Nei, du er ikke ekspert på deg selv.

[sug lut]

Generasjonen som behandler livet som en gratisbuffet trenger å lese dette.

 

http://www.aftenposten.no/meninger/Keisersnitt---tanker-fra-en-bedreviter-og-mamma-7924931.html

[Anonym bruker]

Gjesp

 

Anonymous poster hash: ce3c8...dc4

[Anonym bruker]

Generasjonen som behandler livet som en gratisbuffet trenger å lese dette.

 

http://www.aftenposten.no/meninger/Keisersnitt---tanker-fra-en-bedreviter-og-mamma-7924931.html

Er ikke du selv en av dem?

 

Anonymous poster hash: 21977...b81

[sug lut]

 

Generasjonen som behandler livet som en gratisbuffet trenger å lese dette.

 

http://www.aftenposten.no/meninger/Keisersnitt---tanker-fra-en-bedreviter-og-mamma-7924931.html

Er ikke du selv en av dem?

 

Anonymous poster hash: 21977...b81

 

Nei, veldig langt derifra. På alle vis.

[Luksusdyret]

Problemet er at Norge topper Vest-Europas statistikk over alvorlige rifter etter fødsel. Hvorfor? Behersker ikke jordmødrene teknikker som gjør at man revner mindre? Det drøyes også alt for lenge før man vurderer hastekeisersnitt, neida, la oss heller klippe opp hele kjerringa og prøve å sette sugekopp 10 ganger slik at hun får totalruptur og inkontinens. Er du inkontinent? Gjør knipeøvelser da vel! Hjelper ikke det, så er inkontinens noe du må regne med når du føder et barn. Å få innvilget underlivsoperasjon er så å si umulig.

 

Så går jordmødre ut i media og sier at smertelindring ikke burde brukes uansett hvor lang og vond fødsel du har, man blir løyet til om at anestesilegen er opptatt (har ei venninne som fikk beskjed om at hun ikke kunne få epidural fordi anestesilegen var opptatt i en operasjon, litt dumt når anestesilegen er ei nær venninne av henne, og det viste seg at hun lå hjemme og sov og egentlig hadde vakt), man blir tvunget til å føde store barn i sete (se artikkelen om henne som fikk et barn på 5,6 kilo og ble lovet keisersnitt ved like stort barn, likevel ble hun tvunget til å føde et barn på 4,8 kilo vaginalt). Alle bekymringer om feil termin osv blir avfeid, man blir rett og slett umyndiggjort.

 

Jeg har født 3 barn vaginalt og går for min fjerde vaginale fødsel. Men jeg har null tiltro til sykehuset eller jordmødrene der, velger derfor den lokale fødestua denne gangen. Barnet ligger med hodet ned og jeg har ikke revnet annet enn under fødsel nr 1, så jeg er ikke bekymret for meg selv. Men når jeg ser på folk som har opplevd totalruptur, vanskelige setefødsler osv som ikke blir tatt på alvor, forstår jeg at enkelte ønsker keisersnitt. Ja, det er en operasjon, men da slipper man i hvert fall å lekke urin og gå med bleie daglig i en alder av 21.

[Anonym bruker]

Når denne moren ikke har et eneste saklig argument for at hun ikke "har lyst" å føde er det vanskelig å ta et seriøst. Jeg hadde heller ikke veldig lyst, men det er nå en del av det å få barn.

 

Anonymous poster hash: 3c89a...ac3

[Luksusdyret]

Problemet er at Norge topper Vest-Europas statistikk over alvorlige rifter etter fødsel. Hvorfor? Behersker ikke jordmødrene teknikker som gjør at man revner mindre? Det drøyes også alt for lenge før man vurderer hastekeisersnitt, neida, la oss heller klippe opp hele kjerringa og prøve å sette sugekopp 10 ganger slik at hun får totalruptur og inkontinens. Er du inkontinent? Gjør knipeøvelser da vel! Hjelper ikke det, så er inkontinens noe du må regne med når du føder et barn. Å få innvilget underlivsoperasjon er så å si umulig.

