Min seksåring eier ikke respekt for meg, helt ute av kontroll!

[Anonym bruker]

Pust med magen! Hold deg rolig, ikke tru med ting du ikke gjennomfører. Slår hun får hun feks. ikke ha besøk den dagen, eller reise på besøk. "Belønn" god oppførsel. Er hun grei en uke fin på noe morsomt sammen, bare dere to. 

Ha god tid om morgenen. hjelp henne litt med klær og stell. Ros henne ofte. Fortell du er glad i henne, og la henne hjelpe til med babyen.

Det er dere som foreldre som har "feilet" ikke straff henne for det.

Anonymous poster hash: 40ca1...76f

[Anonym bruker]

Nå skal dere få veiledning etter påske, og det er veldig bra.

Jeg har gått kurset De utrolige årene. Det har forandret veldig veldig mye, til det positive.

Det er bygget opp med lek i bunn, eller alenetid. Der man lar barnet bestemme leken. Oppmerksomhetsprinsippet står sterkt i fokus. Gi oppmerksomhet til den adferden du vil se. Men dere kommer til å lære masse og kanskje få noen AHAopplevelser etter hvert

 

 

Anonymous poster hash: 8b4a1...14b

[Anonym bruker]

 

 

Det viktigste er å gi beskjeder som viser at DU bestemmer. Aldri still spørsmål som "skal vi gå på badet", si heller "nå skal vi gå på badet". Da skjønner hun at hun ikke har noe valg, og at det er du som bestemmer. Hvis du sier "skal vi gå på badet", så kan hun svare nei. Da vil det lett oppstå en konflikt, om du etterpå skal begynne å endre til "men jo, du må det". 

 

Og hele tiden forbered på det som skal skje. Viktig!

Om hun sitter forran tven, så kan du si "om 5 minutter skal vi slå av tven og spise kveldsmat", fremfor å plutselig komme helt uten videre og skru tven av, for så å si "nå skal vi gå å spise". 

 

Samme når hun står opp. Opplever du stress på morgenen er løsningen å stå opp tidligere. Vi hadde en periode hvor alt var stress og kaos, men etter vi sto opp 15 min tidligere har hele gjengen fått en mye bedre start på dagen. Nå får alle den tiden de har behov for, og det er lite stress. 

 

Og vær flink å gi henne belønninger når hun gjør noe bra. Ikke vær redd for å gi henne oppgaver som å rydde leker, brette sammen noen klær, dekke på bordet ol.

Som ei over her sier er det genialt med belønningssystem. Vi har et ark på kjøleskapet hvor barna får ei stjerne når dem har gjort noe bra. Når de har 10 stjerner får de en premie. Det kan være alt fra å bestemme middag, få ansvar for handling i butikken (de elsker det, utrolig nok), vi ser en film sammen eller noe annet dem liker. Trenger ikke nødendigvis å koste noe

 

Og prøv å unngå å kjefte. Hvis du roper og kjefter, så lærer hun av deg. Da er det lett at det blir en ond sirkel mellom dere to, og den kan være hard å komme seg ut av. 

Synes det er bra du ser at noe må endres, da er noe av jobben gjort. 

 

Masse lykke til! Jeg har troa på deg

Og barneoppdragelse er virkelig ikke enkelt, har selv tråkket i salaten mange ganger! Men det ordner seg somregel

 

Anonymous poster hash: b2a7f...72e

 

Dette innlegget var så bra at jeg tror at jeg må printe det ut for å ha som huskelapp til meg selv! Jeg har en 8-åring og sliter også med litt av det samme som HI.

 

Anonymous poster hash: 49759...d36

 

Så bra at det kan være til hjelp. Har ei super dame i barnehagen som har gitt meg mange gode tips og råd på veien, og har lært meg mye om forståelsen til barn Bare et lite ord i ei setning kan være skilleveggen mellom en stor konflikt. Jeg synes egentlig det er veldig fascinerende også, altså hvordan barn tolker det vi sier og gjør

 

Anonymous poster hash: b2a7f...72e

[Anonym bruker]

Hi her!

