Min seksåring eier ikke respekt for meg, helt ute av kontroll!

[Anonym bruker]

Hei dere!

 

Jeg skriver dette innlegget i håp om å få hjelp og gode råd, gjerne fra noen som har erfarit lignende.

Iløpet av det siste halvannet året har jenten min mistet mer og mer respekt for meg. Hun følger bare de beskjedent hun selv vil, og nå har det gått så langt at hun slår og sparker meg når hun ikke får viljen sin. Min man har bedre kontroll på henne enn jeg har, men han har reisejobb og er mye vekke.

Vi skal få foreldreveiledning, men det er først etter påske. Nå begynner jeg å bli helt desperat! Får helt angst av å tenke på det! Jeg har også en baby på mnd som jeg begynner å bli redd for at hun skal skade.

 

Kan noen hjelpe meg? Vær så snill!

 

Anonymous poster hash: 76372...ca7

[Anonym bruker]

Kan legge til at hun eier ikke respekt for de ansatte på skolen heller.

 

Anonymous poster hash: 76372...ca7

[Anonym bruker]

Barn trenger grenser. Helt tydelig at du har feilet her.

 

Anonymous poster hash: 9b250...b6e

[Anonym bruker]

Her må du bare "kvinne deg opp"

 

Unger trenger at du er konsekvent. 

 

Jeg er alene med tre barn (selv om jeg har samboer, men han pendler). Aldersspennet er på 2-9 år. Vi har en grei regel. Vi teller til tre når noe skal ha konsekvens, men på (NESTEN) samme måte som for 2-åring blir det for 9-åringen. Hvis eldste ikke hører etter foreller jeg først hvorfor dette ikke er greit (obs, viktig å anerkjenne barnets følelser, og vise hvordan de kan reagere i stede) også får barnet en advarsel. Hører ikke barnet etter kan det få en konsekvens av f.eks inndradde leker, må gå å sette seg på "tenke stolen" el.

 

Når barnet har fått roe seg ned (er selvsagt et poeng at barnet ikke skal bli sittende der lenge. Tommelfingerregel er 1 min per år barnet har, men at barnet SKAL sitte på stolen) skal man snakke om hva som skjedde og hvorfor barnet fikk en reaksjon, også skal man bli venner.

 

Funker som bare det her

 

I tillegg når min eldste var 6 år så hendte det at jeg rett og slett bar eldstemann under armen når den ikke ville høre etter --> være konsekvent.

 

You got to do what you got to do

Anonymous poster hash: a4a3b...d77

[Anonym bruker]

Forresten bra at dere får foreldreveiledning!

 

Vil nok hjelpe deg (dere) masse Det dere ikke gjør nå får dere ikke gjort senere, og det er helt tydelig at når hun ikke respekterer deg og de på skolen er det noe som ikke er som det skal være.

 

Bra dere tar grep!

Anonymous poster hash: a4a3b...d77

[Anonym bruker]

Vanskelig å vite hva dere har prøvd og ikke, men det første jeg vil forsikre meg om er at du/dere er konsekvente? Altså hvis dere sier nei til noe, så er det nei, uansett hvor heftige protester som kommer? 

 

Bruker dere konsekvenser? Som f.eks "hvis du ikke pusser tennene dine så blir det ingen bok på sengen"? 

 

Hvor gammel er babyen (en eller flere måneder regner jeg med), kan det være et uttrykk for sjalusi og usikkerhet som gjør at hun er vanskelig? Noen sjanse for at hun kan ha følt seg oversett mens du gikk gravid og etter fødsel, f.eks hvis du var mye dårlig? Og hvordan er forholdet til babyen? Du sier du er redd for at hun skal skade babyen, er det kun når hun blir sint, eller er du redd for at det kan skje når som helst?

 

Hvordan reagerer dere når hun sparker og slår? Hva sier de på skolen? Har det vært noen endring etter at hun begynte der, noe hun ikke trives med eller sånt?

 

Du trenger ikke svare på alle spørsmålene her, men tenk over de selv i det minste, hva som kan være bakgrunnen for at hun oppfører seg som hun gjør. Håper du finner ut at det kan kokes ned til noe konkret dere kan jobbe med. 

Anonymous poster hash: 1452d...815

[Laybik]

Her må du bare "kvinne deg opp"  Unger trenger at du er konsekvent.  Jeg er alene med tre barn (selv om jeg har samboer, men han pendler). Aldersspennet er på 2-9 år. Vi har en grei regel. Vi teller til tre når noe skal ha konsekvens, men på (NESTEN) samme måte som for 2-åring blir det for 9-åringen. Hvis eldste ikke hører etter foreller jeg først hvorfor dette ikke er greit (obs, viktig å anerkjenne barnets følelser, og vise hvordan de kan reagere i stede) også får barnet en advarsel. Hører ikke barnet etter kan det få en konsekvens av f.eks inndradde leker, må gå å sette seg på "tenke stolen" el. Når barnet har fått roe seg ned (er selvsagt et poeng at barnet ikke skal bli sittende der lenge. Tommelfingerregel er 1 min per år barnet har, men at barnet SKAL sitte på stolen) skal man snakke om hva som skjedde og hvorfor barnet fikk en reaksjon, også skal man bli venner. Funker som bare det her  I tillegg når min eldste var 6 år så hendte det at jeg rett og slett bar eldstemann under armen når den ikke ville høre etter --> være konsekvent. You got to do what you got to do Anonymous poster hash: a4a3b...d77

Takk for gode tips! Pausestol tror jeg kan fungere hos oss!

