Savner "barnet" jeg hadde i magen min:-(

[Anonym bruker]

Kjære Hi. Jeg forstår så inderlig sorgen din. For 2år siden skrev jeg selv en rekke desperate innlegg her inne, da hadde vi fått en grusom beskjed om at tvillingene jeg bar trolig ikke ville overleve. Den ene ville 100% sikkert dø, den andre ville mest sannsynlig dø eller få store skader. Hva ville vi gjøre var spørsmålet vi fikk. Ukene var så grusomme, kun de som har opplevd det samme kan forstå sorgen. Vi valgte å satse å se hvordan operasjonen på babyen i magen ville gå. De måtte operere den ene tvillingen inne i magen om den skulle ha sjanse til å leve. Heldigvis og dessverre døde mine to små i magen min og vi slapp å ta ett umenneskelig valg. Folk som slenger dritt har ikke opplevd det du eller jeg har gått igjennom. Nå to år etterpå har jeg blitt mamma til ett friskt barn. Svangerskapet var vanskelig psykisk grunnet det første svangerskapet men jeg kom meg gjennom det. Sorgen er der enda men i mye mindre grad. Frem til jeg ble mamma tenkte jeg på tvillingene hver dag, nå kan det gå dager imellom. Jeg tar meg selv i å tenke at det kanskje var en mening med ting, jeg ventet på å bli mamma til det barnet jeg har i dag. Hadde jeg ikke mistet hadde jeg heller ikke hatt barnet mitt. Perioden for to år siden er nå blitt ett sort og sårt minne som jeg har lært meg å takle og leve med. Mange tårer gråt jeg underveis og i lang tid etterpå. Flere ganger trodde jeg nesten ikke jeg ville overleve sorgen. Men det blir bedre det lover jeg. Nå som jeg har blitt mamma har sorgen blitt enda mindre også. Mitt råd, snakk sammen med mannen og de nærmeste om dette nå og i tiden fremover. Å drukne seg i sorgen alene hjelper ikke. Kom deg ut, finn på ting og hold tankene litt i sjakk ssmtidig som du trenger å gråte. Jeg holdt meg så opptatt i månedene etterpå fordi jeg ikke orket de vonde tankene. Jeg gikk til slutt på en skikkelig smell følelsesmessig. Du har min dypeste medfølelse. Stor klem fra en annen englemamma

 

Anonymous poster hash: ffc9b...eab

[Anonym bruker]

 

Jeg fødte et barn med HVHS som levde i to uker (vi visste ikke om hjertefeilen før hn var født) og var helt klar på at vi hadde tatt abort om senere foster skulle vise seg å ha samme sykdom.

Det er så dårlige prognoser og så stor sjans for at barnet får et liv i smerte og angst at valget hadde vært helt klart for oss. Ca halvparten av de barna som blir født med HVHS blir faktisk ikke engang operert pga utsiktene er så dårlige. Vær trygg på at valget var det rette for dere!

Jeg har full forståelse for at du savner babyen i magen, det er både sorg over valget man måtte ta og savn etter hva som kunne og burde vært. La deg få liv å kjenne på savn og sorg og prøv å kom gjennom det. Det blir bedre, kjære deg❤️Anonymous poster hash: 16992...6c5

Så utrolig trist å høre. Tusen takk♡ Prøvde de å operere barnet ditt? Fikk tårer i øya av å lese svaret ditt. Logikken min sier at vi gjorde det rette, men følelsene tar litt overhånd noen ganger.

HIAnonymous poster hash: 503a1...7bd

Vi valgte å ikke operere og det er et valg vi må leve med resten av livet. Det var riktig da og det er riktig nå, men iblant kommer jo tanken om at akkurat vårt barn kunne være av de få som slipper de mest alvorlige komplikasjonene. Men som det var levde hn et bittelite liv, men uten smerter og angst, kun i kjærlighet og omsorg.

