Tror dere at mange er tilsynelatende velfungerende?

[Anonym bruker]

Jeg tror på et vis at selv om generasjonen til mine foreldre (født i perioden 1945-1960) ikke fikk like mye nærhet fra sine foreldre som de unge får til dags, de ofte fikk sterkt samhold via søskenflokken. Dessuten vokste de ofte opp med en mor som kanskje ikke satt på gulvet og lekte med de, men som var veldig synlig til stedet under hele barndommen. Min far forguder moren sin, tror ikke hun bar han på magen i månedsvis eller trøstet han hver gang han gråt, men hun var der for han i hele barndommen, som hun var der for de andre 5 barna som overlevde av de 8 hun fikk totalt (med maks 18 mndrs avstand). Min mor var på sin side ikke spesielt nær sin mor, men hun og resten av søskenflokken er virkelig sammensveiset og stiller opp for hverandre også i voksenalder.

 

Jeg tror også at tidligere generasjoner er til en viss grad flinkere til å sette familien foran seg selv. Det er mange barn nå til dags som vokser opp i den tro at verden spinner rundt dem, jeg lurer på hvordan de vil opptre når deres foreldre blir gamle og trenger hjelp. Når mine besteforeldre ble gamle og skrøpelig, var det ikke en gang et spørsmål OM familien skulle steppe inn for det var en selvfølge at de skulle få hjelp av sine barn.

 

Også ser jeg også at min foreldres generasjon er generelt mye bedre rustet til å takle harde tider enn vi er, og ikke minst enn neste generasjon er. Det bekymrer meg for jeg mistenker at fremtiden kan være med usikker og utrygg enn det vi har opplevd de siste 20-30 årene. I hvor stor grad våre barn er utstyrt til å takle motgang (økonomisk, sosialt) er for meg uklart.

 

Når det gjelder dagens praksis, er det ikke lenge siden det er kommet forskning som viser at for mye ros ikke er godt for barns selvbilde. Jeg tenker også at dersom et barn aldri opplever foreldre som er sint/misfornøyd vil ha problemer med å takle disse følelsene selv. Og barn som ikke lærer å leve med frustrasjon og regler tidlig vil ha problemer i den voksne verden som i stor grad baserer seg på p følge regler man ikke bestemmer over selv, takle frustrasjoner i hverdagen og utsette egen kortsiktig tilfredsstillelse. Dessuten er tilknytningsforskningen stort sett gjort med barnehjemsbarn og andre barn som har fått en utrolig tøff start på livet. At man utleder derfra at det er skadelig å sende en baby på overnatting hos mormor er for meg en gåte, selv om jeg er fullt med på at tilknytning er kjempe viktig for barnets utvikling.

 

Det er uansett en gjenganger at folk enten mener hardnakket at alt var mye bedre før eller at vi gjør det så mye bedre enn våre forgjengere. Sannheten ligger trolig et sted i midten.

 

Anonymous poster hash: 9ca0e...869

[Anonym bruker]

Har hatt en trygg og god oppvekst, har et strålende forhold til mine foreldre. Det samme med min mann, en helt super ektemann, far og menneske. Ingen av oss har psykiske problemer. Vi er begge enige om at vi begge har hatt en god og trygg oppvekst. 

 

Vi klapser ikke egne barn. Men vi er ikke sikker på om det er et så mye bedre alternativ, enn den oppdragelsen vi gjør med riktige og feile valg, og alle mulige slags konsekvenser. At de valgt bort noe, da de allikevel gjorde ting de hadde fått advarsel om. Typisk, om du allikevel går i skapet og finner den sjokkoladen, så blir det ikke film kveld. 

 

Er jo naturlig at unger sniker til seg sjokolade, klatrer opp i det treet med den fine buksa/kjolen på. Skal det være så mye konsekvenser for alt mulig, som egentlig ikke henger på greip? Ingen lørdagsgodt om de stakk avgårde til lekeplassen uten å si fra, eller hoppet i senga, eller andre ting de måtte finne på? 

 

Tenk å leve med konstant trussel og v alg, de er ikke store nok til å forstå.

