Provosert over søster som er på slanking

[Anonym bruker]

Hvis hun jukser med spisingen slik du skriver, så er det såklart ikke rart hun ikke går ned.

 

Men jeg vil også si at det går an å spise sunt og trene og likevel ikke gå ned, ting er ikke svart hvitt. Jeg har selv pcos (kanskje hun også har det?), da legger man ekstremt lett på seg og det er mye, mye vanskeligere å gå ned, enn det er for vanlige personer. 

 

Kan ta meg selv som eksempel. Etter jul har jeg vært helt nazi og gått på diett, max 1200 kcal om dagen. Ikke sukker, hvitt mel, brød, pasta osv. I tillegg har jeg trent. Jeg har kun gått ned 2 kg! Og mannen min har gått ned 15 kg i samme perioden. Det er så vanvittig vanskelig at jeg tror ikke normale folk skjønner det...

 

 

Anonymous poster hash: fd3fa...2b4

[Anonym bruker]

 

 

Men nettopp fordi det å "ta seg sammen" er så hardt, er det jo dobbelt viktig å skaffe seg allierte, bli med på et kurs, kjøpe en app, skaffe seg en treningspartner osv. Å klare alt alene er den vanskeligste løsningen.

Absolutt enig med deg i det, men det er lettere å tørre å ta imot den hjelpen hvis man blir møtt med forståelse framfor fordømmelse.  Anonymous poster hash: 35d9c...3bc

Men jeg hadde ikke inntrykk av at HI fordømte sin søster, hun tilbød seg å trene sammen med henne? Det bør da være et forslag man "tåler" å høre.

Overvekt er veldig skambelagt, noe som egentlig er så ufruktbart!

 

Jeg var kanskje litt uklar. Jeg tror på ingen måte at Hi mener å være dømmende ovenfor søsteren, det virker som hun genuint bryr seg og ønsker å hjelpe. Men likevel er det lett for at tilbud om hjelp oppleves dømmende, nettopp fordi overvekt er så skambelagt.

 

Når Hi skriver at hun tilbyr seg å trene med søsteren leser jeg det som om dette er noe hun har tilbudt flere ganger (mulig jeg tar feil, men det er sånn jeg tolker det). Jeg tenker at man bør tåle å høre forslaget en gang, men hvis det kommer stadig vil det fort bli oppfattet som mas og kritikk. Samtidig er dette med å trene sammen kanskje ikke så lett som Hi ser for seg. En treningspartner kan gi god motivasjon, men det kan også være vanskeligere å trene hvis man skal trene med en treningspartner som er i mye bedre form enn man er selv. Det sier seg selv at søsteren med en bmi på 34 er i vesentlig dårligere form enn Hi. Det er vanskelig for en som alltid har vært normalvektig å forstå hvor mye tyngre det er å bevege seg når man er veldig overvektig.Jeg har hørt folk sammenligne med å bære en stor og tung ryggsekk, men mener det er et dårlig bilde.Ryggsekken trenger nemlig ikke hjelp av hjerte og lunger for å overleve, den henger bare der. 

 

Selv har jeg gått ned 20 kilo, skal ned 20 til. Jeg trener, men jeg trener alene. Ikke fordi jeg ikke skal presse meg, man må presse seg for å få en effekt. Men fordi jeg ikke har samme fysiske forutsetninger som mine normalvektige venninner, så presser jeg meg lenge før de har kommet ut av komfortsonen. (Jeg er riktignok i mye bedre form nå enn jeg var for 20 kilo siden,og klarer en god del mer når jeg trener, men ville fortsatt sprengt meg om jeg skulle henge med en normalvektig person i god form på en joggetur).

 

Jeg mener på ingen måte at Hi bare skal gi opp søsteren sin, jeg skjønner at hun prøver å hjelpe, men ut fra det hun skriver virker det jo ikke som den tilnærmingen hun har nå virker. Når hun prøver å hjelpe blir søsteren sur og går i forsvar. Hi kan ikke forandre søsterens reaksjon. Det eneste Hi kan forandre er måten Hi tar tak i problemet på. Mitt opprinnelige innlegg hadde til hensikt å g et nytt perspektiv, som kanskje ville gjøre det mulig for Hi å tenke annerledes, og dermed finne en ny måte å forholde seg på.   

 

Anonymous poster hash: 35d9c...3bc

[Anonym bruker]

 

 

Skjønnar godt at ho blir sur. Kommentatar på vekt når ein sjølve meinar ein gjer alt heilt rett er skikkeleg irriterande (snakkar av erfaring) Men du har nok rett, forunderleg kor mykje kaloriar det er i sunn mat om ein et for mykje, tips ho om lifesum eller tilsvarande app og be henne føre inn absolutt alt ho et, og juksing er ikkje lov! Om so berre som eit ekspriment for ein dag eller to, så ser ho kanskje kor mykje matmengda har å seie for kaloriinnhaldet. Men for å få til dette må ho nok vege maten. Du kan kanskje legge det fram som eit slags veddemål der ho kan få "bevise" at ho ikkje et for mykje?