 

Sender deg de beste ønsker og håper at du får det bedre snart.

 

Anonymous poster hash: 16992...6c5

[Anonym bruker]

 

 

Jeg fødte et barn med HVHS som levde i to uker (vi visste ikke om hjertefeilen før hn var født) og var helt klar på at vi hadde tatt abort om senere foster skulle vise seg å ha samme sykdom.

Det er så dårlige prognoser og så stor sjans for at barnet får et liv i smerte og angst at valget hadde vært helt klart for oss. Ca halvparten av de barna som blir født med HVHS blir faktisk ikke engang operert pga utsiktene er så dårlige. Vær trygg på at valget var det rette for dere!

Jeg har full forståelse for at du savner babyen i magen, det er både sorg over valget man måtte ta og savn etter hva som kunne og burde vært. La deg få liv å kjenne på savn og sorg og prøv å kom gjennom det. Det blir bedre, kjære deg❤️Anonymous poster hash: 16992...6c5

Så utrolig trist å høre. Tusen takk♡ Prøvde de å operere barnet ditt? Fikk tårer i øya av å lese svaret ditt. Logikken min sier at vi gjorde det rette, men følelsene tar litt overhånd noen ganger.

HIAnonymous poster hash: 503a1...7bd

Vi valgte å ikke operere og det er et valg vi må leve med resten av livet. Det var riktig da og det er riktig nå, men iblant kommer jo tanken om at akkurat vårt barn kunne være av de få som slipper de mest alvorlige komplikasjonene. Men som det var levde hn et bittelite liv, men uten smerter og angst, kun i kjærlighet og omsorg.

 

Sender deg de beste ønsker og håper at du får det bedre snart.

 

Anonymous poster hash: 16992...6c5

Takk for det♡

 

HI

 

Anonymous poster hash: 503a1...7bd

[Anonym bruker]

Kjære Hi. Jeg forstår så inderlig sorgen din. For 2år siden skrev jeg selv en rekke desperate innlegg her inne, da hadde vi fått en grusom beskjed om at tvillingene jeg bar trolig ikke ville overleve. Den ene ville 100% sikkert dø, den andre ville mest sannsynlig dø eller få store skader. Hva ville vi gjøre var spørsmålet vi fikk. Ukene var så grusomme, kun de som har opplevd det samme kan forstå sorgen. Vi valgte å satse å se hvordan operasjonen på babyen i magen ville gå. De måtte operere den ene tvillingen inne i magen om den skulle ha sjanse til å leve. Heldigvis og dessverre døde mine to små i magen min og vi slapp å ta ett umenneskelig valg. Folk som slenger dritt har ikke opplevd det du eller jeg har gått igjennom. Nå to år etterpå har jeg blitt mamma til ett friskt barn. Svangerskapet var vanskelig psykisk grunnet det første svangerskapet men jeg kom meg gjennom det. Sorgen er der enda men i mye mindre grad. Frem til jeg ble mamma tenkte jeg på tvillingene hver dag, nå kan det gå dager imellom. Jeg tar meg selv i å tenke at det kanskje var en mening med ting, jeg ventet på å bli mamma til det barnet jeg har i dag. Hadde jeg ikke mistet hadde jeg heller ikke hatt barnet mitt. Perioden for to år siden er nå blitt ett sort og sårt minne som jeg har lært meg å takle og leve med. Mange tårer gråt jeg underveis og i lang tid etterpå. Flere ganger trodde jeg nesten ikke jeg ville overleve sorgen. Men det blir bedre det lover jeg. Nå som jeg har blitt mamma har sorgen blitt enda mindre også. Mitt råd, snakk sammen med mannen og de nærmeste om dette nå og i tiden fremover. Å drukne seg i sorgen alene hjelper ikke. Kom deg ut, finn på ting og hold tankene litt i sjakk ssmtidig som du trenger å gråte. Jeg holdt meg så opptatt i månedene etterpå fordi jeg ikke orket de vonde tankene. Jeg gikk til slutt på en skikkelig smell følelsesmessig. Du har min dypeste medfølelse. Stor klem fra en annen englemamma

