Vurderer nå et avlastningshjem til barna mine. 😁

[Anonym bruker]

Som andre sier: det er bare å søke.

Avlastning er et tiltak fra bv sin side, så for å innvilge avlastningshjem åpner de undersøkelse. Jeg har selv vært avlastningshjem, og det var for barn av alenemødre som hadde null nettverk. Der fikk barna dette tiltaket da det ble ansett som noe barna hadde behov for! En undersøkelse vil avdekke barnas behov, for det er det som står i fokus.

 

Som jeg skrev i første innlegg vil det forventes at far tar mer ansvar. Det er ikke slik at mye ansvar for far sin del er synonymt med at en blir syk. Vi har alle ulike forutsetninger, og selv om du tror din mann er sliten er det langt fra at og til å godkjenne at barna skal til avlastning.

 

En undersøkelse kan føre til at avlastning ikke innvilges, at barna får tilbud om avlastning eller at andre tiltak settes inn.

Anonymous poster hash: b438f...a32

[Englenemine]

Enig med Roheryn

[Anonym bruker]

Har dere muligheten til å skaffe en au-pair?

 

Anonymous poster hash: 5a19e...075

[Anonym bruker]

Er det mulig for oss å få? Og er det å skyte seg selv i leggen fordi man da kommer under barnevernet?

 

Tingen er det at vi har tre barn på 3, 6 og 9 år. Vi har vel egentlig klart oss fint, og vi er gode foreldre.

 

Men... Jeg har vært syk i 2,5 år. Har nå fått diagnosen ME.

 

Hver dag er en kamp for meg til å holde hodet over vannet. Har vurdert å skille meg. Da får jeg i hvert fall litt pusterom innimellom.

 

Men, er det noen som har hatt barna sine i besøkshjem? Og får alle tre barna være samlet? Vil ikke splitte dem...

 

Ikke har vi familie som kan avlaste oss heller.

 

Huff... Det sitter så langt inne og spørre om hjelp, men nå tror jeg dessverre ikke jeg har noe valgt. Ikke minst for barnas skyld.

 

Anonymous poster hash: 777be...03b

 

Hei, naboen min har faktisk ME og har fått besøkshjem for sine to barn.

De får ikke være samlet men begge er hos ansatte i den barnehagen de går i, 

jeg vet om en trebarnsmor som er alene som fikk nei til at hun trengte besøkshjem, mens disse som er to om omsorgen hvor en har ME fikk ja. Så det kan være tungt nok til at det er riktig tiltak.

 

Et ønske om å ha et avlastningshjem til tre barn er nok veldig vanskelig, men det går vel greit om alle tre får komme til folk de kjenner godt fra før?

Det kan faktisk være ganske godt for dem også å få noe de føler er sitt eget på den måten. bare en tanke!

 

lykke til uansett

 

Anonymous poster hash: c853f...366

[Anonym bruker]

Til HI, hvis det er som du sier, at du kommer under barnevernet hvis du søker om avlastningshjem, så skjønner jeg ikke hvordan du kan vurdere det en gang! Uff! Alt annet før det! Kan dere ikke få hjelp av noen? 

På den annen side, at du i det hele tatt kan vurdere det, kan kanskje tyde på at du kanskje bør ha" hjelp" av dem.

Anonymous poster hash: 02047...c8f

[Anonym bruker]

Jeg synes det er helt på trynet at ikke mannen din kan fikse det du ikke klarer. Ærlig talt, jeg er helt alene med to og full jobb, og ja, det er travelt, men ikke noe man blir syk av. Man klarer det man MÅ klare. Er helt sprøtt at noen vil sette bort barna sine på den måten..

Jeg anser tiden jeg har med barna mine som den mest dyrebare jeg har. Livet er for kort til å sende dem vekk når kreftene slipper opp.

 

Anonymous poster hash: 9fae2...00e

[Anonym bruker]

 

 

 

Har samme diagnose som deg, og er alene. Forstår problemstillingen, men her må mannen trå til litt ekstra. Han blir ikke syk av det.

Har man flere barn, så er det vanlig at man ikke klarer å se på alle hver gang, selv med to friske foreldre.

 

Hvis jeg hadde avlastningshjem, så ville jeg sett på det som et hån at jeg måtte passe ungene, mens to foreldre koste seg i helgene.

