Tror dere at mange er tilsynelatende velfungerende?

[Anonym bruker]

Jeg tenker mye på dette med tilknytning og "oppdragelse" for tida. Det er jo ikke mange år siden skrikekurer og ris på rumpa var "godkjent" og til og med anbefalt fra helsestasjonen og andre institusjoner. Min mor har fortalt at de ble fortalt på helsestasjonen at det var ok med en ørefik når vi ikke hørte etter. I dag sier forskning og sunn fornuft at dette er ødeleggende og skadelig.

 

Og da tenker jeg: betyr det at mange voksne mennesker går rundt i dag og er "skadet" av dårlig tilknytning, men at de tilsynelatende fungerer godt i samfunnet? Mannen min ble både slått(ikke som baby) og utsatt for skrikekur fra han var nyfødt(svigermor er åpen på dette, fordi hun mener at dagens metoder er tull og at vi skjemmer bort barnet vårt med å kose og dulle for mye). Han er nok tilsynelatende velfungerende, men vi går nå til terapi fordi han ikke vet hvordan han skal være hverken pappa eller kjæreste.

 

Hva tenker dere andre? Svigermor og mange andre "beviser" jo sin måte å gjøre ting på, med at "det gikk jo bra" og "mine barn tok aldri skade av å gråte litt". Tror dere, som meg, at mange faktisk tok skade av det, men at det ikke syns før man er i et voksent kjærlighetsforhold?

 

Anonymous poster hash: ebbc2...a3b

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke forrige generasjon ble skadet, men jeg tror de ble påvirket av det.

Vi ser for eksempel mye mindre av ungdomsopprør i dag enn for 40 år siden, barn og unge er generelt mer knyttet til familien sin. Det er på mange måter veldig hyggelig, men det er problematisk i den forstand at barna blir lite selvstendige og det blir vansklig å ta avstand fra egne foreldre.

Anonymous poster hash: cce65...e85

[Anonym bruker]

 

Jeg tror ikke forrige generasjon ble skadet, men jeg tror de ble påvirket av det.

Vi ser for eksempel mye mindre av ungdomsopprør i dag enn for 40 år siden, barn og unge er generelt mer knyttet til familien sin. Det er på mange måter veldig hyggelig, men det er problematisk i den forstand at barna blir lite selvstendige og det blir vansklig å ta avstand fra egne foreldre.

 

Anonymous poster hash: cce65...e85

Godt skrevet!

Jeg syns det er en del problematisk med dagens curlingbarn og oppdrar sønnen strengere enn mange andre, ser derfor at han klarer mer, kan mer og er mer utviklet selvstendig enn mange andre.

Slår ikke altså, men strenge regler.

 

 

Anonymous poster hash: b69e9...87c

[Anonym bruker]

Ja, det tror jeg så absolutt. Jeg tror at det går mange barn rundt som er forkledd som voksne. De har et umodent følelsesliv og er ikke i kontakt med seg selv og klarer heller ikke å gi noe til andre. Jeg tror også at dette er grunnen til at noen blir ekstreme og for eksempel kan begå ekstreme handlinger. Mennesker som har fått sine følelser bekreftet som barn og som kjenner seg selv og er i kontakt med sin indre sannhet, vil ikke klare å f.eks misbruke barn, bli IS-kriger osv.

 

Jeg tror at veien til fred i verden er å se hvem barna er og bekrefte følelsene deres. Rett og slett være helt ekte og kutte ut idotiske straffemetoder som bare skaper avstand både mellom foreldre og barn, men også mellom barnet og dets følelser.

 

Anonymous poster hash: 1c926...4b4

[Plutselig_gravid]

 

Jeg tror ikke forrige generasjon ble skadet, men jeg tror de ble påvirket av det.

Vi ser for eksempel mye mindre av ungdomsopprør i dag enn for 40 år siden, barn og unge er generelt mer knyttet til familien sin. Det er på mange måter veldig hyggelig, men det er problematisk i den forstand at barna blir lite selvstendige og det blir vansklig å ta avstand fra egne foreldre.

 

Anonymous poster hash: cce65...e85

 

Enig!

[Anonym bruker]

En ting er også at det er et problem at barn og unge ikke har lært seg å takle uretferdighet, sinne fra mennesker de er glade i eller annen motgang. Det gjør nok at de utvikles fantastisk så lenge forholdene er perfekte, men at de blir veldig lite robuste når de en gang møter en lærer som er uretferdig, en sjef som er mer opptatt av bedriftens produktivitet enn av at alle skal ha det fint på jobb eller en irritert partner.