 

Tusen takk alle dere fantastiske mennesker som har tatt dere tid til å skrive lange, gode svar til meg.

Jeg har brukt det dere har svart til meg i ettermiddag, og det virker allerede som det hjelper!

Jeg har ikke fått svart dere siste enkeltvis fordi jeg har holdt på med barn og middag etc, men jeg har lest deres også.

Det kommer nok mange tøffe tak enda, men jeg har troen på at dette skal gå veien, fordi jeg skjønner at jeg har feilet og vil ha endring på en positiv måte.

 

Ha en riktig god kveld alle sammen:-)

 

Anonymous poster hash: 76372...ca7

[Anonym bruker]

Barn trenger grenser. Helt tydelig at du har feilet her.

 

Anonymous poster hash: 9b250...b6e

 

Det er nok heller helt tydelig at dine foreldre har feilet i å gi deg perspektiv.

 

Anonymous poster hash: 7de3b...2f6

[Anonym bruker]

 

Vanskelig å vite hva dere har prøvd og ikke, men det første jeg vil forsikre meg om er at du/dere er konsekvente? Altså hvis dere sier nei til noe, så er det nei, uansett hvor heftige protester som kommer?  Bruker dere konsekvenser? Som f.eks "hvis du ikke pusser tennene dine så blir det ingen bok på sengen"?  Hvor gammel er babyen (en eller flere måneder regner jeg med), kan det være et uttrykk for sjalusi og usikkerhet som gjør at hun er vanskelig? Noen sjanse for at hun kan ha følt seg oversett mens du gikk gravid og etter fødsel, f.eks hvis du var mye dårlig? Og hvordan er forholdet til babyen? Du sier du er redd for at hun skal skade babyen, er det kun når hun blir sint, eller er du redd for at det kan skje når som helst? Hvordan reagerer dere når hun sparker og slår? Hva sier de på skolen? Har det vært noen endring etter at hun begynte der, noe hun ikke trives med eller sånt? Du trenger ikke svare på alle spørsmålene her, men tenk over de selv i det minste, hva som kan være bakgrunnen for at hun oppfører seg som hun gjør. Håper du finner ut at det kan kokes ned til noe konkret dere kan jobbe med.  Anonymous poster hash: 1452d...815

Hei og takk for svar!

Jeg trodde at jeg var konsekvent, men det har gått opp for meg i det siste at det har jeg ikke vært.

Det begynte da hun ble 5år. Da ble jeg gravid og dårlig og brukte ikke like mye tid på henne som jeg alltid hadde gjort tidligere. Jeg tror jeg begynte å kompensere for min dårlige samvittighet med å gi henne viljen sin oftere.

Hun er glad i babyen, men hun er også glad i meg, det hindrer henne ikke i å slå meg.

Når hun ikke har raserianfall er hun grei, men det har blitt oftere og oftere at hun klikker når hun ikke får viljen sin. Da blir hun skummel! Før hun ble fem år har jeg aldri hatt behov for å bli veldig sint på henne. Men etter at dette startet blir jeg ofte kjempesint og brøler til henne når hun trasser meg. Jeg vil ikke måtte brøle til barnet mitt for at hun skal følge en beskjed.

 

Jeg kan gi en konkret situasjon: om morgene skal hun kle på seg og pusse tennene på badet før vi spiser frokost. Da er det ofte hun nekter. For å få henne til å gjøre som hun får beskjed om må jeg enten kjefte og bli illsint på henne, eller true med at hun ikke får skjermtid. Hva bør jeg gjøre i denne situasjonen? Vi har jo ikke allverdens tid om morgenen heller.

 

Jeg føler også at babyen blir mer og mer usikker i sånne situasjoner. Den er ni med og får det med seg. I tillegg blir jeg fylt med angst, det merker han jo også.

