Dere som mener så mye om skilsmissebarn ...

[Anonym bruker]

Det er så mange her inne som har så sterke meninger om hvor ødeleggende det er for barn å være skilsmissebarn og at folk ikke prøver hardt nok. Og ja, det er helt klart at det å være skilsmissebarn ikke er optimalt, men jeg synes også at bildet blir fryktelig unyansert. Samtidig lurer jeg på hvor mange av dere som er mest kritiske selv er skilsmissebarn?

 

Jeg er skilsmissebarn, og det samme er to av mine beste venninner. Felles for oss alle er at det var ikke alltid så enkelt å forstå hvorfor våre foreldre skilte lag, men også at vi da vi ble litt eldre (rundt 9-10 år kanskje?) begynte å forstå at skilsmisse var det beste som kunne skjedd. I dag er jeg rett ut takknemlig for at mamma skilte seg fra pappa og dermed gav meg en mye bedre barndom enn jeg ellers ville fått.

 

Det at mor og far lever sammen er på ingen måte alltid til barnas beste. For det første er det veldig mange ulike årsaker til brudd, og slett ikke alle kommer godt nok fram for de som bare står på utsiden og synser og tror. Ta mitt og mine venninners tilfeller, her i tilfeldig rekkefølge:

 

*Utro mann, flere ganger, flyttet en dag ut og forlot mor og barn, helt ut av det blå. Hva mener dere kritiske personer at mor skulle gjort her da?

 

*Mann som er voldelig og slo mor ofte, men aldri så det syntes. Mor merket at barna ble utrygge og kom seg omsider ut av ekteskapet. Ingen rundt visste at det var vold involvert. Mener dere at hun skulle blitt og utsatt barna for å se konemishandling jevnlig? Tror dere at det er noe sunt å vokse opp med for et barn?

 

*Et par som giftet seg bare fordi de ventet barn, men de var aldri skikkelig forelsket. Etter et par år ble det mer og mer isfront hjemme. Aldri berøring dem i mellom, mye småkrangling og stikk til hverandre osv. Barna gikk på tå hev og følte at det var deres skyld selv om foreldrene forsikret dem om at de elsket dem. Er dette noe sunt sted for et barn å vokse opp synes dere?

 

I alle tre tilfellene, både mitt og mine venninners, opplevde vi at både mor og far fikk nye partnere som de var lykkelige med, og at de dermed ble lykkelige selv. Og når mammaen min er lykkelig, blir også jeg mer lykkelig. Sånn hadde jeg det som barn også, selv om jeg selvsagt grublet over dette med at mine foreldre var skilt og ikke så mange andre sine.

 

Klart man skal prøve å jobbe med et forhold for barnas skyld, men det går også en grense for nå det er best for barn å bo sammen med begge sine foreldre. Etter en stund, og i mange tilfeller, vil det ikke lenger være til barnas beste å bo med begge foreldrene. Det kan tvert i mot gjøre større skade enn gagn. Forskjellen er at det er lite forskning på skadeomfanget av barn som bor sammen med begge foreldrene der foreldrene ikke passer sammen/har det godt sammen, men mye på barn av foreldre som valgte å gå hver til sitt. Jeg tror helt ærlig at skadeomfanget på barn av foreldre som fortsetter et ikke-fungerende samliv er vel så stort, kanskje større, enn for de som er skilsmissebarn.

 

Foreldre er tross alt rollemodeller, og hvilken rollemodell er men dersom man godtar drittkasting, bli slått, ikke klarer å løse konflikter på andre måter enn ved krangling, aldri viser en partner kjærtegn osv? Og husk på at man må være TO STYKKER for å jobbe med et forhold, så det nytter ikke å bare be mor, eller far, om å skjerpe seg og oppføre seg som voksne. Den ene forsøker kanskje virkelig, men man må jo være to om å få et forhold til å fungere, ikke bare en.

Anonymous poster hash: d610e...6f8

[Anonym bruker]

Jeg syns DU er ganske unyansert her jeg. De eksemplene du viser til, er jo klare skilsmissegrunner. Alle skjønner det, også barna, ihvertfall etterhvert som de blir eldre.

Jeg svarte i den andre tråden om skilsmissebarn, og jeg står for det jeg sa der. Når far(eller mor) blir forelsket i en annen og tror at gresset er grønnere på andre sida, mener jeg at dette ikke er god nok grunn. Heller ikke at man er lei eller syns at det går ann å prøve å bo alene for en stund. Det er ingen forhold som er rosenrøde og romantiske hele tida, ikke halvparten av tida en gang, og DET er også viktig for barn å se og lære!