 

Så går jordmødre ut i media og sier at smertelindring ikke burde brukes uansett hvor lang og vond fødsel du har, man blir løyet til om at anestesilegen er opptatt (har ei venninne som fikk beskjed om at hun ikke kunne få epidural fordi anestesilegen var opptatt i en operasjon, litt dumt når anestesilegen er ei nær venninne av henne, og det viste seg at hun lå hjemme og sov og egentlig hadde vakt), man blir tvunget til å føde store barn i sete (se artikkelen om henne som fikk et barn på 5,6 kilo og ble lovet keisersnitt ved like stort barn, likevel ble hun tvunget til å føde et barn på 4,8 kilo vaginalt). Alle bekymringer om feil termin osv blir avfeid, man blir rett og slett umyndiggjort.

 

Jeg har født 3 barn vaginalt og går for min fjerde vaginale fødsel. Men jeg har null tiltro til sykehuset eller jordmødrene der, velger derfor den lokale fødestua denne gangen. Barnet ligger med hodet ned og jeg har ikke revnet annet enn under fødsel nr 1, så jeg er ikke bekymret for meg selv. Men når jeg ser på folk som har opplevd totalruptur, vanskelige setefødsler osv som ikke blir tatt på alvor, forstår jeg at enkelte ønsker keisersnitt. Ja, det er en operasjon, men da slipper man i hvert fall å lekke urin og gå med bleie daglig i en alder av 21.

 

 

Det jeg også har hørt er at mange får beskjed fra jordmor etter knalltøff fødsel der hele underlivet er ødelagt, barnet slet etter å ha kommet ut osv, at neste fødsel vil gå bedre. HVORDAN VET DE DET? Hvorfor ta risikoen? Jeg er helt enig med at førstegangsfødende med normale svangerskap og uten sykdommer som gjør vaginal fødsel veldig risikabel, som ikke har barn på 5 kilo i magen og smalt bekken, bør føde vaginalt. Selvfølgelig finnes det unntak der også, har man opplevd overgrep som barn så kan det hende man ikke klarer å føde vanlig. Men folk som har opplevd svært traumatiske vaginale fødsler og fått store skader på kroppen bør lyttes mer til.

[Pengetreet]

Jeg tenker at god kommunikasjon mellom lege/jordmor og den gravide er vesentlig. For å ta gode valg mtp fødsel og amming så må man nødvendigvis ha endel kunnskap om temaet og om mulige konsekvenser. Jordmor og lege skal gi god og tydelig informasjon og det bare trist dersom gravide opplever dette som press. Retningslinjene tilsier at der mor og barn er friske og alt ligger til rette for det, så er vaginal fødsel å foretrekke. Likevel er det i mange tilfeller likevel riktig å velge keisersnitt, men for at den gravide skal kunne vurdere hvilket alternativ som er det beste i hennes tilfelle så må hun kunne ta imot informasjon og rådgivning fra lege/jordmor.

 

Når det er sagt, så finnes det selvfølgelig både leger og jordmødre som aldri burde hatt denne typen jobb. Råker man ut for en slik en, så be om en 2 opinion et annet sted.

[Anonym bruker]

Problemet er at Norge topper Vest-Europas statistikk over alvorlige rifter etter fødsel. Hvorfor? Behersker ikke jordmødrene teknikker som gjør at man revner mindre? Det drøyes også alt for lenge før man vurderer hastekeisersnitt, neida, la oss heller klippe opp hele kjerringa og prøve å sette sugekopp 10 ganger slik at hun får totalruptur og inkontinens. Er du inkontinent? Gjør knipeøvelser da vel! Hjelper ikke det, så er inkontinens noe du må regne med når du føder et barn. Å få innvilget underlivsoperasjon er så å si umulig.

 

Så går jordmødre ut i media og sier at smertelindring ikke burde brukes uansett hvor lang og vond fødsel du har, man blir løyet til om at anestesilegen er opptatt (har ei venninne som fikk beskjed om at hun ikke kunne få epidural fordi anestesilegen var opptatt i en operasjon, litt dumt når anestesilegen er ei nær venninne av henne, og det viste seg at hun lå hjemme og sov og egentlig hadde vakt), man blir tvunget til å føde store barn i sete (se artikkelen om henne som fikk et barn på 5,6 kilo og ble lovet keisersnitt ved like stort barn, likevel ble hun tvunget til å føde et barn på 4,8 kilo vaginalt). Alle bekymringer om feil termin osv blir avfeid, man blir rett og slett umyndiggjort.