Men det er jo akkurat slike tips hun blir sur for. Jeg prøver bare å gi gode råd og forslag når hun uttrykker fortvilelse over at vekta ikke rikker på seg.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 11677...d02

Jau, ser den. Er du normalvektig sjølv? Å få slanketips frå slanke personar kjennest ofte nedverdigande, då eg var overvektig trudde eg at alle slanke folk berre var slanke heilt naturleg og at dei kunne ete akkurat det som passa dei uten å legge på seg. Då var det surt å få slanketips sjølv om dei var velmeinte. Kanskje søstra di ser litt sånn på deg?( No skjønnnar eg jo at dei fleste må passe seg litt) Det som vekte meg var å snakke med folk som hadde vore store og som hadde greidd å gå ned. Dei kunne eg relatere meg til og eg kunne tru på at det dei hadde gjort og kunne hjelpe for meg. Så viss du kjenner ein person som har gått mykje ned i vekt kan du kanskje koble denne personen med søstera di? For det er altså seriøst surt å snakke om eiga overvekt med folk som framstår som slanke og perfekte. (Sjølv om du kanskje ikkje syns du er slank og perfekt sjølv så er det godt mogleg søstra di tenkjer sånn om deg;-))

 

Jeg er litt overvektig selv. Men har en BMI på 26, så det kan hende søsteren min ser på meg som en person som ikke vet noenting om vektnedgang. Det hun likevel vet er at jeg trener ofte og prøver å være obs på hva jeg putter i munnen. Samtidig er jeg åpen om at sjokolade er min store synder. Jeg sa det en gang til henne, at sjokolade er min synder, og lurte på om hun har det samme. Da ble hun sur, og sa at "nei, jeg spiser sunt jeg"

 

Det provoserer meg ikke at hun er overvektig eller ikke vil ha råd. Det provoserer meg at hun prater om slankingen, tydeligvis uten å tåle svar, pluss at hun ikke eier selvinnsikt.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 11677...d02

[Anonym bruker]

Kanskje du ikke er så diplomatisk som du tror du er, når du kommer med dine velmenende råd? Du sier du blir provosert av henne, så kanskje du lar det, ubevisst, skinne for mye gjennom. Det er i så fall et dårlig utgangspunkt for et godt samarbeid...

 

Anonymous poster hash: d67e5...b44

Det kan hende! Jeg har prøvd å være diplomatisk lenge, men nå rakner fasaden min. Hvorfor slutter hun da ikke å prate om slankingen? Kanskje hun liker å provosere/irritere meg?

 

HI

 

Anonymous poster hash: 11677...d02

[Anonym bruker]

 

Hun er så oppgitt nå. Hun sier at hun snart ikke gidder slanke seg mer, hun går uansett ikke ned i vekt. De fire siste ukene har hun, i følge henne selv, spist riktig og trent, men likevel ikke gått ned så mye som et gram. Jeg spurte henne forsiktig om hun var helt sikker på at hun holdt seg til kalorifattig kost, og hun ble sur på meg. Nå gidder jeg ikke annet enn å jatte med, hun blir sur om hun får kritiske spørsmål.

 

Dette er snakk om ei dame med 34 i BMI. Jeg har sett hvor mye hun spiser og hvor lite hun beveger seg. Dersom hun nå spiser riktig OG trener, burde hun ha gått ned MYE på fire uker.

 

Jeg blir faktisk provosert over hvor påståelig hun er, samt at hun nærmest halshugger meg om jeg kommer med spørsmål. Hva hadde du gjort? Jattet med? Sagt ifra at du ikke ønsker å høre om slankingen? Fortalt henne akkurat hva du mente?

 

Anonymous poster hash: 11677...d02

Vil anbefale lavkarbo til ho. Fett forbrenner fett:-)

 

Anonymous poster hash: 7b8f6...3d0

[Anonym bruker]

 

 

Skjønnar godt at ho blir sur. Kommentatar på vekt når ein sjølve meinar ein gjer alt heilt rett er skikkeleg irriterande (snakkar av erfaring) Men du har nok rett, forunderleg kor mykje kaloriar det er i sunn mat om ein et for mykje, tips ho om lifesum eller tilsvarande app og be henne føre inn absolutt alt ho et, og juksing er ikkje lov! Om so berre som eit ekspriment for ein dag eller to, så ser ho kanskje kor mykje matmengda har å seie for kaloriinnhaldet. Men for å få til dette må ho nok vege maten. Du kan kanskje legge det fram som eit slags veddemål der ho kan få "bevise" at ho ikkje et for mykje?

