Mannen min vil leve fritt

[Anonym bruker]

Du har fått mange gode råd, men unngår å svare på hva du vil gjøre med de.

 

Anonymous poster hash: 5fb81...f38

[Anonym bruker]

Det hjelper tydeligvis ikke å fortelle han at du trenger fri og en pause. Ta nå og bestill deg en tur!!!! Alene, sammen med mor, venner eller en søster. Ta en helg hjemme hos foreldrenen dine, hotell i nabobyen eller en storby i Europa! Og om han bruker det mot deg senere, at du liksom har vært alene på tur. Da sier du bare at det er lenge til du har tatt igjen hans alenedøgn, og ferdig med den saken!!!

 

Du ble nok mor veldig ung, og har mistet deg selv litt på veien. Kanskje det er på tide å ta opp igjen kontakten med venninnene dine? Ungene dine er så store nå, at det burde ikke være noe problem for mannen å ha de, spesielt ikke etter de er lagt, men også før!

Hva med barnevakt, slik at dere kan gå ut å spise sammen, eller gå på kino. Ikke sitt å vent på at han skal foreslå det. Fiks det selv, og si at dette er noe du har veldig lyst til.

På lørdag kan du jo kjøpe inn grillmat, pakke en sekk, og si at dere skal en tur på stranda, parken eller et passende sted, og at du forventer at han stiller.

Du må ta litt ansvar selv, for han gjør det tydeligvis ikke!!!

 

Anonymous poster hash: 411c4...784

[Anonym bruker]

Ja takk for supre råd !! Hva jeg skal gjøre med de rådene fikk jeg som spørsmål.

Jo jeg trengte en bekreftelse først og fremst på at jeg ikke er helt urimelig selv i mine " krav" og jeg vet ærlig talt ikke helt hva jeg skal gjøre, men en ferie med en venninne høres ikke feil ut hvis det hadde vært mulig ja. Og jeg skal gjøre som du sier bare ta initiativet selv til noe kos sammen. Selv om han alltid har sine egne planer helger. Som er en selfølge på en måte. Jeg vet at hver eneste helg skal han til kamerater. Så får vel prøve og få han til bli hjemme, men etter feks middag og film så ville han nok gjerne tatt en tur ut etterpå. Så det kjekkeste hadde nok vært kommet seg ut av huset. . Jeg føler meg veldig sutrete med dette innlegget men jeg pleier ikke snakke om slike ting til noen. Så en plass måtte det komme ut. Og jeg setter utrolig stor pris på svar og føler meg litt bedre😊

 

Anonymous poster hash: d91a1...702

[Anonym bruker]

Ja vi trenger nok hjelp til kommunisere bedre ja. Jeg kommuniserer med ham sier hva jeg føler og forklarer hvorfor jeg føler det slik. Så ender det i krangel etterhvert pga han sier han blir sliten av høre på dette og at han synes det hele blir stress og mas fra meg. Og jeg blir irritert fordi han føler det slik på en måte. At hans reaksjon ikke er rettferdig mot meg da jeg forklarer hvordan det føles bare og jeg ofrer meg jo for familien. Mens han vil ha i pose og sekk.fordi han er ung så han så fint sier.

 

Anonymous poster hash: d91a1...702

 

Jeg tror det er viktig for din egen del at du slutter å si at du "ofrer deg" for familien. Med det setter du deg selv i en martyrrolle som på sikt vil gjøre deg bitter, veldig bitter.

 

Du har selv valgt å få barn, det er ikke noe offer.

Du kjemper for å holde familien sammen, det er heller ikke noe offer, du velger det selv.

 

Om mannen ikke er villig til å holde familien sammen, da er det ingen vits at du "ofrer deg" for noe som i så fall er en illusjon som du lever på.

 

Du må stille krav til mannen. Du må sette grenser for deg selv. Du må ut og begynne å leve et liv du også, ikke sitte hjemme og håpe på at mannen en dag skal våkne og forstå hvor mye du "ofrer" for ham. Pr. i dag så tar han deg for gitt. Han tar familien for gitt. Han er umoden og lever egoistisk med hovedfokus på seg selv og egne behov. Han stiller ikke opp for barna sine eller deg.

Og siden han ikke gjør det, da må du begynne å bli veldig tydelig på hvilke krav du stiller til ham og hvilke grenser du setter for deg selv.

Dere er inne i en så negativ kommunikasjon at jeg tror ikke dere greier dette selv - så ring fvk så fort som mulig!

 

Og så må du begynne å skaffe deg et liv selv. Begynn på kurs, ut for å trene, skaff deg nye venner. Du trenger noe for deg selv.

 

Og hvis han ikke er villig til å endre på noe, så avslutt og gå videre selv og skap deg ditt eget liv.

Om du ikke tar tak i ting nå så tror jeg du kommer til å bli en bitter kvinne som blir negativ overfor barna og mannen, ev. eksmannen. Det vil ikke barna dine ha godt av!

 

Så ta tak - avtal time til fvk først og fremst.

Og i ventetiden før dere kommer dit begynner du å endre deg selv!

 

Anonymous poster hash: acb21...071

[Gjest Antarctica]

Huff, for en idiot.

"Jeg vil leve fritt" kan jo alle gå rundt å si. Men saken er den: selv om han er ung og dere ble foreldre tidlig, så er han VOKSEN og har satt andre mennesker til verden, som han har ansvar for. Og det innebærer bl a å lage mat til dem, vaske klærne deres, rydde og vaske i det hjemmet de skal leve i, og selvsagt passe dem, oppdra dem og dekke deres behov ellers. LIKE mye som du!

 

Jeg tror du må realitetsorientere ham litt mht hvor mye han faktisk "slipper unna" og hvor fritt han lever - allerede nå! Og så kan du begynne å ta litt fri, forlange at han gjør oppgaver hjemme, reise bort en helg. Hvis det gjør ham frustrert eller forbanna, fordi det er slitsomt, så får du si at det blir hverdagen dersom dere blir skilt, for da MÅ han ha ungene og ansvaret alene - i alle fall i perioder.

[Anonym bruker]

For en dust. Det er bare å glede seg til 40-års krisen, tror jeg.....

 

Lykke til, HI

Anonymous poster hash: 319ce...b5a

[Anonym bruker]

Takk 😊 du har helt rett når du skrev om at jeg ikke må bruke ordet ofre. Jeg fikk meg en liten tankevekker der og du har skrevet mye sant der. Tusen takk for gode råd!! Jeg setter utrolig pris på det og skal gå gjennom meg selv litt og tenke over alle rådene for dette fikk meg til og tenke.

 

Anonymous poster hash: d91a1...702