 

Jeg har født 3 barn vaginalt og går for min fjerde vaginale fødsel. Men jeg har null tiltro til sykehuset eller jordmødrene der, velger derfor den lokale fødestua denne gangen. Barnet ligger med hodet ned og jeg har ikke revnet annet enn under fødsel nr 1, så jeg er ikke bekymret for meg selv. Men når jeg ser på folk som har opplevd totalruptur, vanskelige setefødsler osv som ikke blir tatt på alvor, forstår jeg at enkelte ønsker keisersnitt. Ja, det er en operasjon, men da slipper man i hvert fall å lekke urin og gå med bleie daglig i en alder av 21.

Det er slettes ikke slik at en kvinne som har blitt inkontinent etter fødsel får beskjed om å leve med det. Det foretas hver dag inngrep som retter opp i fødselskader, det være seg arrvev, rupturer, frister, fremfall eller inkontinens.

Det som blir anbefalt er dog å føde de barna man ønsker seg først, og selvfølgelig må kvinnene knipe. Ikke bare i en uke eller en mnd, men flere ganger om dagen i vedvarende tid. Etter et års tid er som oftest underlivet tilbake til sitt vante jeg.

Det finnes hjelp å få, men man henvises til gynekolog som så vil utføre en del tester for å fastslå hvor hemmende problemet er. Så kan man settes opp til evt operasjon.

 

Og nei, de norske jordmødrene har ikke samme opplæring i teknikker for å unngå rifter, men "finske grepet" er i vinden og de som utdanner seg nå vil ha mer kunnskap og fokus på disse områdene enn de jordnødrene som snart går av med pensjon.

 

Jeg er selvfølgelig helt enig med kronikkforfatter, å lytte til fagfolk er viktig for å ta de valgene som faktisk er best for deg og barnet.

 

Anonymous poster hash: a5da2...a3d

[Iiiiik]

Jeg er enig med kronikkforfatteren. Er ikke lege selv, men har en jobb der folk kommer til meg fordi jeg er en slags ekspert. Enkelte ganger møter jeg noen som kommer og har bestemt seg for hvilket svar de skal ha og alt annet oppleves som at de ikke blir tatt på alvor og at jeg er arrogant. Det er en temmelig umulig situasjon å være i som yrkesutøver. Joda, enhver person er ekspert på seg selv, men enhver fagperson er ekspert på faget sitt. I rommet mellom disse to "ekspertene" må man komme hverandre i møte. Det er klart at ansvaret for å fylle dette rommet konstruktivt primært ligger hos fagpersonen, men noen ganger oppleves det som temmelig vanskelig. Omtrent som man nok opplever det når noen har bestemt seg for at keisersnitt er eneste mulighet og når begrunnelsen er nokså anekdotisk. Når argumentasjonen er fragmentarisk og man kun ser det som bygger opp under eget synspunkt, er det krevende. At en fødekvinne skal påberope seg retten til å utløse en operasjon som kirurgen mener er unødvendig og som jordmoren mener er mindre gunstig for barnet enn den vaginale fødselen, kan det da virkelig være sånn at til syvende og sist betyr "Hopp!" at man må hoppe? Den tanken er nesten umulig for meg å følge helt ut. Jeg risikerer da å komme i en situasjon der mitt faglige skjønn ikke lenger er relevant.

 

Jeg er vant til å anbefale at folk oppsøker en second opinion, at man på den måten prøver å fylle rommet mellom det som vurderes som faglig mest gunstig og det personen selv ønsker. Ofte løser det situasjonen på den ene eller den andre måten.

[Anonym bruker]

At kronikkforfatter bruker både tittelen lege og mor forvirrer meg. Skal hun formidle budskapet sitt best mulig bør hun være profesjonell.

Når hun er en fødende kvinne er hun ikke profesjonell, og burde sløyfe sine personlige erfaringer.