 

Avlastningshjem skal være for de som virkelig trenger det, og hvor barna også trenger litt påfyll og impulser.

 

De fleste foreldre blir vel slitne, og hadde ønsket tid for seg selv.

 

 

 

Anonymous poster hash: e6cf9...a19

Håper du tuller. Og jeg tenker at du ikke hadde passet som avlastningshjem med slike fordommer og liten evne eller vilje til å forstå at alles situasjon er ulik. At du har me og er alene (og klarer deg uten avlastning) er like relevant for hi som at andre klarer å jobbe 100%, studere fulltid, være alene med fem barn og ha utallige verv var interessant for meg da jeg syntes det var mye med deltid studier og deltid jobb. Det betyr ikke en dritt, annet enn at man kanskje føler seg enda et par hakk mer ubrukelig.

Mener at barnefar bør klare jobben om mor er syk, ikke at hun er ubrukelig! Er vel egentlig litt skeptisk til avlastningshjem, da jeg har sett vennepar bruker dette som barnevakt, mens de selv er på fest.

 

Anonymous poster hash: e6cf9...a19

Du vet jammen ikke hva du prater om.

 

Jeg vet jammen hva jeg prater om! Var jo på de samme festene Og før du angriper, det var før jeg fikk barn.

 

Anonymous poster hash: e6cf9...a19

[Gjest Zaria]

Kjære HI, vil bare ønske deg masse lykke til og sende deg en god klem💕

[Anonym bruker]

Hi, det er mange uvettige svar du får her inne. Bær over med dem, de aner ikke hva de snakker om

 

Joda, mange som er alene med barn 100 % og som greier det fint. Men man kan aldri sammenligne to personer eller to familier!

Heller ikke to med samme diagnose.

 

Hi har vært syk i 2,5 år og har nå fått diagnosen ME. I denne tiden vil jeg tro det har vært svært mye usikkerhet for henne og familien, en kamp for å bli utredet, for å bli trodd, for å få svar. Hvor tøff denne prosessen har vært for denne familien avhenger av mye, om hun har hatt riktige leger underveis.

En slik prosess kan innebære masse frykt, mistenksomhet, oppgitthet. Det er en enorm følelse av tap av kontroll. Man har lite å si når man ikke vet hva som feiler en.

Å ha denne diagnosen er ikke slik at man kan ta seg sammen og gjøre det man må. Det hjelper ikke, og gjør som regel pasienten dårligere. Dette er det tydeligvis  vanskelig for mange å forstå.

De som ikke har opplevd at kroppen går helt tom kan ikke forstå det. Det er ikke snakk om å være utslitt, det er snakk om å være mye, mye verre.

 

Den prosessen som har vært har ikke bare vært tung for Hi, men også for mannen og barna. Det må være mye bedre at de får litt hjelp i en periode enn at det ender med skillsmisse!

Når man har kommet så langt at man vurderer å få et avlastningshjem, da er man som regel desperat - og for mange så har det gjerne gått altfor langt før de ber om hjelp. Hi og mannen er oppegående nok til å vite at det må be om hjelp, det bør de ha ros for!

 

Hi, jeg synes dere skal be om en vurdering, Dere får et ja eller et nei, så dere taper ikke noe på det, men har mye å vinne om dere får det innvilget. Ikke se på det som et nederlag, men som en nødvendig investering for fremtiden til familien.

 

Jeg har en nær slektning hvis mor måtte be om avlastningshjem for sine. Uten det ville trolig forholdet mellom mor og barn blitt ødelagt fullstendig. Avlastningshjemmet ble redningen da mor var langvarig syk, helgene hun fikk innimellom var nok til at hun greide hverdagen og helger ellers. Barna er nå voksne, moren er gått bort. Barna har bare gode minner om mor, selv om vi er mange som vet hvordan ting egentlig fungerte før mor ba om hjelp. De hadde avlastningshjem i ca 3 år, etter det var det ikke behov for det lenger, og siste tiden var besøkene i avlastningshjemmet sjeldnere pga. mindre behov.

 

Be om hjelp. Hvis dere ikke får  innvilget avlastningshjem, så se om dere kan gjøre som en over foreslo, få reservebesteforeldre eller lignende. Alle monner drar!

 

Lykke til videre

Anonymous poster hash: 65221...ca4