Barn og pendling - jeg synes det er ganske vilt !

[Anonym bruker]

Det er mye som er selvsagt inne i hodet før en faktisk står i situasjonen selv.

 

Jeg personlig synes 50/50 deling av bosted er helt vilt. Tvinge et uskyldig barn som trenger stabilitet og trygghet til å flytte frem og tilbake sånn... Jeg tenker at jeg heller ville latt far få hovedomsorgen og bosatt meg helt i nærheten så barnet kunne stikke innom når det ville enn å tvinge det til å flytte annenhver uke.

 

Men jeg er lykkelig gift, og kommer aldri til å utsette ungene mine for å bli skilsmissebarn, og da kan jeg egentlig ikke si meningene mine høyt for jeg har "aldri gått i deres sko"

 

Anonymous poster hash: 88526...e20

Jeg var også lykkelig gift til det kom frem at mannen hadde pult en dame i fylla og fått klamydia. Han slet så fælt at han begynte å chatte med andre damer mens vi gikk i terapi slik st han følte seg bedre. Det ble kroken på døra. Hver dag gjør vondt når jeg tenker på at barna mine er skilsmissebarn men alt kan ikke planlegges. Plutselig står du der selv..

 

Anonymous poster hash: bd34e...998

[Anonym bruker]

 

 

 

Det er mye som er selvsagt inne i hodet før en faktisk står i situasjonen selv.

 

Jeg personlig synes 50/50 deling av bosted er helt vilt. Tvinge et uskyldig barn som trenger stabilitet og trygghet til å flytte frem og tilbake sånn... Jeg tenker at jeg heller ville latt far få hovedomsorgen og bosatt meg helt i nærheten så barnet kunne stikke innom når det ville enn å tvinge det til å flytte annenhver uke.

 

Men jeg er lykkelig gift, og kommer aldri til å utsette ungene mine for å bli skilsmissebarn, og da kan jeg egentlig ikke si meningene mine høyt for jeg har "aldri gått i deres sko"

 

Anonymous poster hash: 88526...e20

Så du er villig til å bare se barna dine annenhver helg?

 

Anonymous poster hash: 5e684...834

Om man bor i samme nabolag og har en avtale om at de kan stikke innom når de vil ser man de da ikke bare annenhver helg.

 

De overnatter kanskje bare annenhver helg og en dag i uken, men de kan spise middag hos meg når pappaen har seinvakt, jeg kan kjøre eller hente på fritidsaktiviteter, de kan gjøre lekser hos meg etter skolen når jeg har fri og pappaen er på jobb osv

 

Barna våre er fra 6 til 14 år gamle og farter greit rundt i nabolaget på egenhånd. Jeg og gubben har vært sammen i 17 år uten å krangle noe særlig og siden vi begge selv har hatt en turbulent og rotløs oppvekst er vi begge 100% innstilt på at barnas behov kommer foran alt annet, uansett hva som skjer. Det hadde ordnet seg helt greit. Selvrealisering kan vente til barna blir store, vi har valgt å sette de til velden, de kommer først.

 

Jeg har sett mannen min være pappa i 14 år, ingenting i verden kan komme høyere på prioriteringslista hans en barna. Han hadde spist dritt for at de skulle være lykkelig og da ordner ting seg.

 

Anonymous poster hash: 88526...e20

Du slår meg som utrolig naiv.

 

 

 

Anonymous poster hash: 5e684...834

 

Hvorfor det.

Jeg kjenner to stykker som har det på denne måten jeg, det er ikke alle som går fra hverandre som bitre fiender, og det er faktisk ganske mange som klarer å sette barnas behov først selv om det skulle ende med skilsmisse.

 

Søsteren min er skilt, men samarbeider godt med eksen. Barna bor mest hos henne, men eksen bor nærmere skolen enn henne (han ser skolegården fra verandaen) og han jobber skift så han er ofte hjemme når skolen slutter for dagen. Barna er innom hos han flere ganger i uken selv om de overnatter der bare annenhver helg og en dag i uken.

 

En god kompis (barndomsvenn) av meg og mannen har det på samme måte. Der er det han som har hovedomsorgen for de tre barna, men han og eksdama bor i gangavstand fra hverandre og barna går til og fra som de ønsker selv om de sover hos han. Disse foreldrene er ganske forskjellige og egentlig uenige om det meste, men en ting er de enige om og det er at barna ikke skal lide for at de fikk barn med "feil" partner. Så de får det til, hun har ny partner mens han har forblitt alene (men dater litt da)

 

Det er fullt mulig å få det til om begge partene vil det sånn. Jeg har ingen garantier for fremtiden, men jeg har vært sammen med mannen min i 17, snart 18 år og kjenner han ganske godt. Barna våre begynner bli store, fra 6 til 14 år, og jeg vet at om vi mot all formodning skulle bli skilt så vil vil klare å oppdra barna våre på en god måte likevel. Ingen av oss er veldig dramatiske, sjalu eller kranglete av oss, vi skulle nok fått det til. Foreløbig driver vi å legger planer for alderdommen vi skal ha sammen da, og siden vi nå er 41 og 45 år gamle og fremdeles har det veldig godt sammen tviler jeg på at det blir noen skilsmisse.

 

Anonymous poster hash: 88526...e20