Anonymous poster hash: a5881...b1c

[Anonym bruker]

Hei! Jeg er en av de som kanskje kan være kritisk til skilsmisser og som mener at folk bør strekke seg langt for å holde sammen.

 

Men ikke i tilfeller hvor det dreier seg om vold, rus og misbruk. Da har barna det bedre med en velfungerene aleneforeldre.

 

Det jeg tenker er at mange har litt urealistiske forventninger til hvordan et forhold skal være, og at mange slår seg sammen med feil partner. Du sier man må være to for å få det til å fungere, ja det er helt sant. Jeg mener at om begge parter er innstillt på at dette skal gå, så vil det også fungere.

Når du sier at folk ikke skal godta skittkasting og trakassering så er jeg jo helt enig i det, men hvorfor slår man seg da sammen med en slik partner.

 

Anonymous poster hash: ac070...043

[Anonym bruker]

Når rundt halvparten av alle barn opplever skilsmisser, så er det grenser for i hvor stor grad man kan si at dette er ødeleggende for barna.. Det var nok verre før, fordi det ikke var like vanlig, og man ble litt "utenfor" og det ble gjort mye ut av det. Det er ikke ideelt, og det er upraktisk og medfører stress og dårlig samvittighet. Men foreldre som krangler hele tiden, eller som er ulykkelige, gir virkelig ikke en trygg og god barndom. Noen ganger er det det beste for alle at foreldrene skiller lag. Men foreldrene bør gjøre det lettest mulig for barna, og de bør skjerpe seg når det gjelder å gi de dårlig samvittighet -MANGE foreldre er dårlige på dette, sannsynligvis ubevisst, men det hjelper ikke barna.

 

MEN jeg synes en del tar litt vel lett på å få barn. Noen synes at å gifte seg er et sååå stort skritt, mens å få barn ikke er noen stor greie. Og noen prøver å redde forholdet ved å få barn. Slike opplegg synes jeg er leit. Man bør føle at man virkelig ønsker å leve sammen med den andre når man tar et valg om å få barn sammen. For å ha to foreldre som ikke bor sammen er ikke moro.

 

Jeg er skilsmissebarn selv, og mine foreldre har vært blant de flinkere i denne situasjonen. Likevel er det noe jeg virkelig ikke ønsker for mine barn, og jeg har alltid vært veldig klar på at jeg skal finne en jeg ønsker å tilbringe resten av livet med før jeg får barn. Dette har vært ekstremt viktig for meg.

Anonymous poster hash: af31a...716

[Anonym bruker]

 

Jeg syns DU er ganske unyansert her jeg. De eksemplene du viser til, er jo klare skilsmissegrunner. Alle skjønner det, også barna, ihvertfall etterhvert som de blir eldre.

Jeg svarte i den andre tråden om skilsmissebarn, og jeg står for det jeg sa der. Når far(eller mor) blir forelsket i en annen og tror at gresset er grønnere på andre sida, mener jeg at dette ikke er god nok grunn. Heller ikke at man er lei eller syns at det går ann å prøve å bo alene for en stund. Det er ingen forhold som er rosenrøde og romantiske hele tida, ikke halvparten av tida en gang, og DET er også viktig for barn å se og lære!

 

Anonymous poster hash: a5881...b1c

 

Men det hjelper jo fortsatt ikke å mene at det ikke er god nok grunn å bli forelsket i en annen dersom den som er forelsket stikker og ikke en gang gir forholdet en nye sjanse? Man må som nevnt være to for å få et forhold til å fungere, og i den andre tråden var det mannen som hadde blitt forelsket og rett og slett forlatt kona. Han skulle kanskje jobbet mer med forholdet, men man kan ikke gi henne ansvaret for at han stikker.

 

HI

 

Anonymous poster hash: d610e...6f8

[Anonym bruker]

 

Hei! Jeg er en av de som kanskje kan være kritisk til skilsmisser og som mener at folk bør strekke seg langt for å holde sammen.

 

Men ikke i tilfeller hvor det dreier seg om vold, rus og misbruk. Da har barna det bedre med en velfungerene aleneforeldre.