[Anonym bruker]

Vanskelig å vite hva dere har prøvd og ikke, men det første jeg vil forsikre meg om er at du/dere er konsekvente? Altså hvis dere sier nei til noe, så er det nei, uansett hvor heftige protester som kommer?  Bruker dere konsekvenser? Som f.eks "hvis du ikke pusser tennene dine så blir det ingen bok på sengen"?  Hvor gammel er babyen (en eller flere måneder regner jeg med), kan det være et uttrykk for sjalusi og usikkerhet som gjør at hun er vanskelig? Noen sjanse for at hun kan ha følt seg oversett mens du gikk gravid og etter fødsel, f.eks hvis du var mye dårlig? Og hvordan er forholdet til babyen? Du sier du er redd for at hun skal skade babyen, er det kun når hun blir sint, eller er du redd for at det kan skje når som helst? Hvordan reagerer dere når hun sparker og slår? Hva sier de på skolen? Har det vært noen endring etter at hun begynte der, noe hun ikke trives med eller sånt? Du trenger ikke svare på alle spørsmålene her, men tenk over de selv i det minste, hva som kan være bakgrunnen for at hun oppfører seg som hun gjør. Håper du finner ut at det kan kokes ned til noe konkret dere kan jobbe med.  Anonymous poster hash: 1452d...815

Hei og takk for svar!

Jeg trodde at jeg var konsekvent, men det har gått opp for meg i det siste at det har jeg ikke vært.

Det begynte da hun ble 5år. Da ble jeg gravid og dårlig og brukte ikke like mye tid på henne som jeg alltid hadde gjort tidligere. Jeg tror jeg begynte å kompensere for min dårlige samvittighet med å gi henne viljen sin oftere.

Hun er glad i babyen, men hun er også glad i meg, det hindrer henne ikke i å slå meg.

Når hun ikke har raserianfall er hun grei, men det har blitt oftere og oftere at hun klikker når hun ikke får viljen sin. Da blir hun skummel! Før hun ble fem år har jeg aldri hatt behov for å bli veldig sint på henne. Men etter at dette startet blir jeg ofte kjempesint og brøler til henne når hun trasser meg. Jeg vil ikke måtte brøle til barnet mitt for at hun skal følge en beskjed.

 

Jeg kan gi en konkret situasjon: om morgene skal hun kle på seg og pusse tennene på badet før vi spiser frokost. Da er det ofte hun nekter. For å få henne til å gjøre som hun får beskjed om må jeg enten kjefte og bli illsint på henne, eller true med at hun ikke får skjermtid. Hva bør jeg gjøre i denne situasjonen? Vi har jo ikke allverdens tid om morgenen heller.

 

Jeg føler også at babyen blir mer og mer usikker i sånne situasjoner. Den er ni med og får det med seg. I tillegg blir jeg fylt med angst, det merker han jo også.

 

Anonymous poster hash: 76372...ca7

[Anonym bruker]

Barn trenger grenser. Helt tydelig at du har feilet her.Anonymous poster hash: 9b250...b6e

Såpass har jeg skjønt, fullt klar over at jeg har feilet.

Det jeg leter etter er gode råd slik at jeg kan rette opp feilene mine.

 

Anonymous poster hash: 76372...ca7

[Iiiiik]

Det er også viktig å få formidlet til barnet at nok er nok. At du ser at hun har problemer med å høre på voksne, særlig deg, og at sånn kan dere ikke ha det. Gi beskjed om at det heretter blir strengere og at du ikke vil ha det sånn at du må si fra mange ganger før hun hører. Si at dette sikkert blir vanskelig for henne også og at du derfor har bestemt deg for at hver dag deles i tre økter - før skolen, etter skole frem til kl seks og fra seks til leggetid. Hvis en av disse er kranglefri, får hun en stjerne som kan veksles inn i at dere gjør noe hyggelig sammen. 

 

Når du skal gi beskjeder, stå nærme barnet, bøy deg gjerne ned slik at dere har samme høyde. Sørg i hvert fall for øyekontakt. Unngå å skrike selv. Hører hun ikke etter, minn henne på at det er du som er sjefen og hva som blir konsekvensen hvis hun bryter reglene. Ikke ha en million regler samtidig. Prøv å overse noe hvis du klarer. Gjennomfør konsekvenser, det er svært uheldig med masse tomme trusler. 

[Gjest Minnieropptatt]

Hva slags foreldreveiledning skal dere få?

[Anonym bruker]

 

Vanskelig å vite hva dere har prøvd og ikke, men det første jeg vil forsikre meg om er at du/dere er konsekvente? Altså hvis dere sier nei til noe, så er det nei, uansett hvor heftige protester som kommer?  Bruker dere konsekvenser? Som f.eks "hvis du ikke pusser tennene dine så blir det ingen bok på sengen"?  Hvor gammel er babyen (en eller flere måneder regner jeg med), kan det være et uttrykk for sjalusi og usikkerhet som gjør at hun er vanskelig? Noen sjanse for at hun kan ha følt seg oversett mens du gikk gravid og etter fødsel, f.eks hvis du var mye dårlig? Og hvordan er forholdet til babyen? Du sier du er redd for at hun skal skade babyen, er det kun når hun blir sint, eller er du redd for at det kan skje når som helst? Hvordan reagerer dere når hun sparker og slår? Hva sier de på skolen? Har det vært noen endring etter at hun begynte der, noe hun ikke trives med eller sånt? Du trenger ikke svare på alle spørsmålene her, men tenk over de selv i det minste, hva som kan være bakgrunnen for at hun oppfører seg som hun gjør. Håper du finner ut at det kan kokes ned til noe konkret dere kan jobbe med.  Anonymous poster hash: 1452d...815

Hei og takk for svar!