 

Det er også verdt å vite at ulike klinikker har ulikt rykte, og dessverre så er det faktisk slik noen ganger at nivå av kompetanse avhenger av hvem som har vakt. Mye av det går på dårlig kommunikasjon. Jeg er selv lege, og i mitt (lege-)miljø er det dessverre utbredt misnøye med og engstelse for å føde på klinikken vi tilhører. Dette henger sammen med kulturen som råder og ikke kompetansen, som nok er på topp. Alt handler om kommunikasjon og gjensidig respekt, og ikke ovenfra-og-ned-holdning.

 

Anonymous poster hash: 21977...b81

[Anonym bruker]

Jeg er enig med kronikkforfatteren. Er ikke lege selv, men har en jobb der folk kommer til meg fordi jeg er en slags ekspert. Enkelte ganger møter jeg noen som kommer og har bestemt seg for hvilket svar de skal ha og alt annet oppleves som at de ikke blir tatt på alvor og at jeg er arrogant. Det er en temmelig umulig situasjon å være i som yrkesutøver. Joda, enhver person er ekspert på seg selv, men enhver fagperson er ekspert på faget sitt. I rommet mellom disse to "ekspertene" må man komme hverandre i møte. Det er klart at ansvaret for å fylle dette rommet konstruktivt primært ligger hos fagpersonen, men noen ganger oppleves det som temmelig vanskelig. Omtrent som man nok opplever det når noen har bestemt seg for at keisersnitt er eneste mulighet og når begrunnelsen er nokså anekdotisk. Når argumentasjonen er fragmentarisk og man kun ser det som bygger opp under eget synspunkt, er det krevende. At en fødekvinne skal påberope seg retten til å utløse en operasjon som kirurgen mener er unødvendig og som jordmoren mener er mindre gunstig for barnet enn den vaginale fødselen, kan det da virkelig være sånn at til syvende og sist betyr "Hopp!" at man må hoppe? Den tanken er nesten umulig for meg å følge helt ut. Jeg risikerer da å komme i en situasjon der mitt faglige skjønn ikke lenger er relevant.

 

Jeg er vant til å anbefale at folk oppsøker en second opinion, at man på den måten prøver å fylle rommet mellom det som vurderes som faglig mest gunstig og det personen selv ønsker. Ofte løser det situasjonen på den ene eller den andre måten.

Tipper at du er enten kiropraktor eller psykolog.

 

Anonymous poster hash: 21977...b81

[Anonym bruker]

 

Jeg er enig med kronikkforfatteren. Er ikke lege selv, men har en jobb der folk kommer til meg fordi jeg er en slags ekspert. Enkelte ganger møter jeg noen som kommer og har bestemt seg for hvilket svar de skal ha og alt annet oppleves som at de ikke blir tatt på alvor og at jeg er arrogant. Det er en temmelig umulig situasjon å være i som yrkesutøver. Joda, enhver person er ekspert på seg selv, men enhver fagperson er ekspert på faget sitt. I rommet mellom disse to "ekspertene" må man komme hverandre i møte. Det er klart at ansvaret for å fylle dette rommet konstruktivt primært ligger hos fagpersonen, men noen ganger oppleves det som temmelig vanskelig. Omtrent som man nok opplever det når noen har bestemt seg for at keisersnitt er eneste mulighet og når begrunnelsen er nokså anekdotisk. Når argumentasjonen er fragmentarisk og man kun ser det som bygger opp under eget synspunkt, er det krevende. At en fødekvinne skal påberope seg retten til å utløse en operasjon som kirurgen mener er unødvendig og som jordmoren mener er mindre gunstig for barnet enn den vaginale fødselen, kan det da virkelig være sånn at til syvende og sist betyr "Hopp!" at man må hoppe? Den tanken er nesten umulig for meg å følge helt ut. Jeg risikerer da å komme i en situasjon der mitt faglige skjønn ikke lenger er relevant.

 

Jeg er vant til å anbefale at folk oppsøker en second opinion, at man på den måten prøver å fylle rommet mellom det som vurderes som faglig mest gunstig og det personen selv ønsker. Ofte løser det situasjonen på den ene eller den andre måten.