 

Det jeg tenker er at mange har litt urealistiske forventninger til hvordan et forhold skal være, og at mange slår seg sammen med feil partner. Du sier man må være to for å få det til å fungere, ja det er helt sant. Jeg mener at om begge parter er innstillt på at dette skal gå, så vil det også fungere.

Når du sier at folk ikke skal godta skittkasting og trakassering så er jeg jo helt enig i det, men hvorfor slår man seg da sammen med en slik partner.

 

 

Anonymous poster hash: ac070...043

 

Tror du de hadde slik i starten av forholdet da? Jeg vil tro de fleste par er veldig lykkelig i starten, og kanskje glipper prevensjonen og de velger å beholde barnet, og så kommer hverdagen og de takler den ikke. Enten begge partene, eller bare den ene (og da går det jo utover begge). Ingen kan spå framtiden sin med en partner, og det er jo slett ikke ukjent at en del drittsekker kan være uhyre sjarmerende i starten av et bekjentskap. Det blir litt for lett å sitte på en høy hest og tro at man selv aldri ville gått i fellen.

 

Anonymous poster hash: d610e...6f8

[Anonym bruker]

 

 

Hei! Jeg er en av de som kanskje kan være kritisk til skilsmisser og som mener at folk bør strekke seg langt for å holde sammen.

 

Men ikke i tilfeller hvor det dreier seg om vold, rus og misbruk. Da har barna det bedre med en velfungerene aleneforeldre.

 

Det jeg tenker er at mange har litt urealistiske forventninger til hvordan et forhold skal være, og at mange slår seg sammen med feil partner. Du sier man må være to for å få det til å fungere, ja det er helt sant. Jeg mener at om begge parter er innstillt på at dette skal gå, så vil det også fungere.

Når du sier at folk ikke skal godta skittkasting og trakassering så er jeg jo helt enig i det, men hvorfor slår man seg da sammen med en slik partner.

 

 

Anonymous poster hash: ac070...043

 

Tror du de hadde slik i starten av forholdet da? Jeg vil tro de fleste par er veldig lykkelig i starten, og kanskje glipper prevensjonen og de velger å beholde barnet, og så kommer hverdagen og de takler den ikke. Enten begge partene, eller bare den ene (og da går det jo utover begge). Ingen kan spå framtiden sin med en partner, og det er jo slett ikke ukjent at en del drittsekker kan være uhyre sjarmerende i starten av et bekjentskap. Det blir litt for lett å sitte på en høy hest og tro at man selv aldri ville gått i fellen.

 

Anonymous poster hash: d610e...6f8

 

Vet du, der er jeg ikke helt enig.

Jeg ser jo mange par rundt meg, i bekjenskapskretsen. Det er slett ikke så sjokkerende for meg hvem som får det til, og hvem som blir skilt.

For meg ser det ut som om innstilling og vilje er det som gjør at folk holder sammen. Og så tror jeg det hjelper å ikke være alt for ung, den du forelsker deg i når du er par og tjue, er ikke nødvendigvis den rette.

 

Anonymous poster hash: ac070...043

[Giss]

 

Hei! Jeg er en av de som kanskje kan være kritisk til skilsmisser og som mener at folk bør strekke seg langt for å holde sammen.

 

Men ikke i tilfeller hvor det dreier seg om vold, rus og misbruk. Da har barna det bedre med en velfungerene aleneforeldre.

 

Det jeg tenker er at mange har litt urealistiske forventninger til hvordan et forhold skal være, og at mange slår seg sammen med feil partner. Du sier man må være to for å få det til å fungere, ja det er helt sant. Jeg mener at om begge parter er innstillt på at dette skal gå, så vil det også fungere.

Når du sier at folk ikke skal godta skittkasting og trakassering så er jeg jo helt enig i det, men hvorfor slår man seg da sammen med en slik partner.

 

 

Anonymous poster hash: ac070...043

 

Det er de færreste som er slik fra starten. Ting utvikler seg. De første par årene er alt fint. Så etter hvert kommer den stygge siden frem og blir mer og mer fremtredende.

[Giss]

 

 

 

Hei! Jeg er en av de som kanskje kan være kritisk til skilsmisser og som mener at folk bør strekke seg langt for å holde sammen.

 

Men ikke i tilfeller hvor det dreier seg om vold, rus og misbruk. Da har barna det bedre med en velfungerene aleneforeldre.