Men det er jo akkurat slike tips hun blir sur for. Jeg prøver bare å gi gode råd og forslag når hun uttrykker fortvilelse over at vekta ikke rikker på seg.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 11677...d02

Hva med å bare være forståelsesfull og støttende? Kanskje har hun et helvete og bare trenger en klem. Motivasjonen må komme fra henne, enten du har rett eller feil i dine antakelser, og når hun blir sur er det i alle fall helt sikkert at hun ikke blir motivert. Det dreier seg ikke om å ha fasiten her, men om å si de rette tingene slik at hun oppnår det dere begge ønsker for henne.

 

Må bare føye til et sidespor. Jeg har gått i 15 år i din søsters sko. Grått mine tårer til venner, familie og leger. Jeg gjorde alt rett, men ingenting skjedde. Men det verste var at ingen trodde på meg. Ingen. For 5 år siden fant legen allikevel et hormonavvik. Noe som han mente uansett ikke har betydning for vektproblemer. Jeg raste ned 70 kg på 1,5 år. 10 av dem kom kjapt på igjen, men jeg har nå levd snart 4 år med en ny hverdag. Men, de som var bedrevitere fremfor støttende og oppmuntrende, på tross av at de trodde de hadde rett, nei de har jeg ikke i livet mitt lenger.

 

Anonymous poster hash: 3bc9b...090

[Anonym bruker]

 

 

Kanskje du ikke er så diplomatisk som du tror du er, når du kommer med dine velmenende råd? Du sier du blir provosert av henne, så kanskje du lar det, ubevisst, skinne for mye gjennom. Det er i så fall et dårlig utgangspunkt for et godt samarbeid...

 

Anonymous poster hash: d67e5...b44

Det kan hende! Jeg har prøvd å være diplomatisk lenge, men nå rakner fasaden min. Hvorfor slutter hun da ikke å prate om slankingen? Kanskje hun liker å provosere/irritere meg?

 

HI

 

Anonymous poster hash: 11677...d02

 

Kanskje hun bare vil nettopp prate om det, men ikke nødvendigvis ha råd hver eneste gang?

 

Har du foresten husket å gi litt ros og skryt til henne innimellom for at hun gjør dette? Det er veldig demotiverende (og irriterende) og bare bli bombardert med diverse råd når man føler man ikke får noen anerkjennelse for noe av det man gjør.

 

Anonymous poster hash: d67e5...b44

[kristinehufine]

 

Hun er så oppgitt nå. Hun sier at hun snart ikke gidder slanke seg mer, hun går uansett ikke ned i vekt. De fire siste ukene har hun, i følge henne selv, spist riktig og trent, men likevel ikke gått ned så mye som et gram. Jeg spurte henne forsiktig om hun var helt sikker på at hun holdt seg til kalorifattig kost, og hun ble sur på meg. Nå gidder jeg ikke annet enn å jatte med, hun blir sur om hun får kritiske spørsmål.

 

Dette er snakk om ei dame med 34 i BMI. Jeg har sett hvor mye hun spiser og hvor lite hun beveger seg. Dersom hun nå spiser riktig OG trener, burde hun ha gått ned MYE på fire uker.

 

Jeg blir faktisk provosert over hvor påståelig hun er, samt at hun nærmest halshugger meg om jeg kommer med spørsmål. Hva hadde du gjort? Jattet med? Sagt ifra at du ikke ønsker å høre om slankingen? Fortalt henne akkurat hva du mente?

 

Anonymous poster hash: 11677...d02

Jeg hadde foreslått Grete roede kurs 👍🏻 Sagt at jeg har hørt det funker. Og så ikke giddet å sagt noe mer. Ikke jatt med, det har ingen godt av..

[Anonym bruker]

Tips henne om halvparten-dietten.

 

Hjelper ikke å spise sunt når man spiser fire ganger hva man trenger av den sunne maten.

 

Men om hun halverer inntaket vil hun merke det på vekta. Helt konsekvent spise halvparten av hva hun pleier.

 

Å lære seg riktige posjomsstørrelser når man har overspist i mange år er vanskelig, og det må nesten en vekt til for å se.

 

Anonymous poster hash: 2a2ce...43b

[Anonym bruker]

Jeg kan bare snakke av egen erfaring. Mine far har kommentert min vekt siden jeg var 14-15 år. Var slank helt til mine foreldre skilte seg og helvete brøt løs så da begynte jeg å trøstespise. Jeg vet hvor stor jeg er men har ikke klart å gjøre noe med det. Har gått ned 10-15 kg og så lagt på meg alt igjen fordi min far hele tiden skal ha en mening og mener jeg ikke er god nok for noen hvis jeg er sånn som jeg er. Da har jeg gått i motsatt retning for å bevise at jeg er god nok som jeg er.

Enten sitt lenge ned med henne og prat ordentlig eller ikke si noen i det hele tatt og la henne komme til deg.

 

Anonymous poster hash: f3fcf...f0c