Tipper at du er enten kiropraktor eller psykolog.Anonymous poster hash: 21977...b81

Overhodet ikke noen av delene.

 

Anonymous poster hash: 161a9...f1c

[Anonym bruker]

Jeg leste for flere år siden at leger oftere velger kisersnitt fremfor vanlig fødsel. Så hvorfor er det helt greit for dem og ikke "oss andre"?

Anonymous poster hash: c28f2...732

[Anonym bruker]

 

 

Jeg er enig med kronikkforfatteren. Er ikke lege selv, men har en jobb der folk kommer til meg fordi jeg er en slags ekspert. Enkelte ganger møter jeg noen som kommer og har bestemt seg for hvilket svar de skal ha og alt annet oppleves som at de ikke blir tatt på alvor og at jeg er arrogant. Det er en temmelig umulig situasjon å være i som yrkesutøver. Joda, enhver person er ekspert på seg selv, men enhver fagperson er ekspert på faget sitt. I rommet mellom disse to "ekspertene" må man komme hverandre i møte. Det er klart at ansvaret for å fylle dette rommet konstruktivt primært ligger hos fagpersonen, men noen ganger oppleves det som temmelig vanskelig. Omtrent som man nok opplever det når noen har bestemt seg for at keisersnitt er eneste mulighet og når begrunnelsen er nokså anekdotisk. Når argumentasjonen er fragmentarisk og man kun ser det som bygger opp under eget synspunkt, er det krevende. At en fødekvinne skal påberope seg retten til å utløse en operasjon som kirurgen mener er unødvendig og som jordmoren mener er mindre gunstig for barnet enn den vaginale fødselen, kan det da virkelig være sånn at til syvende og sist betyr "Hopp!" at man må hoppe? Den tanken er nesten umulig for meg å følge helt ut. Jeg risikerer da å komme i en situasjon der mitt faglige skjønn ikke lenger er relevant.

 

Jeg er vant til å anbefale at folk oppsøker en second opinion, at man på den måten prøver å fylle rommet mellom det som vurderes som faglig mest gunstig og det personen selv ønsker. Ofte løser det situasjonen på den ene eller den andre måten.

Tipper at du er enten kiropraktor eller psykolog.Anonymous poster hash: 21977...b81

Overhodet ikke noen av delene.Anonymous poster hash: 161a9...f1c

Du virket veldig kiropraktisk.

 

Anonymous poster hash: 21977...b81

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg er enig med kronikkforfatteren. Er ikke lege selv, men har en jobb der folk kommer til meg fordi jeg er en slags ekspert. Enkelte ganger møter jeg noen som kommer og har bestemt seg for hvilket svar de skal ha og alt annet oppleves som at de ikke blir tatt på alvor og at jeg er arrogant. Det er en temmelig umulig situasjon å være i som yrkesutøver. Joda, enhver person er ekspert på seg selv, men enhver fagperson er ekspert på faget sitt. I rommet mellom disse to "ekspertene" må man komme hverandre i møte. Det er klart at ansvaret for å fylle dette rommet konstruktivt primært ligger hos fagpersonen, men noen ganger oppleves det som temmelig vanskelig. Omtrent som man nok opplever det når noen har bestemt seg for at keisersnitt er eneste mulighet og når begrunnelsen er nokså anekdotisk. Når argumentasjonen er fragmentarisk og man kun ser det som bygger opp under eget synspunkt, er det krevende. At en fødekvinne skal påberope seg retten til å utløse en operasjon som kirurgen mener er unødvendig og som jordmoren mener er mindre gunstig for barnet enn den vaginale fødselen, kan det da virkelig være sånn at til syvende og sist betyr "Hopp!" at man må hoppe? Den tanken er nesten umulig for meg å følge helt ut. Jeg risikerer da å komme i en situasjon der mitt faglige skjønn ikke lenger er relevant.

 

Jeg er vant til å anbefale at folk oppsøker en second opinion, at man på den måten prøver å fylle rommet mellom det som vurderes som faglig mest gunstig og det personen selv ønsker. Ofte løser det situasjonen på den ene eller den andre måten.