 

Det jeg tenker er at mange har litt urealistiske forventninger til hvordan et forhold skal være, og at mange slår seg sammen med feil partner. Du sier man må være to for å få det til å fungere, ja det er helt sant. Jeg mener at om begge parter er innstillt på at dette skal gå, så vil det også fungere.

Når du sier at folk ikke skal godta skittkasting og trakassering så er jeg jo helt enig i det, men hvorfor slår man seg da sammen med en slik partner.

 

 

Anonymous poster hash: ac070...043

 

Tror du de hadde slik i starten av forholdet da? Jeg vil tro de fleste par er veldig lykkelig i starten, og kanskje glipper prevensjonen og de velger å beholde barnet, og så kommer hverdagen og de takler den ikke. Enten begge partene, eller bare den ene (og da går det jo utover begge). Ingen kan spå framtiden sin med en partner, og det er jo slett ikke ukjent at en del drittsekker kan være uhyre sjarmerende i starten av et bekjentskap. Det blir litt for lett å sitte på en høy hest og tro at man selv aldri ville gått i fellen.

 

Anonymous poster hash: d610e...6f8

 

Vet du, der er jeg ikke helt enig.

Jeg ser jo mange par rundt meg, i bekjenskapskretsen. Det er slett ikke så sjokkerende for meg hvem som får det til, og hvem som blir skilt.

For meg ser det ut som om innstilling og vilje er det som gjør at folk holder sammen. Og så tror jeg det hjelper å ikke være alt for ung, den du forelsker deg i når du er par og tjue, er ikke nødvendigvis den rette.

 

Anonymous poster hash: ac070...043

 

Det har ikke så mye med alder å gjøre. Skjer rett som det er for folk i 30-årene også. Og hvis man er to og den ene er innstilt på å jobbe men den andre ikke er da er løpet kjørt for begge. I hver enkelt sak er det to parter og det er alt for lettvint å si at folk gir seg for lett. De færreste forteller alle stygge detaljer fra sitt samliv til omgangskretsen så det kan være mye som er skjult og kan få det til å se lettvint ut på overflaten.

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Hei! Jeg er en av de som kanskje kan være kritisk til skilsmisser og som mener at folk bør strekke seg langt for å holde sammen.

 

Men ikke i tilfeller hvor det dreier seg om vold, rus og misbruk. Da har barna det bedre med en velfungerene aleneforeldre.

 

Det jeg tenker er at mange har litt urealistiske forventninger til hvordan et forhold skal være, og at mange slår seg sammen med feil partner. Du sier man må være to for å få det til å fungere, ja det er helt sant. Jeg mener at om begge parter er innstillt på at dette skal gå, så vil det også fungere.

Når du sier at folk ikke skal godta skittkasting og trakassering så er jeg jo helt enig i det, men hvorfor slår man seg da sammen med en slik partner.

 

 

Anonymous poster hash: ac070...043

 

Tror du de hadde slik i starten av forholdet da? Jeg vil tro de fleste par er veldig lykkelig i starten, og kanskje glipper prevensjonen og de velger å beholde barnet, og så kommer hverdagen og de takler den ikke. Enten begge partene, eller bare den ene (og da går det jo utover begge). Ingen kan spå framtiden sin med en partner, og det er jo slett ikke ukjent at en del drittsekker kan være uhyre sjarmerende i starten av et bekjentskap. Det blir litt for lett å sitte på en høy hest og tro at man selv aldri ville gått i fellen.

 

Anonymous poster hash: d610e...6f8

 

Vet du, der er jeg ikke helt enig.

Jeg ser jo mange par rundt meg, i bekjenskapskretsen. Det er slett ikke så sjokkerende for meg hvem som får det til, og hvem som blir skilt.

For meg ser det ut som om innstilling og vilje er det som gjør at folk holder sammen. Og så tror jeg det hjelper å ikke være alt for ung, den du forelsker deg i når du er par og tjue, er ikke nødvendigvis den rette.

 

Anonymous poster hash: ac070...043

 

Det har ikke så mye med alder å gjøre. Skjer rett som det er for folk i 30-årene også. Og hvis man er to og den ene er innstilt på å jobbe men den andre ikke er da er løpet kjørt for begge. I hver enkelt sak er det to parter og det er alt for lettvint å si at folk gir seg for lett. De færreste forteller alle stygge detaljer fra sitt samliv til omgangskretsen så det kan være mye som er skjult og kan få det til å se lettvint ut på overflaten.

