Er det sånn livet er?

[Anonym bruker]

Da jeg var barn, var livet så greit. Det skjedde aldri særlig alvorlige ting i min familie eller bekjentskapskrets. Nå, derimot! Jeg føler den ene krisen avløser den andre. Er det sånn for dere andre, eller er jeg bare max uheldig? Har kommet dit at jeg betviler meningen med livet. Det er jo bare en kamp for å komme seg gjennom! Mens jeg hele tiden venter på den dagen "alt skal bli bra.."

 

Anonymous poster hash: 6e7eb...19a

[Gjest Antarctica]

Du må nok være innstilt på at vonde ting vil skje, og en vakker dag ligger vi i graven alle sammen.

Utfordringa er vel å finne en daglig opplevelse av "meningsfullhet" (det som noen kaller for "håp")  - at livet skal leves, ikke overleves. At tida skal tilbringes med de menneskene du liker å være sammen med og med de tinga du liker å gjøre.

Vet ikke helt om det var noen hjelp i det, men voksenlivet er nok veldig annerledes enn det å være barn, da de voksne skjerma deg for mye rart.

[Anonym bruker]

Jeg tror det er faser av livet. Er selv i "krise" fasen og har vært det noen år. Føler aldri noe blir hundre prosent, ordner en ting seg går det til h med noe annet.

 

Dessuten kan man ikke sammenligne barnelivet med voksenlivet. Barn lever i en bekymringsfri verden.

 

Anonymous poster hash: d87e3...a8d

[Anonym bruker]

Jeg tror det er faser av livet. Er selv i "krise" fasen og har vært det noen år. Føler aldri noe blir hundre prosent, ordner en ting seg går det til h med noe annet.

 

Dessuten kan man ikke sammenligne barnelivet med voksenlivet. Barn lever i en bekymringsfri verden.

 

Anonymous poster hash: d87e3...a8d

Ja, men da føler jeg iblant at det var egoistisk av foreldrene mine å få meg. Hvorfor sette noen til denne miserable verden.. Og nå har jeg gjort det samme mot mine barn!

 

Anonymous poster hash: 6e7eb...19a

[Anonym bruker]

Samme følelse her. Her har den ene krisen avløst den andre de siste to årene. Prøver å tenke at det en gang må snu, og prøver å ta vare på øyeblikkene. Det gjorde jeg ikke før dessverre.

 

Anonymous poster hash: 48568...383

[Anonym bruker]

Her er det omvendt. Er så vandt med fra barnsben av at det til stadig er kriser, at nå når jeg ikke lenger har kriser å håndtere, eller noe å kjempe mot/for, så vet jeg ikke lenger hvem jeg er, eller hvorfor jeg er her. Har mistet helt meninga 

Anonymous poster hash: 0ddbd...b66

[Anonym bruker]

Hva er det du oppfatter som kriser da? Helt klart mer komplisert å være voksen, men krise synes jeg ikke det er.

 

Anonymous poster hash: b32cb...e99

[Anonym bruker]

Det er nok noen som får mer enn andre. Og noen ganger hoper ting seg opp...

 

Mine foreldre gikk personlig konkurs, ble skilt og samtidig mistet min mor sin bror fullstendig overaskende.

Hun har siden sagt til meg at om hun ikke hadde meg så ville hun ikke klart seg gjennom det...

Anonymous poster hash: 404ea...904

[Anonym bruker]

Ikke lett, men du må nok endre innstillingen din. Prøv å finne gleden i små ting. Hverdagsgleder som at fuglene synger, at barnet ditt ler, at du er så heldig å bo i Norge osv.

 

Gjør mer av det du liker og mindre av det du ikke liker er regel nr 1.

 

Livet består av både mye bra og mye dårlig. Fokuser på det som er bra. Det du fokuserer på vokser.

 

 

 

Anonymous poster hash: 408d5...5d7

[Anonym bruker]

De fleste voksne har perioder i livet som føles tunge og vanskelige, at man er i en myr man ikke helt kommer seg opp av. Likevel skal dette bare prege perioder i livet, ikke hele livet.