Anonymous poster hash: cce65...e85

[Anonym bruker]

Vanskelig.. Det er så mange ting som spiller inn. Man ser jo at det blir bare mer og mer psykiske lidelser blandt unge nå. Så selv om oppdragelsen kanskje er bedre nå, så er det så mye annet rundt oss som påvirker barna og ungdommen i dag.

 

Jeg har både en mor og far som ble tuktet som småbarn, for det var slikt det skulle være. Farmor koste nesten aldri med min pappa, fordi hun hadde fått beskjed om at da skjemmet hun han bort.

Men begge har vært veldig gode foreldre og har et sterkt og trygt forhold sammen. Og verken jeg eller min søster har blitt slått eller noe slikt. Men vi har jammen fått kjeft så ørene har flagret noen ganger, men da har vi kanskje også fortjent det. Tror ikke vi har tatt noen skade av det akkurat.

 

Jeg tror nok at det er litt som du sier, men jeg tror ikke det blir færre voksne som sliter psykisk fremover, selv om oppdragelsene blir bedre rundt om i de norske hjem.

 

 

 

Anonymous poster hash: 9b07a...d59

[Anonym bruker]

Jeg tror egentlig ikke det. Men nå vet vi bedre og derfor har det forandret seg. Men har vanskelig for å tro at alle de barna som ble utsatt for en skrikekur har tatt skikkelig skade av det, om resten av oppveksten har vært god.

 

Og det gjelder barn som blir utsatt for ting vi ikke tenker er ok, så syns jeg ikke de skal bli sett på som skadet for livet. Man må ha litt mer tro på mennesker og hva slags traumer man kan kjempe seg igjennom og komme ut av. Kanskje man må skille på "å være preget av" og "tatt skade av"

 

Anonymous poster hash: cd9cf...a4d

[Anonym bruker]

Jeg hadde en oppvekst med grovt seksuelt misbruk, vold og psykisk terror. Startet fra jeg kom til verden. Men jeg er faktisk veldig velfungerende. Har gått i behandling, men jeg fungerte bra før det og. var bare for å få ting helt på plass.

 

Dagens problem med de unge nå, er jo at de forventer at foreldre skal være der for de alltid, blir lite selvstendige. Har selv en 14 åring, og i går var det full krise, for hun fikk ikke tak i meg, den ene timen jeg var på trening. Hun visste jeg var på trening. Hun ville bare at jeg skulle kjøpe juice. Men hun lagde da drama av, tenk om det hadde vært noe alvorlig. Og sånn ser jeg går igjen. Så virker det ut som alle skal slite psykisk, alle har det fælt. Min datter er skilsmisse barn, og har ikke verdens beste forhold til sin far. Ikke veldig dårlig forhold heller. Og hun går til psykolog grunnet dette, og sliter med det.

Mener ikke at vi skal gå tilbake til sånn det var før, men vi burde vel lære de og bli litt mer selvstendige, og kanskje litt tøffere, nå blir de jo pakket inn i bobleplast overalt.

 

Anonymous poster hash: c7ed6...6b4

[Anonym bruker]

Jeg tror mange har sine issues uten at det påvirker hverdagen i vesentlig grad. Noen er mer sårbare, men å ha trygge voksne rundt seg påvirker selvsagt barn. Det er så mye som spiller inn at det må ses i en stor sammenheng når man snakker om relasjonsskade.

Jeg ble selv ofte kløpet relativt hardt da jeg gjorde noe galt som liten. Dette er ikke noe jeg tenker over i dag, det har ingenting å si for hvordan jeg er som voksen. Men det er helt unaturlig for meg å gjøre dette mot egne unger. Derimot kan jeg heve stemmen, snakke strengt og sende barn på rommet sitt om de ikke "oppfører seg". Dette er vel ikke helt innafor i dagens pedagogiske samfunn, men jeg mener barn trenger rammer og voksne som viser tydelig hva som er greit og ikke greit. Jeg mener jeg gjør barna en bjørnetjeneste ved å hele tiden snakke rolig til og med barna, mens det koker inni meg fordi de gjorde noe de visste ikke var greit. Det vil ikke si at jeg kjefter og hyler på dem, men at min måte å snakke til dem er påvirket av følelsene mine. Samtidig er det også greit at barna hever sin stemme overfor meg hvis de føler seg urettferdig behandlet. Samfunnet undertrykker følelser synes jeg. Sinne, sorg og glede - det må være lov å vise følelser. Å vise disse følelsene i kontrollerte formen, altså at man ikke skal ta helt av på det ene eller andre, er viktig!