 

Ja det er klart, det finnes ingen garantier:)

 

Anonymous poster hash: ac070...043

[Anonym bruker]

Det er en fordel når man er eldre, for man kjenner seg selv bedre og det er lettere å finne en partner man faktisk passer sammen med. Samtidig er man ofte i et forhold over lenger tid før man får barn, hvis man finner sammen som ung. Jeg var vel rundt 18 når jeg møtte min mann, og først nå, 10 år etter skal vi ha barn. Forelsket, bestevenner og med et fint og harmonisk forhold. Vi har vokst sammen, i samme retning. Andre vokser kanskje fra hverandre. Tror ikke det er noe fasit på alder når det gjelder forhold, men å få barn når man både er ung og er tidlig i forholdet, er nok ikke ideelt i forhold til sannsynlighet for å holde sammen med barnefar. Samtidig er det noen som finner en mann når de er i 30-årene og har det veldig travelt med å få barn, slik at de etter få måneder er gravide. Hvor godt kjent blir du med noen på få måneder? Det kan jo gå helt fint, da.

 

Uansett bør man som noen sier ikke forvente urealistiske ting fra et forhold. Gresset er som regel ikke grønnere på andre siden, og småforelskelser kan ofte gå over like raskt som de kom. Der det ikke er rus, vold og liknende, bør alle tenke seg om godt og gi det litt tid. Å snakke med en psykolog som er ekspert på familie- og samliv, er også lurt.

Anonymous poster hash: af31a...716

[Anonym bruker]

Jeg er enig i deg at disse eksemplene du drar frem er skillsmissegrunnlag.

 

Jeg tenker at mor og far bør gå i seg selv, og tenke hva motivet er for bruddet. Vil det være positivt for barna, eller er det kun basert på egen lykke?

 

Ta et eksempel: Hadde jeg blitt hodestups forelsket i en annen mann hadde bakgrunnen vært svært egoistisk, og jeg burde heller jobbe med meg selv og mine følelser til ektemannen min. Hadde derimot ektemannen min vært voldelig, ville dette vært skremmende og ødeleggende for hele familien.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: c1b92...116

[Anonym bruker]

Ja, jeg er skilsmissebarn.

 

Mamma ble forelsket i en annen, var utro og ble skilt pga den mannen. Et par måneder etter skilsmissen flyttet hun sammen med den nye mannen.

 

Et par år senere var den nye mannen utro og hun ble skilt igjen.

 

Anonymous poster hash: 8d17e...254

[Anonym bruker]

Jeg er så utrolig enig med deg! 

 

I veldig mange tilfeller der det ender med skilsmisse, tror jeg barna lider mer under at foreldrene bor sammen enn at foreldrene er skilt. MIne barn er definitivt mye mer harmoniske etter at jeg og pappaen flyttet hver for oss enn de var da vi bodde sammen.

Anonymous poster hash: c5539...751

[Anonym bruker]

Det siste tilfellet var jo fundamentalt annerledes enn utroskap og vold.

Foreldrene kunne valgt å ikke ha isfront, de kunne valgt å lage et lykkelig hjem for barna sine.

 

Anonymous poster hash: 6ae4b...84b

[Anonym bruker]

Må legge til at jeg egentlig ikke mener så veldig mye om skilsmisse Arna, som jeg mener om foreldrene.

 

De barna i klassene til barna våre, og i nabolaget, det er mest problemer med. Voila! Skilte foreldre, suprise! Not!

 

 

 

Anonymous poster hash: 6ae4b...84b

[Anonym bruker]

Kjenner et tilfelle hvor mor møtte en ny, var utro i skjul, og ikke engang prøvde å fikse forholdet hun med viten og vilje hadde produsert tre barn i før hun stakk av (for å fortsette å ligge med en mann som også var opptatt.... sjarmerende opplegg).

 

Utad virket alt fint og velfungerende, de hadde vært sammen i mange år, far hadde ingen anelse om at noe var galt, og barna led overhodet ikke av at foreldrene bodde sammen! Det de derimot led av, var mors totale egoisme da bruddet kom - ut av det blå. Alle barna strevde med det, men det ene barnet slet faktisk i mange år! Fant ikke ro i tilværelsen, var nervøs/urolig, hadde søvnvansker, tisset i sengen osv. Far var så klart også totalt knust. Han mistet jo ikke bare ekteskapet sitt, som han ville kjempet alt han kunne for om han hadde fått sjansen, men han mistet også barna sine halvparten av tiden. For en sorg!

