Sende 3,5 åringen 50 mil med bil? Hysterisk?

[Anonym bruker]

 

Vet du, jeg er veldig lik deg. Livredd for at det skal skje noe med ungene i trafikken. Jeg får angstanfall av å tenke på at ungene sitter på med andre, for da har jeg ikke kontroll. Men samtidig liker jeg ikke å kjøre med dem selv heller, for jeg har jo ikke kontroll på de andre trafikkantene

Men jeg jobber daglig med å utfordre meg selv. Prøv å tenke at moren din er like glad i datteren din som du er og hun ville aldri utsatt henne for unødig fare. Og det kan jo like gjerne skje en ulykke 500m ned i gata for deg, så lengden på reiseveien er heller ikke avgjørende.

Jeg skjønner frykten din, men ungene skal være på veien både med og uten oss i mange år framover så vi må nok bare lære oss å slippe kontrollen Anonymous poster hash: b3c70...276

Men tror du at du er så mye bedre til å kjøre bil enn andre siden du ikke vil de skal kjøre med andre enn deg? Du burde ikke kjøre med de selv heller for du har null kontroll på andre i trafikken.

Til HI: Ja du er hysterisk og du frarøvet din datter en fin opplevelse

Åh, du prøver så hardt! Men du får det ikke helt til.

 

Anonymous poster hash: 26fc6...f29

[Anonym bruker]

Jeg antar du bor i/i nærheten av en av landets større byer sør for Trøndelag

 

Jeg bodde en del år på et mindre tettsted i Finnmark som barn. Fordi det ikke finnes så mange butikker der, kjører man lett 20-30 mil på dagstur til andre tettsteder for å handle mm, og når man skal hjem igjen, er jo avstanden den samme. Det er også helt vanlig å legge ut på sånne turer for kaffebesøk hos venner og bekjente i helgene. Ungene er selvfølgelig med, uansett alder.

 

Nå bor jeg i Bergen, og de fleste jeg vet om, vil nok synes at disse tingene er utenkelige i deres hverdag.

 

Konklusjonen er at man tenker slik man er vant til å tenke. Kanskje du bør prøve å tenke utenfor boksen?

 

 

Anonymous poster hash: a51cb...ac7

[Anonym bruker]

 

Vet du, jeg er veldig lik deg. Livredd for at det skal skje noe med ungene i trafikken. Jeg får angstanfall av å tenke på at ungene sitter på med andre, for da har jeg ikke kontroll. Men samtidig liker jeg ikke å kjøre med dem selv heller, for jeg har jo ikke kontroll på de andre trafikkantene

 

Men jeg jobber daglig med å utfordre meg selv. Prøv å tenke at moren din er like glad i datteren din som du er og hun ville aldri utsatt henne for unødig fare. Og det kan jo like gjerne skje en ulykke 500m ned i gata for deg, så lengden på reiseveien er heller ikke avgjørende.

 

Jeg skjønner frykten din, men ungene skal være på veien både med og uten oss i mange år framover så vi må nok bare lære oss å slippe kontrollen

 

Anonymous poster hash: b3c70...276

Men tror du at du er så mye bedre til å kjøre bil enn andre siden du ikke vil de skal kjøre med andre enn deg? Du burde ikke kjøre med de selv heller for du har null kontroll på andre i trafikken.

 

Til HI: Ja du er hysterisk og du frarøvet din datter en fin opplevelse

Har ikke frarøvet henne noen ting enda? Ikke vet hun om turen enda og det er ikke bestemt dato. Hun skal jo selvfølgelig få dra, bare kviet meg for å sende henne avgårdet i bil så langt. Det gjør jeg enda, men skjønner at jeg ikke kan la min frykt bestemme dette. Jeg må bare bite tenna sammen til hun er trygt fremme!

 

 

Anonymous poster hash: 65b8d...c49

[Anonym bruker]

Skjønner deg godt, hi... tror ikke jeg hadde sendt henne med på bilturen..: heller funnet på noe annet, og tatt en tur en gang jeg hadde hatt tid til å kjøre selv...

 

Tror ikke de som har den samme angsten kan sette seg inn i det...

 

Anonymous poster hash: c3ad6...29e