Kunne du og mannen gjort det samme?

[Anonym bruker]

Nei det kunne vi ikke. Jeg er nok dessverre for egoistisk, ville følte at jeg ga bort noe som tilhørte meg. Dessverre.

Mannen sier at vi ikke ville hatt barn om vi ikke kunne få dem på den gamledagse måten, uansett hva jeg ville ønsket om vi var ufrivillig barnløse, så om han ikke hadde ønsket det for oss engang ville det nok vært ganske uaktuelt å gjøre det for andre.

 

Heldigvis så finnes det mer rause mennesker enn oss som hjelper de ufrivillige barnløse på den ene eller andre måten. Vi får heller være mer rause mot andre på andre områder☺

 

Anonymous poster hash: bc1f3...12c

[Twintipp og himmelblå]

 

Ofrer ditt eget barn for andres barnløshet?

Forkastelig.

Forkastelig faktisk? Skjønte ikke hvordan dette er å ofre sitt eget barn? Anonymous poster hash: 65fd2...216

Ikke jeg heller.

Folk adopterer da også barn. Man må jo regne med at barnet (i dette tilfellet embryoet) skal bli del av en familie og få det godt. Det er da ikke å bli "ofret".

Ta en titt på barna deres. Det er disse dere da uten overlegg kunne sendt til forholdsvis fremmede mennesker uten å vite hvordan de ville blitt ivaretatt. Det er de som du ikke visste om ble klemmet på kvelden og kunne føle seg trygg.

De er de som skulle ligget våkne i sengene sine og lurt på hvor deres ordentlig mamma og pappa var hen.

Du aner ikke hvordan barna får det. Ei god venninne av meg ble misbrukt hele barndommen av en barnelegefar.

For meg ville det vært et stort offer.

Jeg hadde lengtet meg syk etter barnet mitt!

Mulig vi er skrudd sammen ulikt, men jeg hadde ALDRI gitt bort et barn på den måten. Spiller ikke noen rolle om det er 2 uker eller 2 år, det er fortsatt deres barn.

Et embryo er ikke mitt barn.

Jeg ville heller ikke ha noe problem med å ta abort. Etter din logikk er det da det samme som å myrde de barna jeg allerede har?

Med all respekt: det er vås.

Jeg hadde ihvertfall aldri med viten og vilje taklet å "gi" bort min mann og mitt sitt barn fordi andre var barnløse.

Selvfølgelig fryktelig trist for de det gjelder, men jeg hadde kveles med tanke på at en eller flere av "barna" våre var i varetekt hos andre mennesker.

Et embyro som tas bort er jo nødvendigvis ingenting mer enn en celleklump, et embyro som utvikler seg til et foster er jo et utviklet individ, de to kan ikke sidestilles.

Hadde aldri frigjort meg selv på tanken om barnet/-a hadde det godt, om de ble godt ivaretatt, om de lurte på hvor vi var osv.

Det finnes veldig mange barn som trenger et trygt og godt hjem, og for mange er nok dette redningen.

Men aldri om jeg med viten og vilje hadde "gitt" bort et barn som var vårt til andre par.

Jeg gir gjerne bort alt jeg har, men et barn hadde jeg aldri gitt fra meg.

OK.

Jeg kunne glatt ha latt det samme embryoet bli skrapet ut og kasta i søpla, og det gjelder mange andre også. At det skulle være verre å la noen få overta det og gi det et fint liv, fatter jeg ikke. Heller ikke argumentet med venninnen som ble misbrukt av faren - det rammer tross alt flere biologiske barn enn donasjonsbarn, ikke sant? Så hvor er logikken?[

 

Det hadde påvirket meg i langt større grad om mitt bortadopterte embyro som senere var blitt et voksent barn hadde fortalt oss at det var blitt utsatt for omsorgssvikt eller overgrep, enn om det var i jobbsammenheng.

Tanken på og kunne treffe vårt barn, søsken til våre barn med andre foreldre ville vært helt og fullstendig utenkelig for mitt vedkommende.

 

Et embyro som skrapes ut er jo ikke et utviklet individ.

Men et fullbårent barn som er min sønn eller datter hadde aldri blitt overlatt til fremmede. Et embyro er jo ikke et barn i så måte! Det er jo lovmessig tillatt å fjerne, man kaster jo ikke et barn.