Anonymous poster hash: 724a4...713

[Anonym bruker]

Har hatt en trygg og god oppvekst, har et strålende forhold til mine foreldre. Det samme med min mann, en helt super ektemann, far og menneske. Ingen av oss har psykiske problemer. Vi er begge enige om at vi begge har hatt en god og trygg oppvekst.  Vi klapser ikke egne barn. Men vi er ikke sikker på om det er et så mye bedre alternativ, enn den oppdragelsen vi gjør med riktige og feile valg, og alle mulige slags konsekvenser. At de valgt bort noe, da de allikevel gjorde ting de hadde fått advarsel om. Typisk, om du allikevel går i skapet og finner den sjokkoladen, så blir det ikke film kveld.  Er jo naturlig at unger sniker til seg sjokolade, klatrer opp i det treet med den fine buksa/kjolen på. Skal det være så mye konsekvenser for alt mulig, som egentlig ikke henger på greip? Ingen lørdagsgodt om de stakk avgårde til lekeplassen uten å si fra, eller hoppet i senga, eller andre ting de måtte finne på?  Tenk å leve med konstant trussel og v alg, de er ikke store nok til å forstå. Anonymous poster hash: 724a4...713

Enig med deg at å erstatte klaps med trusler, valg man ikke klarer å forstå konsekvenser av, kjefting og i ytterst konsekvens psykisk vold ikke nødvendigvis fører til en tryggere oppvekst. Jeg ser ofte situasjoner der folk sier ting til barna sine som virkelig sårer eller kommer med skikkelig fæle trusler som de ikke akter på å gjennomføre (men det vet ikke de minste!). Den sjeldne klapsen jeg fikk om jeg var tassig etterlot ingen spor, men ord kan etterlate vel så dype arr i sjelen som en omgang med juling.

 

Vi prøver så godt vi kan å være konsekvente, ha tydelige regler og klare konsekvenser. Det er ikke alltid jeg klarer å ikke bli sint og kjefte, men noen ting er jeg veldig fornøyd med at jeg får til, og det er å aldri true med noe som ikke henger på greip (som å forlate barnet mitt der det står om ikke det kommer nå) eller snakke nedsettende til han. Og jeg bruker ikke hersketeknikker à la "mamma blir så lei seg om du ikke gjør ...". Mitt barn skal ikke vokse opp i den tro at min lykke er avhengig av hva han gjør eller ikke gjør, det er altfor tungt å børe for et barn. Jeg har en del å jobbe med selvsagt, men akkurat der er jeg der jeg vil være.

 

Anonymous poster hash: 9ca0e...869

[Anonym bruker]

 

Har hatt en trygg og god oppvekst, har et strålende forhold til mine foreldre. Det samme med min mann, en helt super ektemann, far og menneske. Ingen av oss har psykiske problemer. Vi er begge enige om at vi begge har hatt en god og trygg oppvekst.

 

Vi klapser ikke egne barn. Men vi er ikke sikker på om det er et så mye bedre alternativ, enn den oppdragelsen vi gjør med riktige og feile valg, og alle mulige slags konsekvenser. At de valgt bort noe, da de allikevel gjorde ting de hadde fått advarsel om. Typisk, om du allikevel går i skapet og finner den sjokkoladen, så blir det ikke film kveld.

 

Er jo naturlig at unger sniker til seg sjokolade, klatrer opp i det treet med den fine buksa/kjolen på. Skal det være så mye konsekvenser for alt mulig, som egentlig ikke henger på greip? Ingen lørdagsgodt om de stakk avgårde til lekeplassen uten å si fra, eller hoppet i senga, eller andre ting de måtte finne på?

 

Tenk å leve med konstant trussel og v alg, de er ikke store nok til å forstå.

 

Anonymous poster hash: 724a4...713

Jeg forsto ikke alt du skrev, tror jeg. Men når det gjelder konsekvenser, så må de ihvertfall henge sammen med handlingen som er gjort. Ikke ta fra lørdagsgodtet fordi barnet løp til lekeplassen uten lov, det henger ikke på greip i min verden.

 

Anonymous poster hash: ebbc2...a3b