 

Jeg tror rollemodeller, som foreldre, er utrolig viktig. Min mann og jeg vokste opp med foreldre hvor mor var hjemme, mens far jobbet. De gamle rollemønstrene sitter i oss gjennom det vi har sett hos våre foreldre. Derfor er det også en utfordring for oss når vi begge jobber og skal ha like mye ansvar for hus og hjem. Jeg har lett for å ta på meg ansvar for hus og hjem, selv om jeg jobber like mye som mannen. Og mannen, ja, han legger seg gjerne på sofaen etter arbeidsdagen - som sin far.

 

Kanskje er det underliggende rolleforvirring som ligger bak problemene til HI's mann? Han har ikke sett hvordan en far tar ordentlig ansvar overfor barna sine, og har ikke rett verktøy til å mestre papparollen.

 

Anonymous poster hash: c29d0...f8e

[Anonym bruker]

skrikekur er 0 problem, alle mine elsdebarn har fått det, 0 skader, de er over 25 begge 2, mens minstegutten på 4 år, har aldri hatt det

Anonymous poster hash: 22540...1a0

[Anonym bruker]

Vanskelig.. Det er så mange ting som spiller inn. Man ser jo at det blir bare mer og mer psykiske lidelser blandt unge nå. Så selv om oppdragelsen kanskje er bedre nå, så er det så mye annet rundt oss som påvirker barna og ungdommen i dag.

Jeg har både en mor og far som ble tuktet som småbarn, for det var slikt det skulle være. Farmor koste nesten aldri med min pappa, fordi hun hadde fått beskjed om at da skjemmet hun han bort.

Men begge har vært veldig gode foreldre og har et sterkt og trygt forhold sammen. Og verken jeg eller min søster har blitt slått eller noe slikt. Men vi har jammen fått kjeft så ørene har flagret noen ganger, men da har vi kanskje også fortjent det. Tror ikke vi har tatt noen skade av det akkurat.

Jeg tror nok at det er litt som du sier, men jeg tror ikke det blir færre voksne som sliter psykisk fremover, selv om oppdragelsene blir bedre rundt om i de norske hjem. Anonymous poster hash: 9b07a...d59

Det at det blir flere som sliter psykisk nå enn for 30 år siden har nok mer med at det er mer åpenhet rundt psykisk sykdom nå enn det var før i tiden. Slet du psykisk før ble du sett på som gal, nå om dagen er det på vei til og bli en mote sykdom. Dessuten tror jeg ikke det nødvendigvis trenger og ha noe med hvordan vi oppdrar. Ungene våre, men om hendelser. Feks om en blir utsatt for noe alvorlig som ulykker, alvorlig sykdom, voldtekt osv....

 

 

Anonymous poster hash: 58610...001

[Anonym bruker]

 

skrikekur er 0 problem, alle mine elsdebarn har fått det, 0 skader, de er over 25 begge 2, mens minstegutten på 4 år, har aldri hatt det

 

Anonymous poster hash: 22540...1a0

Okei, så spør jeg deg direkte: vet du med 100 % sikkerhet at disse på 25 fungerer godt i parforholdet sitt? Vet du med 100 % sikkerhet at de er gode foreldre? Jeg tror ikke man vet alt om barna sine, og ihvertfall ikke hvordan parforholdet deres er. Mannen min forteller jo ikke sin mor at vi sliter.

Jeg syns det er på grensen til arrogant å si at de helt sikkert ikke tok skade av det, for det vet du faktisk ikke! Og det får du aldri vite heller.

 

 

Anonymous poster hash: ebbc2...a3b

[Anonym bruker]

Jeg er rett og slett litt lei denne tilknytningsteorien. Den popper opp overalt, psykologer og bsv utdanningene kaster begrepet om seg over en lav sko. Man ser det man tror man vil se vet dere....

Ja, jeg har sett det i praksis, men da har det vært snakk om grov omsorgssvikt, i den grad at bv har vært og hentet barna.