Tipper at du er enten kiropraktor eller psykolog.Anonymous poster hash: 21977...b81

Overhodet ikke noen av delene.Anonymous poster hash: 161a9...f1c

Du virket veldig kiropraktisk.

 

Anonymous poster hash: 21977...b81

Veldig fysioterapeutisk, spør du meg.

 

 

 

Anonymous poster hash: b2b53...1e8

[Anonym bruker]

Problemet er at Norge topper Vest-Europas statistikk over alvorlige rifter etter fødsel. Hvorfor? Behersker ikke jordmødrene teknikker som gjør at man revner mindre? Det drøyes også alt for lenge før man vurderer hastekeisersnitt, neida, la oss heller klippe opp hele kjerringa og prøve å sette sugekopp 10 ganger slik at hun får totalruptur og inkontinens. Er du inkontinent? Gjør knipeøvelser da vel! Hjelper ikke det, så er inkontinens noe du må regne med når du føder et barn. Å få innvilget underlivsoperasjon er så å si umulig.

 

Så går jordmødre ut i media og sier at smertelindring ikke burde brukes uansett hvor lang og vond fødsel du har, man blir løyet til om at anestesilegen er opptatt (har ei venninne som fikk beskjed om at hun ikke kunne få epidural fordi anestesilegen var opptatt i en operasjon, litt dumt når anestesilegen er ei nær venninne av henne, og det viste seg at hun lå hjemme og sov og egentlig hadde vakt), man blir tvunget til å føde store barn i sete (se artikkelen om henne som fikk et barn på 5,6 kilo og ble lovet keisersnitt ved like stort barn, likevel ble hun tvunget til å føde et barn på 4,8 kilo vaginalt). Alle bekymringer om feil termin osv blir avfeid, man blir rett og slett umyndiggjort.

 

Jeg har født 3 barn vaginalt og går for min fjerde vaginale fødsel. Men jeg har null tiltro til sykehuset eller jordmødrene der, velger derfor den lokale fødestua denne gangen. Barnet ligger med hodet ned og jeg har ikke revnet annet enn under fødsel nr 1, så jeg er ikke bekymret for meg selv. Men når jeg ser på folk som har opplevd totalruptur, vanskelige setefødsler osv som ikke blir tatt på alvor, forstår jeg at enkelte ønsker keisersnitt. Ja, det er en operasjon, men da slipper man i hvert fall å lekke urin og gå med bleie daglig i en alder av 21.

 

Mrs Riddick - hvilken artikkel er det du viser til ang. barn på 5,6 kg og 4,8?

 

Anonymous poster hash: 5f1e0...656

[Anonym bruker]

Det er faktisk helsepersonellet som bestemmer, men de skal lytte til pasienten og gi pasienten valg dersom det er noen. Å sette i gang med en operasjon bare fordi man ikke har lyst til å føde vanlig er horribelt dårlig både for morens og barnets helse og for samfunnsøkonomien.

 

For min del, ble jeg ikke rådspurt en gang. De fant ut at de skulle i gangsette fødsel for meg som var helt utslitt (lå på sh i maaange dager med svangerskapsforgiftning og ekstrem kvalme) siden jeg ikke hadde født før. Med etterhvert inngående kunnskap om nurket i magens motstand mot ytre påvirkninger (maaaaaaange registreringer) gjennom hele svangerskapet og egen helse, så hadde det nok vært bedre med et planlagt KS enn et veldig til haste-KS som det ble (og som jeg nok kunne forutsagt om noen hadde spurt meg).

 

Forøvrig anbefaler jeg overhode ikke KS til noen. Jeg fikk virkelig smake på kompliasjonene og er veldig glad for at jeg i det hele tatt kan sitte er å skrive i dag og at barnet mitt har en mor.

Anonymous poster hash: cbab1...661

[Luksusdyret]

 

Problemet er at Norge topper Vest-Europas statistikk over alvorlige rifter etter fødsel. Hvorfor? Behersker ikke jordmødrene teknikker som gjør at man revner mindre? Det drøyes også alt for lenge før man vurderer hastekeisersnitt, neida, la oss heller klippe opp hele kjerringa og prøve å sette sugekopp 10 ganger slik at hun får totalruptur og inkontinens. Er du inkontinent? Gjør knipeøvelser da vel! Hjelper ikke det, så er inkontinens noe du må regne med når du føder et barn. Å få innvilget underlivsoperasjon er så å si umulig.