 

I slike tilfeller synes jeg den forelderen som bryter ut er en jævla egoistisk idiot. Det er din fordømte plikt å i alle fall PRØVE å fikse et forhold du bevisst har valgt å sette barn til verden i! Hvis du prøver, og det ikke går, så ok. Men da har du i det minste gjort et ærlig forsøk.

Anonymous poster hash: 34d11...c30

[Gjest Antarctica]

Er ikke ofte jeg siterer den oppskrytte dr.Phil, men han har et artig ordtak: "children would rather come from a broren home, than live in one."

 

Enten folk har gode eller dårlig grunner til å oppgi ekteskapet, sett fra utsida, så er det ødeleggende å bo i en krigssone. Konflikt over tid er ikke bra for ungene, og selv om de ikke sier det der og da, merker de lettelsen etter hvert når foreldrene slutter å skade hverandre.

[Anonym bruker]

Er ikke ofte jeg siterer den oppskrytte dr.Phil, men han har et artig ordtak: "children would rather come from a broren home, than live in one."

 

Enten folk har gode eller dårlig grunner til å oppgi ekteskapet, sett fra utsida, så er det ødeleggende å bo i en krigssone. Konflikt over tid er ikke bra for ungene, og selv om de ikke sier det der og da, merker de lettelsen etter hvert når foreldrene slutter å skade hverandre.

 

Ja, men: Det er ikke alle ekteskap som ender med skilsmisse som på noe vis har vært en krigssone i forkant. Det må være aksept også for at det noen ganger er selve bruddet som ødelegger mest for barna. 

 

 

Anonymous poster hash: 34d11...c30

[Anonym bruker]

Er ikke ofte jeg siterer den oppskrytte dr.Phil, men han har et artig ordtak: "children would rather come from a broren home, than live in one."

 

Enten folk har gode eller dårlig grunner til å oppgi ekteskapet, sett fra utsida, så er det ødeleggende å bo i en krigssone. Konflikt over tid er ikke bra for ungene, og selv om de ikke sier det der og da, merker de lettelsen etter hvert når foreldrene slutter å skade hverandre.

Enig med deg, men samtidig er det ikke alltid det blir mindre konflikter selv om mor og far skiller seg. Da foreldrene mine skilte seg sa min mor at det var fordi hun kjedet seg. Og så sier de begge to at det var fordi de kranglet så mye (selvfølgelig, det sier alle). Men jeg kan ikke huske at de kranglet. Men for å komme til poenget da... Det ble MER krangling i vår familie etter de skilte seg. De begynte bare å krangle om nye ting. Vil mor feire jul med ny kjæreste? Krangel. Vil far reise til Roma med ny kone i påsken? Krangel. Hvordan skal sommerferien se ut? Krangel. For ikke å snakke om alle de hverdagslige tingene. Glemte gymklær? Krangel. Forskjellige leggetider? Krangel. Hvem skal betale busskort? Krangel. Lager mor alle sangene til konfirmasjonen helt selv? Krangel. Osv osv... Det ble ikke noe mindre krangling i vår gård etter de skilte seg hvertfall. Så min tanke er at ofte (ikke alltid, men ofte) så spiller det ikke så stor rolle om de skiller seg eller ikke. Men for min del hadde det vært hyggelig om jeg i det minste kunne bo på én plass mens de krangla...

 

Anonymous poster hash: f5b94...fec

[Gjest Antarctica]

 

Er ikke ofte jeg siterer den oppskrytte dr.Phil, men han har et artig ordtak: "children would rather come from a broren home, than live in one."Enten folk har gode eller dårlig grunner til å oppgi ekteskapet, sett fra utsida, så er det ødeleggende å bo i en krigssone. Konflikt over tid er ikke bra for ungene, og selv om de ikke sier det der og da, merker de lettelsen etter hvert når foreldrene slutter å skade hverandre.

 Ja, men: Det er ikke alle ekteskap som ender med skilsmisse som på noe vis har vært en krigssone i forkant. Det må være aksept også for at det noen ganger er selve bruddet som ødelegger mest for barna.   Anonymous poster hash: 34d11...c30

Det kan jo hende. Men jeg tror ikke vi helt vet om andre parforholds "indre liv" og hvor mye konflikt det er på forhånd.