Anonymous poster hash: 8a95d...1d4

[Anonym bruker]

 

skrikekur er 0 problem, alle mine elsdebarn har fått det, 0 skader, de er over 25 begge 2, mens minstegutten på 4 år, har aldri hatt det

 

Anonymous poster hash: 22540...1a0

Okei, så spør jeg deg direkte: vet du med 100 % sikkerhet at disse på 25 fungerer godt i parforholdet sitt? Vet du med 100 % sikkerhet at de er gode foreldre? Jeg tror ikke man vet alt om barna sine, og ihvertfall ikke hvordan parforholdet deres er. Mannen min forteller jo ikke sin mor at vi sliter.

Jeg syns det er på grensen til arrogant å si at de helt sikkert ikke tok skade av det, for det vet du faktisk ikke! Og det får du aldri vite heller.

 

 

Anonymous poster hash: ebbc2...a3b

 

 

ja de har det kjempe bra i forholdet sitt. jenta mi på 28 er gift og har ikke barn enda,men vert sammen i 13 år, min sønn på 26 skal gifte seg til sommeren, har en sønn på 3 år og ei datter på 4mnd, de begge er mot skrikekur der, og de har vert sammen i 10år. så ja de har det bra i forholdene sine.

 

Anonymous poster hash: 22540...1a0

[Anonym bruker]

 

 

skrikekur er 0 problem, alle mine elsdebarn har fått det, 0 skader, de er over 25 begge 2, mens minstegutten på 4 år, har aldri hatt det

 

Anonymous poster hash: 22540...1a0

Okei, så spør jeg deg direkte: vet du med 100 % sikkerhet at disse på 25 fungerer godt i parforholdet sitt? Vet du med 100 % sikkerhet at de er gode foreldre? Jeg tror ikke man vet alt om barna sine, og ihvertfall ikke hvordan parforholdet deres er. Mannen min forteller jo ikke sin mor at vi sliter.

Jeg syns det er på grensen til arrogant å si at de helt sikkert ikke tok skade av det, for det vet du faktisk ikke! Og det får du aldri vite heller.

 

 

Anonymous poster hash: ebbc2...a3b

 

 

ja de har det kjempe bra i forholdet sitt. jenta mi på 28 er gift og har ikke barn enda,men vert sammen i 13 år, min sønn på 26 skal gifte seg til sommeren, har en sønn på 3 år og ei datter på 4mnd, de begge er mot skrikekur der, og de har vert sammen i 10år. så ja de har det bra i forholdene sine.

 

Anonymous poster hash: 22540...1a0

 

Jag blir jo litt btemkt når ungdom på 15 og 16 finner seg en kjæreste som han eller hun beholder. Har de hatt et så dårlig forhold til foreldrene at de måtte finne seg substitutter og har de ikke blitt så trygge på seg selv at de bryter et forhold som banlige ungdomer gjør?

 

Anonymous poster hash: cce65...e85

[Anonym bruker]

 

 

 

skrikekur er 0 problem, alle mine elsdebarn har fått det, 0 skader, de er over 25 begge 2, mens minstegutten på 4 år, har aldri hatt det

 

Anonymous poster hash: 22540...1a0

Okei, så spør jeg deg direkte: vet du med 100 % sikkerhet at disse på 25 fungerer godt i parforholdet sitt? Vet du med 100 % sikkerhet at de er gode foreldre? Jeg tror ikke man vet alt om barna sine, og ihvertfall ikke hvordan parforholdet deres er. Mannen min forteller jo ikke sin mor at vi sliter.

Jeg syns det er på grensen til arrogant å si at de helt sikkert ikke tok skade av det, for det vet du faktisk ikke! Og det får du aldri vite heller.

 

 

Anonymous poster hash: ebbc2...a3b

 

 

ja de har det kjempe bra i forholdet sitt. jenta mi på 28 er gift og har ikke barn enda,men vert sammen i 13 år, min sønn på 26 skal gifte seg til sommeren, har en sønn på 3 år og ei datter på 4mnd, de begge er mot skrikekur der, og de har vert sammen i 10år. så ja de har det bra i forholdene sine.

 

Anonymous poster hash: 22540...1a0

 

Jag blir jo litt btemkt når ungdom på 15 og 16 finner seg en kjæreste som han eller hun beholder. Har de hatt et så dårlig forhold til foreldrene at de måtte finne seg substitutter og har de ikke blitt så trygge på seg selv at de bryter et forhold som banlige ungdomer gjør?

 

Anonymous poster hash: cce65...e85

 

Nei, nå må dere gi dere med overdiagnostiseringen. Må man se sykelighet i absolutt alt? 