 

Forsøk å skrive ned det som faktisk er positiv, eller små mål som du kan klare å nå. Det er viktig å fokusere på det små tingene i livet også, det hjelper litt mot mismotet. Og til slutt løsner det igjen

Anonymous poster hash: d1c9e...104

[Anonym bruker]

voksenlivet kan ikke sammenlignes med barndommen men det finnes også faser i livet. For noen år siden gikk jeg fra bekymringsløs voksenliv (småbarn,turnus,utdanning) til helvete da mine foreldre nesten samtidig ble livstruende syke. Følelsen av at livet ble snudd på hodet var uutholdelig og alt av bekymringer som jeg til da hadde,virket så små i forhold til det å kanskje miste foreldrene. Men litt etter litt mye løste seg, vi måtte lære å leve med begges sykdommer. Det er nå 3 år siden og vi slappa litt av. Så det er ikke helt som det var før men vi kan kose oss uten å tenke at nå skal det skje noe forferdelig. Ta tiden til hjelp!

 

Anonymous poster hash: 2955d...ad8

[Anonym bruker]

Her avløses den ene krisen etter den andre, kreft og død går hånd i hånd i nærmeste familie! Pappa døde,tante døde,onkel dør snart, broren min fikk alvorlig kreft,bestefaren min døde (alderdom) ungene mine er syke (ikke kreft) forholdet mitt skranter,bestevenninne min måtte gjennom en stor operasjon pga kreft..

Og jeg har en sterk mistanke om at mamma har lungekreft, vi venter på svar på CT-undersøkelse.

Jeg er så sliten av sorg og angst! Hvis dette er "voksenlivet" vil jeg ikke være voksen!!

 

Anonymous poster hash: c5080...914

[LillaGorilla♥♥]

Bad things happen to good people. 

Dvs at livet nå en gang består av både gode og vonde ting. Folk blir syke, og vi skal alle dø en gang. Det er selvsagt ikke moro å oppleve vanskelige ting eller miste folk man er glad i, men det er sånn livet er for de fleste av oss- ja, alle, til slutt. 

 

Jeg tror litt av cluet er å kunne se det positive i de små ting, å ha en grunnleggende positiv holdning til livet, å kunne klare å lete etter det som er godt selv når livet virker vondt. For livet er jo fullt av gode og fine ting også- gode venner, glade barn, et smil fra en fremmed, en vakker sommerdag, lukten av vår i lufta, et kompliment, en liten klem fra et barn, god mat, en morsom historie osv. Noe er banaliteter, men jeg tror det er viktig å kunne se dem, å finne mening i det nære, det lille, når det stormer som verst. For vi har alle noe godt i livet vårt også, selv om det kan være vanskelig å se av og til.

 

Jeg tror man får det bedre om man prøver å akseptere de tingene man ikke kan forandre (døden, for eksempel), og heller prøve å se løsninger der man kan og ikke minst legge vekt på det positive og huske å legge merke til og finne mening i de nære og små ting. 

 

Mitt "livsmotto" er denne sangen;

 

De nære ting

Ditt sinn monne flyve så vide omkring,
det er som du glemmer de nære ting,
det er som du aldri en time har fred,
du lengter bestandig et annet sted.

 

Du syns dine dager er usle og grå,
hva er det du søker, hva venter du på?
Når aldri du unner deg rast eller ro,
kan ingen ting vokse og intet gro.

 

Gå inn i din stue, hvor liten den er,
så rommer den noe ditt hjerte har kjær.
På ropet i skogen skal ingen få svar,
finn veien tilbake til det du har.

 

Den lykken du søker bak blående fjell,
kan hende du alltid har eiet den selv.
Du skal ikke jage i hvileløs ring,
men lær deg å elske de nære ting.

Endret 18. mars 2015 av LillaGorilla♥♥

[Anonym bruker]

Jeg har aldri hatt en krise. Har aldri vært i en begravelse engang.. Jeg syntes livet er litt kjedelig. Ikke det at jeg trenger død og sykdom rundt meg, men tror jeg hadde fått mer respekt for livet hvis jeg hadde erfaring i at livet er skjørt..

