Dere som mener så mye om skilsmissebarn ...

[Anonym bruker]

 

 

Det siste tilfellet var jo fundamentalt annerledes enn utroskap og vold.

Foreldrene kunne valgt å ikke ha isfront, de kunne valgt å lage et lykkelig hjem for barna sine.

 

Anonymous poster hash: 6ae4b...84b

Ja, om de kunne oppgi alle følelsene sine, undertrykke dem, trylle dem vekk, slutte å ha dem. Akkurat det er enklere sagt enn gjort. Selv om man forsøker å oppføre seg skikkelig osv så vil man stadig ha de følelsene man har. Man kan ikke bare bestemme seg for å ha et lykkelig hjem. Det blir et skuespill som går en liten tid og på et eller annet tidspunkt brister illusjonen. Hva lærer man sine barn da? At det er greit å finne seg i alt fra partneren for å bevare illusjonen om et lykkelig hjem? At det er greit å undertrykke følelsene sine så lenge man bare holder fasaden? Det er ikke akkurat sundt.....

Kjærlighet kan læres! Man kan inngå et fornuftig liv, og ikke bare jage etter lykken, og sine egne tilfredstillinger!

 

Klart det ikke er bra å vokse opp i isfront, eller krigssone.

Men hva med å ta ansvar for at det ikke utvikler seg slik.

 

Vi må jo skilles, kranglingen vår er ikke bra for ungene, som om ingen av de voksne er ansvarlig for den? Den er noe som bare skjer og lever sitt eget liv?

 

Folk må ta ansvar for hjemmet sitt, for barna sine og samlivet sitt!

 

 

Anonymous poster hash: 6ae4b...84b

[Giss]

 

 

Det siste tilfellet var jo fundamentalt annerledes enn utroskap og vold.

Foreldrene kunne valgt å ikke ha isfront, de kunne valgt å lage et lykkelig hjem for barna sine.

 

Anonymous poster hash: 6ae4b...84b

Ja, om de kunne oppgi alle følelsene sine, undertrykke dem, trylle dem vekk, slutte å ha dem. Akkurat det er enklere sagt enn gjort. Selv om man forsøker å oppføre seg skikkelig osv så vil man stadig ha de følelsene man har. Man kan ikke bare bestemme seg for å ha et lykkelig hjem. Det blir et skuespill som går en liten tid og på et eller annet tidspunkt brister illusjonen. Hva lærer man sine barn da? At det er greit å finne seg i alt fra partneren for å bevare illusjonen om et lykkelig hjem? At det er greit å undertrykke følelsene sine så lenge man bare holder fasaden? Det er ikke akkurat sundt.....

Kjærlighet kan læres! Man kan inngå et fornuftig liv, og ikke bare jage etter lykken, og sine egne tilfredstillinger!

 

Klart det ikke er bra å vokse opp i isfront, eller krigssone.

Men hva med å ta ansvar for at det ikke utvikler seg slik.

 

Vi må jo skilles, kranglingen vår er ikke bra for ungene, som om ingen av de voksne er ansvarlig for den? Den er noe som bare skjer og lever sitt eget liv?

 

Folk må ta ansvar for hjemmet sitt, for barna sine og samlivet sitt!

 

 

Anonymous poster hash: 6ae4b...84b

 

Noen ganger er det å ta ansvar å sette en strek. Nei, kjærlighet kan ikke læres. Da hadde det jo vært helt greit å drive på med arrangerte ekteskaper. Ungene er ikke dumme. De skjønner veldig fort om foreldrene ikke er glad i hverandre, de merker spenningene selv om foreldrene forsøker å skjule det. Det gir ikke trygge barn. Uten barn kan man sikkert få til en form for system hvor man lever sammen side ved side uten de store krangler selv om det er kjærlighetsløst. Med unger i familien er det en helt annen sak, for alt som berører ungene er viktig for oss. Det er mye følelser knyttet til hvordan man ønsker at ens barn skal ha de/skal oppdras. Mennesker er ikke maskiner. Vi har en hel bunke instinkter og følelser i oss som vi ikke bare kan skru av og på etter lyst og behov. Man ødelegger seg selv om man forsøker å ignorere alt det.

[skjotta]

Jeg er skilsmissebarn og glad for det

Der var ikke noen vold, men mye krangling og uro.