 

Anonymous poster hash: ffc9b...eab

Huff, så trist å lese om hva du har opplevd. Det må ha vært utrolig tøft. Vi har heldigvis et barn fra før, som holder oss opp. Men føler alikevel savn etter et barn til. Verden er virkelig urettferdig. Takk for støtten. Det hjelper med gode ord (selv om noen visst skal ha skrevet mindre hyggelig kommentarer, som har blitt slettet) Jeg er ganske åpen og har hatt god støtte i familie og venner. Men det er kun de som har opplevd lignende, som klarer å forstå sorgen. Noen har reagert ved å si: "å, var det bare et foster?".

HI

 

Anonymous poster hash: 503a1...7bd

[Anonym bruker]

 

 

Jeg fødte et barn med HVHS som levde i to uker (vi visste ikke om hjertefeilen før hn var født) og var helt klar på at vi hadde tatt abort om senere foster skulle vise seg å ha samme sykdom.

Det er så dårlige prognoser og så stor sjans for at barnet får et liv i smerte og angst at valget hadde vært helt klart for oss. Ca halvparten av de barna som blir født med HVHS blir faktisk ikke engang operert pga utsiktene er så dårlige. Vær trygg på at valget var det rette for dere!

Jeg har full forståelse for at du savner babyen i magen, det er både sorg over valget man måtte ta og savn etter hva som kunne og burde vært. La deg få liv å kjenne på savn og sorg og prøv å kom gjennom det. Det blir bedre, kjære deg❤️Anonymous poster hash: 16992...6c5

Så utrolig trist å høre. Tusen takk♡ Prøvde de å operere barnet ditt? Fikk tårer i øya av å lese svaret ditt. Logikken min sier at vi gjorde det rette, men følelsene tar litt overhånd noen ganger.

HIAnonymous poster hash: 503a1...7bd

Vi valgte å ikke operere og det er et valg vi må leve med resten av livet. Det var riktig da og det er riktig nå, men iblant kommer jo tanken om at akkurat vårt barn kunne være av de få som slipper de mest alvorlige komplikasjonene. Men som det var levde hn et bittelite liv, men uten smerter og angst, kun i kjærlighet og omsorg.

 

Sender deg de beste ønsker og håper at du får det bedre snart.

 

Anonymous poster hash: 16992...6c5

Skjønner godt valget deres. En gjør jo det en tror og mener er det beste for sitt barn.

 

Anonymous poster hash: 503a1...7bd

[Anonym bruker]

 

 

For litt over en måned siden tok jeg abort pga funn av alvorlig hjertefeil. Vi måtte ta et umenneskelig valg. Nå og da kommer det enorme savnet tilbak. Og tanken om at hva om mitt barn ville vært en av de få heldige som kanskje ville overlevd alle de store operasjonene, og vært det som ikke fikk så mange komplikasjoner. Vi turte ikke å ta den sjangsen på å utsette et lite barn for det. Selv om jeg føler vi gjorde det rette, så føler jeg et enormt savn og også usikkerhet.

 

Måtte bare dele tankene mine et sted. Andre som har opplevd lignende? Skulle gjerne skrevet på det andre forumet, men det er lite aktivitet der.

 

Anonymous poster hash: 9e0fe...5ee

Kjære deg... For et tappert og uselvisk valg du tok! Jeg klarte ikke det, jeg valgte å få mitt barn med alvorlig hjertefeil. Barnet mitt har hatt det helt forferdelig grusomt, og den følelsen av skyld... den grusomme angsten.. Alle følgene... Jeg ville aldri vært foruten mitt barn av mine rent egoistiske grunner. Men jeg hadde aldri tatt samme valget igjen... ALDRI.