 

Så går jordmødre ut i media og sier at smertelindring ikke burde brukes uansett hvor lang og vond fødsel du har, man blir løyet til om at anestesilegen er opptatt (har ei venninne som fikk beskjed om at hun ikke kunne få epidural fordi anestesilegen var opptatt i en operasjon, litt dumt når anestesilegen er ei nær venninne av henne, og det viste seg at hun lå hjemme og sov og egentlig hadde vakt), man blir tvunget til å føde store barn i sete (se artikkelen om henne som fikk et barn på 5,6 kilo og ble lovet keisersnitt ved like stort barn, likevel ble hun tvunget til å føde et barn på 4,8 kilo vaginalt). Alle bekymringer om feil termin osv blir avfeid, man blir rett og slett umyndiggjort.

 

Jeg har født 3 barn vaginalt og går for min fjerde vaginale fødsel. Men jeg har null tiltro til sykehuset eller jordmødrene der, velger derfor den lokale fødestua denne gangen. Barnet ligger med hodet ned og jeg har ikke revnet annet enn under fødsel nr 1, så jeg er ikke bekymret for meg selv. Men når jeg ser på folk som har opplevd totalruptur, vanskelige setefødsler osv som ikke blir tatt på alvor, forstår jeg at enkelte ønsker keisersnitt. Ja, det er en operasjon, men da slipper man i hvert fall å lekke urin og gå med bleie daglig i en alder av 21.

 

Mrs Riddick - hvilken artikkel er det du viser til ang. barn på 5,6 kg og 4,8?

 

Anonymous poster hash: 5f1e0...656

 

 

http://www.babyverden.no/Fodsel/Leserhistorier/Kaisa-veide-5135-gram--satt-fast-under-fodselen/

 

Bomma litt på tallene da, var 5,1 og et eller annet, og 4,7 i seteleie.

[Anonym bruker]

 

Det er faktisk helsepersonellet som bestemmer, men de skal lytte til pasienten og gi pasienten valg dersom det er noen. Å sette i gang med en operasjon bare fordi man ikke har lyst til å føde vanlig er horribelt dårlig både for morens og barnets helse og for samfunnsøkonomien.

 

For min del, ble jeg ikke rådspurt en gang. De fant ut at de skulle i gangsette fødsel for meg som var helt utslitt (lå på sh i maaange dager med svangerskapsforgiftning og ekstrem kvalme) siden jeg ikke hadde født før. Med etterhvert inngående kunnskap om nurket i magens motstand mot ytre påvirkninger (maaaaaaange registreringer) gjennom hele svangerskapet og egen helse, så hadde det nok vært bedre med et planlagt KS enn et veldig til haste-KS som det ble (og som jeg nok kunne forutsagt om noen hadde spurt meg).

 

Forøvrig anbefaler jeg overhode ikke KS til noen. Jeg fikk virkelig smake på kompliasjonene og er veldig glad for at jeg i det hele tatt kan sitte er å skrive i dag og at barnet mitt har en mor.

 

Anonymous poster hash: cbab1...661

 

 

 

Nå er det stor forskjell på planlagt KS og hasteKS. Det er mange flere komplikasjoner ved hasteKS.

 

Anonymous poster hash: da907...6d4

[Virginia.]

Generasjonen som behandler livet som en gratisbuffet trenger å lese dette.

 

http://www.aftenposten.no/meninger/Keisersnitt---tanker-fra-en-bedreviter-og-mamma-7924931.html

 

"Generasjonen som behandler livet som en gratisbuffet"?

Når var det du fylte 80, Sug lut ?

[sug lut]

 

Generasjonen som behandler livet som en gratisbuffet trenger å lese dette.

 

http://www.aftenposten.no/meninger/Keisersnitt---tanker-fra-en-bedreviter-og-mamma-7924931.html

 

"Generasjonen som behandler livet som en gratisbuffet"?