 

Anonymous poster hash: 76372...ca7

 

 

Vi hadde liknende situasjoner som den du beskriver. For oss hjalp det å innføre belønningssystem. Avtalen var at dersom morgenstellet ble gjennomført uten at jeg måtte bli streng, fikk hun 15 minutter skjermtid. Og dersom turen hjem fra barnehagen også gikk greit, fikk hun 15 minutter til. Mye, mye lettere å minne henne på det enn å true med at hun ikke får skjermtid!

 

Anonymous poster hash: afe34...fe0

[Anonym bruker]

 

Her får du mange råd om ulike former for straff og konsekvenser. I den forbindelse vil jeg komme med et lite innspill. Vil du ha et lydig barn som lystrer pga frykt eller vil du ha en nær relasjon med jenta di?

 

Hvis svaret er det siste, så må du tenke deg nøye om. Fokuser heller på å forstå hvordan hun har det. Snakk med henne! Spør henne om hvordan hun ønsker at dere skal ha det. Det er hun som har det aller verst her, med masse følelser som hun ikke vet hvordan hun skal uttrykke. Det er DET du må hjelpe henne med. Finn frem til den ekte kjernen, ikke ta snarveien med gammeldagse straffemetoder!

 

Anonymous poster hash: fed5e...b94

Det er fint å snakke mye med barna, men det er like viktig å gi dem klare grenser å forholde seg til. Du kan ikke overlate til et barn som så vidt har begynt på skolen å finne løsning på konflikter eller selv å bestemme ting som leggetid, tannpuss ol.

 

Anonymous poster hash: a1bf6...6a8

 

 

Hva er det for slags fortolkning?! Det gjør hun da overhodet ikke, slik jeg leser henne.

Tror hun ønsker å finne en måte å unngå at det alltid ender med konflikt på (selv om hun får gjennomført rutinene) og å bli hørt uten å måtte mase og kjefte.

 

Selv har jeg et barn som kan få hysterisk anfall og alvorlige tvangshandlinger av stress, hvor det da har vært slik at barnet kler av og på seg gjentatte ganger eller andre ting hvis det blir avbrutt av en beskjed eller liknende mens det holder på. Jeg har heldigvis kommet ganske godt i mål med veldig målrettet og forståelsesfull jobbing med barnet der, så nå er det omtrent ingen forferdelige morgener hos oss slik det var i fjor.

 

Anonymous poster hash: 7de3b...2f6

[Anonym bruker]

 

 

Her får du mange råd om ulike former for straff og konsekvenser. I den forbindelse vil jeg komme med et lite innspill. Vil du ha et lydig barn som lystrer pga frykt eller vil du ha en nær relasjon med jenta di?Hvis svaret er det siste, så må du tenke deg nøye om. Fokuser heller på å forstå hvordan hun har det. Snakk med henne! Spør henne om hvordan hun ønsker at dere skal ha det. Det er hun som har det aller verst her, med masse følelser som hun ikke vet hvordan hun skal uttrykke. Det er DET du må hjelpe henne med. Finn frem til den ekte kjernen, ikke ta snarveien med gammeldagse straffemetoder!Anonymous poster hash: fed5e...b94

Det er fint å snakke mye med barna, men det er like viktig å gi dem klare grenser å forholde seg til. Du kan ikke overlate til et barn som så vidt har begynt på skolen å finne løsning på konflikter eller selv å bestemme ting som leggetid, tannpuss ol.Anonymous poster hash: a1bf6...6a8

 Hva er det for slags fortolkning?! Det gjør hun da overhodet ikke, slik jeg leser henne.Tror hun ønsker å finne en måte å unngå at det alltid ender med konflikt på (selv om hun får gjennomført rutinene) og å bli hørt uten å måtte mase og kjefte. Selv har jeg et barn som kan få hysterisk anfall og alvorlige tvangshandlinger av stress, hvor det da har vært slik at barnet kler av og på seg gjentatte ganger eller andre ting hvis det blir avbrutt av en beskjed eller liknende mens det holder på. Jeg har heldigvis kommet ganske godt i mål med veldig målrettet og forståelsesfull jobbing med barnet der, så nå er det omtrent ingen forferdelige morgener hos oss slik det var i fjor. Anonymous poster hash: 7de3b...2f6