Jeg støtter avgjørelsen din 100%! Vi har nå kjent flere barn som ikke har overlevd, og det er rart å ha "mistet" flere barn enn gamle.

 

Du skal jo selvfølgelig få sørge. Sørge for alt som ikke ble som det skulle. For at du måtte ta et så forferdelig vondt valg. Være sint, for at dette skulle ramme dere. Være redd, for at livet er så uforutsigbart.

 

En kjempe klem til deg! <3

 

Anonymous poster hash: d0ad7...6c0

Tusen takk for støttende og gode ord. Jeg skjønner utrolig godt at du tok den avgjørelsen du gjorde også. For det var utrolig tøft å måtte ta den avgjørelsen for barnet mitt. Det er et umenneskelig valg, som ingen burde få oppleve.

 

 

Anonymous poster hash: 503a1...7bd

[Anonym bruker]

 

Kjære Hi. Jeg forstår så inderlig sorgen din. For 2år siden skrev jeg selv en rekke desperate innlegg her inne, da hadde vi fått en grusom beskjed om at tvillingene jeg bar trolig ikke ville overleve. Den ene ville 100% sikkert dø, den andre ville mest sannsynlig dø eller få store skader. Hva ville vi gjøre var spørsmålet vi fikk. Ukene var så grusomme, kun de som har opplevd det samme kan forstå sorgen. Vi valgte å satse å se hvordan operasjonen på babyen i magen ville gå. De måtte operere den ene tvillingen inne i magen om den skulle ha sjanse til å leve. Heldigvis og dessverre døde mine to små i magen min og vi slapp å ta ett umenneskelig valg. Folk som slenger dritt har ikke opplevd det du eller jeg har gått igjennom. Nå to år etterpå har jeg blitt mamma til ett friskt barn. Svangerskapet var vanskelig psykisk grunnet det første svangerskapet men jeg kom meg gjennom det. Sorgen er der enda men i mye mindre grad. Frem til jeg ble mamma tenkte jeg på tvillingene hver dag, nå kan det gå dager imellom. Jeg tar meg selv i å tenke at det kanskje var en mening med ting, jeg ventet på å bli mamma til det barnet jeg har i dag. Hadde jeg ikke mistet hadde jeg heller ikke hatt barnet mitt. Perioden for to år siden er nå blitt ett sort og sårt minne som jeg har lært meg å takle og leve med. Mange tårer gråt jeg underveis og i lang tid etterpå. Flere ganger trodde jeg nesten ikke jeg ville overleve sorgen. Men det blir bedre det lover jeg. Nå som jeg har blitt mamma har sorgen blitt enda mindre også. Mitt råd, snakk sammen med mannen og de nærmeste om dette nå og i tiden fremover. Å drukne seg i sorgen alene hjelper ikke. Kom deg ut, finn på ting og hold tankene litt i sjakk ssmtidig som du trenger å gråte. Jeg holdt meg så opptatt i månedene etterpå fordi jeg ikke orket de vonde tankene. Jeg gikk til slutt på en skikkelig smell følelsesmessig. Du har min dypeste medfølelse. Stor klem fra en annen englemamma

 

Anonymous poster hash: ffc9b...eab

Huff, så trist å lese om hva du har opplevd. Det må ha vært utrolig tøft. Vi har heldigvis et barn fra før, som holder oss opp. Men føler alikevel savn etter et barn til. Verden er virkelig urettferdig. Takk for støtten. Det hjelper med gode ord (selv om noen visst skal ha skrevet mindre hyggelig kommentarer, som har blitt slettet) Jeg er ganske åpen og har hatt god støtte i familie og venner. Men det er kun de som har opplevd lignende, som klarer å forstå sorgen. Noen har reagert ved å si: "å, var det bare et foster?".