 

 

Anonymous poster hash: 8a95d...1d4

[Anonym bruker]

 

 

 

 

skrikekur er 0 problem, alle mine elsdebarn har fått det, 0 skader, de er over 25 begge 2, mens minstegutten på 4 år, har aldri hatt det

 

Anonymous poster hash: 22540...1a0

Okei, så spør jeg deg direkte: vet du med 100 % sikkerhet at disse på 25 fungerer godt i parforholdet sitt? Vet du med 100 % sikkerhet at de er gode foreldre? Jeg tror ikke man vet alt om barna sine, og ihvertfall ikke hvordan parforholdet deres er. Mannen min forteller jo ikke sin mor at vi sliter.

Jeg syns det er på grensen til arrogant å si at de helt sikkert ikke tok skade av det, for det vet du faktisk ikke! Og det får du aldri vite heller.

 

 

Anonymous poster hash: ebbc2...a3b

 

 

ja de har det kjempe bra i forholdet sitt. jenta mi på 28 er gift og har ikke barn enda,men vert sammen i 13 år, min sønn på 26 skal gifte seg til sommeren, har en sønn på 3 år og ei datter på 4mnd, de begge er mot skrikekur der, og de har vert sammen i 10år. så ja de har det bra i forholdene sine.

 

Anonymous poster hash: 22540...1a0

 

Jag blir jo litt btemkt når ungdom på 15 og 16 finner seg en kjæreste som han eller hun beholder. Har de hatt et så dårlig forhold til foreldrene at de måtte finne seg substitutter og har de ikke blitt så trygge på seg selv at de bryter et forhold som banlige ungdomer gjør?

 

Anonymous poster hash: cce65...e85

 

Nei, nå må dere gi dere med overdiagnostiseringen. Må man se sykelighet i absolutt alt? 

 

 

Anonymous poster hash: 8a95d...1d4

 

Dreier seg mer om at det er veldig vansklig å være 100% sikker på at noen ikke har tatt skade av et eller annet de har blitt utsatt for.

 

Anonymous poster hash: cce65...e85

[Anonym bruker]

 

Vanskelig.. Det er så mange ting som spiller inn. Man ser jo at det blir bare mer og mer psykiske lidelser blandt unge nå. Så selv om oppdragelsen kanskje er bedre nå, så er det så mye annet rundt oss som påvirker barna og ungdommen i dag.

Jeg har både en mor og far som ble tuktet som småbarn, for det var slikt det skulle være. Farmor koste nesten aldri med min pappa, fordi hun hadde fått beskjed om at da skjemmet hun han bort.

Men begge har vært veldig gode foreldre og har et sterkt og trygt forhold sammen. Og verken jeg eller min søster har blitt slått eller noe slikt. Men vi har jammen fått kjeft så ørene har flagret noen ganger, men da har vi kanskje også fortjent det. Tror ikke vi har tatt noen skade av det akkurat.

Jeg tror nok at det er litt som du sier, men jeg tror ikke det blir færre voksne som sliter psykisk fremover, selv om oppdragelsene blir bedre rundt om i de norske hjem. Anonymous poster hash: 9b07a...d59

Det at det blir flere som sliter psykisk nå enn for 30 år siden har nok mer med at det er mer åpenhet rundt psykisk sykdom nå enn det var før i tiden. Slet du psykisk før ble du sett på som gal, nå om dagen er det på vei til og bli en mote sykdom. Dessuten tror jeg ikke det nødvendigvis trenger og ha noe med hvordan vi oppdrar. Ungene våre, men om hendelser. Feks om en blir utsatt for noe alvorlig som ulykker, alvorlig sykdom, voldtekt osv....

 

 

Anonymous poster hash: 58610...001

Tror også det har mye med samfunnet å gjøre. Vi snakker ikke sammen lenger eller er sosiale på samme måte og mNge kan nok føle på ensomhet i en folkemengde. Da går man alene med problemene sine og de vokser seg ut av proporsjoner...

 

Anonymous poster hash: 1be6f...6b6

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp i et utrygt hjem, og det preger meg. Mine foreldre har aldri visst hvor mye, og de så ikke at det var feil før jeg var voksen og omsider klarte å fortelle om det fra mitt synspunkt. Jeg fikk da høre at de hadde det mye tøffere i sin oppvekst, og deres oppdragelse var mye strengere og mer fysisk enn det min hadde vært, for de syntes selv at deres egen oppdragelse hadde vært for tøff, og da ville de gjøre det mildere for meg (og det samme hadde deres foreldre sagt til dem). Det er vel sånn vi tenker også, at vi vil hjelpe barna våre mest mulig og gjøre så de er så glade og veltilpasse som mulig så mye som mulig av tiden. Det er så stort fokus på psyke og mental helse nå, i forhold til hva det var før. 