Jeg trodde at jeg var konsekvent, men det har gått opp for meg i det siste at det har jeg ikke vært.

Det begynte da hun ble 5år. Da ble jeg gravid og dårlig og brukte ikke like mye tid på henne som jeg alltid hadde gjort tidligere. Jeg tror jeg begynte å kompensere for min dårlige samvittighet med å gi henne viljen sin oftere.

Hun er glad i babyen, men hun er også glad i meg, det hindrer henne ikke i å slå meg.

Når hun ikke har raserianfall er hun grei, men det har blitt oftere og oftere at hun klikker når hun ikke får viljen sin. Da blir hun skummel! Før hun ble fem år har jeg aldri hatt behov for å bli veldig sint på henne. Men etter at dette startet blir jeg ofte kjempesint og brøler til henne når hun trasser meg. Jeg vil ikke måtte brøle til barnet mitt for at hun skal følge en beskjed.

 

Jeg kan gi en konkret situasjon: om morgene skal hun kle på seg og pusse tennene på badet før vi spiser frokost. Da er det ofte hun nekter. For å få henne til å gjøre som hun får beskjed om må jeg enten kjefte og bli illsint på henne, eller true med at hun ikke får skjermtid. Hva bør jeg gjøre i denne situasjonen? Vi har jo ikke allverdens tid om morgenen heller.

 

Jeg føler også at babyen blir mer og mer usikker i sånne situasjoner. Den er ni med og får det med seg. I tillegg blir jeg fylt med angst, det merker han jo også.

 

Anonymous poster hash: 76372...ca7

 

I den konkrete situasjonen ville jeg tatt henne i armen og ført henne inn på badet. Hvis hun fortsatt ikke ville pusse ville jeg hodt henne fast og pusset med tvang. Såpass små barn har uansett bruk for hjelp med tannpussen for å få det skikkelig. Pass også på å stå opp så tidlig om morgenen at dere har tid til å takle de konfliktene som oppstår eller det ekstra behovet ungene har for kos på en skikkelig måte. Sørg for tid nok til å sitte sammen ved frokostbordet og få en god start på dagen. Jeg er ikke noe glad i å stå tidlig opp selv, men hele dagen fungerer bedre hvis vi står opp minst en time og et kvarter før noen må dra hjemmefra. Stress om morgenen har en tendens til å forplante seg til resten av dagen.

 

Anonymous poster hash: a1bf6...6a8

[Anonym bruker]

Her får du mange råd om ulike former for straff og konsekvenser. I den forbindelse vil jeg komme med et lite innspill. Vil du ha et lydig barn som lystrer pga frykt eller vil du ha en nær relasjon med jenta di?

 

Hvis svaret er det siste, så må du tenke deg nøye om. Fokuser heller på å forstå hvordan hun har det. Snakk med henne! Spør henne om hvordan hun ønsker at dere skal ha det. Det er hun som har det aller verst her, med masse følelser som hun ikke vet hvordan hun skal uttrykke. Det er DET du må hjelpe henne med. Finn frem til den ekte kjernen, ikke ta snarveien med gammeldagse straffemetoder!

 

Anonymous poster hash: fed5e...b94

[Anonym bruker]

Her får du mange råd om ulike former for straff og konsekvenser. I den forbindelse vil jeg komme med et lite innspill. Vil du ha et lydig barn som lystrer pga frykt eller vil du ha en nær relasjon med jenta di?

Hvis svaret er det siste, så må du tenke deg nøye om. Fokuser heller på å forstå hvordan hun har det. Snakk med henne! Spør henne om hvordan hun ønsker at dere skal ha det. Det er hun som har det aller verst her, med masse følelser som hun ikke vet hvordan hun skal uttrykke. Det er DET du må hjelpe henne med. Finn frem til den ekte kjernen, ikke ta snarveien med gammeldagse straffemetoder! Anonymous poster hash: fed5e...b94

Dette er noe jeg prøver i perioder. Det høres supert ut, men jeg får det ikke til i praksis. Jenten min har det ikke bra nei, men jeg tror det er fordi hun er usikker på hvor hun har meg. Det er forskjell på barn, mitt barn trenger nok veldig klare retningslinjer. Jeg har nok vært litt for mye mamma/venninne og litt for lite mamma/leder.

 

Anonymous poster hash: 76372...ca7

[Anonym bruker]

Her får du mange råd om ulike former for straff og konsekvenser. I den forbindelse vil jeg komme med et lite innspill. Vil du ha et lydig barn som lystrer pga frykt eller vil du ha en nær relasjon med jenta di?

 

Hvis svaret er det siste, så må du tenke deg nøye om. Fokuser heller på å forstå hvordan hun har det. Snakk med henne! Spør henne om hvordan hun ønsker at dere skal ha det. Det er hun som har det aller verst her, med masse følelser som hun ikke vet hvordan hun skal uttrykke. Det er DET du må hjelpe henne med. Finn frem til den ekte kjernen, ikke ta snarveien med gammeldagse straffemetoder!