 

Bare tanken på at noen andre skulle vært foreldre for vår sønn eller datter når vi er fult kompetente selv er så utenkelig at jeg får tårer i øynene bare ved tanken. Det lille vesenet, med overlegg sendt ut i verden til andre når vi er ressurssterke og oppegående selv, med viten om at det mest sannsynlig kommer til å tenke på oss, savne oss, lure på hvem vi er osv. Nei, mitt hjerte brist ikke, det hadde jeg aldri aldri klart.

[Gjest Antarctica]

Vet du hva, jeg tror du har misforstått denne tråden.

Den dreier seg ikke om et barn man har båret fram, født og ammet. Den dreier seg om å gi bort et befruktet egg. Og noen (som jeg) klarer ikke å se relevansen til det å gi bort et barn man har en relasjon til. Det er to forskjellige ting.

[Anonym bruker]

Haha, unnskyld meg, men "bortadoptert embryo"? Det var dagens😂😂 Når ble donasjon adopsjon?

 

Anonymous poster hash: bc1f3...12c

[Twintipp og himmelblå]

Det var ment som en litt flåsete bemerkning over her! Du gir jo i hovedsak bort embyro ditt, eller ditt befruktede egg rettere sagt.

Det er tydelig at det er delte meninger om temaet, jeg velger likevel å tro at det er en grunn til at dette fortsatt ikke er lov. Det sprenger så mange etiske prinsipper.

Alle barn som i dag er større har vært små befruktede egg engang, å gi fra seg noe som potensielt kan bli din sønn eller datter er etisk uforsvarlig mener nå jeg.

[Anonym bruker]

De som mener de bare kunne gitt bort befruktede egg fra sin mann og seg selv må være alvorleg sjuke!

Du leker ikke med ditt barns liv for å tilfredsstille noe naturen ikke klarer på egenhånd!

 

Anonymous poster hash: 8834e...0b1

[Gjest Antarctica]

Twintipp:

Men like over sier du "Et embyro som tas bort er jo nødvendigvis ingenting mer enn en celleklump."

Det er det jo også før det implanteres i en annen kvinne.

Altså er det mer etisk forsvarlig å drepe et potensielt barn enn å la det vokse opp hos en annen familie enn din egen?

Har du virkelig tenkt igjennom disse tingene for siste gang...?

Endret 31. mars 2015 av Pashla&pashlingene

[Twintipp og himmelblå]

Twintipp:

Men like over sier du "Et embyro som tas bort er jo nødvendigvis ingenting mer enn en celleklump."

Det er det jo også før det implanteres i en annen kvinne.

Altså er det mer etisk forsvarlig å drepe et potensielt barn enn å la det vokse opp hos en annen familie enn din egen?

Har du virkelig tenkt igjennom disse tingene for siste gang...?

Jeg synes du leter etter irrelevante subjekt i teksten jeg skriver.

Om en person bevisst velger å donere bort det som potensielt blir din sønn eller datter for å hjelpe mennesker med ufrivillig barnløshet er et helt annet tema som baner vei for helt andre etiske dilemmaer enn selvbestemt abort.

Ser du ikke den?

En kvinne som ikke evner å ivareta sitt barn og velger adopsjon som en nødløsning er et helt annet dilemma.

Det er ikke snakk om abort her. Ingen som skal skrape ut eller kaste sitt enbyro i søpla, men mennesker som bevisst velger å foreta en eggdonasjon av sitt og mannens befruktede egg.

 

Dersom det fantes en korrelasjon mellom disse fenomenene, tror du ikke de ville vært sidestilt lovmessig?

[Gjest Antarctica]

Det jeg "ser" er at DU personlig er full av etiske betenkeligheter ved det ene (donasjon), men ikke ved det andre (abort) - selv om det ene (fortsatt donasjon) etter mitt syn må være bedre for det angjeldende embryoet enn det andre (fortsatt abort).

 

Ad det med jussen: Donasjon av sæd er en bevisst handling, ikke en nødløsning for mennesker i krise, og det er altså lov (likesom abort). Selv om det medfører at noens barn bor hos noen andre i oppveksten. Ingen ser at det er et problem. Blir det et problem så snart et egg er med på det? Fortsatt det samme: noens barn bor hos noen andre, uten at noen er i krise først.

[Twintipp og himmelblå]

Det jeg "ser" er at DU personlig er full av etiske betenkeligheter ved det ene (donasjon), men ikke ved det andre (abort) - selv om det ene (fortsatt donasjon) etter mitt syn må være bedre for det angjeldende embryoet enn det andre (fortsatt abort).