Men sånn var det ikke for meg i oppveksten, det var lite trygghet og harmoni psykisk sett. Og det preger meg i dag, i min oppdragelse av egne barn, og i mitt forhold til mannen og min rolle i hjemmet. 

 

Våre foreldres oppdragelsesmetoder var veldig strenge, og gjerne fysiske, og det ser vi har satt spor i oppdragelsesmetodene i dag, et par generasjoner etter. Nå er det fullstendig motsatt av hva det har vært, nå er det nesten konkurranse om å være den mest forståelsesfulle mammaen som ikke begrenser barnets følelsesliv og mentale utfoldelse, samtidig som man skal beskytte mot alt som potensielt kan være farlig. Der man før sendte barna ut for å leke for seg selv store deler av dagen, hvor de store passet på de små, så er det nå mamma som følger med ut, og har full kontroll på alle barna til enhver tid. Mamma som organiserer aktiviteter og passer på at alt tilrettelegges hvert enkelt barn så alle får gjøre noe de trives med og slipper å kjede seg. Med andre ord, barna slipper å tenke selv, de har ikke sjansen til å kjede seg og la fantasien og kreativiteten få utløp til å finne på noe på egenhånd. De får alt servert.

 

Det viktigste for barna etter min mening er at de føler seg trygge på hjemmet og omsorgspersonene. At man får fortjent kjeft så øra flagrer, at man ser mamma og pappa gråte av glede, sorg og sinne, at man blir kost glugg ihjel, og at man blir oppmuntret til å trå utenfor komfortsonen tror jeg er viktig lærdom og erfaring.

Usikre og uselvstendige barn får man når barna vokser opp med foreldre som aldri endrer tonefall, som aldri viser andre følelser enn moderat glede. Aldri et eneste følelsesutbrudd, for det kan skremme barna å se foreldrene annerledes enn de pleier å være. Aldri heve stemmen til barnet, for det kan gi følelsesmessige arr, skamfølelse og andre mentale problemer. 

Aldri reagere på negativ adferd, bare overse og heller rose det positive, for en reaksjon vil ikke gjøre noe bedre, tvert imot vil det bare forsterke adferden eller gjøre skade på barnet. Som skal stå foran som et skjold og beskytte barna mot enhver negativ opplevelse fremfor å lære de hvordan de skal takle den. Og så videre. Selvsagt litt satt på spissen, men det er i stor grad essensen man trekker ut av dagens oppdragelsesråd. 

 

Å begrense ungene til skjøre, lettknuselige vesener som må beskyttes mot alt som kan rokke ved deres følelser gjør jo at vi skaper nettopp det; skjøre vesener som ikke takler motgang, som får psykiske problemer når verden viser seg å ikke være like hensynsfull og mild som mamma og pappa, som får verden brutalt slengt i fleisen når de skal stå på egne ben for første gang og som kan stå i fare for å knekke under tyngden av å skulle ta ansvar for og stå opp for seg selv. 

Med andre ord, vi skaper ikke ansvarlige voksne, vi skaper evigvarende uselvstendige barn. For eksempel, se på tråden som var her for en stund siden med spørsmål om en åtteåring kunne være alene hjemme etter skolen et par timer. Og det haglet med svar om at åtte år var alt for ungt, tenk om noe gikk galt, tenk om, tenk om. Anklager om at man var dårlig mamma for bare å vurdere det. 

Vår generasjon er nok de første som tenker på åtteåringer som uselvstendige. Da jeg og alle mine klassevenner var sju var det naturlig å være alene hjemme etter skolen. Det var en selvfølge, og det var heller aldri noen ulykker i vår omgangskrets, fordi alle visste hva de hadde å gjøre og ikke gjøre, og alle hadde fått inn ansvarsfølelse med morsmelken omtrent. Husker en venninne bakte kaker alene hjemme da hun var åtte, og de var helt greit så lenge hun ryddet etter seg. Det var ingen som hevet et øyebryn over det engang. Sånn var det da, og det var helt naturlig. I dag ville kanskje barnevernet ha blitt kontaktet om et barn på sju-åtte år var alene hjemme og brukte komfyren?

