste gang han gjør deg noe. I verste fall tar du med barna til krisesenteret.

 

Ta tak i de tingene du kan ta tak i nå, så er du allerede i gang med prosessen når din søster kommer hjem fra ferie.

I morgen er det 17. mai. Dagen etter, på mandag, starter du veien mot ditt nye og bedre liv.

Ring familievernkontoret. Avhengig av samtalen der, ring ev. krisesenteret.

Ring legen din.

Ring ev. kommunen ang. psykiatrisk sykepleier.

Ring ev. økonomisk rådgiver i banken.

 

Bestem deg for at NÅ begynner du, og så tar du ett steg om gangen. Ikke fortell mannen noe om hva du har startet, du bør skaffe deg hjelp og støtte før du forteller ham noe. Og hver gang du føler deg alene og liten og svak, så husker du på den styrken inni deg som vet at du må komme deg bort, som har fått nok. Den styrken finnes i deg, også når du føler deg svak.

Så bruk den styrken, og start med det praktiske - først av alt få hjelp!

 

Og så bruker du forumet her for alt det er verdt. Det er mange her som ønsker å hjelpe deg!

 

Klem i natten til deg - oppdater på mandag når du har satt i gang prosessen.

Anonymous poster hash: 14562...ddd

[Babykilo]

Du føler deg liten og alene, men dessverre er du ikke alene om å ha det sånn. Men sånn skal det ikke være. Du og barna fortjener et bedre liv, og det har du selv innsett nå. Bra! Dette klarer du, men du trenger hjelp. Og det er mange som vil hjelpe deg. Oppskriften over her høres ut som en god plan.

 

Lykke til! Nå starter du på ferden mot et bedre liv. Klem.

[Pengetreet]

Du vet selv hva du må gjøre og styrke finner du i å tenke på barna dine. Det er rett ut skadelig for dem å oppleve at mamma blir utsatt for vold av pappa. Du selv fortjener også bedre ❤️

 

Dette klarer du ❤️

[Anonym bruker]

Gjør HAM liten, flytt ut og fortell alle at han er voldelig. Ring politiet og si du trenger bistand for å flytte.

 

Dra til noen allerede i dag, ikke vent.

 

Anonymous poster hash: 066f5...66d

[Anonym bruker]

WHAT?? Han misliker sin datter, blir sint når hun vil komme på besøk og han er voldelig mot deg! Her er det bare en ting å gjøre: Ta med deg barna og dra.

Familievernkontoret er vel og bra, men ved vold drar man med en gang (særlig når det også bor barn i husstanden).

Anonymous poster hash: 39cd0...884

[Anonym bruker]

Takk for fine svar. Jeg føler meg faktisk bedre i avgjørelsen min. Det er faktisk ikke slik at han egentlig ønsker å gjøre meg liten og svak, men han ble mishandlet som liten og det har ført til at han blir veldig sint om han føler seg det minste dårlig behandlet. Jeg sier ikke dette er en unnskyldning. Som et voksent menneske må han ta ansvar for dette og søke behandlig for det. Jeg finner meg ikke i situasjonen mer. Desverre er det ikke så enkelt at jeg kan flytte ut. Jeg er odelsjente, og foreldrene mine som er gamle og trengende og bor i kårboligen på gården... Skulle ønske jeg kunne bare pakke kofferten og reise.... Nå er det han som må ut....

HI

Anonymous poster hash: ab190...8cc

[Anonym bruker]

 

Takk for fine svar. Jeg føler meg faktisk bedre i avgjørelsen min. Det er faktisk ikke slik at han egentlig ønsker å gjøre meg liten og svak, men han ble mishandlet som liten og det har ført til at han blir veldig sint om han føler seg det minste dårlig behandlet. Jeg sier ikke dette er en unnskyldning. Som et voksent menneske må han ta ansvar for dette og søke behandlig for det. Jeg finner meg ikke i situasjonen mer. Desverre er det ikke så enkelt at jeg kan flytte ut. Jeg er odelsjente, og foreldrene mine som er gamle og trengende og bor i kårboligen på gården... Skulle ønske jeg kunne bare pakke kofferten og reise.... Nå er det han som må ut....