Når var det du fylte 80, Sug lut ?

 

Vel, ikke spøk med sånt

[Anonym bruker]

 

 

Problemet er at Norge topper Vest-Europas statistikk over alvorlige rifter etter fødsel. Hvorfor? Behersker ikke jordmødrene teknikker som gjør at man revner mindre? Det drøyes også alt for lenge før man vurderer hastekeisersnitt, neida, la oss heller klippe opp hele kjerringa og prøve å sette sugekopp 10 ganger slik at hun får totalruptur og inkontinens. Er du inkontinent? Gjør knipeøvelser da vel! Hjelper ikke det, så er inkontinens noe du må regne med når du føder et barn. Å få innvilget underlivsoperasjon er så å si umulig.

 

Så går jordmødre ut i media og sier at smertelindring ikke burde brukes uansett hvor lang og vond fødsel du har, man blir løyet til om at anestesilegen er opptatt (har ei venninne som fikk beskjed om at hun ikke kunne få epidural fordi anestesilegen var opptatt i en operasjon, litt dumt når anestesilegen er ei nær venninne av henne, og det viste seg at hun lå hjemme og sov og egentlig hadde vakt), man blir tvunget til å føde store barn i sete (se artikkelen om henne som fikk et barn på 5,6 kilo og ble lovet keisersnitt ved like stort barn, likevel ble hun tvunget til å føde et barn på 4,8 kilo vaginalt). Alle bekymringer om feil termin osv blir avfeid, man blir rett og slett umyndiggjort.

 

Jeg har født 3 barn vaginalt og går for min fjerde vaginale fødsel. Men jeg har null tiltro til sykehuset eller jordmødrene der, velger derfor den lokale fødestua denne gangen. Barnet ligger med hodet ned og jeg har ikke revnet annet enn under fødsel nr 1, så jeg er ikke bekymret for meg selv. Men når jeg ser på folk som har opplevd totalruptur, vanskelige setefødsler osv som ikke blir tatt på alvor, forstår jeg at enkelte ønsker keisersnitt. Ja, det er en operasjon, men da slipper man i hvert fall å lekke urin og gå med bleie daglig i en alder av 21.

 

Mrs Riddick - hvilken artikkel er det du viser til ang. barn på 5,6 kg og 4,8?

 

Anonymous poster hash: 5f1e0...656

 

 

http://www.babyverden.no/Fodsel/Leserhistorier/Kaisa-veide-5135-gram--satt-fast-under-fodselen/

 

Bomma litt på tallene da, var 5,1 og et eller annet, og 4,7 i seteleie.

 

 

Takk 5,6 og 4,8 var nemlig veldig kjent, men da var det ikke de jeg trodde

 

Anonymous poster hash: 5f1e0...656

[Villbringebringebær]

Er enig med henne jeg. Og jeg nøt å slippe kontrollen både under svangerskap og fødsel, det gjorde meg trygg.

[Gjest Trulte med to små]

Det beste er jo å føde naturlig om alt ligger til rette for det for både mor og barn.

Selvfølgelig er man spent før en fødsel og spesielt om det er første gang, men man er jo fra naturens side skapt for å kunne føde barn om alt virker som det skal.

 

Jeg syns likevel at de som enten har opplevd traumer, som overgrep eller de som har angst for å føde ( slik at de besvimer og har et reelt problem mht det ) bør få keisersnitt om det er det beste alternativet.

Det er sikkert andre grupper også som som virkelig trenger keisersnitt, men mulig det er for lett å få innvilget keisersnitt i dag?

 

Jeg er glad jeg kunne føde vaginalt og tror både jeg og barnet hadde godt av det og føler meg på et vis heldig.

Kjenner noen som måtte ta keisersnitt av ulike årsaker og de har sagt at de føler de "jukset" litt og mulig det gir de en følelse av å ha gått glipp av noe?

Det er jo et stort inngrep i seg selv å gjennomgå et keisersnitt også, så jeg skjønner ikke iveren etter å få innvilget det, med mindre det er nødvendig av helsemessige/psykiske årsaker.