 

Personlig tror jeg ikke det er bruddet som "skader" barna (%vis ikke så mange skilsmissebarn som ender opp skadet) men hvordan foreldrene gjennomfører det. Er bruddet et nødvendig faktum, så må foreldrene evne å sette barna først og gjøre det beste ut av en vanskelig situasjon. Ikke snakke stygt om hverandre, la nye forhold og selvrealisering vente, samarbeide og kommunisere.

 

Klarer foreldrene det, vil bruddet som oftest være å foretrekke fremfor et hjem der mamma og pappa ikke trives sammen.

[Anonym bruker]

Jeg tenker at skilsmissen jeg gikk igjennom var en nldvendighet. Alternativet var at min datter skulle oppøeve en mamma som ble undertrykt, som var trist hele tiden, som ikke tok vare på seg selv og som ikke levnde et lykkelig liv. Hva hadde jeg lært henne da? Hvor mye skade hadde jeg påført henne da kontra den skaden hun evt får av å ikke ha to foreldre som bor sammen? Jeg mener skaden hadde vært større dersom jeg hadde blitt. Mitt mål er å lære henne å leve et liv der hun respekteree seg selv, der hun innser at hun fortjener å bli elsket akkurat slik hun er. Jeg vet det ikke er optimalt å ha skilte foreldre, men jeg tror det er mye hcordan du takler skilsmissen selv og hvordan du legger opp et godt samarbeid med den andre part som har mye å si for hvorvidt barnet tar det bra. Dersom vi voksne viser barna at vi respekterer hverandre, aldri snakker stygt om hverandre og er litt fleksible- tror jeg mye kan kjennes bedre for de små. Det værste må jo være å vokse opp å føle at mamma og pappa hater hverandre? Det er ikke for det beste at man plent skal holde sammen om man er ulykkelig. Man skal kunne være en sunn rollemodell for barna, da må man ha det greit med seg selv.

 

Anonymous poster hash: 19454...98c

[Gjest Antarctica]

 

 

Det siste tilfellet var jo fundamentalt annerledes enn utroskap og vold.

Foreldrene kunne valgt å ikke ha isfront, de kunne valgt å lage et lykkelig hjem for barna sine.

 

Anonymous poster hash: 6ae4b...84b

Ja, om de kunne oppgi alle følelsene sine, undertrykke dem, trylle dem vekk, slutte å ha dem. Akkurat det er enklere sagt enn gjort. Selv om man forsøker å oppføre seg skikkelig osv så vil man stadig ha de følelsene man har. Man kan ikke bare bestemme seg for å ha et lykkelig hjem. Det blir et skuespill som går en liten tid og på et eller annet tidspunkt brister illusjonen. Hva lærer man sine barn da? At det er greit å finne seg i alt fra partneren for å bevare illusjonen om et lykkelig hjem? At det er greit å undertrykke følelsene sine så lenge man bare holder fasaden? Det er ikke akkurat sundt.....

Kjærlighet kan læres! Man kan inngå et fornuftig liv, og ikke bare jage etter lykken, og sine egne tilfredstillinger!

 

Klart det ikke er bra å vokse opp i isfront, eller krigssone.

Men hva med å ta ansvar for at det ikke utvikler seg slik.

 

Vi må jo skilles, kranglingen vår er ikke bra for ungene, som om ingen av de voksne er ansvarlig for den? Den er noe som bare skjer og lever sitt eget liv?

 

Folk må ta ansvar for hjemmet sitt, for barna sine og samlivet sitt!

 

 

Anonymous poster hash: 6ae4b...84b

 

Ungene dine har det så bra som DU har det. Hvis du sultes ut i forholdet og ikke opplever kjærlighet, blir du en ulykkelig person. Tror du virkelig du kan oppdra små "solstråler" da?

[Anonym bruker]

Hehe, jeg ble også fortalt at jeg var egoistisk som brøt med mannen i stedet for å la ham pule rundt (tilga ham TO ganger, og han bare fortsatte med nye kjerringer). Ei venninne av meg opplevde å få kritikk for at mannen hennes var utro og forlot henne til fordel for elskerinnen (hun kunne da forebygge utroskap ved å pynte seg mer, "tjene" mannen sin mer, akseptere mer seksuelt osv, og så kunne hun da krype til ham etterpå og be ham å komme tilbake). Ser ut som enkelte mener at damer skal gå for lut og kaldt vann, og at det kun er damas ansvar at foreldrene holder sammen, menn kan oppføre seg som de vil uten konsekvenser.

Anonymous poster hash: b51e5...8ad