HI

 

Anonymous poster hash: ab190...8cc

 

 

Da må du få ham til å flytte. Allier deg med venner som kan være der for deg.

 

Blir han voldelig så ringer du umiddelbart politiet. Det er ditt sted, han må rett og slett akseptere at han må ut, og at det må skje når du har tatt bestemmelsen, ikke når eller om han føler for det.

 

Tror du han blir voldelig når du forteller om bestemmelsen din?

 

Anonymous poster hash: 14562...ddd

[Anonym bruker]

 

 

Takk for fine svar. Jeg føler meg faktisk bedre i avgjørelsen min. Det er faktisk ikke slik at han egentlig ønsker å gjøre meg liten og svak, men han ble mishandlet som liten og det har ført til at han blir veldig sint om han føler seg det minste dårlig behandlet. Jeg sier ikke dette er en unnskyldning. Som et voksent menneske må han ta ansvar for dette og søke behandlig for det. Jeg finner meg ikke i situasjonen mer. Desverre er det ikke så enkelt at jeg kan flytte ut. Jeg er odelsjente, og foreldrene mine som er gamle og trengende og bor i kårboligen på gården... Skulle ønske jeg kunne bare pakke kofferten og reise.... Nå er det han som må ut....

HI

 

Anonymous poster hash: ab190...8cc

 

 

Da må du få ham til å flytte. Allier deg med venner som kan være der for deg.

 

Blir han voldelig så ringer du umiddelbart politiet. Det er ditt sted, han må rett og slett akseptere at han må ut, og at det må skje når du har tatt bestemmelsen, ikke når eller om han føler for det.

 

Tror du han blir voldelig når du forteller om bestemmelsen din?

 

Anonymous poster hash: 14562...ddd

 

Jeg vet ikke. Jeg har egentlig sagt det i går, men regner med at han skal late som om ingenting har hent. I dag har vi egentlig bare fokusert på ungene, og feiret. Har vel egentlig ikke sagt mer en et par setninger til ham idag.

HI

 

Anonymous poster hash: ab190...8cc

[Anonym bruker]

 

Jeg vet ikke. Jeg har egentlig sagt det i går, men regner med at han skal late som om ingenting har hent. I dag har vi egentlig bare fokusert på ungene, og feiret. Har vel egentlig ikke sagt mer en et par setninger til ham idag.

HI

 

Anonymous poster hash: ab190...8cc

 

 

Ta det opp igjen i morgen og ta det derfra. Men ha som sagt lav terskel for å ringe politiet eller dra selv på krisesenteret med barna. Fra krisesenteret kan du få hjelp fra politiet til å få mannen bort fra gården.

 

Håper han aksepterer det uten bråk. Han har jo hatt et valg, han kunne tatt tak i problemene sine, men han har valgt å ikke gjøre det, i hvert fall ikke nok.

 

Masse lykke til!

 

Anonymous poster hash: 14562...ddd

[Hjertefru]

Uff, sånn kan du ikke ha det. Det høres ut som han har hatt mange sjanser til å forbedre seg, bra at du har bestemt deg for å kaste ham ut. Horribel oppførsel, tung oppvekst eller ikke. Han kunne valgt å bryte den negative spiralen, det har ikke skjedd.

Allier deg med gode krefter og start et nytt liv. Støtteklem til deg!

[Anonym bruker]

Hei igjen.

I dag har vi tatt en prat. Da jeg fortalte at jeg sto ved avgjørelsen min om at ekteskapet er over begynte han å hisse seg opp, over alt han har bidratt med på gården og at jeg fikk skaffe han et sted å bo. Jeg var klar og tydelig på at det ikke spilte noen rolle hva han sa eller gjorde, at avgjørelsen var tatt. Han har tidligere sagt at om jeg forlater ham får jeg værsågo gjøre det på en hyggelig/skikkelig måte hvis ikke kommer jeg til å angre på det (dette er en trussel om vold). Så jeg brukte dette og sa at valget var hans. Han kan enten gjøre dette på en måte så vi kan samarbeide hyggelig om barna, være på avslutninger sammen osv, eller vi kunne bli som en av historiene man leser om i avisen.  Han er plutselig villig til å søke behandling og sinnemestring nå da. Så jeg sa det er bra, men det gjør ingen forskjell på min avgjørelse.