Anonymous poster hash: 87763...37c

[Anonym bruker]

 

Jeg har aldri hatt en krise. Har aldri vært i en begravelse engang.. Jeg syntes livet er litt kjedelig. Ikke det at jeg trenger død og sykdom rundt meg, men tror jeg hadde fått mer respekt for livet hvis jeg hadde erfaring i at livet er skjørt..

 

Anonymous poster hash: 87763...37c

Nå kjente jeg at jeg ble litt misunnelig, tenk å ha det sånn.

Men, så er det noe med alle de krisene jeg har opplevd og løst har formet meg til den jeg er både på godt og vondt. Det har gjort meg så utrolig takknemlig og motstandsdyktig. Det finnes ikke tvil i hele meg om at jeg takler alle utfordringer jeg møter på grunn av erfaringe mine og det er nok en ting jeg er takknemlig for.

 

 

Anonymous poster hash: 6aecf...472

[Anonym bruker]

Jeg føler mye av det samme som deg. Den beste tiden i livet mitt er også barndomstida mi. Hadde jeg bare fått skrudd tilbake tida...

 

Den siste tiden har det også vært mye elendighet som kommer som perler på snorr. Dødsfall av tre av mine nærmeste som jeg hadde utrolig godt forhold de siste to årene, flere omorganisering på jobben innen kort tid som tærer på meg for det er blitt enda mer kaos og på toppen av det hele, huset som vi nylig har kjøpt er fullt av feil av mangler. Gruer meg til å slåss mot eieskift forsikring Protector

 

Oppi alt elendig, har jeg heldigvis en fantastisk familie, mannen og ungene som lyser opp hverdagen min. Uten dem så vet jeg faktisk ikke hvordan det ville ha gått med meg...

 

Anonymous poster hash: 9e0c5...6f6

[Anonym bruker]

Mitt liv har vært vanskelig - vanskeligere - og nå enda mye verre. Livet har vært en lang kamp, og nå er det ikke så mye som kan bli verre. Jeg har hatt noen kortere glimt eller perioder som har vært greie, men det har alltid vært en kamp. Og nå har jeg begynt å lure på hvor mye et menneske egentlig kan orke før det sier stopp. Jeg nærmer meg den grensen.

Anonymous poster hash: 46d34...fa0

[Anonym bruker]

Bad things happen to good people. 

Dvs at livet nå en gang består av både gode og vonde ting. Folk blir syke, og vi skal alle dø en gang. Det er selvsagt ikke moro å oppleve vanskelige ting eller miste folk man er glad i, men det er sånn livet er for de fleste av oss- ja, alle, til slutt. 

 

Jeg tror litt av cluet er å kunne se det positive i de små ting, å ha en grunnleggende positiv holdning til livet, å kunne klare å lete etter det som er godt selv når livet virker vondt. For livet er jo fullt av gode og fine ting også- gode venner, glade barn, et smil fra en fremmed, en vakker sommerdag, lukten av vår i lufta, et kompliment, en liten klem fra et barn, god mat, en morsom historie osv. Noe er banaliteter, men jeg tror det er viktig å kunne se dem, å finne mening i det nære, det lille, når det stormer som verst. For vi har alle noe godt i livet vårt også, selv om det kan være vanskelig å se av og til.

 

Jeg tror man får det bedre om man prøver å akseptere de tingene man ikke kan forandre (døden, for eksempel), og heller prøve å se løsninger der man kan og ikke minst legge vekt på det positive og huske å legge merke til og finne mening i de nære og små ting. 

 

Mitt "livsmotto" er denne sangen;

 

De nære ting

Ditt sinn monne flyve så vide omkring,

det er som du glemmer de nære ting,

det er som du aldri en time har fred,

du lengter bestandig et annet sted.

 

Du syns dine dager er usle og grå,

hva er det du søker, hva venter du på?