Da min pappa var sju lagde han middag til foreldrene sine, og da hans pappa var 15 var han motstandsmann i krigen og risikerte livet for familien og fedrelandet. Hvem kan si de ville ha sendt 15-åringen sin i krigen i dag? 

Jeg mener selvsagt ikke at det er målet, men at den jevne 7-åring, 8-åring eller 9-åring kan klare mye mer enn vi gir de muligheten til. Alt kommer an på hvordan vi lærer dem opp, og hva vi lærer dem at de kan gjøre. Mer en "du kan"-mentalitet enn "du kan ikke". At vi gir de sjansen til å prøve seg, til å teste egne grenser, oppmuntre til å bryte litt ut av komfortsonen innimellom, og la de falle og slå seg, la de se hva som skjer, la de erfare og la de teste grensene. Vi som foreldre er der for de når de seirer og når de ikke gjør det, vi plastrer og blåser på sår, vi trøster såre følelser og vi jubler av glede. Men vi gjør ikke tingene for de, vi tar ikke over utfordringene deres, vi tar ikke fra de erfaringene. I alle fall er det sånn det burde være, mener jeg. Som Bjørn Eidsvåg sier: "Eg kan ikkje leva livet for deg. Du må leva det sjøl, men eg vil leva med deg". 

Anonymous poster hash: 55d84...f2c

[Virginia.]

Jeg tenker mye på dette med tilknytning og "oppdragelse" for tida. Det er jo ikke mange år siden skrikekurer og ris på rumpa var "godkjent" og til og med anbefalt fra helsestasjonen og andre institusjoner. Min mor har fortalt at de ble fortalt på helsestasjonen at det var ok med en ørefik når vi ikke hørte etter. I dag sier forskning og sunn fornuft at dette er ødeleggende og skadelig.

 

Og da tenker jeg: betyr det at mange voksne mennesker går rundt i dag og er "skadet" av dårlig tilknytning, men at de tilsynelatende fungerer godt i samfunnet? Mannen min ble både slått(ikke som baby) og utsatt for skrikekur fra han var nyfødt(svigermor er åpen på dette, fordi hun mener at dagens metoder er tull og at vi skjemmer bort barnet vårt med å kose og dulle for mye). Han er nok tilsynelatende velfungerende, men vi går nå til terapi fordi han ikke vet hvordan han skal være hverken pappa eller kjæreste.

 

Hva tenker dere andre? Svigermor og mange andre "beviser" jo sin måte å gjøre ting på, med at "det gikk jo bra" og "mine barn tok aldri skade av å gråte litt". Tror dere, som meg, at mange faktisk tok skade av det, men at det ikke syns før man er i et voksent kjærlighetsforhold?

 

Anonymous poster hash: ebbc2...a3b

 

Selv om jeg ikke bifaller en slik oppdragelse som du beskriver som dessverre var vanlig frem til 60-70-  tallet, og tror det absolutt finnes mange som er negativt preget av det, så tror jeg ikke problemene dere har i forholdet deres og din manns manglende tillit, nødvendigvis må skyldes dette eller bety en tilknytningsskade HI.

 

Jeg var heldig og hadde selv et barn som var lett å roe med nærhet,og sov godt når det først sovnet frem til to- treårsalderen, og hadde dermed ikke behov for å gjennomføre noen skrikekur i spedbarnsalderen, selv om selve leggingen fra ett- toårsalderen til tider kunne være en skikkelig utfordring.

Jeg tror ikke av barn blir skadelidende av en skrikekur eller å måtte vente, men jeg tror de kan bli det av å jevnlig oppleve at deres behov ikke blir tatt hensyn til og av å ikke forstå hvorfor, dersom de er for små til dette.

 

Et interessant poeng er at det nok er spedbarn som har et urolig temperament og er veldig følsomme som oftest har foreldre som desperate tar i bruk skrikekur, og da er det ikke så enkelt å avgjøre om det er en medfødt sårbarhet eller foreldrenes "herding" som er årsaken til det ene eller andre senere.

 

Jeg tror ellers dagens barn som vokser opp med foreldre som ser og ivaretar deres behov, uten å beskytte dem alt for mye, vil lykkes best. Man gjør så godt man kan, og selv tror jeg at jeg vanligvis klarer å praktisere en slik oppdragelse.

