Er det sånn livet er?

[Anonym bruker]

Jeg tror det er faser av livet. Er selv i "krise" fasen og har vært det noen år. Føler aldri noe blir hundre prosent, ordner en ting seg går det til h med noe annet.

 

Dessuten kan man ikke sammenligne barnelivet med voksenlivet. Barn lever i en bekymringsfri verden.

 

Anonymous poster hash: d87e3...a8d

 

Nei, de gjør ikke det.

Det er komplett umulig å skjerme barn 100% fra økonomiske eller personlige kriser i en familie, uansett hvor mye man prøver. Barn er ikke upåvirket av et parforhold i krise, av dødsfall i familien eller av at det må spares stramt.

 

Anonymous poster hash: 255a6...cf2

[Anonym bruker]

 

Da jeg var barn, var livet så greit. Det skjedde aldri særlig alvorlige ting i min familie eller bekjentskapskrets. Nå, derimot! Jeg føler den ene krisen avløser den andre. Er det sånn for dere andre, eller er jeg bare max uheldig? Har kommet dit at jeg betviler meningen med livet. Det er jo bare en kamp for å komme seg gjennom! Mens jeg hele tiden venter på den dagen "alt skal bli bra.."

 

Anonymous poster hash: 6e7eb...19a

Det spørs litt. Om det er død og sykdom er ikke det noe du kan gjøre noe med, men hvis det handler om konflikter på jobb eller i familien, så er jo det noe du kan ordne opp i eller trekke deg unna.

 

Anonymous poster hash: 0348b...9d6

 

 

Det var ufattelig naivt, du kan ikke ha vært ute en vinternatt i jobb før...

 

Nei, man kan ikke alltid bare trekke seg unna eller ordne opp i slikt enkelt.

At en trekker seg unna en konflikt, betyr dessuten ikke at den andre gjør det, og hva tror du en konflikt som kun består av en person medfører...?

 

 

Anonymous poster hash: 255a6...cf2

[Anonym bruker]

Tja, mener og tror jeg takler kriser ganske greit. 

Når noen dør tenker jeg ikke på det som over. Jeg synes det er veldig trist at jeg ikke får se dem igjen i dette livet. Men jeg er overbevist om at vi blir født på ny. Kanskje ikke som menneske, men noe annet, livet tar aldri slutt og det gjør ting så mye enklere  

Jeg tenker også at alt som skjer i livet er allerede lagt i kortene. Vi er på denne reisen for å lære og utvikle sjelen. Jeg kjenner hvis noen nære dør eller noe vondt skjer dem er det trasig og jeg reagerer som mennesker flest, men jeg har en "ro" over det. Det er meningen at alt skal skje.  Det betyr ikke at jeg skal slutte å bry meg eller gjøre mitt beste for at jeg eller andre skal ha det bra, men den indre roen er der og jeg "mister ikke hode" så lett.  

Anonymous poster hash: 493cc...637

[Gjest Antarctica]

 

 

Da jeg var barn, var livet så greit. Det skjedde aldri særlig alvorlige ting i min familie eller bekjentskapskrets. Nå, derimot! Jeg føler den ene krisen avløser den andre. Er det sånn for dere andre, eller er jeg bare max uheldig? Har kommet dit at jeg betviler meningen med livet. Det er jo bare en kamp for å komme seg gjennom! Mens jeg hele tiden venter på den dagen "alt skal bli bra.."

 

Anonymous poster hash: 6e7eb...19a

Det spørs litt. Om det er død og sykdom er ikke det noe du kan gjøre noe med, men hvis det handler om konflikter på jobb eller i familien, så er jo det noe du kan ordne opp i eller trekke deg unna.

 

Anonymous poster hash: 0348b...9d6

 

 

Det var ufattelig naivt, du kan ikke ha vært ute en vinternatt i jobb før...

 

Nei, man kan ikke alltid bare trekke seg unna eller ordne opp i slikt enkelt.

At en trekker seg unna en konflikt, betyr dessuten ikke at den andre gjør det, og hva tror du en konflikt som kun består av en person medfører...?

 

 

Anonymous poster hash: 255a6...cf2

 

I min verden trengs det to til å danse tango, men fortell oss du hva som skjer med en konflikt der det kun er en deltaker?

 

Jeg skjønner veldig godt hva hun mener. Folk som ikke vil slippe taket i konflikten, kutter jeg ut og slutter å omgås. Selv om det skulle bety å slutte i jobben. Eller å bli skilt. Livet er for kort til å leves i en krigssone.

[Gjest Gul stjerne]

Jeg har mange ganger opp gjennom årene tenkt at det livet jeg lever nå er straff for ting jeg gjorde i tidligere liv. Jeg lever altså ikke livet, jeg lever helvete.

[Anonym bruker]

Jeg har mange ganger opp gjennom årene tenkt at det livet jeg lever nå er straff for ting jeg gjorde i tidligere liv. Jeg lever altså ikke livet, jeg lever helvete.

 

Jeg mener heller at vi blant annet er et produkt av gjerningene til forfedrene og formødrene. Vi har kun ett liv selv.

 

I boka "Lev livet uten bekymringer", står det om en mann som stod i kjerra fordi han skulle kjøres bort for å henges. Da sa han: Så skjønn himmelen er over Irland i dag!

Lol. Han skulle henrettes om kort tid, men hadde storsinn nok til å se på skjønnheten i skaperverket.

 

Anonymous poster hash: 0bbc6...5b5

[Gjest Gul stjerne]

Må bare legge til at jeg er svært lite religiøs,selv om jeg blander himmel og helvete inn i det jeg skriver. Jeg tror ikke på noen av delene.

[Anonym bruker]

 

 

 

Her er det omvendt. Er så vandt med fra barnsben av at det til stadig er kriser, at nå når jeg ikke lenger har kriser å håndtere, eller noe å kjempe mot/for, så vet jeg ikke lenger hvem jeg er, eller hvorfor jeg er her. Har mistet helt meninga

 

Anonymous poster hash: 0ddbd...b66

 

Oi, så rart?! Fant du mening i å leve med problemer og kriser?

 

Anonymous poster hash: 6e7eb...19a

Kjenner eg blir provosert av flere innlegg.. eg skal miste min mann pga kreft innen måneder , viss vi er heldige 1-2 år.. Vi har 4 barn samme og eg syns livet er grusomt.. Sliter med å finne glede meg å at opp, vil ikke miste min store kjærlighet min mann, som er alt for meg og ungene. . Vær glad dere slipper å leve som meg, får eg har får et grusomt liv til den dagen eg selv går bort.

 

 

Anonymous poster hash: 5339b...68e