 

Anonymous poster hash: fed5e...b94

Det er fint å snakke mye med barna, men det er like viktig å gi dem klare grenser å forholde seg til. Du kan ikke overlate til et barn som så vidt har begynt på skolen å finne løsning på konflikter eller selv å bestemme ting som leggetid, tannpuss ol.

 

Anonymous poster hash: a1bf6...6a8

[Anonym bruker]

Hva slags foreldreveiledning skal dere få?

Det er kurs over 5 ganger. Vi fikk tilbud om det via helsesøster.

 

Anonymous poster hash: 76372...ca7

[Den perfekte mor, påan igjen]

 

Vanskelig å vite hva dere har prøvd og ikke, men det første jeg vil forsikre meg om er at du/dere er konsekvente? Altså hvis dere sier nei til noe, så er det nei, uansett hvor heftige protester som kommer?  Bruker dere konsekvenser? Som f.eks "hvis du ikke pusser tennene dine så blir det ingen bok på sengen"?  Hvor gammel er babyen (en eller flere måneder regner jeg med), kan det være et uttrykk for sjalusi og usikkerhet som gjør at hun er vanskelig? Noen sjanse for at hun kan ha følt seg oversett mens du gikk gravid og etter fødsel, f.eks hvis du var mye dårlig? Og hvordan er forholdet til babyen? Du sier du er redd for at hun skal skade babyen, er det kun når hun blir sint, eller er du redd for at det kan skje når som helst? Hvordan reagerer dere når hun sparker og slår? Hva sier de på skolen? Har det vært noen endring etter at hun begynte der, noe hun ikke trives med eller sånt? Du trenger ikke svare på alle spørsmålene her, men tenk over de selv i det minste, hva som kan være bakgrunnen for at hun oppfører seg som hun gjør. Håper du finner ut at det kan kokes ned til noe konkret dere kan jobbe med.  Anonymous poster hash: 1452d...815

Hei og takk for svar!

Jeg trodde at jeg var konsekvent, men det har gått opp for meg i det siste at det har jeg ikke vært.

Det begynte da hun ble 5år. Da ble jeg gravid og dårlig og brukte ikke like mye tid på henne som jeg alltid hadde gjort tidligere. Jeg tror jeg begynte å kompensere for min dårlige samvittighet med å gi henne viljen sin oftere.

Hun er glad i babyen, men hun er også glad i meg, det hindrer henne ikke i å slå meg.

Når hun ikke har raserianfall er hun grei, men det har blitt oftere og oftere at hun klikker når hun ikke får viljen sin. Da blir hun skummel! Før hun ble fem år har jeg aldri hatt behov for å bli veldig sint på henne. Men etter at dette startet blir jeg ofte kjempesint og brøler til henne når hun trasser meg. Jeg vil ikke måtte brøle til barnet mitt for at hun skal følge en beskjed.

 

Jeg kan gi en konkret situasjon: om morgene skal hun kle på seg og pusse tennene på badet før vi spiser frokost. Da er det ofte hun nekter. For å få henne til å gjøre som hun får beskjed om må jeg enten kjefte og bli illsint på henne, eller true med at hun ikke får skjermtid. Hva bør jeg gjøre i denne situasjonen? Vi har jo ikke allverdens tid om morgenen heller.

 

Jeg føler også at babyen blir mer og mer usikker i sånne situasjoner. Den er ni med og får det med seg. I tillegg blir jeg fylt med angst, det merker han jo også.

 

Anonymous poster hash: 76372...ca7

 

Du skal ikke true henne med å ta fra henne skjermtid, du skal belønne henne ved å gi henne skjermtid Hvis du er rask og grei, rekker du å se litt på tv før vi skal dra hvis du har lyst. De fleste av oss blir mer motivert av å få belønning enn straff. 

 

Gir du henne klare nok beskjeder? En av gangen, og uten å rope det til henne mens du er i et annet rom? Pass gjerne på at du får øyekontakt. Vær konkret, og ikke gi henne valg hvis hun faktisk ikke kan velge. Skal vi gå på badet nå? Eller nå skal vi gå på badet. Velg tidspunkt med omhu. Holder hun på med noe, gi henne en sjanse til å avslutte. Si at når filmen er slutt skal vi.... Om fem minutt må vi gå... 

 

Snakker hun med sutrestemme eller legger frem krav, hjelp henne med å kommunisere på en hyggeligere måte. Jeg skal ha kjeks!, bør ikke føre til kjeks. Si at hun skal spørre pent, og gi henne heller litt oftere. Kan jeg få kjeks? Ja, det kan du, og det er så hyggelig når du snakker til meg på en slik måte.