Jeg skrev et svar på innlegget jeg siterte, ikke direkte til HI. I det innlegget virket det som om den som skrev det mente at klare grenser og konsekvenser av å bryte regler barnet kjenner fører til barn som bare oppfører seg bra på grun av frykt. Det tror jeg som oftest er feil. Barn trives oftest godt med å vite akkurat hvor grensene går og hvilke konsekvenser det har å bryte reglene. Jeg tror ikke det er bra å diskutere og forhandle for mye i alle situasjoner. Barnet må selvfølgelig få vite hva som er lov og ikke, men det er ikke nødvendig å ta forklaringen mer enn første gang situasjonen oppstår.

 

Anonymous poster hash: a1bf6...6a8

[Anonym bruker]

Fikk ikke til å sitere, men det var jeg som skrev innlegget om konsekvenser, straff og frykt. Vi har også klare grenser hjemme, men vi formidler dem på en annen og mer personlig måte. Trusler og konsekvenser er ikke den eneste veien til Rom. Vi forhandler ikke med barna. Det trenger vi rett og slett ikke. 😊

 

Anonymous poster hash: fed5e...b94

[Anonym bruker]

Fikk ikke til å sitere, men det var jeg som skrev innlegget om konsekvenser, straff og frykt. Vi har også klare grenser hjemme, men vi formidler dem på en annen og mer personlig måte. Trusler og konsekvenser er ikke den eneste veien til Rom. Vi forhandler ikke med barna. Det trenger vi rett og slett ikke. 😊Anonymous poster hash: fed5e...b94

Da tror jeg egentlig vi er ganske enige. Det er ytterst sjelden vi har behov for å ty til straff også, men vi er rimelig klare på at en del ting må man bare gjøre uten diskusjon. Jeg kan faktisk ikke huske sist gang vi egentlig straffet barna for noe eller vi truet med straff. Vi har derimot noen ganger måttet gjøre dem oppmerksomme på for eksempel at om de ikke rekker å rydde ferdig rekker de ikke filmen sammen med resten av familien eller at om de ikke pusser tennene umiddelbart får vi så liten tid at hårbørstingen kommer til å bli veldig vond. De vet godt at jeg ikke lugger med vilje, men er håret flokete og de har lite tid er det ikke mulig å komme gjennom håret uten at det gjør vondt.

 

Anonymous poster hash: a1bf6...6a8

[Trollemor75]

 

 

 

Her får du mange råd om ulike former for straff og konsekvenser. I den forbindelse vil jeg komme med et lite innspill. Vil du ha et lydig barn som lystrer pga frykt eller vil du ha en nær relasjon med jenta di?Hvis svaret er det siste, så må du tenke deg nøye om. Fokuser heller på å forstå hvordan hun har det. Snakk med henne! Spør henne om hvordan hun ønsker at dere skal ha det. Det er hun som har det aller verst her, med masse følelser som hun ikke vet hvordan hun skal uttrykke. Det er DET du må hjelpe henne med. Finn frem til den ekte kjernen, ikke ta snarveien med gammeldagse straffemetoder!Anonymous poster hash: fed5e...b94

Det er fint å snakke mye med barna, men det er like viktig å gi dem klare grenser å forholde seg til. Du kan ikke overlate til et barn som så vidt har begynt på skolen å finne løsning på konflikter eller selv å bestemme ting som leggetid, tannpuss ol.Anonymous poster hash: a1bf6...6a8