 

Jeg prøver å ikke tenke på alle planer og fine stunder. For vi har jo faktisk mange av dem også og han er jo på mange måter bestevennen min også. Vet det høres latterlig ut, når han også er agressiv, truende, voldelig og slem. Det stikker også i samvittigheten min, for han har bare oss. Han tror jo alltid det verste om alt og alle så han holder seg unna folk stort sett.... Tror folk opplever han som blid og omgjengelig, men han blir jo aldri kjent med folk på ordentlig. Han kommer hjem og overanalyserer  alt folk har sagt og tror alt dreier seg om han og hva folk syns om han. Om jeg blir med ham ender vel våre barn opp som han, eller med nerveproblemer som følge av oppførselen hans....

 

HI

Anonymous poster hash: ab190...8cc

[PersilleBlomst]

Å herremin! Sånn skal du ikke ha det kjære deg.. Og med 2 barn i hus så syntes jeg absolutt ikke det er du som skal flykte.. Ta kontakt med politiet, få deg en sikkerhet og be han dra.. Men du skulle hatt noen sammen med deg.. Hvis han kan behandle deg sånn med barna i hus fordi datteren hans vil komme på besøk.. Hvis han følte at du krenket han da er det vanskelig å si hvordan han reagerer på å bli kastet på dør.

 

Snakk med andre rundt omkring, få deg hjelp, fysiske personer som kan backe deg, drikke te og bli hos deg. Har du noen venner som kanskje ikke er så nære som de var men som kjenner deg godt? Eller noen naboer du stoler på?

 

Ønsker deg alllll lykke til, ikke ha dårlig samvittighet for at du tar denne avgjørelsen, at dere har vært sammen i 17 år gir deg ganske mange tålmodighetspoeng. Jeg vil følge tråden og jeg håper dette løser seg for deg, tror ikke jeg er alene om å tenke på deg og være bekymret for deg nå.

 

Men ikke tenk at den eneste du kan få hjelp av er bestevenninnen din. En fremmed hadde vært bedre støtte enn å stå alene i dette! <3

[Anonym bruker]

Den mannen er psykisk syk og det er ikke ditt problem. På huet og ræva ut med han!

Anonymous poster hash: c8372...e3e

[Anonym bruker]

Dere aner ikke hvor mye det betyr at dere tar dere tid til å svare meg her! Det gir styrke og ro. Tusen takk:)

Anonymous poster hash: ab190...8cc

[Anonym bruker]

Dette høres ut som en petsonlighetsforstyrrelse. Høres akkurat ut som min eks mann.

 

Han går så langt at sinnet hans går utover barna. Han skylder på alt og alle som regel. Alt dreier seg om han. Selv da vårt barn ble operet satt han på gangen og gråt ovet alt HAN hadde gjort feil

Barnet vårt på 4 i narkose og operasjon på fem timer. Syke mann! Han får nå hjelp, men ser barna minimalt. Bv måtte hjelpe meg.

 

Tre år med denne mannen ødela meg nesten, men takket være venner og familie som viste stort misnøye over denne mannen åpnet øyene mine.

 

Han ble godt likt i begynnelsen, men de klarte å avsløre han. Hans venner og familie skryter mannen oppi skyene.

 

 

Hi du burde kontakte familievernkontoret. Om søsteren din kan bli med deg så kan det være til stor hjelp. Du kan ikke utsette barna for dette. De blir redde og bekymret, og når ingen prater om det dagen etterpå så gjør det at barna sitte igjen med mange vonde følelser.

 

Du må få han ut og du har ikke noe ansvar for han. Last ned en opptaker på tlf. Ha den på og få alt dokumentert. Det er gull verdt.

 

Jeg håper det ordner seg hi. For du vil få et liv som er mye bedre for deg og barna.

Det er en tung og lang vei, men en dag sitter du der med kaffekoppen i faget og smiler fordi innser at du er lykkelig.

 

Anonymous poster hash: 2f2c8...588

[Anonym bruker]

 

Hei igjen.