 

Det var mine råd nå før jeg skal på jobb

[Anonym bruker]

 

 

Vanskelig å vite hva dere har prøvd og ikke, men det første jeg vil forsikre meg om er at du/dere er konsekvente? Altså hvis dere sier nei til noe, så er det nei, uansett hvor heftige protester som kommer?  Bruker dere konsekvenser? Som f.eks "hvis du ikke pusser tennene dine så blir det ingen bok på sengen"?  Hvor gammel er babyen (en eller flere måneder regner jeg med), kan det være et uttrykk for sjalusi og usikkerhet som gjør at hun er vanskelig? Noen sjanse for at hun kan ha følt seg oversett mens du gikk gravid og etter fødsel, f.eks hvis du var mye dårlig? Og hvordan er forholdet til babyen? Du sier du er redd for at hun skal skade babyen, er det kun når hun blir sint, eller er du redd for at det kan skje når som helst? Hvordan reagerer dere når hun sparker og slår? Hva sier de på skolen? Har det vært noen endring etter at hun begynte der, noe hun ikke trives med eller sånt? Du trenger ikke svare på alle spørsmålene her, men tenk over de selv i det minste, hva som kan være bakgrunnen for at hun oppfører seg som hun gjør. Håper du finner ut at det kan kokes ned til noe konkret dere kan jobbe med.  Anonymous poster hash: 1452d...815

Hei og takk for svar!Jeg trodde at jeg var konsekvent, men det har gått opp for meg i det siste at det har jeg ikke vært.Det begynte da hun ble 5år. Da ble jeg gravid og dårlig og brukte ikke like mye tid på henne som jeg alltid hadde gjort tidligere. Jeg tror jeg begynte å kompensere for min dårlige samvittighet med å gi henne viljen sin oftere.Hun er glad i babyen, men hun er også glad i meg, det hindrer henne ikke i å slå meg.Når hun ikke har raserianfall er hun grei, men det har blitt oftere og oftere at hun klikker når hun ikke får viljen sin. Da blir hun skummel! Før hun ble fem år har jeg aldri hatt behov for å bli veldig sint på henne. Men etter at dette startet blir jeg ofte kjempesint og brøler til henne når hun trasser meg. Jeg vil ikke måtte brøle til barnet mitt for at hun skal følge en beskjed.Jeg kan gi en konkret situasjon: om morgene skal hun kle på seg og pusse tennene på badet før vi spiser frokost. Da er det ofte hun nekter. For å få henne til å gjøre som hun får beskjed om må jeg enten kjefte og bli illsint på henne, eller true med at hun ikke får skjermtid. Hva bør jeg gjøre i denne situasjonen? Vi har jo ikke allverdens tid om morgenen heller.Jeg føler også at babyen blir mer og mer usikker i sånne situasjoner. Den er ni med og får det med seg. I tillegg blir jeg fylt med angst, det merker han jo også.Anonymous poster hash: 76372...ca7

I den konkrete situasjonen ville jeg tatt henne i armen og ført henne inn på badet. Hvis hun fortsatt ikke ville pusse ville jeg hodt henne fast og pusset med tvang. Såpass små barn har uansett bruk for hjelp med tannpussen for å få det skikkelig. Pass også på å stå opp så tidlig om morgenen at dere har tid til å takle de konfliktene som oppstår eller det ekstra behovet ungene har for kos på en skikkelig måte. Sørg for tid nok til å sitte sammen ved frokostbordet og få en god start på dagen. Jeg er ikke noe glad i å stå tidlig opp selv, men hele dagen fungerer bedre hvis vi står opp minst en time og et kvarter før noen må dra hjemmefra. Stress om morgenen har en tendens til å forplante seg til resten av dagen. Anonymous poster hash: a1bf6...6a8

Vi følger tannlegen vår sitt råd om at vokse pusser om kvelden og barnet om morgenen, derfor skal hun gjøre det selv. Det som er med jenten min er at hun synes det er greit at jeg pusser tennene hennes og kler på henne. Har gjort det noen ganger tidligere for at vi har hatt hastverk.

 

Anonymous poster hash: 76372...ca7

[Anonym bruker]

Det er også viktig å få formidlet til barnet at nok er nok. At du ser at hun har problemer med å høre på voksne, særlig deg, og at sånn kan dere ikke ha det. Gi beskjed om at det heretter blir strengere og at du ikke vil ha det sånn at du må si fra mange ganger før hun hører. Si at dette sikkert blir vanskelig for henne også og at du derfor har bestemt deg for at hver dag deles i tre økter - før skolen, etter skole frem til kl seks og fra seks til leggetid. Hvis en av disse er kranglefri, får hun en stjerne som kan veksles inn i at dere gjør noe hyggelig sammen. 

 

Når du skal gi beskjeder, stå nærme barnet, bøy deg gjerne ned slik at dere har samme høyde. Sørg i hvert fall for øyekontakt. Unngå å skrike selv. Hører hun ikke etter, minn henne på at det er du som er sjefen og hva som blir konsekvensen hvis hun bryter reglene. Ikke ha en million regler samtidig. Prøv å overse noe hvis du klarer. Gjennomfør konsekvenser, det er svært uheldig med masse tomme trusler.

 

Tusen takk for veldig fornuftig svar!

På skolen har hun smilefjesskjema, så jeg tror det blir litt mye med skjema hjemme også. Men jeg skal ta med meg det du skriver her!

 

Anonymous poster hash: 76372...ca7

[Anonym bruker]

Jeg hadde satt meg ned med henne, på ett tidspunkt hvor dere ikke er i konflikt og snakket med henne om hvordan du opplever situasjonen for eks om morgenen og når hun blir så sint. Du kan si at du ikke helt forstår hvorfor hun blir så sint og spørre om hun kan forklare deg det. Kanskje klarer hun det, kanskje ikke. Så kan du fortelle henne at fremover kan dere ikke ha det sånn, og så kan du liste opp konsekvensene for hvis hun ikke kler på seg eller vil pusse tennene. Og så må du gjennomføre dem, standhaftig, uten å mukke.