 Hva er det for slags fortolkning?! Det gjør hun da overhodet ikke, slik jeg leser henne.Tror hun ønsker å finne en måte å unngå at det alltid ender med konflikt på (selv om hun får gjennomført rutinene) og å bli hørt uten å måtte mase og kjefte. Selv har jeg et barn som kan få hysterisk anfall og alvorlige tvangshandlinger av stress, hvor det da har vært slik at barnet kler av og på seg gjentatte ganger eller andre ting hvis det blir avbrutt av en beskjed eller liknende mens det holder på. Jeg har heldigvis kommet ganske godt i mål med veldig målrettet og forståelsesfull jobbing med barnet der, så nå er det omtrent ingen forferdelige morgener hos oss slik det var i fjor. Anonymous poster hash: 7de3b...2f6

Jeg skrev et svar på innlegget jeg siterte, ikke direkte til HI. I det innlegget virket det som om den som skrev det mente at klare grenser og konsekvenser av å bryte regler barnet kjenner fører til barn som bare oppfører seg bra på grun av frykt. Det tror jeg som oftest er feil. Barn trives oftest godt med å vite akkurat hvor grensene går og hvilke konsekvenser det har å bryte reglene. Jeg tror ikke det er bra å diskutere og forhandle for mye i alle situasjoner. Barnet må selvfølgelig få vite hva som er lov og ikke, men det er ikke nødvendig å ta forklaringen mer enn første gang situasjonen oppstår.Anonymous poster hash: a1bf6...6a8

Jeg er helt enig med deg. Man må ha få men faste, klare regler som barnet er informert over. Når reglene ikke følges, man gi en påminnelse (som man sørger for er oppfattet og forstått), blir den ignorert følger det en konsekvens uten forhandling eller diskusjon. Hvorfor? Fordi store deler av livet regjeres av lover og regler som vi ike har anledning til å diskutere eller forhandle over og barn må lære at de av og til/ofte må gjøre ting selv om de er uenige (men de har fullt lov til å være uenige). Og gjør ikke de det, er det til syvende og siste mest kjipt for dem, akkurat som det er mest kjipt for meg om jeg gir blaffen i fartsgrensen og ender opp med fartsbot.

 

I situasjonen morgenstell, ville jeg brukt litt tid til å diskutere morgenrutinen med jenten, gå gjennom prosessen, hvorfor ting må gjøre på en bestemt måte, hvor mye tid som kan brukes osv. Deretter ville jeg informert om reglene fra nå av, og hva som skjer dersom ting ikke blir gjort som jeg sier. Her i huset, blir det slik at dersom morgenstellet ikke går som det skal, tar jeg over prosessen og pusser og kler på 6-åringen som om han var 2 år. Han liker ikke det, derfor skjer det ekstremt sjeldent.

 

Tre andre ting synes jeg er viktige med barn generelt. 1) Man skal våge å være upopulær. Jeg er den voksne, ikke lekekompisen til gutten. At han synes jeg er verdens kjipeste hører til med rollen. 2) Det er viktig å behandle barn med respekt, men det er like viktig å forvente at de behandler deg med respekt. For hvordan ellers skal de lære å behandle andre med respekt, hvis de behandles som prinser og prinsesser men får lov til å behandle oss som trell? 3) Barn må akseptere at det er et utvalg voksne mennesker som bestemmer, selv om de ikke trenger å like det eller være enig i beslutningene: mamma, pappa og de på skolen skal man høre på. Ikke fordi man er redd, men fordi det er slik det er. Jeg vil gjerne vite hva min sønn mener om det meste, men til syvende og sist er det meg som tar bestluningene, utenom på noen områder der jeg har delegert beslutningsmakten til han (f.eks. Er hvor mye han vil spise hans beslutning, men hva vi skal spise er min). Slik er det også for de voksne, til syvende og sist må vi følge lover, regler, jobbinstrukser, osv., og det er ingen grunn til å tro at neste generasjon skal slippe unna.