HI

 

Anonymous poster hash: 503a1...7bd

Hev deg over slike tåpelige kommentarer. Kanskje ett foster for noen men ett liv for andre. Godt dere har ett barn som holder dere opptatt 😊. Det blir deres tur igjen også. Godt dere har gode folk rundt dere det er gull verdt ❤️

 

 

 

Anonymous poster hash: ffc9b...eab

[Anonym bruker]

Du gjorde det rette kjære deg 💜 livet er urettferdig. Du kunne ikke forandre dette. Du gjorde det aller beste ut av en vanskelig situasjon. du er et godt menneske som tenker slik du gjør. En dag vil det bli lettere for deg å tenke at dette var til det beste for alle. Stor klem...

 

Anonymous poster hash: dfb3e...014

[Anonym bruker]

 

 

Jeg fødte et barn med HVHS som levde i to uker (vi visste ikke om hjertefeilen før hn var født) og var helt klar på at vi hadde tatt abort om senere foster skulle vise seg å ha samme sykdom.

Det er så dårlige prognoser og så stor sjans for at barnet får et liv i smerte og angst at valget hadde vært helt klart for oss. Ca halvparten av de barna som blir født med HVHS blir faktisk ikke engang operert pga utsiktene er så dårlige. Vær trygg på at valget var det rette for dere!

Jeg har full forståelse for at du savner babyen i magen, det er både sorg over valget man måtte ta og savn etter hva som kunne og burde vært. La deg få liv å kjenne på savn og sorg og prøv å kom gjennom det. Det blir bedre, kjære deg❤️Anonymous poster hash: 16992...6c5

Så utrolig trist å høre. Tusen takk♡ Prøvde de å operere barnet ditt? Fikk tårer i øya av å lese svaret ditt. Logikken min sier at vi gjorde det rette, men følelsene tar litt overhånd noen ganger.

HIAnonymous poster hash: 503a1...7bd

Vi valgte å ikke operere og det er et valg vi må leve med resten av livet. Det var riktig da og det er riktig nå, men iblant kommer jo tanken om at akkurat vårt barn kunne være av de få som slipper de mest alvorlige komplikasjonene. Men som det var levde hn et bittelite liv, men uten smerter og angst, kun i kjærlighet og omsorg.

 

Sender deg de beste ønsker og håper at du får det bedre snart.

 

Anonymous poster hash: 16992...6c5

50-75 % vokser opp, men i de fleste tilfeller må de etterhvert hjertetransplanteres.

 

Anonymous poster hash: 03e35...3b0

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg fødte et barn med HVHS som levde i to uker (vi visste ikke om hjertefeilen før hn var født) og var helt klar på at vi hadde tatt abort om senere foster skulle vise seg å ha samme sykdom.

Det er så dårlige prognoser og så stor sjans for at barnet får et liv i smerte og angst at valget hadde vært helt klart for oss. Ca halvparten av de barna som blir født med HVHS blir faktisk ikke engang operert pga utsiktene er så dårlige. Vær trygg på at valget var det rette for dere!

Jeg har full forståelse for at du savner babyen i magen, det er både sorg over valget man måtte ta og savn etter hva som kunne og burde vært. La deg få liv å kjenne på savn og sorg og prøv å kom gjennom det. Det blir bedre, kjære deg❤️Anonymous poster hash: 16992...6c5

Så utrolig trist å høre. Tusen takk♡ Prøvde de å operere barnet ditt? Fikk tårer i øya av å lese svaret ditt. Logikken min sier at vi gjorde det rette, men følelsene tar litt overhånd noen ganger.

HIAnonymous poster hash: 503a1...7bd

Vi valgte å ikke operere og det er et valg vi må leve med resten av livet. Det var riktig da og det er riktig nå, men iblant kommer jo tanken om at akkurat vårt barn kunne være av de få som slipper de mest alvorlige komplikasjonene. Men som det var levde hn et bittelite liv, men uten smerter og angst, kun i kjærlighet og omsorg.