 

Altså, hun blir klar over hva du forventer av henne, hva konsekvensene blir, og hun må kjenne på konsekvensene. Du kan også innføre en gulrot, for eks at hvis hun følger reglene dine den neste uken, så får hun en belønning. Dette bør være at dere to gjør noe hyggelig sammen alene, uten babyen. Her er det kjempeviktig at hun ikke får belønning dersom hun ikke har vært flink.

 

Lykke til, og bra at dere skal få veiledning over påske!

 

Anonymous poster hash: 97020...198

[Anonym bruker]

 

Her får du mange råd om ulike former for straff og konsekvenser. I den forbindelse vil jeg komme med et lite innspill. Vil du ha et lydig barn som lystrer pga frykt eller vil du ha en nær relasjon med jenta di?

Hvis svaret er det siste, så må du tenke deg nøye om. Fokuser heller på å forstå hvordan hun har det. Snakk med henne! Spør henne om hvordan hun ønsker at dere skal ha det. Det er hun som har det aller verst her, med masse følelser som hun ikke vet hvordan hun skal uttrykke. Det er DET du må hjelpe henne med. Finn frem til den ekte kjernen, ikke ta snarveien med gammeldagse straffemetoder! Anonymous poster hash: fed5e...b94

Dette er noe jeg prøver i perioder. Det høres supert ut, men jeg får det ikke til i praksis. Jenten min har det ikke bra nei, men jeg tror det er fordi hun er usikker på hvor hun har meg. Det er forskjell på barn, mitt barn trenger nok veldig klare retningslinjer. Jeg har nok vært litt for mye mamma/venninne og litt for lite mamma/leder.

 

Anonymous poster hash: 76372...ca7

Jeg er helt enig i at du må være mamma og leder for henne, men du trenger ikke å skape avstand og frykt av den grunn. Har du lest denne?

 

http://www.babyverden.no/blogg/Jesper-Juul-pa-Babyverden/Dates/2011/2/Jesper-Juul-A-vare-personlig/

 

Jeg har tre barn og etter at et nytt barn har kommet, har jeg forandret på rutinene til de eldre barna. Kanskje hun nå trenger at dere nå tar tannpuss og påkledning alle sammen samtidig på badet? Så kan dere småprate litt underveis? Seksåringen min sa til meg her om dagen: Jeg er ikke så stor, altså! Jeg vil at vi skal gjøre vanlige ting sammen selv om lillesøster er minst!

 

Anonymous poster hash: fed5e...b94

[Anonym bruker]

Hei og takk for fin link om personlig måtte å gi beskjeder! Den skal jeg prøve å huske på. Vi er stort sett på badet sammen om morgenen, men jeg må lage frokost også, så når hun ikke gjør som hun skal mens jeg er på badet må hun gjøre det når hun er der alene. Når raserianfallet er over gjør hun som hun skal uten problemer.

 

Anonymous poster hash: 76372...ca7

[Anonym bruker]

Det viktigste er å gi beskjeder som viser at DU bestemmer. Aldri still spørsmål som "skal vi gå på badet", si heller "nå skal vi gå på badet". Da skjønner hun at hun ikke har noe valg, og at det er du som bestemmer. Hvis du sier "skal vi gå på badet", så kan hun svare nei. Da vil det lett oppstå en konflikt, om du etterpå skal begynne å endre til "men jo, du må det". 

Og hele tiden forbered på det som skal skje. Viktig!
Om hun sitter forran tven, så kan du si "om 5 minutter skal vi slå av tven og spise kveldsmat", fremfor å plutselig komme helt uten videre og skru tven av, for så å si "nå skal vi gå å spise". 

Samme når hun står opp. Opplever du stress på morgenen er løsningen å stå opp tidligere. Vi hadde en periode hvor alt var stress og kaos, men etter vi sto opp 15 min tidligere har hele gjengen fått en mye bedre start på dagen. Nå får alle den tiden de har behov for, og det er lite stress. 

Og vær flink å gi henne belønninger når hun gjør noe bra. Ikke vær redd for å gi henne oppgaver som å rydde leker, brette sammen noen klær, dekke på bordet ol.
Som ei over her sier er det genialt med belønningssystem. Vi har et ark på kjøleskapet hvor barna får ei stjerne når dem har gjort noe bra. Når de har 10 stjerner får de en premie. Det kan være alt fra å bestemme middag, få ansvar for handling i butikken (de elsker det, utrolig nok), vi ser en film sammen eller noe annet dem liker. Trenger ikke nødendigvis å koste noe

Og prøv å unngå å kjefte. Hvis du roper og kjefter, så lærer hun av deg. Da er det lett at det blir en ond sirkel mellom dere to, og den kan være hard å komme seg ut av. 
Synes det er bra du ser at noe må endres, da er noe av jobben gjort. 