I dag har vi tatt en prat. Da jeg fortalte at jeg sto ved avgjørelsen min om at ekteskapet er over begynte han å hisse seg opp, over alt han har bidratt med på gården og at jeg fikk skaffe han et sted å bo. Jeg var klar og tydelig på at det ikke spilte noen rolle hva han sa eller gjorde, at avgjørelsen var tatt. Han har tidligere sagt at om jeg forlater ham får jeg værsågo gjøre det på en hyggelig/skikkelig måte hvis ikke kommer jeg til å angre på det (dette er en trussel om vold). Så jeg brukte dette og sa at valget var hans. Han kan enten gjøre dette på en måte så vi kan samarbeide hyggelig om barna, være på avslutninger sammen osv, eller vi kunne bli som en av historiene man leser om i avisen.  Han er plutselig villig til å søke behandling og sinnemestring nå da. Så jeg sa det er bra, men det gjør ingen forskjell på min avgjørelse.

 

Jeg prøver å ikke tenke på alle planer og fine stunder. For vi har jo faktisk mange av dem også og han er jo på mange måter bestevennen min også. Vet det høres latterlig ut, når han også er agressiv, truende, voldelig og slem. Det stikker også i samvittigheten min, for han har bare oss. Han tror jo alltid det verste om alt og alle så han holder seg unna folk stort sett.... Tror folk opplever han som blid og omgjengelig, men han blir jo aldri kjent med folk på ordentlig. Han kommer hjem og overanalyserer  alt folk har sagt og tror alt dreier seg om han og hva folk syns om han. Om jeg blir med ham ender vel våre barn opp som han, eller med nerveproblemer som følge av oppførselen hans....

 

HI

 

Anonymous poster hash: ab190...8cc

 

Så flink du har vært! Hold fast ved beslutningen din, gjennomfør det, men gjør alt for at det skal skje i siviliserte former. Gi ham sjansen til å være sivilisert og komme fra det med en slags ære i behold - ikke for hans skyld (for en som mishandler har ingen ære), men for barnas og det fremtidige samarbeidets skyld.

De gode minnene kan du ta frem igjen når han er vel ute av lovet og huset ditt.

 

 

Anonymous poster hash: 133c4...1fc

[Anonym bruker]

Løøøøøp!

 

Om du ikke er sterk nok for deg, så må du være sterk nok for ungene dine!! Anmeld! Og kom deg unna! IDAG!!

Dette kan ende i drap...

 

Anonymous poster hash: 9c076...e15

[Anonym bruker]

 

Hei igjen.

I dag har vi tatt en prat. Da jeg fortalte at jeg sto ved avgjørelsen min om at ekteskapet er over begynte han å hisse seg opp, over alt han har bidratt med på gården og at jeg fikk skaffe han et sted å bo. Jeg var klar og tydelig på at det ikke spilte noen rolle hva han sa eller gjorde, at avgjørelsen var tatt. Han har tidligere sagt at om jeg forlater ham får jeg værsågo gjøre det på en hyggelig/skikkelig måte hvis ikke kommer jeg til å angre på det (dette er en trussel om vold). Så jeg brukte dette og sa at valget var hans. Han kan enten gjøre dette på en måte så vi kan samarbeide hyggelig om barna, være på avslutninger sammen osv, eller vi kunne bli som en av historiene man leser om i avisen.  Han er plutselig villig til å søke behandling og sinnemestring nå da. Så jeg sa det er bra, men det gjør ingen forskjell på min avgjørelse.

 

Jeg prøver å ikke tenke på alle planer og fine stunder. For vi har jo faktisk mange av dem også og han er jo på mange måter bestevennen min også. Vet det høres latterlig ut, når han også er agressiv, truende, voldelig og slem. Det stikker også i samvittigheten min, for han har bare oss. Han tror jo alltid det verste om alt og alle så han holder seg unna folk stort sett.... Tror folk opplever han som blid og omgjengelig, men han blir jo aldri kjent med folk på ordentlig. Han kommer hjem og overanalyserer  alt folk har sagt og tror alt dreier seg om han og hva folk syns om han. Om jeg blir med ham ender vel våre barn opp som han, eller med nerveproblemer som følge av oppførselen hans....

 

HI

 

Anonymous poster hash: ab190...8cc

 

 

Så bra at du snakket med ham igjen i dag og måten du gjorde det på, Hi! Smart å bruke hans egne ord mot ham slik du gjorde og gjøre ham oppmerksom på at han har et valg mtp. hvordan livene deres blir fremover og hvordan dere kan samarbeide om barna på sikt.