 

Ad det med jussen: Donasjon av sæd er en bevisst handling, ikke en nødløsning for mennesker i krise, og det er altså lov (likesom abort). Selv om det medfører at noens barn bor hos noen andre i oppveksten. Ingen ser at det er et problem. Blir det et problem så snart et egg er med på det? Fortsatt det samme: noens barn bor hos noen andre, uten at noen er i krise først.

Men donasjonen og aborten korrelerer ikke her.

Det er ikke som at de velger donasjon fordi ellers ville de "drept" embyroet.

Om jeg var gravid, ikke evnet å ivareta det, kunne velge å adoptere det bort, så stiller det seg annerledes.

Det etiske her ville vært å fortelle barnet i senere alder at jeg valgte dette for deg for ditt beste, fordi din biologiske mor var uegnet til å ta vare på deg.

 

Ved bevisst donasjon, hva sier du til barnet? Jeg valgte å gi deg bort fordi ekteparet Gundersen ikke kunne få barn, så da tenkte vi at dette var livet du fikk om du i det hele tatt skulle ha livets rett.

Søsknene dine er vokst opp hos oss og har det veldig bra.

 

Det er helt forskjellige problemstillinger med totalt ulik hensikt!

[Gjest Antarctica]

 

Det jeg "ser" er at DU personlig er full av etiske betenkeligheter ved det ene (donasjon), men ikke ved det andre (abort) - selv om det ene (fortsatt donasjon) etter mitt syn må være bedre for det angjeldende embryoet enn det andre (fortsatt abort).

Ad det med jussen: Donasjon av sæd er en bevisst handling, ikke en nødløsning for mennesker i krise, og det er altså lov (likesom abort). Selv om det medfører at noens barn bor hos noen andre i oppveksten. Ingen ser at det er et problem. Blir det et problem så snart et egg er med på det? Fortsatt det samme: noens barn bor hos noen andre, uten at noen er i krise først.

Men donasjonen og aborten korrelerer ikke her.

Det er ikke som at de velger donasjon fordi ellers ville de "drept" embyroet.

Om jeg var gravid, ikke evnet å ivareta det, kunne velge å adoptere det bort, så stiller det seg annerledes.

Det etiske her ville vært å fortelle barnet i senere alder at jeg valgte dette for deg for ditt beste, fordi din biologiske mor var uegnet til å ta vare på deg.

Ved bevisst donasjon, hva sier du til barnet? Jeg valgte å gi deg bort fordi ekteparet Gundersen ikke kunne få barn, så da tenkte vi at dette var livet du fikk om du i det hele tatt skulle ha livets rett.

Søsknene dine er vokst opp hos oss og har det veldig bra.

Det er helt forskjellige problemstillinger med totalt ulik hensikt!

Hvis folk må gjennom in vitro-fertilisering MÅ de også ta stilling til hvor de overskytende (befrukta) eggene skal hen etterpå. Så da står de overfor nettopp det spørsmålet. Det er ikke en stor og livsendrende beslutning som f eks adopsjon, om du ser sånn på det, for det er ikke spørsmålet om man skal bli foreldre til dette barnet eller ikke (gitt at man har fått de barna man hadde tenkt via fertiliseringen.) Det er heller et spørsmål om kaste eller ikke kaste - det er nesten mindre utfordrende, rent etisk sett, enn en abort. For det fosteret man velger å fjerne ved en abort er allerede på plass i livmoren, klar til å vokse seg stort. De befrukta eggene man ikke har brukt er frosne, og blir ikke til barn om man ikke bevisst ber om det. Altså burde de være lette å kvitte seg med, ikke sant?

 

Men når det nå en gang er etisk utfordrende å ta abort, og en del annet, så skyldes det jo også embryoets fremtidige potensial som levende menneske? Og da: hvorfor kaste muligheten for et menneske som kunne ha levd, pustet, elsket og blitt en verdifull person? Bare fordi ens egne behov som forelder ikke ville dekkes ved det? Barnets rettigheter ville jo være de samme som ved sæddonasjon og adopsjon; å kjenne til sitt opphav, selv om de juridiske sidene ved foreldreskap er ivaretatt av de nye foreldrene.

 

Jeg sier ikke at dette er noe som det er aktuelt å gjøre for MEG, men å kalle det å "ofre" sitt eget barn, og få det til å høres ut som om barnet går glipp av det helt store, det syns jeg blir veldig merkelig. Kan da godt hende de ungene som vokser opp hos sin biologiske mor og far har en mye dårligere oppvekst. Det er da ikke ukjent...

[Anonym bruker]

Ja glatt.

Håper at eggdonasjon blir lovlig i Norge, er på høy tid.

 

Anonymous poster hash: 57b12...d34