Når aldri du unner deg rast eller ro,

kan ingen ting vokse og intet gro.

 

Gå inn i din stue, hvor liten den er,

så rommer den noe ditt hjerte har kjær.

På ropet i skogen skal ingen få svar,

finn veien tilbake til det du har.

 

Den lykken du søker bak blående fjell,

kan hende du alltid har eiet den selv.

Du skal ikke jage i hvileløs ring,

men lær deg å elske de nære ting.

Takk, denne sangen var det godt å bli minnet på. Spørsmålet er bare hvordan man skal klare det i praksis.. å glede seg over de små tingene.. når mange av de store tingene er så vanskelige.

 

Jeg kommer stadig tilbake til denne tanken om at alt var bedre da jeg var liten, og (absurd nok) at dersom jeg aldri hadde flyttet hjemmefra og hadde latt mamma og pappa fortsette å bestemme for meg, så ville alt fortsatt vært like bra! Jeg vil at de som har satt meg til verden skal garantere min lykke, liksom.. JEG har ikke bedt om å bli født, jeg orker ikke, det er for vanskelig! Hva er poenget med å bare "klare seg gjennom"? Jeg går rundt og føler at jeg venter på å bli gammel, kunne puste ut og si "jeg greide det, nå kan jeg dø".

 

Anonymous poster hash: 6e7eb...19a

[Anonym bruker]

 

Her er det omvendt. Er så vandt med fra barnsben av at det til stadig er kriser, at nå når jeg ikke lenger har kriser å håndtere, eller noe å kjempe mot/for, så vet jeg ikke lenger hvem jeg er, eller hvorfor jeg er her. Har mistet helt meninga 

 

Anonymous poster hash: 0ddbd...b66

 

Oi, så rart?! Fant du mening i å leve med problemer og kriser?

 

Anonymous poster hash: 6e7eb...19a

[Anonym bruker]

Hi, jeg tror jeg skjønner litt hva du mener.

Kjenner og at jeg blir veldig lei meg når jeg tenker på barndommen, hadde så mange muligheter da. Var skoleflink, søt og hadde mange venner. Når jeg tenker tilbake var jeg en person som hadde lett for mye og alle valg var åpne.

Så tok jeg endel valg som kanskje ikke var så heldige, ikke noe rus eller kriminelt altså... men tok en utdannelse som fikk meg inn i et miljø hvor jeg på et vis aldri har vært god nok.

Nå sitter jeg med en jobb jeg ikke ser så mye poeng i, og gremmer meg.

 

Anonymous poster hash: 404ea...904

[Anonym bruker]

Her har jeg hatt det jævlig fra jeg ble født. Nå var definitivt mine verste år i barndommen, til jeg flyttet hjemmefra 16 år gammel. Men etter det så har jeg alltid hatt dårlig økonomi, blitt behandlet dårlig av kjærester, sviktet av familie og venner. Flere kroniske sykdommer jeg sliter med. Og hver gang jeg føler jeg får hodet over vannet økonomisk, så detter jeg ned igjen. Jeg er alene med mine 2 fantastiske barn, hadde jeg ikke hatt de, så hadde jeg heller ikke vert her. Men nå føler jeg hver eneste dag er en kamp. Jeg er lei av alltid å ha dårlig råd, være syk, kjempe gjennom en utdannelse, være alene, ikke få kjæreste.

Anonymous poster hash: 26092...462

[Anonym bruker]

Har det akkurat som deg. Mistet faren min i selvmord, og det ene tar det andre. Dårlige nyheter om flere i familien, og lurer på hva blir det neste! Sorgen sliter meg helt ut, har i tillegg migrene som gir meg tøffe dager i perioder. Jeg har så lyst å være glad og ha masse energi, og prøver mitt aller beste.

 

Før faren min tok livet sitt så livet helt annerledes ut. Hadde mange utfordringer da også, særlig med svigers! Men følte meg mer hel og lykkelig, og hadde fått meg mann og barn og hus og ja, masse!

Jeg synes livet blir bare mer og mer komplisert nå, er så redd for kriser og at vonde ting skal skje.