 

Det er flott at han nå vil søke behandling og sinnemestringskurs. Vær stolt av deg selv over at du likevel stod på ditt om at avgjørelsen er slutt uansett! Mannen må nemlig ønske denne behandlingen og sinnemestringskurs for sin egen del - ikke for å holde på familien. Han må innse at han har problemet og at hvis han ikke gjør noe med det så vil han fortsette å ødelegge livet sitt videre fremover.

Si at du synes det er flott at han gjør det, at han må gjøre det for sin egen del og for barna sin del.

Gjør han det så tenker jeg dere på sikt kan få et godt samarbeid med barna, nettopp fordi dere vil huske de gode stundene også. De gode stundene dere tross alt har hatt kan gjøre at det blir lettere å respektere når dere ikke lenger bor sammen.

 

Men at du skal skaffe ham et sted å bo, det er bare tull. Om du gjorde det så ville det uansett aldri være bra nok for ham, alt ville blitt din feil. Han er voksen, det er hans sinneproblematikk og vold som ender ekteskapet (ikke du, selv om det er du som sier ordene), og da får han også ta ansvar for sitt eget liv. Her tror jeg du må sette krav til ham, ellers risikerer du at han trenerer boligjakten sin.

 

Du virker svært fornuftig oppi det hele, Hi, og det virker som om du taklet mannen på best måte i dag. Men allier deg med venner og andre, ring fvk og legen din. Og hvis han viser tegn til å bli voldelig igjen - politiet asap!

 

Ta vare på deg selv fremover!

 

Anonymous poster hash: 14562...ddd

[Sint naken biltyv]

Få han ut før barna blir traumatiserte. Du trenger ikke en verdiløs dritt av en mann og det er han som behandler kone og barn som han gjør

[Anonym bruker]

Du må politianmelde, få ham ut og få besøksforbud.

 

Du skal ikke møte ham på familievernkontoret, dere kan ha separate meglinger.

 

Han bør ikke ha samvær med barna uten tilsyn, og det bør kreves sinnemestringshjelp til ham.

Anonymous poster hash: 4f227...f8f

[Anonym bruker]

ab190...8cc [/acronym]

Kjære deg. Du har gjort DET ENESTE RETTE. Jeg har selv gått fra en mann som i gode stunder føltes som min bestevenn og livspartner. Det hadde selvsagt vært noen fine stunder innimellom, til og med noen perioder på flere uker uten kjefting og latent vold fra hans side. Latent vold er den evige trusselen om hva som KAN skje om man gjør et eller annet som setter ham i gang.

 

Jeg slet en del i starten med dårlig samvittighet overfor ham. Han har jo "ingen" andre, han angrer, han elsker barna av hele sitt hjerte (selv om han ikke evner å se at hans oppførsel skader dem), jeg liker familien hans, han elsket meg for den jeg var (hvordan kan man egentlig virkelig elske noen hvis man velger å skade dem?) og en masse annet...barna savnet faren. Det var tøft.

 

Nå har det snart gått 6 mnd. Barna begynner å slå seg til ro i sin nye tilværelse, de er roligere og virker veldig fornøyde. Eldstemann begynner på BUP for å få hjelp til å bearbeide ting, hvis det trengs (vi ser tegn til det). Han har sett og hørt ting han burde vært skånet for.

 

Jeg har begynt å leve et liv der jeg har skuldrene senket, jeg er ikke forknytt og stresset hele tiden. Jeg gjør hva jeg selv vil, utfra hva jeg mener er det beste for oss. Jeg kan endelig slappe av

 

Og stadig får jeg flashbacks til episoder der han ble rasende for bagateller, der han misforsto situasjonen og klikket. Der han lugget, spyttet, tok kvelertak på meg. Pluss pluss. Det er ikke morsomt, men samtidig godt endelig å få begynne å bearbeide dette. Og det er flott å få påminnelser på at jeg gjorde det rette. Ingen skal behøve å leve et slikt liv, og det ville muligens gjort meg til en psykiatrisk pasient etterhvert. Jeg har gått til psykolog noen måneder, fikk time raskt gjennom jobben fordi jeg ble sykemeldt.

