Nei, du er ikke ekspert på deg selv.

[Anonym bruker]

Det beste er jo å føde naturlig om alt ligger til rette for det for både mor og barn.

Selvfølgelig er man spent før en fødsel og spesielt om det er første gang, men man er jo fra naturens side skapt for å kunne føde barn om alt virker som det skal.

 

Jeg syns likevel at de som enten har opplevd traumer, som overgrep eller de som har angst for å føde ( slik at de besvimer og har et reelt problem mht det ) bør få keisersnitt om det er det beste alternativet.

Det er sikkert andre grupper også som som virkelig trenger keisersnitt, men mulig det er for lett å få innvilget keisersnitt i dag?

 

Jeg er glad jeg kunne føde vaginalt og tror både jeg og barnet hadde godt av det og føler meg på et vis heldig.

Kjenner noen som måtte ta keisersnitt av ulike årsaker og de har sagt at de føler de "jukset" litt og mulig det gir de en følelse av å ha gått glipp av noe?

Det er jo et stort inngrep i seg selv å gjennomgå et keisersnitt også, så jeg skjønner ikke iveren etter å få innvilget det, med mindre det er nødvendig av helsemessige/psykiske årsaker.

 

 

Vel, kjenner flere som ikke fikk keisersnitt selv om de burde. Ei venninne som opprinnelig er fra England ble sjokkert da hun ble tvunget til å føde et stort barn vaginalt i seteleie, i England får man automatisk keisersnitt, også i de fleste andre land i Europa. Hun endte opp med totalruptur, inkontinens og smerter. Hun klarer ikke å ha sex den dag i dag fordi det ikke går.

 

Anonymous poster hash: da907...6d4

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Jeg er enig med kronikkforfatteren. Er ikke lege selv, men har en jobb der folk kommer til meg fordi jeg er en slags ekspert. Enkelte ganger møter jeg noen som kommer og har bestemt seg for hvilket svar de skal ha og alt annet oppleves som at de ikke blir tatt på alvor og at jeg er arrogant. Det er en temmelig umulig situasjon å være i som yrkesutøver. Joda, enhver person er ekspert på seg selv, men enhver fagperson er ekspert på faget sitt. I rommet mellom disse to "ekspertene" må man komme hverandre i møte. Det er klart at ansvaret for å fylle dette rommet konstruktivt primært ligger hos fagpersonen, men noen ganger oppleves det som temmelig vanskelig. Omtrent som man nok opplever det når noen har bestemt seg for at keisersnitt er eneste mulighet og når begrunnelsen er nokså anekdotisk. Når argumentasjonen er fragmentarisk og man kun ser det som bygger opp under eget synspunkt, er det krevende. At en fødekvinne skal påberope seg retten til å utløse en operasjon som kirurgen mener er unødvendig og som jordmoren mener er mindre gunstig for barnet enn den vaginale fødselen, kan det da virkelig være sånn at til syvende og sist betyr "Hopp!" at man må hoppe? Den tanken er nesten umulig for meg å følge helt ut. Jeg risikerer da å komme i en situasjon der mitt faglige skjønn ikke lenger er relevant.

 

Jeg er vant til å anbefale at folk oppsøker en second opinion, at man på den måten prøver å fylle rommet mellom det som vurderes som faglig mest gunstig og det personen selv ønsker. Ofte løser det situasjonen på den ene eller den andre måten.

Tipper at du er enten kiropraktor eller psykolog.Anonymous poster hash: 21977...b81

Overhodet ikke noen av delene.Anonymous poster hash: 161a9...f1c

Du virket veldig kiropraktisk.

 

Anonymous poster hash: 21977...b81

Veldig fysioterapeutisk, spør du meg.

 

 

 

Anonymous poster hash: b2b53...1e8

Pedagog av noe slag, tenker jeg!

 

Anonymous poster hash: 31d07...733

[Gjest Antarctica]

Syns dette var en veldig god artikkel, og legen har et veldig godt poeng.

Å komme som førstegangsfødende full av forventninger er ikke det samme som å ha ekspertise på et fødselsforløp. Man kan ikke stå på utsida og "se" sin egen situasjon, og heller ikke ta medisinske vurderinger.

[Gjest Trulte med to små]

 

Det beste er jo å føde naturlig om alt ligger til rette for det for både mor og barn.

Selvfølgelig er man spent før en fødsel og spesielt om det er første gang, men man er jo fra naturens side skapt for å kunne føde barn om alt virker som det skal.

 

Jeg syns likevel at de som enten har opplevd traumer, som overgrep eller de som har angst for å føde ( slik at de besvimer og har et reelt problem mht det ) bør få keisersnitt om det er det beste alternativet.

Det er sikkert andre grupper også som som virkelig trenger keisersnitt, men mulig det er for lett å få innvilget keisersnitt i dag?

 

Jeg er glad jeg kunne føde vaginalt og tror både jeg og barnet hadde godt av det og føler meg på et vis heldig.

Kjenner noen som måtte ta keisersnitt av ulike årsaker og de har sagt at de føler de "jukset" litt og mulig det gir de en følelse av å ha gått glipp av noe?

Det er jo et stort inngrep i seg selv å gjennomgå et keisersnitt også, så jeg skjønner ikke iveren etter å få innvilget det, med mindre det er nødvendig av helsemessige/psykiske årsaker.

 

 

Vel, kjenner flere som ikke fikk keisersnitt selv om de burde. Ei venninne som opprinnelig er fra England ble sjokkert da hun ble tvunget til å føde et stort barn vaginalt i seteleie, i England får man automatisk keisersnitt, også i de fleste andre land i Europa. Hun endte opp med totalruptur, inkontinens og smerter. Hun klarer ikke å ha sex den dag i dag fordi det ikke går.

 

 

Anonymous poster hash: da907...6d4

 

Ja det høres jo ikke bra ut i det hele tatt! Men tydelig det skjer mange feilvurderinger på sykehus og det blir man jo skeptisk av.

Likevel er det jo å håpe at leger/jordmødre kan ta fødende kvinner på alvor og gi de den informasjon, hjelp og veiledningen hver enkelt har best bruk for.

[Anonym bruker]

Tydelig at legene/sykepleierne/jordmødrene i Norge ikke er eksperter heller. Det ser man på komplikasjonsraten her til lands.

Anonymous poster hash: 8be3e...ac1

[Gjest Antarctica]

[

Tydelig at legene/sykepleierne/jordmødrene i Norge ikke er eksperter heller. Det ser man på komplikasjonsraten her til lands. Anonymous poster hash: 8be3e...ac1

Hvilken statistikk refererer du til?

Endret 5. mars 2015 av Pashla&pashlingene