 

På den annen side, jeg har opplevd mye positivt også. Jeg/vi bestemmer mye mer i vårt liv nå enn før. Før blandet mange seg inn bare for moro skyld, men jeg føler meg mye mer voksen og selvstendig enn noen gang. Det er så viktig å prøve å følge opp noen av drømmene sine. Jeg tar nå mer hensyn til meg selv og mine behov, det må jeg bare, ellers går det rett vest.

Skaffet meg verdens beste hund, og tar vare på store og små gleder i livet. 

Det er også lov å synes synd på seg selv og de mennesker som blir rammet!! Det gjør jeg!

Mitt råd : DYRK SORGENE OG GLEDENE I LIVET SOM LIKEVERDIGE. 

 

GOD VARM KLEM TIL DEG 

Anonymous poster hash: 5111d...36c

[Anonym bruker]

Da jeg var barn, var livet så greit. Det skjedde aldri særlig alvorlige ting i min familie eller bekjentskapskrets. Nå, derimot! Jeg føler den ene krisen avløser den andre. Er det sånn for dere andre, eller er jeg bare max uheldig? Har kommet dit at jeg betviler meningen med livet. Det er jo bare en kamp for å komme seg gjennom! Mens jeg hele tiden venter på den dagen "alt skal bli bra.."

 

Anonymous poster hash: 6e7eb...19a

 

Hadde noen større kriser i familien som barn, så jeg husker vel ikke barndommen som helt bekymringsløs.

Men jeg skjønner veldig godt hva du mener... Føler også jeg står på og går og venter på at ting skal bli bedre, uten at det oppstår noen mulighet for det.

Kom noen tårer i stad da jeg åpnet selvangivelsen og ikke bare så at jeg fikk en enda mer restskatt enn ventet, men også så totalgjelden min som har vokst til over hundre tusen mer enn det den var i fjor.

 

Anonymous poster hash: 255a6...cf2

[Anonym bruker]

 

Da jeg var barn, var livet så greit. Det skjedde aldri særlig alvorlige ting i min familie eller bekjentskapskrets. Nå, derimot! Jeg føler den ene krisen avløser den andre. Er det sånn for dere andre, eller er jeg bare max uheldig? Har kommet dit at jeg betviler meningen med livet. Det er jo bare en kamp for å komme seg gjennom! Mens jeg hele tiden venter på den dagen "alt skal bli bra.."

 

Anonymous poster hash: 6e7eb...19a

 

Hadde noen større kriser i familien som barn, så jeg husker vel ikke barndommen som helt bekymringsløs.

Men jeg skjønner veldig godt hva du mener... Føler også jeg står på og går og venter på at ting skal bli bedre, uten at det oppstår noen mulighet for det.

Kom noen tårer i stad da jeg åpnet selvangivelsen og ikke bare så at jeg fikk en enda mer restskatt enn ventet, men også så totalgjelden min som har vokst til over hundre tusen mer enn det den var i fjor.

 

Anonymous poster hash: 255a6...cf2

 

 

Men skal si at jeg midt i all motløsheten i eget liv, faktisk blir veldig glad når ting ordner seg for andre jeg bryr meg om.

 

Anonymous poster hash: 255a6...cf2

[Anonym bruker]

Da jeg var barn, var livet så greit. Det skjedde aldri særlig alvorlige ting i min familie eller bekjentskapskrets. Nå, derimot! Jeg føler den ene krisen avløser den andre. Er det sånn for dere andre, eller er jeg bare max uheldig? Har kommet dit at jeg betviler meningen med livet. Det er jo bare en kamp for å komme seg gjennom! Mens jeg hele tiden venter på den dagen "alt skal bli bra.."

 

Anonymous poster hash: 6e7eb...19a

Det spørs litt. Om det er død og sykdom er ikke det noe du kan gjøre noe med, men hvis det handler om konflikter på jobb eller i familien, så er jo det noe du kan ordne opp i eller trekke deg unna.

 

Anonymous poster hash: 0348b...9d6