 

I mitt tilfelle ringte jeg politiet etter en episode, og fikk ta barna og reise på krisesenter. Ettersom politiet var involvert, ble barnevernet kontaktet. Det er det beste som kunne skjedd. Han vil aldri få 50/50 ordning. Jeg la alle kortene på bordet og fortalte om hvordan livet hadde vært. Barnevernet anbefaler samvær to timer annenhver uke nå i starten, og jeg føler det er trygt og bra for barna.

 

Ingen barn skal måtte få barndommen ødelagt og bli fratatt muligheten til å bli en velfungerende voksen. De starter livet med blanke ark og fortjener så mye bedre. Nå kan jeg begynne å bygge dette for dem.

 

Det er fremdeles enkelte dager der jeg er trist og lei, men stort sett er jeg veldig lykkelig! Jeg stortrives nå på jobb med flotte kolleger og endelig har jeg overskudd til å gjøre en god jobb. Jeg og barna har det veldig bra og jeg er SÅ glad jeg tok det valget jeg gjorde!

 

Ønsker deg masse lykke til!!

 

Anonymous poster hash: c2e6b...dc2

[Anonym bruker]

 

ab190...8cc [/acronym]

Kjære deg. Du har gjort DET ENESTE RETTE. Jeg har selv gått fra en mann som i gode stunder føltes som min bestevenn og livspartner. Det hadde selvsagt vært noen fine stunder innimellom, til og med noen perioder på flere uker uten kjefting og latent vold fra hans side. Latent vold er den evige trusselen om hva som KAN skje om man gjør et eller annet som setter ham i gang.

 

Jeg slet en del i starten med dårlig samvittighet overfor ham. Han har jo "ingen" andre, han angrer, han elsker barna av hele sitt hjerte (selv om han ikke evner å se at hans oppførsel skader dem), jeg liker familien hans, han elsket meg for den jeg var (hvordan kan man egentlig virkelig elske noen hvis man velger å skade dem?) og en masse annet...barna savnet faren. Det var tøft.

 

Nå har det snart gått 6 mnd. Barna begynner å slå seg til ro i sin nye tilværelse, de er roligere og virker veldig fornøyde. Eldstemann begynner på BUP for å få hjelp til å bearbeide ting, hvis det trengs (vi ser tegn til det). Han har sett og hørt ting han burde vært skånet for.

 

Jeg har begynt å leve et liv der jeg har skuldrene senket, jeg er ikke forknytt og stresset hele tiden. Jeg gjør hva jeg selv vil, utfra hva jeg mener er det beste for oss. Jeg kan endelig slappe av

 

Og stadig får jeg flashbacks til episoder der han ble rasende for bagateller, der han misforsto situasjonen og klikket. Der han lugget, spyttet, tok kvelertak på meg. Pluss pluss. Det er ikke morsomt, men samtidig godt endelig å få begynne å bearbeide dette. Og det er flott å få påminnelser på at jeg gjorde det rette. Ingen skal behøve å leve et slikt liv, og det ville muligens gjort meg til en psykiatrisk pasient etterhvert. Jeg har gått til psykolog noen måneder, fikk time raskt gjennom jobben fordi jeg ble sykemeldt.

 

I mitt tilfelle ringte jeg politiet etter en episode, og fikk ta barna og reise på krisesenter. Ettersom politiet var involvert, ble barnevernet kontaktet. Det er det beste som kunne skjedd. Han vil aldri få 50/50 ordning. Jeg la alle kortene på bordet og fortalte om hvordan livet hadde vært. Barnevernet anbefaler samvær to timer annenhver uke nå i starten, og jeg føler det er trygt og bra for barna.

 

Ingen barn skal måtte få barndommen ødelagt og bli fratatt muligheten til å bli en velfungerende voksen. De starter livet med blanke ark og fortjener så mye bedre. Nå kan jeg begynne å bygge dette for dem.

 

Det er fremdeles enkelte dager der jeg er trist og lei, men stort sett er jeg veldig lykkelig! Jeg stortrives nå på jobb med flotte kolleger og endelig har jeg overskudd til å gjøre en god jobb. Jeg og barna har det veldig bra og jeg er SÅ glad jeg tok det valget jeg gjorde!