 

Sender deg de beste ønsker og håper at du får det bedre snart.

 

Anonymous poster hash: 16992...6c5

50-75 % vokser opp, men i de fleste tilfeller må de etterhvert hjertetransplanteres.

 

Anonymous poster hash: 03e35...3b0

 

Har du linker til dette?

 

Det er noen år siden vi var i situasjonen, og det har nok skjedd en utvikling på disse årene, men informasjonen vi fikk gikk ut på at transplatasjon var et dårlig alternativ, og ingen før år 2000 overlevde operasjonene, så dvs at de eldste som lever med dette er ca 15 år gamle.

 

Anonymous poster hash: 16992...6c5

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Jeg fødte et barn med HVHS som levde i to uker (vi visste ikke om hjertefeilen før hn var født) og var helt klar på at vi hadde tatt abort om senere foster skulle vise seg å ha samme sykdom.

Det er så dårlige prognoser og så stor sjans for at barnet får et liv i smerte og angst at valget hadde vært helt klart for oss. Ca halvparten av de barna som blir født med HVHS blir faktisk ikke engang operert pga utsiktene er så dårlige. Vær trygg på at valget var det rette for dere!

Jeg har full forståelse for at du savner babyen i magen, det er både sorg over valget man måtte ta og savn etter hva som kunne og burde vært. La deg få liv å kjenne på savn og sorg og prøv å kom gjennom det. Det blir bedre, kjære deg❤️Anonymous poster hash: 16992...6c5

Så utrolig trist å høre. Tusen takk♡ Prøvde de å operere barnet ditt? Fikk tårer i øya av å lese svaret ditt. Logikken min sier at vi gjorde det rette, men følelsene tar litt overhånd noen ganger.

HIAnonymous poster hash: 503a1...7bd

Vi valgte å ikke operere og det er et valg vi må leve med resten av livet. Det var riktig da og det er riktig nå, men iblant kommer jo tanken om at akkurat vårt barn kunne være av de få som slipper de mest alvorlige komplikasjonene. Men som det var levde hn et bittelite liv, men uten smerter og angst, kun i kjærlighet og omsorg.

 

Sender deg de beste ønsker og håper at du får det bedre snart.

 

Anonymous poster hash: 16992...6c5

50-75 % vokser opp, men i de fleste tilfeller må de etterhvert hjertetransplanteres.

 

Anonymous poster hash: 03e35...3b0

Har du linker til dette?

 

Det er noen år siden vi var i situasjonen, og det har nok skjedd en utvikling på disse årene, men informasjonen vi fikk gikk ut på at transplatasjon var et dårlig alternativ, og ingen før år 2000 overlevde operasjonene, så dvs at de eldste som lever med dette er ca 15 år gamle.

 

Anonymous poster hash: 16992...6c5

De eldste som lever med denne diagnosen er 24 år. Overlevelsessjangsen for å overleve alle tre operasjonene er vel ca 40 %. I tillegg er det mange som ikke lever så lenge en gang at de får tatt noen operasjoner. Det er også vanlig med tillegskomplikasjoner og en må leve på immundempende medisiner. Mange må ha pacemaker og kan trenge hjertetransplantasjon. Ved kromosomfeil i tillegg, så ville de ikke operert.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 503a1...7bd

[Theaen]

http://www.ffhb.no/no/a_leve_med_hjertefeil/diagnoser/hypoplastisk_venstre_hjertesyndrom_hvhs+hlhs/

[Anonym bruker]

Du gjorde det rette kjære deg 💜 livet er urettferdig. Du kunne ikke forandre dette. Du gjorde det aller beste ut av en vanskelig situasjon. du er et godt menneske som tenker slik du gjør. En dag vil det bli lettere for deg å tenke at dette var til det beste for alle. Stor klem...

 

Anonymous poster hash: dfb3e...014

Takk for gode ord.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 503a1...7bd