[Gjest Antarctica]

 

Vanskelig å vite hva dere har prøvd og ikke, men det første jeg vil forsikre meg om er at du/dere er konsekvente? Altså hvis dere sier nei til noe, så er det nei, uansett hvor heftige protester som kommer?  Bruker dere konsekvenser? Som f.eks "hvis du ikke pusser tennene dine så blir det ingen bok på sengen"?  Hvor gammel er babyen (en eller flere måneder regner jeg med), kan det være et uttrykk for sjalusi og usikkerhet som gjør at hun er vanskelig? Noen sjanse for at hun kan ha følt seg oversett mens du gikk gravid og etter fødsel, f.eks hvis du var mye dårlig? Og hvordan er forholdet til babyen? Du sier du er redd for at hun skal skade babyen, er det kun når hun blir sint, eller er du redd for at det kan skje når som helst? Hvordan reagerer dere når hun sparker og slår? Hva sier de på skolen? Har det vært noen endring etter at hun begynte der, noe hun ikke trives med eller sånt? Du trenger ikke svare på alle spørsmålene her, men tenk over de selv i det minste, hva som kan være bakgrunnen for at hun oppfører seg som hun gjør. Håper du finner ut at det kan kokes ned til noe konkret dere kan jobbe med.  Anonymous poster hash: 1452d...815

Hei og takk for svar!

Jeg trodde at jeg var konsekvent, men det har gått opp for meg i det siste at det har jeg ikke vært.

Det begynte da hun ble 5år. Da ble jeg gravid og dårlig og brukte ikke like mye tid på henne som jeg alltid hadde gjort tidligere. Jeg tror jeg begynte å kompensere for min dårlige samvittighet med å gi henne viljen sin oftere.

Hun er glad i babyen, men hun er også glad i meg, det hindrer henne ikke i å slå meg.

Når hun ikke har raserianfall er hun grei, men det har blitt oftere og oftere at hun klikker når hun ikke får viljen sin. Da blir hun skummel! Før hun ble fem år har jeg aldri hatt behov for å bli veldig sint på henne. Men etter at dette startet blir jeg ofte kjempesint og brøler til henne når hun trasser meg. Jeg vil ikke måtte brøle til barnet mitt for at hun skal følge en beskjed.

Jeg kan gi en konkret situasjon: om morgene skal hun kle på seg og pusse tennene på badet før vi spiser frokost. Da er det ofte hun nekter. For å få henne til å gjøre som hun får beskjed om må jeg enten kjefte og bli illsint på henne, eller true med at hun ikke får skjermtid. Hva bør jeg gjøre i denne situasjonen? Vi har jo ikke allverdens tid om morgenen heller.

Jeg føler også at babyen blir mer og mer usikker i sånne situasjoner. Den er ni med og får det med seg. I tillegg blir jeg fylt med angst, det merker han jo også.Anonymous poster hash: 76372...ca7

Men når du sier du "må brøle", har du prøvd å gjennomføre uten å brøle? Dvs ikke via trusler om hva du skal ta fra henne etterpå, men gjennomføre beskjeden her og nå?

Da tenker jeg på: hun pusser ikke tennene innenfor den tida du har satt av, har du da prøvd å legge babyen i lekegrinda og gå inn på badet, holde henne fast mens du pusser og samtidig si "i morgen skal du gjøre det selv, så slipper du å bli holdt fast."

[Anonym bruker]

Brøling er egentlig oppskryt, annet enn for å få ut damp.

 

Det som funker er å finne "mamma kødder ikke og gjør du ikke hva jeg sier er du i skikkelig trøbbel" blikket og stemmen. Den skal ikke være for høy (høres hysterisk og lett komisk ut), bestemt og rolig. Og poenget er ikke å se sint ut, men streng og bestemt. Den skal heller ikke brukes til enhver tid, den brukes når grenser tøyes og vanlige advarsler ikke når frem. Kan sammenlignes med politibilen som vinker deg på siden av veien, man skal liksom tenke "oups, nå har jeg gjort en tabbe". Får du blikket godt nok, vil den funket uten stemmen, praktisk på offentlige steder.

 

Poenget er ikke å skremme (motproduktivt) og ikke å være sint og sur, men å fange oppmerksomheten og gjøre det klart at man beveger seg utenfor en akseptabel ramme.

 

Finn stemmen din. Og blikket.

 

Anonymous poster hash: ee7c9...a61