 

Ønsker deg masse lykke til!!

 

Anonymous poster hash: c2e6b...dc2

 

Takk for svar. Godt å høre fra andre i samme situasjon:)

 

Her hos oss har det ikke skjedd særlig siden sist. Han holder seg unna. Vi skulle egentlig reist til hjemkommunen hans på andre siden av landet i sommer (to mnd), så jeg har sagt at han får bestemme seg om han fortsatt skal reise dit og flytte ut når han kommer tilbake. Eller om han ikke reiser og flytter nå.

 

Jeg forventer egentlig at han håper at det hele skal gå over, så det er mulig det er dumt å ikke presse mer fremdrift, men jeg vil gjerne at dette skal foregå i rolige former slik at det blir best mulig for barna...

 

HI

 

Anonymous poster hash: ab190...8cc

[Anonym bruker]

Han er jo syk, og burde fått hjelp for lenge siden. det som bekymrer meg mest her er at han truer når han ikke "klikker" også. at han truer mens han er rolig liksom… Men om han har gått med på å få hjelp ville jeg gitt han en sjanse. men da må han slutte å true. ATV har et godt tilbud for sånne som din mann og jeg er sikker på at dere ville fått det bedre om han hadde fått hjelp der. om han ikke klarer styre seg mens han får behandling bør dere bo fra hverandre imens. men syns du skal gi han en sjanse. 

 

egentlig syns jeg du burde gjort noe med dette for lenge siden. har jo gått for langt nå. men han er villig til å søke hjelp. la han gjøre det da. stakkars mannen er jo syk, ikke at det gjør at det er greit på noen måte, men han burde fått hjelp for lenge siden...

Anonymous poster hash: 3731d...2e1

[Anonym bruker]

 

Han er jo syk, og burde fått hjelp for lenge siden. det som bekymrer meg mest her er at han truer når han ikke "klikker" også. at han truer mens han er rolig liksom… Men om han har gått med på å få hjelp ville jeg gitt han en sjanse. men da må han slutte å true. ATV har et godt tilbud for sånne som din mann og jeg er sikker på at dere ville fått det bedre om han hadde fått hjelp der. om han ikke klarer styre seg mens han får behandling bør dere bo fra hverandre imens. men syns du skal gi han en sjanse. 

 

egentlig syns jeg du burde gjort noe med dette for lenge siden. har jo gått for langt nå. men han er villig til å søke hjelp. la han gjøre det da. stakkars mannen er jo syk, ikke at det gjør at det er greit på noen måte, men han burde fått hjelp for lenge siden...

 

Anonymous poster hash: 3731d...2e1

 

Jeg klarer ikke helt se dette fra din side. Vi har tidligere forsøkt oss på behandling, og han har tatt seg sammen. Vi har bodd fra hverandre i 6 mnd,Jeg har hvert 1,5 mnd på krisesenter mens jenta vår var  ca 6 mnd. Han er et voksent menneske, greit at han har et problem med sinne, men han er ikke sykere enn at han ikke burde klare å se dette fra min side, og barnas side. Om han skader oss, er det hans ansvar å fikse dette. Jeg kan faktisk ikke gjøre det for han. Det har jeg forsøkt og det smeller så vanvittig tilbake på meg (fikk han til å snakke med lege og psykolog om dette, og han er overbevisst om at alle i bygda vår vet hva han har fortalt og at alle går rundt å snakker om dette). Han vet akkurat hvor ødeleggende det er å bli mishandlet, og jeg er ferdig med å ta ansvaret for han. Jeg har 2 barn ikke tre!! Det er lenge siden han har vært fysisk voldelig frem til natt til 16. mai. og han visste på forhånd at jeg ikke ville finne meg i en eneste gang til at han var voldelig. Slik det er nå er det jeg og barna som er i ferd med å bli psykisk syke.

 

Det du sier er at siden jeg har levd med dette så lenge skal jeg bare fortsette å leve med det?? "han burde fått hjelp for lenge siden" Jeg ha prøvd og prøvd, men han nekter å motta hjelp. Nå plutselig skal han ha hjelp, og går rundt i huset og snakker med myk stemme er den snilleste i verden.

 

HI.

 

Anonymous poster hash: ab190...8cc