Masse lykke til! Jeg har troa på deg
Og barneoppdragelse er virkelig ikke enkelt, har selv tråkket i salaten mange ganger! Men det ordner seg somregel

Anonymous poster hash: b2a7f...72e

[Anonym bruker]

 

Vanskelig å vite hva dere har prøvd og ikke, men det første jeg vil forsikre meg om er at du/dere er konsekvente? Altså hvis dere sier nei til noe, så er det nei, uansett hvor heftige protester som kommer?  Bruker dere konsekvenser? Som f.eks "hvis du ikke pusser tennene dine så blir det ingen bok på sengen"?  Hvor gammel er babyen (en eller flere måneder regner jeg med), kan det være et uttrykk for sjalusi og usikkerhet som gjør at hun er vanskelig? Noen sjanse for at hun kan ha følt seg oversett mens du gikk gravid og etter fødsel, f.eks hvis du var mye dårlig? Og hvordan er forholdet til babyen? Du sier du er redd for at hun skal skade babyen, er det kun når hun blir sint, eller er du redd for at det kan skje når som helst? Hvordan reagerer dere når hun sparker og slår? Hva sier de på skolen? Har det vært noen endring etter at hun begynte der, noe hun ikke trives med eller sånt? Du trenger ikke svare på alle spørsmålene her, men tenk over de selv i det minste, hva som kan være bakgrunnen for at hun oppfører seg som hun gjør. Håper du finner ut at det kan kokes ned til noe konkret dere kan jobbe med.  Anonymous poster hash: 1452d...815

Hei og takk for svar!

Jeg trodde at jeg var konsekvent, men det har gått opp for meg i det siste at det har jeg ikke vært.

Det begynte da hun ble 5år. Da ble jeg gravid og dårlig og brukte ikke like mye tid på henne som jeg alltid hadde gjort tidligere. Jeg tror jeg begynte å kompensere for min dårlige samvittighet med å gi henne viljen sin oftere.

Hun er glad i babyen, men hun er også glad i meg, det hindrer henne ikke i å slå meg.

Når hun ikke har raserianfall er hun grei, men det har blitt oftere og oftere at hun klikker når hun ikke får viljen sin. Da blir hun skummel! Før hun ble fem år har jeg aldri hatt behov for å bli veldig sint på henne. Men etter at dette startet blir jeg ofte kjempesint og brøler til henne når hun trasser meg. Jeg vil ikke måtte brøle til barnet mitt for at hun skal følge en beskjed.

 

Jeg kan gi en konkret situasjon: om morgene skal hun kle på seg og pusse tennene på badet før vi spiser frokost. Da er det ofte hun nekter. For å få henne til å gjøre som hun får beskjed om må jeg enten kjefte og bli illsint på henne, eller true med at hun ikke får skjermtid. Hva bør jeg gjøre i denne situasjonen? Vi har jo ikke allverdens tid om morgenen heller.

 

Jeg føler også at babyen blir mer og mer usikker i sånne situasjoner. Den er ni med og får det med seg. I tillegg blir jeg fylt med angst, det merker han jo også.

 

Anonymous poster hash: 76372...ca7

 

 

Kan det funke å være føre var her? Altså, snakke om problemer som kan oppstå, og skape en god rutine, særlig i perioder med tidspress, hvor dere snakker om hva som skal skje. F.eks, du vekker jenta di om morgenen og sier god morgen, og fortsetter med å fortelle at når du har fått strekt deg så skal vi gå på badet, og der ligger klærne dine så du kan kle på deg. Og når du er ferdig kan du komme på kjøkkenet så vi kan spise frokost sammen. Mens du gjør det skal jeg dekke bordet og finne fram noe godt. Hvis vi kan samarbeide nå så får vi en fin morgen sammen, og det synes jeg er så koselig. 

 

Om kvelden kan du si f.eks at når det og det programmet er ferdig er det på tide å gå på badet. Og når programmet nærmer seg ferdig sier du igjen "husk at vi skal gå på badet når programmet er ferdig". Og så, når programmet er ferdig, kan du komme med det direkte; "sånn, nå skal vi gå på badet".

Det kan skape en trygghet med at hun hele tiden får bekreftet hva som kommer til å skje. Hvis det ikke skjer noe så kan du bare fortelle henne at hvis hun ikke begynner snart så rekker hun ikke å spise frokost før hun skal på skolen. 

Går tiden enda mer uten at det skjer noe, så erklærer du bare at det er for sent å spise frokost, og at hvis hun ikke vil gå på skolen i pysjen så må hun komme seg opp. Skjer det FORTSATT ikke noe, så legger du klærne hennes i en pose, og sier at når er det ikke tid til mer, så nå får hun dra på skolen i pysjen (her kan du ha et par minutters slingringsmonn så hun evt rekker å hive på seg klærne i gangen). Hvis ikke får hun dra på skolen i pysjen en dag, og ha klærne sine i sekken. Det blir nok ikke mer enn den ene gangen det i så fall skjer. 

En morgen eller to på den måten, så hun ser konsekvensene av å ikke stå opp og stelle seg når hun blir bedt om det, kan kanskje få henne på bedre tanker. Prøv å ikke bli sint, men bare vær klar og tydelig på forhånd hva konsekvensene blir jo lenger hun strekker ut tiden om morgenen. 

 

Vi har også lagt om måten vi snakker til fireåringen på, og det har gitt gode resultater her. Nå legger jeg vekt på å snakke til han på samme måte som jeg snakker til mannen min, altså på en høflig måte, og når det passer seg sånn mer som et spørsmål enn en kommando. I stedet for å si "gå og ta på støvlene dine" så sier jeg "kan du gå og ta på deg støvlene dine?" Betydningen er den samme, for det er ikke et reelt valg, men responsen er mye mer positiv når jeg ber enn når jeg kommanderer. Får jeg ingen respons, eller evt et nei, sier jeg "Nå har jeg bedt deg pent om å ta på deg støvlene, og nå vil jeg at du skal gjøre som jeg ber deg om, hvis ikke blir jeg nødt til å bære deg ut i gangen under armen og gjøre det selv." Avhengig av humøret kan jeg slenge på med et smil "Og det er det ingen av oss som har lyst til, er det vel?" Da får jeg ofte et "Neeeeei" og en latter, før fireåringen gjør som jeg ber om. 