Men det er alltid mange som har meninger, og det enkelte synes er overbeskyttende kan andre synes er uansvarlig ;)Jeg fikk høre fra en bekjent oppe i årene da jeg i fjor lot åtteåringen være på en lekeplass like i nærheten uten mitt tilsyn i ti minutter at det var fullstendig uansvarlig, mens andre igjen gir inntrykk av at de synes jeg er en skikkelig curlingmor som følger barnet til og fra fritidsaktiviter, og lar det sove i min seng når det er sykt eller ikke får sove så lett.

 

Så lenge oppdragelse ikke innebærer noen form for fysisk eller psykisk vold, så tror jeg mange oppdragelsesstiler kan fungere godt, men at det også er viktig å ta hensyn til at barn er ulike og kan ha ulike behov for både trygghet og å utfolde seg.

Endret 23. mars 2015 av Ibsenfrue

[Anonym bruker]

Jeg kommer fra et land der det var normalt å gi klaps på rumpen når et lite barn (i dette tilfelle meg når jeg var 2-3 år) ikke hørte etter. Jeg har hatt en trygg og god barndom med foreldre som var akkurat passe strenge, akkurat nok til stedet og veldig kjærlige. De få klapsene jeg fikk husker jeg at jeg fortjente for jeg hadde sterk vilje og likte å teste grenser. Jeg husker at konklusjonen min de gangene jeg fikk en klaps var noe i retning "oups, der gikk jeg for langt, neste gang må jeg stoppe litt før". Jeg ble oppdratt til å ha egne meninger men også til å respektere autoriteter og til å akseptere konsekvensene dersom jeg vaøgte å ikke følge spillereglene.

 

Jeg vokste opp til en fornuftig tenåring som ikke var redd for å være uenig med de voksne med ikke gjorde noe dumt under opprøret. Jeg beholdte et godt forhold til mine foreldre underveis, selv om vi stort sett va uenig i det meste. Det samme gjelder i dag, vi har alle sterke meninger, men vi er veldig sammensveiset.

 

Ift tilknytning reiste mine foreldre tidlig uten meg da min mor fikk barseldepresjon og de var borte på ferie 2 uker for å hjelpe henne når jeg var 3 mndr gammel. Jeg bla passet på av min farmor. Mulig jeg er skadet uten å vite det, men jeg har i alle fall vært lykkelig gift i nesten 20 år, jeg har et nært forhold til familien, jeg har venner og utenom at jeg er veldig egenrådig og selvstendig (som de fleste i familien) skiller jeg meg ikke fra andre på min alder.

 

Den store forskjellen jeg ser mellom 15-18 åringene jeg kjenner i dag og meg på samme alder er hvor lite selvstendige og "modne" de er. De er kjempe fornufitge sammenlignet med meg, men de har lite retning i livet og virker veldig hjelpeløse uten foreldrene til å passe på. De er også veldig liten samfunnsengasjerte.

 

Personlig ville jeg ikke byttet min oppdragelse der jeg lærte hvor skapet stod samtidig som jeg ble oppmuntret til å ha egne meninger og klare meg selv mot en barndom der alt går bra og alle er snille, blide og støttende til enhver tid. Jeg føler at jeg var mye bedre rustet til å møte verden enn mine 7 oljesmurte nevøer er blitt, selv om de unektelig hadde en veldig koselig barndom.

 

Anonymous poster hash: 9ca0e...869

[Anonym bruker]

Jeg ble utsatt for skrikekur når jeg var baby og var langt under året når mamma og pappa var borte fra meg i mer en 1 døgn.

Er nå over 30 og har ingen tilknytningsproblem. Er gift og har 3 nydelige barn og fungerer utmerket i hverdagen..

 

Anonymous poster hash: bcf4e...881

[Anonym bruker]

Med så mange i dag som lider av angst og andre psykiske lidelser så kan man saktens begynne å undre seg.....

Anonymous poster hash: 5fc2e...3dd

[Virginia.]

 

Med så mange i dag som lider av angst og andre psykiske lidelser så kan man saktens begynne å undre seg.....

 

Anonymous poster hash: 5fc2e...3dd

 

 

Påstanden din kan nok ikke stemme der. Det er de unge voksne fra midten av tyveårene og nedover som i dag langt oftere får disse diagnosene, og de tilhører ikke generasjonene som har opplevd det vi diskuterer her...

 

Økningen i angst og depresjonslidelser hos unge må dermed ha en annen forklaring.