[Anonym bruker]

Mulig dette er på siden av temaet men jeg stusser over manglende fokus på mange menneskers dårlige/fraværende selvinnsikt og evne til å analysere/forutse et potensielt forhold. Banalt sagt - altfor mange inngår forhold (og får barn i det!) som aldri burde vært inngått. Å leve i et kjæresteforhold og å stifte familie"bedrift" er to fullstendig forskjellige ting. Altfor mange er naive og enten fornekter egne/partnerens dårlige egenskaper og kombinasjonen av hverandres egenskaper, eller har en naiv tro på at man skal klare å forandre den andre eller seg selv. Litt vanskelig å forklare godt hva jeg mener, men dere skjønner forhåpentligvis? Enormt mange brudd og ulykkelige barn kunne vært unngått om bare voksne kunne tenkt seg nøyere om FØR de bestemte seg for å få barn. Men, for all del - masse unntak så klart (psykopater o.l. for eksempel).

 

Anonymous poster hash: 0bebb...e15

[Anonym bruker]

Mulig dette er på siden av temaet men jeg stusser over manglende fokus på mange menneskers dårlige/fraværende selvinnsikt og evne til å analysere/forutse et potensielt forhold. Banalt sagt - altfor mange inngår forhold (og får barn i det!) som aldri burde vært inngått. Å leve i et kjæresteforhold og å stifte familie"bedrift" er to fullstendig forskjellige ting. Altfor mange er naive og enten fornekter egne/partnerens dårlige egenskaper og kombinasjonen av hverandres egenskaper, eller har en naiv tro på at man skal klare å forandre den andre eller seg selv. Litt vanskelig å forklare godt hva jeg mener, men dere skjønner forhåpentligvis? Enormt mange brudd og ulykkelige barn kunne vært unngått om bare voksne kunne tenkt seg nøyere om FØR de bestemte seg for å få barn. Men, for all del - masse unntak så klart (psykopater o.l. for eksempel).

 

Anonymous poster hash: 0bebb...e15

Godt sagt. Jeg er ganske sikker på at mine foreldre ble sammen og fikk barn fordi de var redde for å være ensomme, og så tok den første og beste de møtte, selv om de faktisk ikke likte hverandre noe særlig.

 

Anonymous poster hash: f5b94...fec

[Gjest Antarctica]

Mulig dette er på siden av temaet men jeg stusser over manglende fokus på mange menneskers dårlige/fraværende selvinnsikt og evne til å analysere/forutse et potensielt forhold. Banalt sagt - altfor mange inngår forhold (og får barn i det!) som aldri burde vært inngått. Å leve i et kjæresteforhold og å stifte familie"bedrift" er to fullstendig forskjellige ting. Altfor mange er naive og enten fornekter egne/partnerens dårlige egenskaper og kombinasjonen av hverandres egenskaper, eller har en naiv tro på at man skal klare å forandre den andre eller seg selv. Litt vanskelig å forklare godt hva jeg mener, men dere skjønner forhåpentligvis? Enormt mange brudd og ulykkelige barn kunne vært unngått om bare voksne kunne tenkt seg nøyere om FØR de bestemte seg for å få barn. Men, for all del - masse unntak så klart (psykopater o.l. for eksempel). Anonymous poster hash: 0bebb...e15

Mange livsavgjørelser tas i forelskelsens rus. Ikke en god idé.

[Giss]

Det siste tilfellet var jo fundamentalt annerledes enn utroskap og vold.

Foreldrene kunne valgt å ikke ha isfront, de kunne valgt å lage et lykkelig hjem for barna sine.

 

Anonymous poster hash: 6ae4b...84b

Ja, om de kunne oppgi alle følelsene sine, undertrykke dem, trylle dem vekk, slutte å ha dem. Akkurat det er enklere sagt enn gjort. Selv om man forsøker å oppføre seg skikkelig osv så vil man stadig ha de følelsene man har. Man kan ikke bare bestemme seg for å ha et lykkelig hjem. Det blir et skuespill som går en liten tid og på et eller annet tidspunkt brister illusjonen. Hva lærer man sine barn da? At det er greit å finne seg i alt fra partneren for å bevare illusjonen om et lykkelig hjem? At det er greit å undertrykke følelsene sine så lenge man bare holder fasaden? Det er ikke akkurat sundt.....