 

Jeg er ikke fremmed for å gripe fysisk inn når det har vært full stans i kommunikasjon og fireåringen har nektet å gjøre som jeg ber om. Jeg gir en advarsel, med forklaring om konsekvens hvis det jeg ber om fortsatt ikke blir gjort, og så gjennomfører jeg konsekvensen, som gjerne er å fjerne barnet fra situasjonen, ofte under armen, for at det skal være en smule ubehagelig og ikke så veldig kult. Sier da "hvis du ikke kan gå på badet nå, så blir jeg nødt til å bære deg ut under armen." Etter et par episoder hvor fireåringen skulle teste om jeg faktisk gjorde det, og ble båret hylende avgårde, så har det holdt med advarselen. 

Hvis du skal true med en konsekvens, så er det aller mest effektivt etter egen erfaring, å ha en konsekvens som utføres der og da, ikke noe som ligger fremover i tid. Og alltid, ALLTID gjennomfør konsekvensen hvis du truer med den. Ikke utsett og gi en sjanse til og en sjanse til og en sjanse til. Da er det bare en tom trussel, og det lærer barna seg styggelig fort. 

 

Brøling har ingen positiv effekt. Sinne, ja, men ikke brøling. Hvis du klarer, hold deg heller kald. Gå ut hvis du ikke klarer det og tell til ti. Forklar hvorfor du blir sint. "Når du gjør ---- så blir jeg sint" Da gir du henne også spillerom til å fortelle om sine følelser og hvorfor hun føler det sånn. 

Forklar også at hun får lov til å bli sint, men at vi likevel må gjøre ting vi har lyst til innimellom. "Jeg ser at du blir sint, og det er helt greit, men vi må likevel kle på oss om morgenen. Jeg har ikke lyst til å stå opp tidlig jeg heller, men jeg må det likevel. Og det må du også." 

 

Inviter henne med til å hjelpe til med babyen hvis hun vil. Bading, stell, mating osv, inkluder henne så godt det lar seg gjøre. Støtt opp under det positive dere har sammen, og bruk det i vanskelige situasjoner. Si at du gjerne vil at dere skal samarbeide så dere kan ha det koselig sammen, sånn som når vi ----- . Og snakk om det vanskelige i etterkant. Du kan spørre hvorfor hun ble så sint, hvorfor hun ikke ville kle på seg (uten å presse henne til å snakke), osv, og gi henne en sjanse til å tenke over det, og evt gi deg et svar. Kanskje kommer det fram ting etterhvert som dere kan jobbe med sammen. 

 

Bare tanker på toppen av hodet blandet med egne erfaringer. 

 

Anonymous poster hash: 1452d...815

[Anonym bruker]

 

Det viktigste er å gi beskjeder som viser at DU bestemmer. Aldri still spørsmål som "skal vi gå på badet", si heller "nå skal vi gå på badet". Da skjønner hun at hun ikke har noe valg, og at det er du som bestemmer. Hvis du sier "skal vi gå på badet", så kan hun svare nei. Da vil det lett oppstå en konflikt, om du etterpå skal begynne å endre til "men jo, du må det". 

 

Og hele tiden forbered på det som skal skje. Viktig!

Om hun sitter forran tven, så kan du si "om 5 minutter skal vi slå av tven og spise kveldsmat", fremfor å plutselig komme helt uten videre og skru tven av, for så å si "nå skal vi gå å spise". 

 

Samme når hun står opp. Opplever du stress på morgenen er løsningen å stå opp tidligere. Vi hadde en periode hvor alt var stress og kaos, men etter vi sto opp 15 min tidligere har hele gjengen fått en mye bedre start på dagen. Nå får alle den tiden de har behov for, og det er lite stress. 

 

Og vær flink å gi henne belønninger når hun gjør noe bra. Ikke vær redd for å gi henne oppgaver som å rydde leker, brette sammen noen klær, dekke på bordet ol.

Som ei over her sier er det genialt med belønningssystem. Vi har et ark på kjøleskapet hvor barna får ei stjerne når dem har gjort noe bra. Når de har 10 stjerner får de en premie. Det kan være alt fra å bestemme middag, få ansvar for handling i butikken (de elsker det, utrolig nok), vi ser en film sammen eller noe annet dem liker. Trenger ikke nødendigvis å koste noe

 

Og prøv å unngå å kjefte. Hvis du roper og kjefter, så lærer hun av deg. Da er det lett at det blir en ond sirkel mellom dere to, og den kan være hard å komme seg ut av. 

Synes det er bra du ser at noe må endres, da er noe av jobben gjort. 

 

Masse lykke til! Jeg har troa på deg

Og barneoppdragelse er virkelig ikke enkelt, har selv tråkket i salaten mange ganger! Men det ordner seg somregel

 

Anonymous poster hash: b2a7f...72e

 

Dette innlegget var så bra at jeg tror at jeg må printe det ut for å ha som huskelapp til meg selv! Jeg har en 8-åring og sliter også med litt av det samme som HI.

 

Anonymous poster hash: 49759...d36